Tusen takk for invitasjonen.

Jeg er veldig glad for å få snakke om Nordområdene her i Haugesund, nærmere bestemt om Barentshavet i et geopolitisk perspektiv. Dere har nok vært mer på havet enn det jeg har, men jeg håper at også en ”landkrabbes” synspunkter er verdsatt her i dag. Jeg vil ta meg den frihet å løfte blikket og se på regionen ut fra et mer overordnet synspunkt – hvordan Barentshavet på flere områder er av generell strategisk betydning og hvordan dette gjør Forsvaret til en viktig aktør i nord.

Under den kalde krigen var situasjonen i nord overskygget av de militære dimensjoner, og hovedutfordringen for Norge – og spesielt Forsvaret – var mot vår statssikkerhet. Denne situasjonen er på relativt få år endret, og man snakker ikke lenger om noen militær trussel mot Norge i tradisjonell forstand. Samtidig er det kommet nye utfordringer av primært ikke-militær art knyttet til ressurs- og miljømessige forhold. Dette gjør at vi må se med nye øyne på selve begrepet sikkerhet. Langt mer sannsynlige enn utfordringer mot vår statssikkerhet er utfordringer mot samfunnssikkerheten. Samfunnssikkerhet dreier seg om sivilbefolkningens trygghet, i tillegg til sikring av viktig infrastruktur og sentrale samfunnsfunksjoner. Også i forhold til samfunnssikkerheten spiller imidlertid Forsvaret en viktig rolle.

Denne regjeringen har gjort Nordområdene til sitt viktigste strategiske satsningsområde. Dette er ikke tomme løfter. Gjennom ”Elektron”-saken ble Regjeringens oppmerksomhet rettet mot ressursforvaltningen i nord. Også spanske tråleres fiskejuks i de påfølgende ukene satte ressursforvaltningen i Barentshavet i fokus. I tillegg til fiskeressursene antas det at Barentshavet inneholder betydelige petroleumsforekomster. Dette bidrar til økt oppmerksomhet og fokus, også internasjonalt. Barentsregionen representerer i dag enorme muligheter, men også utfordringer.

På den tiden jeg har til rådighet vil jeg snakke om følgende faktorer som gjør Barentshavet geopolitisk og strategisk interessant:

• energi
• ressursforvaltning
• miljø
• Nordvest-Russlands fortsatt militærstrategiske betydning,

før jeg vil avslutte med å se på hvilke konsekvenser disse faktorene har for Forsvarets innretning og norsk forsvarspolitikk.

Olje og gass

Utvinning av de antatt store petroleumsressursene som finnes under havbunnen i arktiske strøk, vil i de nest årtiene trolig føre til et økende fokus på regionen både politisk og i global energisammenheng.

Vårt utgangspunkt er at petroleumsvirksomheten i nord i betydelig grad vil bidra til fremtidig vekst og velstand i regionen. Løftet Rogaland og Stavanger har fått takket være petroleumsindustrien kan gi en idé om hvordan petroleumsutvinning og -virksomhet kan styrke og vitalisere en region. Takket være Snøhvit-utbyggingen og anlegget på Melkøya ser vi allerede stor økonomisk vekst i Hammerfest og Alta, og den langsiktige veksten i Finnmark forventes å være betydelig. Barentsregionen kan i overskuelig fremtid bli Europas viktigste petroleumsregion.

Samtidig vil interessen for og aktiviteten knyttet til utvinningen i dette området kunne medføre nye typer utfordringer. De mest optimistiske anslagene tyder på at Arktis kan inneholde hele 25 % av de totale gjenværende petroleumsressursene på kloden. Barentshavet utgjør en viktig del av dette. Deler av disse ressursene befinner seg på norsk side, men den største andelen befinner seg på russisk side.

12 milliarder fat olje og gass kan skjule seg under havbunnen i omstridt område i Gråsonen mellom Norge og Russland. Det omstridte havområdet og sokkelen rundt Svalbard kan også fort komme i fokus, og norske suverene rettigheter i tilknytning til olje- og gassutvinning kan bli utfordret.

