Kjære stabsskole elever,

Jeg takker stabsskolen for invitasjonen til å foredra om ”Norske styrkers bidrag i internasjonale operasjoner”. Jeg forstår at dette inngår som en del av en spennende forelesningsserie innen Peace Support Operations/Crisis Response Operations, og som er en del av forberedelsen til øvelsen Joint Future som finner sted her ved skolen.

Før jeg går videre la meg først slå fast noe som er en selvsagt observasjon for denne forsamlingen. Det er at Norge tradisjonelt alltid har vært en stor bidragsyter av humanitær bistand og militære styrker når det i internasjonale samfunn har bedt om norsk innsats i konfliktområder. Regjeringens utenriks- og sikkerhetspolitikk baserer seg på at vi ønsker å fortsette å bidra til en folkerettsbasert og FN-ledet internasjonal orden.

I en tid der skillet mellom nasjonal og internasjonal sikkerhet viskes ut, er våre bidrag til utenlandsoperasjoner også et bidrag til Norges sikkerhet. Norsk støtte til varig fred, stabilitet og sikkerhet globalt senker risikoen for at ustabilitet kan få konsekvenser i våre nærområder. All erfaring viser at dette er noe som skjer raskt i dagens globaliserte verden.

Internasjonale militære deltakelse

Der vi har et valg, prioriterer vi å kanalisere vår internasjonale militære deltakelse gjennom formelle organisasjoner som NATO, FN og EU fremfor løsere ”koalisjoner av villige”. I slike konstruksjoner er den politiske medinnflytelsen betydelig mindre. Dette kommer til uttrykk i Soria Moria-erklæringen som beskrev en gjennomgang av norsk deltagelse i pågående operasjoner, og en viss kursendring. Derfor valgte vi bl. a. ikke å videreføre engasjementet i Operation Enduring Freedom i Afghanistan. I stedet har vi styrket vårt bidrag til den NATO-ledede ISAF-styrken.

Logikken til dette finner de som har lest Soria Moria-erklæringen. De vil se at det ikke er en revolusjon vi har lagt opp til verken i utenriks-, sikkerhets- eller forsvarspolitikken. Hovedlinjene er at regjeringen fortsatt vil legge vekt på at norsk sikkerhet ivaretas best ved å bidra til fred, sikkerhet og stabilitet, både i norske nærområder og globalt. Man kan si at dette er tuftet på tre organisasjoners raison d’être.

1. Sett fra regjeringens ståsted er FN selve fundamentet for arbeidet for varig fred, sikkerhet og stabilitet. Dette skal sikres gjennom å styrke menneskerettighetene, folkeretten og sikre god økonomisk og sosial utvikling. FN har nærmest monopol på å legitimisere maktbruk internasjonalt. Vedtak i FNs sikkerhetsråd nyter bred internasjonal aksept. Forankring i et FN-mandat gir således legitimitet til operasjonene, enten de utføres av FN eller av en regional organisasjon som NATO eller Den afrikanske union. Derfor legger regjeringen stor vekt på å bidra til å styrke FNs politiske og militære evne til å møte de utfordringene verden står overfor i det 21. århundret.
2. Innen den globale rammen FN legger, utgjør NATO hjørnesteinen i vår sikkerhets- og forsvarpolitikk. Regjeringen vil fortsatt legge stor vekt på å sikre at NATO forblir et relevant sikkerhetspolitisk instrument, både for europeiske og nordamerikanske medlemsland. Norge skal arbeide aktivt for å nå dette målet.
3. Den tredje organisasjonen som vil prioriteres er EU og utviklingen av ESDP, den europeiske sikkerhets- og forsvarspolitikken. Regjeringen vil derfor videreføre den aktive norske europapolitikken selv om vi står utenfor EU. Utviklingen av ESDP, som er en integrert del av den felles europeiske utenriks- og sikkerhetspolitikken, er i denne sammenhengen svært viktig.

