Green card og nye tendenser i EUs arbeidsinnvandringspolitikk

Innledende merknader.
EUs innvandringspolitikk er nå under omforming, og denne prosessen finner sted i et langsiktig krysspress mellom på den ene siden et sterkt og uønsket innvandringspress fra Afrika og andre deler av verden med konflikter og fattigdom, og på den andre siden Europas demografiske utvikling som peker hen mot økt behov for tilgang på arbeidskraft utenfra. Grunnen til at dette framstår som et krysspress, er at det ikke er samsvar mellom kjennetegnene til de menneskene som Europa ønsker velkommen, og de menneskene som faktisk kommer. Europa ønsker primært mennesker med gode faglige og språklige kvalifikasjoner, og som i tillegg er fortrolige med grunnleggende kulturelle og politiske sider ved europeiske samfunnsformer. Innnvandrerne til Europa er i stor grad personer med svak skolebakgrunn, manglende språkkunnskaper og en kulturell bakgrunn som kolliderer sterkt med viktige kulturelle sider ved europeiske samfunn (for eksempel når det gjelder kjønnsrollemønster).

Europakommisjonen har med utgangspunkt i EUs demografiske utvikling varslet at de i 2007 vil fremme forslag om et "green card" (dvs. arbeidstillatelse) for ulike typer kvalifiserte arbeidstakere som det vil være mangel på i EU. Kommisjonen ønsker å etablere et system som skal gjelde for hele EU, men det er for tidlig å si hvordan forslaget konkret vil se ut. Det er stor motstand fra de enkelte medlemsland når det gjelder Kommisjonens intensjoner om å etablere overnasjonal lovgivning på feltet legal innvandring. Medlemslandene ønsker å beholde nasjonal kontroll over hvem som slipper inn i landene og hvor mange som skal slippe inn. Samtidig er det i EU en økende diskusjon rundt spørsmålet om hvordan man ved hjelp av selektiv innvandring kan sikre tilgangen på arbeidskraft i framtida.

Det utgangspunktet som er beskrevet i første avsnitt ovenfor danner bakgrunn for et mønster i en ny innvandringspolitikk vi nå ser i flere EU-land. Formålet med dette notatet er å beskrive og analysere dette mønsteret, gjennom å ta utgangspunkt i Nederlands omlegging av sin innvandringspolitikk. Denne omleggingen er presentert i et dokument utgitt av Nederlands justisdepartement: ”Towards a modern Migration Policy” (juni 2006).

Grunnpremisser i Nederlands innvandringspolitikk.
Justisdepartementet slår fast at deres innvandringspolitikk skal ta utganspunkt i de behov som eksisterer i det nederlandske samfunn. Den enkelte innvandrers muligheter for å få opphold i Nederland skal bedømmes ut fra det bidrag de forventes å gi til det nederlandske samfunn. Dersom de innvilges opphold, forventes de å delta i samfunnslivet. Det administrative systemet skal utvikles med sikte på å respondere raskt og direkte i forhold til de behovene for arbeidskraft som oppstår.

Nederland ønsker å posisjonere seg som en attraktiv, dynamisk og kunnskapsbasert økonomi som er tiltrekkende for høyt kompetente mennesker, både studenter, forskere, arbeidssøkere og mennesker som ønsker å etablere egen virksomhet. For andre arbeidssøkere vil eksisterende politikk videreføres, basert på arbeidsgivernes behov og en vurdering av om behovet kan dekkes av lokal arbeidskraft før arbeids- og oppholdstillatelser gis. Politikken for familiegjenforening og for innvandring basert på humanitære kriterier videreføres med utgangspunkt i landets internasjonale forpliktelser.

Ansvarsfordelingen mellom arbeidstakere, arbeidsgivere, myndigheter og andre berørte aktører skal synliggjøres og kontraktsfestes. Myndighetene vil etablere et kontrollapparat som sikrer at reglene følges.

Inndeling av innvandrerne i grupper, og den politikken som knyttes til hver gruppe.
Politikken vil bli inndelt etter fem ”oppholdsgrupper”:

• Gruppe 1: Utvekslingsordninger og midlertidig arbeidskraft.
• Gruppe 2: Studenter og arbeidstakere med kvalifikasjoner som er etterspurte (men ikke høyt kvalifiserte).
• Gruppe 3: Høyt kvalifiserte.
• Gruppe 4: Familie.
• Gruppe 5: Opphold av humanitære grunner.