Russland er verdens største eksportør av olje og gass og har naturligvis betydelige interesser i Barentshavets petroleumsressurser. I tillegg er regionen interessant energimessig også for EU, og ikke minst for USA. Et av hovedinntrykkene jeg har med meg fra den store sikkerhetspolitiske München-konferansen i helgen, er den sterkt økende betydningen av energi og forsyningssikkerhet på verdensbasis og de sikkerhetspolitiske konsekvensene dette kan ha. Man utelukker ikke bruk av militære virkemidler for å sikre stabile energileveranser. For øvrig nevnte også president George W. Bush energiutfordringer forrige uke i sin ”State of the Union”-tale, og energisikkerhet får stadig mer interesse i NATO.

På globalt nivå ser vi at energi er enda et område der stormaktenes interesser spilles opp mot hverandre. Ikke bare møter USAs og Vestens økende etterspørsel etter olje et synkende tilbud, men også Kina og India etterspør i større og større grad brennbar energi. Et eksempel på at denne økte etterspørselen kan gjøre stormaktsforholdene anspent er USAs energiboikott av Sudan, som på sin side selger energi til Kina.

Europa er kjerneområdet for russisk olje- og gasseksport, men både fra russisk og amerikansk side arbeider man for å øke eksporten av russisk energi til det amerikanske markedet. Vi har vært vitne til et skifte i amerikansk energipolitikk. Mens USA tidligere betraktet Sovjetunionen/Russland som en uaktuell leverandør, ønsker Washington i dag å gjøre seg mindre avhengig av de største leverandørene fra ustabile Midtøsten, og heller øke importen av russisk olje og gass. Også EU-landene ser fordelene av ikke å bli avhengig av energi fra ett geografisk område, men ønsker av sikkerhetspolitiske årsaker å spre energiimporten. Gasskrisen mellom Russland og Ukraina i nyttårshelgen satte fokus på hvilke problemer som kan oppstå når man blir veldig avhengig av én aktør og at Russland er villig til å bruke energi som politisk pressmiddel.

Når det gjelder utbyggingen av det russiske Sjtokman-feltet, er det foreløpig for tidlig å si noe om noen norske selskaper får delta i denne. Uansett vil et sterkere bilateralt olje- og gassamarbeid med Russland kunne ha både positive og negative sikkerhetspolitiske implikasjoner for Norge. Et godt og forpliktende petroleumssamarbeid i nord kan skape større forståelse og tillit i det bilaterale forholdet generelt. Slik reduseres faren for at konflikter oppstår også på andre saksfelt hvor norske og russiske interesser møtes.

Norske selskaper som Hydro og Statoil er blant de beste i verden når det gjelder teknologi og kompetanse som kan anvendes ved offshore-utvinning av olje og gass. Samtidig kan det være visse følsomme aspekter knyttet til betydelig deltakelse for norske selskaper i en strategisk viktig virksomhet for en stormaktsnabo, som vi har uavklarte grensespørsmål med. Klare rammeavtaler og reguleringer blir viktigere enn noen gang. Dette for å unngå at eventuelle uklarheter og interessemotsetninger får utenrikspolitiske overtoner. Dette er ingen avgjørende innvending mot norsk deltakelse på russisk sokkel, men en eventualitet vi må være klar over og ta i betraktning ved utformingen av vår helhetlige nordområdepolitikk.

Ressursforvaltning

Norskehavet og Barentshavet fremstår som svært attraktive for europeiske trålere. Også russiske trålere har naturlig nok et utstrakt fiske i Barentshavet. Mens petroleumsressursene ikke er fornybare, kan fiskeressursene i nord, hvis de forvaltes riktig, være et spiskammer for Europa i generasjoner fremover.