Ved aktivt å delta i fredsoperasjoner i regi av disse organisasjonene, innbefattet stabiliseringsoperasjoner, bidrar Norge ikke bare til å sikre internasjonal fred og sikkerhet, men også til å styrke multilateralt samarbeid og de multilaterale institusjonene.

Norge - en tydelig fredsnasjon

La meg så gå over til en mer praktisk tilnærming for norske styrkers bidrag i internasjonale operasjoner.

Soria Moria-erklæringen slår fast at Norge skal være en tydelig fredsnasjon. Det betyr ikke bare en forpliktelse om at Norge skal fortsette sitt viktige arbeid som fredsmegler i konflikter, men blant annet også at vi skal bidra aktivt i militære fredsoperasjoner.

Når Norge deltar i militære operasjoner i en internasjonal ramme, så skal det skje på basis av et klart folkerettslig grunnlag. Klare mandat fra FNs sikkerhetsråd er derfor viktige og nødvendige. Med mindre bruk av militær makt skjer på annen trygg basis i folkeretten, slik som i selvforsvar eller etter invitasjon fra et lands myndigheter, skaper slik maktbruk uten klare FN - mandat splittelser som ikke bidrar til å fremme internasjonalt sikkerhet. I denne sammenhengen er det lett å glemme at FN er en internasjonal organisasjon med 191 medlemsland, der 107 av dem tar aktiv del i FNs fredsbevarende operasjoner. Det gir legitimitet og moralsk autoritet. En slik legitimitet og moralsk autoritet er nødvendig for å få politiske gjennomslag, men det er også viktig for den enkelte soldat som står ovenfor de mer praktiske problemstillingene i operasjonsområdet. Enhver militær operasjon er avhengig av å ha en slik ryggdekning.

Fokuset på folkerett er viktig ikke bare i forbindelse med det formelle grunnlaget for en operasjon, men også i måten slike operasjoner gjennomføres på. Dessverre har vi i senere tid sett tegn som tyder på at også militære styrker fra våre nære allierte har begått brudd på menneskerettighetene i internasjonale operasjoner.

Derfor er det at Norge legger så stor vekt på undervisning i folkerett til soldater og befal på alle nivå, med et spesielt opplegg for de som skal til operasjoner i utlandet. Disse gis i tillegg en innføring i kulturelle og religiøse forhold i området de skal operere i, samt opplæring i de aktuelle engasjementsreglene. Norge har også pålagt alle norske soldater og offiserer plikt om å melde fra til nærmeste overordnede dersom de skulle bli vitne til overgrep. Vi er derfor rimelig trygge på at norsk personell har med seg en god kulturell, etisk og folkerettslig ballast når de reiser ut. Vi har et rimelig godt erfaringsmateriale til å si at vi har lykkes bra på dette området. Dette kan jeg si fordi at alle tilbakemeldinger viser at Ola Soldat er seg sitt ansvar bevisst og viser stor trygghet og forstand i utførelsen av oppdraget. På dette området må vi imidlertid aldri slappe av. Suksessen på løsningen av oppdraget er avhengig av at alle holder seg innenfor de opptrukne linjer.

NATO- forblir hjørnesteinen i norsk sikkerhetspolitikk

Som medlemsland må vi ta vår del av ansvaret for at NATO utvikler seg i en retning som vi ønsker, og er tjent med. Medlemskapet i NATO forblir hjørnesteinen i norsk sikkerhetspolitikk.

For at alliansen skal forbli sterk og relevant må den utvikles videre. Vi kan ikke ta for gitt at alle andre medlemsland ser på alliansen slik vi gjør. Det må ikke herske tvil om at det er i norsk interesse at NATO utvikler sitt potensial som politisk konsultasjonsforum. Behovet for å styrke denne funksjonen er stor etter de siste års omfattende utvidelser og nye militære roller.