Gruppe 1 dreier seg om mennesker som inngår i kulturelle utvekslingsordninger, au pair-personer, sesongarbeidskraft, vikarer (ansatt i utenlandske selskaper) som er sysselsatt midlertidig i Nederland, sysselsatte i forbindelse med utviklingsbistand. For denne gruppen vil oppholdets varighet være fastsatt på forhånd, og den vil ikke kunne være lenger enn ett år. Oppholdet kan ikke forlenges. Personene må returnere til sitt hjemland og søke på nytt derfra, hvis de vil ha ytterligere opphold i landet. For disse vil det ikke være aktuelt med familiegjenforening eller tilgang til sosiale rettigheter i Nederland. De må ha avtale med ansvarlig part i Nederland.

Gruppe 2 dreier seg om studenter ved en institusjon som driver høyere utdanning, eller om arbeidskraft som har fått arbeidskontrakt med en arbeidsgiver og der det er vurdert at lokal arbeidskraft ikke er tilgjengelig. Oppholdets varighet er bestemt av studiets lengde eller av arbeidskontraktens lengde. Personen kan skifte studiested eller arbeidsgiver, innenfor de premisser de ble gitt opphold på. Disse personene kan, etter en viss tid, gis varig opphold. De vil kunne få familiegjenforening så sant de kan forsørge familien. De vil opparbeide sosiale rettigheter mens de er i landet, men kan få sin oppholdstillatelse inndratt hvis de søker sosialstønad. Hvis de søker om varig opphold må de gjennomgå myndighetenes integreringsprogram.

Gruppe 3 dreier seg om høyt kvalifiserte innvandrere. Det kan dreie seg om folk som ansettes hos en arbeidsgiver, forskere som ansettes i forskningsinstitusjoner, eller personer som kommer gjennom et spesielt talentprogram som etableres for å tiltrekke gründere og andre selvstendige næringsdrivende med særlige kvalifikasjoner. Folk i denne gruppen kan bevege seg fritt i arbeidsmarkedet og vil ikke trenge arbeidstillatelse. Oppholdstillatelsen gis for kontraktsvarigheten for dem som ansettes (maksimalt fem år) og for to år for dem som gis opphold gjennom talentprogammet. Etter fem år vil disse kunne få varig opphold. De får familiegjenforening, forutsatt at de kan forsørge sin familie. De opparbeider sosiale rettigheter mens de er i landet, men kan få sin oppholdstillatelse inndratt hvis de søker sosialhjelp.   

Gruppe 4  dreier seg om familiespørsmål, herunder familiegjenforening, inngåelse av ekteskap med nederlandsk borger, adoptering, m.v. Her vil myndighetene opprettholde etablert praksis i henhold til internasjonale avtaler. Disse menneskene har rett til sosiale ytelser (men bruken av denne retten kan få konsekvenser for senere beslutninger om varig opphold), de må gjennomgå integreringsprogrammet, og de kan normalt få varig opphold.

Gruppe 5 dreier seg om opphold på humanitært grunnlag, der blant annet ofre for menneskehandel, folk som trenger medisinsk behandling inngår. Det gis også mulighet for departementet til å treffe beslutninger etter skjønn.

Kontraktsforhold og kontrollsystemer.
Et grunnelement i det systemet nederlenderne etablerer, er at de berørte parter ved innvilgelsen av en oppholdstillatelse skal inngå en avtale. En arbeidsgiver som gir en arbeidskontrakt til en arbeidstaker vil stå ansvarlig for at arbeidstakeren oppfyller betingelsene for oppholdstillatelsen. Hvis arbeidstakeren bryter vilkårene, vil arbeidsgiveren stå økonomisk ansvarlig for de kostnader bruddet på vilkårene måtte medføre for myndighetene. Tilsvarende ansvar vil påhvile unversiteter som mottar studenter eller forskere, og enkeltpersoner som tar imot familiemedlemmer under bestemmelsene for familiegjenforening. Kontraktspartene er arbeidsgiver, arbeidstaker og myndigheter, der hvor disse tre partene er involvert. Der hvor bare myndigheter og enkeltpersoner er involvert (for eksempel når det gjelder familie eller selvstendig næringsdrivende), blir det to parter. Når arbeidsgiver er en bedrift eller institusjon med mange ansettelser, vil kontraktsforholdet i økende grad bli basert på gjensidig tillit mellom myndighetene og arbeidsgiveren – basert på arbeidsgiverens seriøsitet i utøvelsen av sitt ansvar. I slike tilfeller vil rutinene rundt kontraktsinngåelsen gradvis bli forenklet.