Vi kan ikke se bort fra at det vil kunne oppstå konflikter knyttet til forvaltningen og utnyttelsen av fiskeressursene i dette området. Spesielt vil dette kunne skje der norsk jurisdiksjon er omstridt. Ressurskonflikter og jurisdiksjonsspørsmål knyttet til forvaltningen av fiskevernsonen rundt Svalbard er det området der Norge mest sannsynlig vil komme til å stå overfor sikkerhetsutfordringer innenfor et 10-15-års perspektiv. Det internasjonale fisket i fiskevernsonen, kombinert med liten internasjonal aksept for norsk jurisdiksjon, gjør at vi må forvente utfordringer rettet mot norske suverene rettigheter. Det er interessemotsetninger i forhold til Russland som nok må anses å representere den største potensielle sikkerhetsutfordringen for Norge, fordi en slik interessemotsetning antas å inneha et større potensial for konflikt, og inneholde flere dilemmaer.

I utgangspunktet er tiltak mot overtredelser av norsk fiskerilovgivning i fiskevernsonen ren myndighetsutøvelse. Det er imidlertid glidende overganger mellom myndighetsutøvelse, håndhevelse av norske lover og regler, og ivaretakelse av de suverene rettigheter som Norge har ifølge Havrettstraktaten. Alvorlige overtredelser av norsk fiskerilovgivning må i ytterste konsekvens betraktes som en utfordring mot norske suverene rettigheter.

Norge vil stå hardt på føre-var-prinsippet og forvaltningslinjen i nord. Det er grunn til å tro at andre stater generelt erkjenner behovet for en ansvarlig ressursforvaltning i området. Det er på denne bakgrunn viktig at norsk ressursforvaltning fremstår som konsekvent, gjenkjennelig, troverdig og ikke-diskriminerende. I tillegg har vi et stort ansvar for å spre kunnskap om og skape forståelse for kravene vi stiller til en ansvarlig ressursforvaltning i nord.

Miljø

I tillegg til politisk stabilitet og fremme av norske økonomiske interesser, er bærekraftig utvikling blant de aller viktigste målsettinger for Norge i nord. Imidlertid står Norge overfor mange miljørelaterte utfordringer i regionen. Viktigst er håndtering av kjernefysisk avfall på russisk side av grensen og en miljøvennlig forvaltning av havets ressurser, både fornybare og ikke-fornybare. Den forventede økte aktiviteten i forbindelse med petroleumsvirksomhet i Barentshavet gjør at utfordringer på miljøområdet bare vil vokse i årene fremover, både i forhold til fornybare og ikke-fornybare ressurser.

Nordvest-Russland har verdens høyeste konsentrasjon av radioaktive installasjoner, både sivile og militære. En større ulykke ved en av disse installasjonene vil kunne utgjøre en alvorlig trussel for miljøet i hele regionen. En annen faktor er at eksportmarkedene for fisk er følsomme, og renommé kan bety vel så mye som fakta. Én eller flere ulykker med atomdrevne fartøyer i Barentshavet som resulterer i rykter om radioaktivitet i fisken, vil kunne få dramatiske konsekvenser for norsk fiskeeksport. I tillegg øker transporten av olje og gass langs norskekysten hvert år. Antallet oljetankere langs den nordlige delen av norskekysten er i dag på mer enn 280 fartøyer i året og stadig voksende. Det vil være umulig å gardere seg helt mot utslipp og ulykker knyttet til denne transporten.

Vi må innse at den politiske prioriteringen av denne type utfordringer ikke er like høy på russisk og norsk side. Likevel har begge land en rekke felles utfordringer knyttet til ivaretakelse av et økologisk sårbart miljø og samfunnssikkerheten i området. Norge kan tilby teknologi og beredskap for håndtering av oljespill til havs, og her ligger et viktig samarbeidspotensial.