Det er også i Norges interesse at NATO, som militær organisasjon, forblir effektiv og slagkraftig. Det er nettopp alliansens militære dimensjon som gjør alliansen unik. Å sørge for at norske avdelinger kan samvirke med andre avdelinger fra andre NATO land er den beste garantien vi har for at styrker som deployeres, har den nødvendige materielle og menneskelige standard. Det er også viktig for å opprettholde NATOs og alliertes evne til å støtte Norge ved en større krise.

Den integrerte kommandostrukturen, transatlantisk militært samarbeid, og evne til krevende militære operasjoner, er egenskaper vi vil hegne om. Vi vil derfor arbeide for at transformasjonen av alliansens militære kapasiteter videreføres for å gjøre dem mer moderne og anvendbare for å løse oppgaver nasjonalt og internasjonalt. Viktige tiltak vil være å endre NATOs planleggingsprosesser for i større grad å tilpasse disse til alliansens operative behov og styrke koordineringen av styrkegenerering til allierte operasjoner.

Norske styrkers bidrag i internasjonale operasjoner

Norge har til hensikt å videreføre sin innsats på Balkan, både i EUs operasjon Althea i Bosnia og i NATO - operasjonen i Kosovo. Vi vil også opprettholde vår innsats i NATOs overvåkningsoperasjon Active Endeavour i Middelhavet. Kampen mot terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen er viktig. Regjeringen vil derfor fortsatt prioritere innsats her.

NATO - operasjonen ISAF i Afghanistan vil fortsatt være Norges største operasjon i utlandet. Denne operasjonen er så langt alliansens vanskeligste enkeltoperasjon.

Det er viktig for NATO å lykkes i Afghanistan. Norge vil derfor prioritere denne operasjonen høyt fremover. ISAF vil være Norges viktigste militære utenlandsoperasjon i lang tid fremover. Den har et tydelig FN-mandat og den er ledet av NATO. Arbeidet norske offiserer og soldater gjør har fokus på både stabilisering av samfunnet og reform av sikkerhetssektoren. Slik bidrar de direkte til å fremme menneskerettighetene i landet.

Jeg vil besøke de norske styrkene i Afghanistan om en måneds tid. Det er et besøk som jeg ser frem til siden alle som har vært der har latt seg imponere, både over NATOs engasjement og de norske styrkenes innsats. ISAF-operasjonen i Afghanistan demonstrer til fulle at alliansen finner sin nye rolle.

Noe som tør være godt kjent i denne forsamlingen er at vi gradvis har skiftet fokuset for vår deltagelse i Afghanistan fra Kabul til Nord-Afghanistan. Norge leder nå det flernasjonale regionale stabiliseringslaget, PRT’et, og vi vil forsterke våre styrker i Mazar-e-Sharif. Foruten støtte- og stabselementer vil Norge bidra med en hurtig reaksjonsstyrke på kompanistørrelse. Med dette vil Norge få en sentral støtterolle i ISAFs samlede operasjoner i Nord-Afghanistan. I fremtiden blir det altså norske styrker som kan komme til å unnsette andre lands styrker om de skulle bli utsatt fra et tilsvarende angrep som den norske PRT’en ble i Meymaneh.

For tiden bidrar også med fire F - 16 jagerfly. Disse opererer ut fra Kabul, men vil rimelig raskt kunne være til stede over hele Afghanistan. De vil slik sett utgjøre en svært viktig støtte for våre egne og allierte styrker, som opererer spredt over store avstander. Pga manglende infrastruktur, som gjør forflytning av styrker på landejorden til en formidabel utfordring, ble jagerflyenes betydning til fulle demonstrert da PRT’en vår i Maymaneh ble angrepet i forrige måned.