Myndighetene vil etablere et kontrollapparat som følger opp hvordan kontraktene respekteres, og kontrakter som brytes vil bli møtt med sanksjoner, for eksempel ved at bedrifter som bryter vilkårene vil få sin adgang til å rekruttere tredjelandsborgere inndratt.

Vurderinger.
Det nederlandske systemet som er kort beskrevet ovenfor, har tre hovedkjennetegn som er typiske for alle de landene i EU som nå har varslet endringer i sin innvandringspolitikk (jfr. i tillegg Frankrike, Tyskland og Storbritannia). For det første, en sterk fokusering på å gjøre seg attraktiv for høyt kvalifisert arbeidskraft. For det andre, en vesentlig skjerping av presisjonsnivået på defineringen av ulike typer innvandring og de kravene som skal stilles til de enkelte typene innvandring. For det tredje, en opptrapping av kontrolltiltakene vedrørende gjennomføringen av denne differensieringen.

Når det gjelder høyt kvalifisert arbeidskraft, så synes det viktig å la arbeidsgiverne stå for vurderingen av kvalifikasjonene. En årsak til dette er at det finnes mange falske dokumenter i omløp, og ytterligere produksjon av slike dokumenter vil være en smal sak med dagens teknologi dersom det ble kjent at et land primært baserer seg på vurdering av attester og diplomer. Arbeidsgiveren vil på grunn av sitt doble kontraktsansvar (overfor myndigheter og overfor arbeidstakeren) ha en sterk interesse i å avklare at kvalifikasjonene er reelle, og vil sette inn de nødvendige ressurser for å gjøre det. EU-landenes evne til å tiltrekke seg slik arbeidskraft er fortsatt et ubesvart spørsmål. Tyskland har i sine første forsøk på å tiltrekke seg denne gruppen personer stilt strenge krav til lønnsnivå (for høy lønnsterskel) og varighet for oppholdet (for kort varighet), og dette har i følge arbeidsgivernes egne organisasjoner vært et hinder i rekrutteringen. Samtidig er det ting som tyder på at folk med spisskompetanse får mye bedre tilgang på blant annet nødvendig vitenskapelig utstyr ved universiteter i USA, og derfor heller drar dit. Disse momentene peker på at det er mange elementer som skal spille sammen for at et land skal være attraktivt for denne typen arbeidskraft. Det er arbeidsgivernes attraktivitet som er nøkkelen, og handlingsrommet for landenes myndigheter er å legge forholdene best mulig til rette.

Når det gjelder differensieringen i grupper og de tilhørende kontrolltiltakene , så vil det måtte gå noe tid før vi får vite hvor vellykket det blir. Dette er et system som neppe vil la seg innnpasse i en budsjettpolitikk der de berørte etatene må klare jobben innenfor eksisterende budsjettrammer. For flere av landene representerer de nye inndelingene riktignok en forenkling av antall grupper man skiller mellom, men de administrative kravene som stilles til behandlingen av sakene tilsier økt behandlingstid for hver sak og økt ressursbruk på kontroll og oppfølging for hver sak. I tillegg vet vi foreløpig lite om hva denne omleggingen vil innebære med hensyn til den illegale innvandringen (som jo normalt påvirkes av innstramninger i regelverket for legal innvandring). I denne sammenheng vil EU-landenes evne til å effektuere retur av innvandrere som oppholder seg illegalt i EU være et sentralt spørsmål. Dette avhenger i sin tur av kvaliteten på de tilbaketakelsesavtaler og visumavtaler EU-landene og EU som helhet inngår med innvandrernes opprinnelsesland.

Hvordan Europakommisjonen nyttiggjør seg ovenstående elementer når den lager sitt opplegg for "green card"-systemet, er for tidlig å si. Det som imidlertid er sannsynlig, er at medlemslandene ikke vil ønske å akseptere et felles opplegg dersom det medfører at de også må gi fra seg styringen på antall personer som slipper inn, og hvilke personer som slipper inn. De vil nok kunne akseptere et visst minimum av felles spilleregler, men de vil det ta lang tid å få på plass.