Militært – Nordvest-Russland
Selv om oppmerksomheten i dag først og fremst rettes mot Barentshavets betydelige naturressurser og miljøutfordringer, er nordområdene fortsatt strategisk viktig sett i et militært perspektiv. Området er hjemmebase for Nordflåten og har Russlands eneste isfrie havn med direkteadgang til Atlanterhavet. I tillegg er regionen fortsatt viktig for Russland som testområde for militærteknologi, både kjernefysiske og nye, konvensjonelle våpensystemer. Utprøvingen av nye våpen spiller en viktig rolle for Russlands våpeneksport, og denne testaktiviteten antas å øke ytterligere i nærmeste fremtid. Dette vil bidra til å opprettholde Nordvest-Russlands militærstrategiske betydning.

Det er lite som tyder på at Russland vil avvikle sin strategiske avskrekkingsevne på Kolahalvøya. Selv om nordområdene ligger langt unna de sikkerhetspolitiske hovedutfordringer for Russland, nemlig i sør og øst, vil Russland trolig av flere grunner ønske å opprettholde et militært nærvær i nord. Hvis vi av økonomiske og andre grunner skulle være vitne til en betydelig reduksjon i størrelsen på den militære russiske tilstedeværelsen i regionen, vil forholdet mellom russisk og norsk militær tilstedeværelse likevel være preget av en klar asymmetri i russisk favør.

På militærsiden er jeg overbevist om at naboforholdet til en militær stormakt, kombinert med usikkerheten knyttet til den fremtidige utviklingen i Russland bidrar til at den militære dimensjonen i nord vil være en viktig ramme for norsk sikkerhetspolitikk også i fremtiden.

Konsekvenser for norsk politikk

Hvilke konsekvenser har så disse faktorene for norsk politikk og spesielt forsvarspolitikk i nord?

Flere av utfordringene i nord er av en slik karakter at Norge må ha en selvstendig evne til å håndtere kriser. Når det gjelder å ivareta norske suverene rettigheter, myndighetsutøvelse og suverenitetshevdelse, er dette rene nasjonale oppgaver.

Nøkkelen til på sikt å kunne møte de samlede utfordringene i nord ligger imidlertid i samarbeid. Dette gjelder på sivil side først og fremst med Russland, både når det gjelder olje og gass, ressursforvaltning og miljø. Vi står sammen overfor mange av de samme utfordringene i regionen, og en felles oppfatning av hvordan ulike utfordringer og kriser kan møtes vil lette arbeidet på hver side av den norskrussiske grensen. Også EU og NATO ønsker vi å trekke inn i et samarbeid om nordområdene. Norge kan vanskelig løse alle sine problemer alene, og økt samarbeid på ulike områder med EU- og NATO-land vil kunne gi støtte og styrke norske standpunkter i nord. I forhold til alle utfordringene i nord er det, ikke bare i Norges, men også i Russlands og øvrige vestlige partneres, interesse med stabilitet og ro i regionen.

De mest sannsynlige utfordringene Norge vil stå overfor i nord de neste 10-15 år vil være av sivil karakter. For å håndtere disse utfordringene vil man måtte ha en helhetlig tilnærming, der Forsvaret representerer kun ett av flere virkemidler. Militære virkemidler vil i hovedsak være av interesse når andre virkemidler ikke synes å føre frem eller ikke er hensiktsmessige. I en situasjon der andre stater bruker militær makt mot Norge, vil imidlertid militære virkemidler være et dominerende virkemiddel også for oss.

Samtidig er det viktig å huske på at forsvaret vårt ikke er et invasjonsforsvar, men et forsvar basert på NATOs kollektive sikkerhet. NATO har vært og vil forbli hjørnesteinen i norsk sikkerhetspolitikk. Gjennom trening og øvelser i nord bidrar vi til å bevare NATOs fokus mot nordområdene. Dette bunner i en erkjennelse av at Norge ikke har evne til eller mål om å kunne forsvare seg mot en invasjonstrussel. En multilateral ramme, også i nord, er en forutsetning for å kunne ivareta vår statssikkerhet.

Også i fredstid må Forsvaret forventes å ha en sentral rolle i ivaretakelsen av norske interesser i nord. Grunnen til dette er det utvidede sikkerhetsbegrepet og Forsvarets rolle innen samfunnssikkerheten.