Som sagt innledningsvis ville ikke regjeringen fornye norsk deltagelse i Operation Enduring Freedom. Dette er delvis et resultat av en prioritering av ISAF. Som jeg redegjorde for, så er dette et utrykk for at vi foretrekker å kanalisere vår internasjonale militære deltakelse gjennom de tre multilaterale organisasjonene NATO, FN og EU, fremfor ’koalisjoner av villige’. Grunnen er at den politiske medinnflytelsen er betydelig mindre i slike ’koalisjoner av villige’.

Styrke norsk deltagelse i FN - ledede operasjoner

Den norske regjeringen vil derfor styrke norsk deltagelse i FN - ledede operasjoner, særlig i Afrika. Bidrag til slike FN - ledede operasjoner er på ingen måte noe nytt for Norge. Det store norske engasjementet blant annet i Gaza fra 1956 til ’67 og i UNIFIL i årene 1978 - 99 viste klart den store betydningen Norge har lagt i FN-operasjoner. Slik sett er ikke vårt fokus på FN noe nytt, og innebærer ikke noe brudd med tradisjoner. Imidlertid har Norge, særlig siden siste halvdel av 1990-tallet, i større grad orientert seg mot FN - mandaterte operasjoner i regi av NATO. Tallet på norske soldater med blå beret gikk derfor kraftig ned, selv om dette ble kompensert for med norske NATO-soldater på oppdrag for FN.

Det er klart at Norge ikke vil kunne bidra med store manøverenheter i FN - oppdrag. Det er heller ikke er slike enheter FN etterspør. Mange land i den tredje verden viser stor villighet til å stille infanterienheter til rådighet for FN. Det Norge kan bidra med, er spesialiserte kapasiteter som mindre ressurssterke land ikke kan bidra med. Dette kan være kommando- og kontrollkapasiteter, logistikk, samband, CIMIC og andre mindre avdelinger, men også kapable stridsenheter som mekanisert infanteri eller spesialstyrker. Effektiv fredsbevaring handler således ikke bare om kvantitet, men om kvalitet. FN ønsker seg mindre og spesialiserte enheter som kan virke som en styrkemultiplikator for å øke effekten av de ordinære styrkene i et operasjonsområde og således gi et bidrag som langt overgår deres rent tallmessige størrelse.

Tilbakeslag for FN

Det er ikke til å stikke under en stol at FN har stått overfor store utfordringer i sine fredsbevarende operasjoner. Tilbakeslag som Rwanda og Srebrenica førte på midten av 1990-tallet til at særlig mange vestlige land vendte seg bort fra FN, og la vekt på andre sikkerhetsorganisasjoner, først og fremst NATO. Tilbakeslagene i Rwanda og Srebrenica på midten av 90-tallet, svekket ikke bare FNs troverdighet utad, men reduserte også i høy grad organisasjonens evne til å påta seg komplekse fredsoperasjoner på grunn av manglende støtte blant medlemsland. Mange vestlige land la vekt på andre sikkerhetsorganisasjoner, først og fremst NATO.

FNs fredsbevaring har imidlertid, på tross av mye berettiget kritikk og en del dyrekjøpte erfaringer på midten av 1990-tallet, ikke bare reddet mange liv, men blitt et viktig strategisk verktøy for å bistå samfunn i deres innsats for en bærekraftig fred. Dette reflekteres i mandatene til FNs fredsbevarende operasjoner som er altomfattende.

Til tross for at betydelige og kompliserte hindre fremdeles gjenstår, har FN i senere år vist at organisasjonen er i stand til å planlegge og å lede store operasjoner. FN leder i dag 19 operasjoner, hvorav langt de fleste er militære og inkluderer rundt 70 000 soldater.

Det er viktig å slutte opp om denne fremgangen og hjelpe FN til ytterligere å styrke sin evne til å lede og gjennomføre militære fredsoperasjoner. Ingen annen organisasjon integrerer i samme grad humanitære, militære, økonomiske og diplomatiske virkemidler i samme operasjon.