Migrasjonsråd Fred-Olav Sørensen

Innvandringspolitikken i EU er under omforming, og Kommisjonen kommer med et forslag om "Green card" i arbeidsinnvandringspolitikken. I denne rapporten fra migrasjonsråd Fred-Olav Sørensen analyseres de nye tendensene i EUs innvandringspolitikk –  en vurdering med utgangspunkt i Nederlands omlegging av sin politikk.

Innledende merknader.
EUs innvandringspolitikk er nå under omforming, og denne prosessen finner sted i et langsiktig krysspress mellom på den ene siden et sterkt og uønsket innvandringspress fra Afrika og andre deler av verden med konflikter og fattigdom, og på den andre siden Europas demografiske utvikling som peker hen mot økt behov for tilgang på arbeidskraft utenfra. Grunnen til at dette framstår som et krysspress, er at det ikke er samsvar mellom kjennetegnene til de menneskene som Europa ønsker velkommen, og de menneskene som faktisk kommer. Europa ønsker primært mennesker med gode faglige og språklige kvalifikasjoner, og som i tillegg er fortrolige med grunnleggende kulturelle og politiske sider ved europeiske samfunnsformer. Innnvandrerne til Europa er i stor grad personer med svak skolebakgrunn, manglende språkkunnskaper og en kulturell bakgrunn som kolliderer sterkt med viktige kulturelle sider ved europeiske samfunn (for eksempel når det gjelder kjønnsrollemønster).

Europakommisjonen har med utgangspunkt i EUs demografiske utvikling varslet at de i 2007 vil fremme forslag om et "green card" (dvs. arbeidstillatelse) for ulike typer kvalifiserte arbeidstakere som det vil være mangel på i EU. Kommisjonen ønsker å etablere et system som skal gjelde for hele EU, men det er for tidlig å si hvordan forslaget konkret vil se ut. Det er stor motstand fra de enkelte medlemsland når det gjelder Kommisjonens intensjoner om å etablere overnasjonal lovgivning på feltet legal innvandring. Medlemslandene ønsker å beholde nasjonal kontroll over hvem som slipper inn i landene og hvor mange som skal slippe inn. Samtidig er det i EU en økende diskusjon rundt spørsmålet om hvordan man ved hjelp av selektiv innvandring kan sikre tilgangen på arbeidskraft i framtida.

Det utgangspunktet som er beskrevet i første avsnitt ovenfor danner bakgrunn for et mønster i en ny innvandringspolitikk vi nå ser i flere EU-land. Formålet med dette notatet er å beskrive og analysere dette mønsteret, gjennom å ta utgangspunkt i Nederlands omlegging av sin innvandringspolitikk. Denne omleggingen er presentert i et dokument utgitt av Nederlands justisdepartement: ”Towards a modern Migration Policy” (juni 2006).

Grunnpremisser i Nederlands innvandringspolitikk.
Justisdepartementet slår fast at deres innvandringspolitikk skal ta utganspunkt i de behov som eksisterer i det nederlandske samfunn. Den enkelte innvandrers muligheter for å få opphold i Nederland skal bedømmes ut fra det bidrag de forventes å gi til det nederlandske samfunn. Dersom de innvilges opphold, forventes de å delta i samfunnslivet. Det administrative systemet skal utvikles med sikte på å respondere raskt og direkte i forhold til de behovene for arbeidskraft som oppstår.

Nederland ønsker å posisjonere seg som en attraktiv, dynamisk og kunnskapsbasert økonomi som er tiltrekkende for høyt kompetente mennesker, både studenter, forskere, arbeidssøkere og mennesker som ønsker å etablere egen virksomhet. For andre arbeidssøkere vil eksisterende politikk videreføres, basert på arbeidsgivernes behov og en vurdering av om behovet kan dekkes av lokal arbeidskraft før arbeids- og oppholdstillatelser gis. Politikken for familiegjenforening og for innvandring basert på humanitære kriterier videreføres med utgangspunkt i landets internasjonale forpliktelser.

Ansvarsfordelingen mellom arbeidstakere, arbeidsgivere, myndigheter og andre berørte aktører skal synliggjøres og kontraktsfestes. Myndighetene vil etablere et kontrollapparat som sikrer at reglene følges.

Inndeling av innvandrerne i grupper, og den politikken som knyttes til hver gruppe.
Politikken vil bli inndelt etter fem ”oppholdsgrupper”:

• Gruppe 1: Utvekslingsordninger og midlertidig arbeidskraft.
• Gruppe 2: Studenter og arbeidstakere med kvalifikasjoner som er etterspurte (men ikke høyt kvalifiserte).
• Gruppe 3: Høyt kvalifiserte.
• Gruppe 4: Familie.
• Gruppe 5: Opphold av humanitære grunner.