På følgende områder fremstår Forsvarets rolle som særlig viktig:

• For å gi et oppdatert situasjonsbilde, som grunnlag for norske myndigheters beslutning og planlegging. Dette skyldes både det brede spekter av utfordringer og usikkerheten knyttet til utviklingen på særlig russisk side. Overvåkning og etterretning i vid forstand, herunder evnen til å etablere et godt situasjonsbilde og analysekapasitet til å vurdere mer langsiktige trender, fremstår derfor som helt sentralt.
• Militær tilstedeværelse i nord er både et mål i seg selv og et viktig middel for å vise troverdighet, vilje og evne til å ivareta norske interesser i nord. Nærværet er også et middel til å bistå sivile myndigheter i mulige kriser. I tillegg hever tilstedeværelsen terskelen for utfordringer mot norske interesser i nord og den har en preventiv effekt. Samtidig må den gi mening og ikke skape grobunn for en militarisering av nordområdene på norsk side.
  
  Behovet for militær tilstedeværelse antas å være størst i havområdene, hvor vi i årene fremover trolig vil stå overfor de største utfordringene for å hevde norsk suverenitet og suverene rettigheter.
• Evne til episode- og krisehåndtering blir viktigere enn noen gang. Dette gjelder ikke minst innen fiskerisektoren. På dette området er evnen til effektiv krisehåndtering en forutsetning for at Forsvaret skal kunne drive myndighetsutøvelse og suverenitetshevdelse.

Kystvakten er den viktigste aktøren til å hevde norsk suverenitet og utøve norsk myndighet i disse områdene. Kystvakten er en nøkkelaktør både i forhold til tilstedeværelse og episode- og krisehåndtering. Når det gjelder den kontinuerlige militære tilstedeværelsen i nord, spiller også Sjøforsvaret generelt, Luftforsvaret og Hæren viktige roller.

• Forsvarets bistand til sivil sektorved behov forblir fortsatt viktig også i nord, ikke minst i forhold til rednings- og miljøoperasjoner og terror. Fra et samfunnsøkonomisk synspunkt vil det være hensiktsmessig at man i visse tilfelle kan trekke på Forsvarets ressurser, fremfor å bygge opp parallelle sivile kapasiteter. Samtidig må Forsvarets evne til å løse disse oppgavene heller ikke i fremtiden gå på bekostning av Forsvarets primæroppgaver.
• Samarbeid og dialog bør bli en mer sentral komponent også innenfor forsvarssektoren, som del av en helhetlig nordområdepolitikk. Her er potensialet ikke uttømt, spesielt overfor Russland. Innenfor forsvarssektoren bør man ha et høyt ambisjonsnivå for militært-militært samarbeid i nord på alle nivåer. Innen fiskerisektoren bør man ytterligere utforske potensialet for samarbeid mellom de respektive lands fiskerioppsyn og kystvakter. Også på miljø-, olje-, og gassektoren er potensialet for samarbeid betydelig, selv om det her i hovedsak må finne sted på sivil side.

Arten av de nye utfordringene gjør at de multilaterale rammer hvor Norge kunne søke støtte ikke er like åpenbare. En særskilt utfordring blir derfor å søke å identifisere slike multilaterale rammer hvor Norge kan få støtte dersom behovet skulle oppstå. Dette gjelder både på næringslivssiden i forhold til at andre vestlige selskaper engasjerer seg i området, og i forhold til at nordområdene forblir et sentralt tema innenfor tradisjonelle multilaterale fora som NATO og EU.

Avslutningsvis vil jeg understreke betydningen av Forsvarets rolle i nord. De ulike faktorene, som i tillegg er av sivil karakter, tilsier hver for seg ikke et tydelig militært nærvær. Summen av disse faktorene gjør imidlertid regionen strategisk viktig. Dette gjør at Forsvaret har en klar rolle å spille i regionen, både for å støtte sivil beredskap og for å ha en tydelig tilstedeværelse.

Takk for oppmerksomheten.