FN - sentral rolle i alle faser av en konflikt

I tillegg spiller FN en sentral rolle i alle faser av en konflikt – før, under og ikke minst i den langsiktige oppbyggingen av levedyktige samfunn etter en konflikt.

Dette standpunktet er ikke bare basert på ønsket om å styrke FNs rolle i verden, men også på det faktum at FN har vist at organisasjonen evner å gjennomføre integrerte operasjoner. Peace Support Operations i militær terminologi innebærer ofte komplekse oppdrag ved at de er joint i sin natur siden de involver flere forsvarsgrener; og de er combined siden flere land er stiller med styrker. Det inkluderer også at flere andre etater og organisasjoner utenom de rent militære styrkene fra flere land er involvert. Slike aktører kan være politi, NGO’er, hjelpeorganisasjoner, internasjonale organisasjoner, andre statlige hjelpe- og utviklingsorganisasjoner, private industrielle aktører og media. Disse aktørene er imidlertid ikke er knyttet formelt opp til det militære kommandoapparatet. De spiller på lag bare når det passer dem selv.

FN - integrerte operasjoner

På FN språket betyr integrerte operasjoner at FN samordner politiske, militære, humanitære og utviklingsmessige aspekter ved freds- og nasjonsbygging - under en helhetlig ledelse i felt - for å sikre freden ved blant annet å bygge de institusjoner som kan bidra til å utvikle samfunn ødelagt av krig. Ved å trekke på hele spekteret av FNs virkemidler – militært, politisk, humanitært og utviklingsmessig – har FN en unik sjanse til å skape en helhetlig tilnærming i sine fredsoperasjoner. Slike integrerte operasjoner er en viktig utvikling for FNs fredsoperasjoner.

En slik evne til helhetlig tilnærming er svært viktig for å skape varig fred og utvikling i konfliktområder. En slik evne er det ingen meg bekjent av de regionale sikkerhetsorganisasjoner som har.

Hvordan Norge bidrar og vil bidra?

Norge har ikke kapasitet til å stille større tradisjonelle styrkebidrag – infanteriavdelinger – til FN - ledede operasjoner. Dette er også i liten grad etterspurt fra vestlige land, siden land som Pakistan, India og Bangladesh bidrar med store manøverenheter. Vi må heller satse på kvalitet og taktiske støttekapasiteter, som legger til rette for en smidig gjennomføring av operasjonene.

Imidlertid er det som tidligere nevnt et stort press på slike kapasiteter, som er etterspurt i alle militæroperasjoner. Aktuelle norske bidrag kan være mindre avdelinger som et vakt- og sikringskompani, samt stabsoffiserer og ledelseselementer. Også bidrag i en etableringsfase og eventuelt før en eventuell nordisk styrke kommer på plass, kan være aktuelt. Økt deltakelse med stabsoffiserer og observatører er også en mulighet. En stor utfordring vil uansett være å finne norske bidrag som ikke allerede er bundet opp i forpliktelser i NATO- og EU-sammenheng.

I tillegg til militære bidrag, bør Norge også kunne bidra på sivil side for å styrke FNs brede spekter av virkemidler. Aktuelle bidrag kan være politibidrag eller bidrag til reform i retts- og fengselsvesenet.

Styrke regionale organisasjoner

På et overordnet nivå støtter vi FN ved å styrke organisasjonens samarbeid med regionale organisasjoner, som for eksempel AU. Den afrikanske unions operasjon i Sudan, AMIS, er et eksempel på et slikt samarbeid, som faktisk inkluderer FN, AU, EU og NATO. Et nært samarbeid mellom FN og regionale organisasjoner er et mål i seg selv siden det styrker begge parter. De regionale organisasjonenes militære tyngde øker FNs troverdighet, mens et FN-mandat sikrer legitimiteten til de regionale organisasjonenes operasjoner.