Gruppe 1 dreier seg om mennesker som inngår i kulturelle utvekslingsordninger, au pair-personer, sesongarbeidskraft, vikarer (ansatt i utenlandske selskaper) som er sysselsatt midlertidig i Nederland, sysselsatte i forbindelse med utviklingsbistand. For denne gruppen vil oppholdets varighet være fastsatt på forhånd, og den vil ikke kunne være lenger enn ett år. Oppholdet kan ikke forlenges. Personene må returnere til sitt hjemland og søke på nytt derfra, hvis de vil ha ytterligere opphold i landet. For disse vil det ikke være aktuelt med familiegjenforening eller tilgang til sosiale rettigheter i Nederland. De må ha avtale med ansvarlig part i Nederland.

Gruppe 2 dreier seg om studenter ved en institusjon som driver høyere utdanning, eller om arbeidskraft som har fått arbeidskontrakt med en arbeidsgiver og der det er vurdert at lokal arbeidskraft ikke er tilgjengelig. Oppholdets varighet er bestemt av studiets lengde eller av arbeidskontraktens lengde. Personen kan skifte studiested eller arbeidsgiver, innenfor de premisser de ble gitt opphold på. Disse personene kan, etter en viss tid, gis varig opphold. De vil kunne få familiegjenforening så sant de kan forsørge familien. De vil opparbeide sosiale rettigheter mens de er i landet, men kan få sin oppholdstillatelse inndratt hvis de søker sosialstønad. Hvis de søker om varig opphold må de gjennomgå myndighetenes integreringsprogram.

Gruppe 3 dreier seg om høyt kvalifiserte innvandrere. Det kan dreie seg om folk som ansettes hos en arbeidsgiver, forskere som ansettes i forskningsinstitusjoner, eller personer som kommer gjennom et spesielt talentprogram som etableres for å tiltrekke gründere og andre selvstendige næringsdrivende med særlige kvalifikasjoner. Folk i denne gruppen kan bevege seg fritt i arbeidsmarkedet og vil ikke trenge arbeidstillatelse. Oppholdstillatelsen gis for kontraktsvarigheten for dem som ansettes (maksimalt fem år) og for to år for dem som gis opphold gjennom talentprogammet. Etter fem år vil disse kunne få varig opphold. De får familiegjenforening, forutsatt at de kan forsørge sin familie. De opparbeider sosiale rettigheter mens de er i landet, men kan få sin oppholdstillatelse inndratt hvis de søker sosialhjelp.   

Gruppe 4  dreier seg om familiespørsmål, herunder familiegjenforening, inngåelse av ekteskap med nederlandsk borger, adoptering, m.v. Her vil myndighetene opprettholde etablert praksis i henhold til internasjonale avtaler. Disse menneskene har rett til sosiale ytelser (men bruken av denne retten kan få konsekvenser for senere beslutninger om varig opphold), de må gjennomgå integreringsprogrammet, og de kan normalt få varig opphold.

Gruppe 5 dreier seg om opphold på humanitært grunnlag, der blant annet ofre for menneskehandel, folk som trenger medisinsk behandling inngår. Det gis også mulighet for departementet til å treffe beslutninger etter skjønn.

Kontraktsforhold og kontrollsystemer.
Et grunnelement i det systemet nederlenderne etablerer, er at de berørte parter ved innvilgelsen av en oppholdstillatelse skal inngå en avtale. En arbeidsgiver som gir en arbeidskontrakt til en arbeidstaker vil stå ansvarlig for at arbeidstakeren oppfyller betingelsene for oppholdstillatelsen. Hvis arbeidstakeren bryter vilkårene, vil arbeidsgiveren stå økonomisk ansvarlig for de kostnader bruddet på vilkårene måtte medføre for myndighetene. Tilsvarende ansvar vil påhvile unversiteter som mottar studenter eller forskere, og enkeltpersoner som tar imot familiemedlemmer under bestemmelsene for familiegjenforening. Kontraktspartene er arbeidsgiver, arbeidstaker og myndigheter, der hvor disse tre partene er involvert. Der hvor bare myndigheter og enkeltpersoner er involvert (for eksempel når det gjelder familie eller selvstendig næringsdrivende), blir det to parter. Når arbeidsgiver er en bedrift eller institusjon med mange ansettelser, vil kontraktsforholdet i økende grad bli basert på gjensidig tillit mellom myndighetene og arbeidsgiveren – basert på arbeidsgiverens seriøsitet i utøvelsen av sitt ansvar. I slike tilfeller vil rutinene rundt kontraktsinngåelsen gradvis bli forenklet.

Myndighetene vil etablere et kontrollapparat som følger opp hvordan kontraktene respekteres, og kontrakter som brytes vil bli møtt med sanksjoner, for eksempel ved at bedrifter som bryter vilkårene vil få sin adgang til å rekruttere tredjelandsborgere inndratt.

Vurderinger.
Det nederlandske systemet som er kort beskrevet ovenfor, har tre hovedkjennetegn som er typiske for alle de landene i EU som nå har varslet endringer i sin innvandringspolitikk (jfr. i tillegg Frankrike, Tyskland og Storbritannia). For det første, en sterk fokusering på å gjøre seg attraktiv for høyt kvalifisert arbeidskraft. For det andre, en vesentlig skjerping av presisjonsnivået på defineringen av ulike typer innvandring og de kravene som skal stilles til de enkelte typene innvandring. For det tredje, en opptrapping av kontrolltiltakene vedrørende gjennomføringen av denne differensieringen.

Når det gjelder høyt kvalifisert arbeidskraft, så synes det viktig å la arbeidsgiverne stå for vurderingen av kvalifikasjonene. En årsak til dette er at det finnes mange falske dokumenter i omløp, og ytterligere produksjon av slike dokumenter vil være en smal sak med dagens teknologi dersom det ble kjent at et land primært baserer seg på vurdering av attester og diplomer. Arbeidsgiveren vil på grunn av sitt doble kontraktsansvar (overfor myndigheter og overfor arbeidstakeren) ha en sterk interesse i å avklare at kvalifikasjonene er reelle, og vil sette inn de nødvendige ressurser for å gjøre det. EU-landenes evne til å tiltrekke seg slik arbeidskraft er fortsatt et ubesvart spørsmål. Tyskland har i sine første forsøk på å tiltrekke seg denne gruppen personer stilt strenge krav til lønnsnivå (for høy lønnsterskel) og varighet for oppholdet (for kort varighet), og dette har i følge arbeidsgivernes egne organisasjoner vært et hinder i rekrutteringen. Samtidig er det ting som tyder på at folk med spisskompetanse får mye bedre tilgang på blant annet nødvendig vitenskapelig utstyr ved universiteter i USA, og derfor heller drar dit. Disse momentene peker på at det er mange elementer som skal spille sammen for at et land skal være attraktivt for denne typen arbeidskraft. Det er arbeidsgivernes attraktivitet som er nøkkelen, og handlingsrommet for landenes myndigheter er å legge forholdene best mulig til rette.

Når det gjelder differensieringen i grupper og de tilhørende kontrolltiltakene , så vil det måtte gå noe tid før vi får vite hvor vellykket det blir. Dette er et system som neppe vil la seg innnpasse i en budsjettpolitikk der de berørte etatene må klare jobben innenfor eksisterende budsjettrammer. For flere av landene representerer de nye inndelingene riktignok en forenkling av antall grupper man skiller mellom, men de administrative kravene som stilles til behandlingen av sakene tilsier økt behandlingstid for hver sak og økt ressursbruk på kontroll og oppfølging for hver sak. I tillegg vet vi foreløpig lite om hva denne omleggingen vil innebære med hensyn til den illegale innvandringen (som jo normalt påvirkes av innstramninger i regelverket for legal innvandring). I denne sammenheng vil EU-landenes evne til å effektuere retur av innvandrere som oppholder seg illegalt i EU være et sentralt spørsmål. Dette avhenger i sin tur av kvaliteten på de tilbaketakelsesavtaler og visumavtaler EU-landene og EU som helhet inngår med innvandrernes opprinnelsesland.

Hvordan Europakommisjonen nyttiggjør seg ovenstående elementer når den lager sitt opplegg for "green card"-systemet, er for tidlig å si. Det som imidlertid er sannsynlig, er at medlemslandene ikke vil ønske å akseptere et felles opplegg dersom det medfører at de også må gi fra seg styringen på antall personer som slipper inn, og hvilke personer som slipper inn. De vil nok kunne akseptere et visst minimum av felles spilleregler, men de vil det ta lang tid å få på plass.

Migrasjonsråd Fred-Olav Sørensen