Oppbyggig av afrikanske kapasiteter er et viktig satsningsområde for regjeringen. Slik bidrar vi til at afrikanske land i større grad kan løse sine egne konflikter. Derfor er det viktig for oss å støtte AUs ambisiøse mål for den afrikanske beredskapsstyrken, African Stand-by Force. Ved å gi AU mulighet til selv å løse Afrikas konflikter, gir man samtidig AU et større eierskap, noe som virker mer forpliktende, og som er mer tilfredsstillende for AU.

Inntrykk fra Sudan

Denne tenkningen er bakteppet for, som dere sikkert kjenner til, besøket mitt til Sudan i forrige måned. Det var helt tydelig at det er langt igjen før situasjonen i Darfur og i Sør-Sudan stabiliseres. Det er derfor et stort behov for økt militær innsats. Samtidig legger AU og AMIS grunnlaget for politiske løsninger og fredsforhandlinger. Ting tyder på at AUs operasjon AMIS innen utgangen av året vil kunne overtas av FN. Imidlertid er det mye som må være på plass før dette er mulig – AU må be FN om å overta operasjonen, Sudan må akseptere en FN-operasjon i Darfur, og FN må kunne stille styrker. Det vil nok derfor være behov for en lengre overgangsperiode før en FN-operasjon i Darfur er en realitet.

Det er viktig at operasjonen ikke overtas fullstendig av vestlige land, men at afrikanske soldater i hovedsak får en ny hatt – FN-bereten – mens vestlige bidrag støtter opp under de afrikanske. Dette er nødvendig for å beholde det afrikanske eierskapet og for å unngå at operasjonen kan oppfattes som vestlig eller amerikansk.

Det tør være kjent at jeg i andre fora har sagt at Sudan er et innsatsområde som peker seg ut som aktuelt for norske bidrag. Det er fortsatt snakk om 150-200 soldater og om mindre, mobile styrker av høy kvalitet. Inntrykkene fra Sudan-turen er mange, og de er med på danne grunnlaget for videre vurderinger om spesifikt hvor og hvordan vi skal bidra. Dette er fortsatt ikke klart.

Nordisk samarbeid

For å styrke de norske bidragene til FN-ledede operasjoner, vil regjeringen søke å samarbeide med våre nordiske naboer. Vi har nå en dialog gående med de andre nordiske landene for å se på mulighetene for et slikt samarbeid. Militært sett er nordiske bidrag ofte små i FN-sammenheng. Koordinering av innsatsen vil imidlertid gi synergieffekter, både når det gjelder kompetanse, ressurser og utholdenhet. De nordiske landene har tradisjonelt også hatt høy troverdighet som troppebidragsytere i FN-sammenheng. Ved å samordne det nordiske bidraget til FN-operasjoner, ønsker vi å gå foran som et godt eksempel for å øke også øvrige vestlige lands bidrag.

Nordisk samarbeid vil således være et viktig aspekt ved vår satsing på FN. De nordiske land har i flere år samarbeidet, innenfor rammen av NORDCAPS og SHIRBRIG, om å stille nisjekapasiteter til rådighet for FN. Denne erfaringen vil regjeringen bygge videre på.

Den nordiske rammen er sentral også for et annet aspekt ved våre potensielle bidrag til FN-operasjoner. Norge deltar nå i planleggingen og oppbyggingen av den nordiske EU-innsatsstyrken, sammen med Finland, Estland og Sverige, som er såkalt lead nation. EU tar sikte på at de velutstyrte innsatsstyrkene skal bidra også til å styrke FNs evne til å håndtere sikkerhetspolitiske kriser. Afrika er et særlig aktuelt innsatsområde.

Konsekvenser ved internasjonal deltakelse

For den enkelte soldat stiller utenlandsoppdrag store krav. Uansett om det er en NATO- eller FN-operasjon. Alle utenlandsoperasjoner vil være krevende og risikofylte. Episoden i Meymaneh for et par uker siden viste nettopp dette. I slike situasjoner er det helt nødvendig at norske soldater er godt trent og utrustet. Det beviste de norske soldatene i Meymaneh at de var. Deres dyktighet og evne til å håndtere situasjonen ble fremhevet på NATOs forsvarsministermøte i Taormina i forrige måned.

Tilstrekkelig trening og utstyr er en forsikring som må ligge til grunn før regjeringen kan sende norske soldater ut. I Sør-Sudan var sikkerhetssituasjonen relativt god. Likevel er det lite som skal til før dette forverrer seg. I Darfur er situasjonen vanskelig og uoversiktlig. Samtidig er den humanitære situasjonen mye bedre enn den har vært på lenge, takket være AMIS.

Det er en selvsagt ting at vi legger svært stor vekt på sikkerheten til norsk personell ute. På dette feltet gjøres det ingen kompromisser. Det er et stort ansvar regjeringen og Forsvaret tar når vi sender norske soldater ut i operasjoner i konfliktområder. Vi – både regjeringen og Forsvaret – er dette ansvaret bevisst og stiller derfor strenge krav til måten vi leder og informerer om operasjonene, og til gode systemer for uttrekning, medisinsk evakuering osv.

Hvis vi vurderer det dit hen at sikkerhetssituasjonen ikke er god nok, vil regjeringen ikke sende ut soldater. Vi må også ha mulighet til å trekke ut våre soldater hvis situasjonen krever det. Regjeringen er seg klart bevisst disse utfordringene, og vi føler et sterkt ansvar for å følge tett opp de norske soldatene i utenlandsoperasjoner. Norske myndigheter og Forsvaret har dessverre ikke alltid vært like flike til å følge opp de som sliter med psykiske senskader eller fysiske problemer etter tjeneste i utlandet. Dette vil denne regjeringen legge langt større vekt på. Erfaring og forskning har vist at vel samtrente avdelinger, rask oppfølging etter eventuelle traumatiske hendelser og kontakt med veterannettverk etter retur til Norge, gir gode resultater i så henseende. Det gjelder både før, under og etter en operasjon. Oppfølging av hjemkomne soldater er viktig for regjeringen. Opprettelsen av Forsvarets veteranadministrasjon er en del av dette arbeidet.

Gjennomføring

Selv om det er alle deler av Forsvaret som deltar i internasjonale operasjoner, er det klart at det vil være Hæren som i antall fortsatt vil inneha rollen som den tyngste bidragsyteren. Dette innebærer en stor utfordring som vi tar meget alvorlig.

Regjeringen tok derfor grep for å styrke Hærens evne til å oppfylle ambisjonene om deltagelse. I forsvarbudsjettet for 2006 tilførte vi 25 millioner kroner til styrkeproduksjon i reaksjons- og oppfølgingsstyrken på Skjold.

Vi opprettholder også målsettingen om å styrke januarinntaket av vernepliktige, for slik å sikre at vi har rimelig veltrente mannskaper tilgjengelige hele året. Dette er viktig ikke bare for rekrutteringen til internasjonale operasjoner, men også for vår beredskap her hjemme.

Selv om denne regjeringen står fast ved ambisjonen om å videreføre verneplikten, ser vi også klart behovet for å øke kompetansen ute i avdelingene. Dette oppnår vi ved å gradvis øke antallet grenaderer og avdelingsbefal. Hæren vil få prioritet i denne rekrutteringen.

Vi vil også i større grad en tidligere prioritere deltagelse av hæravdelinger i internasjonale operasjoner. Dette vil vi oppnå ved i størst mulig grad å melde inn sjø- og luftforsvarskapasiteter til deltagelse i NATOs og EUs beredskapsstyrker, slik som NATO Response Force. Vi vil også vurdere rekruttering av personell som har tjenestegjort i Garden og ved GSV, samt fra HVs nye innsatsstyrker. Alt i dag rekrutterer vi HV offiserer til internasjonale operasjoner, blant annet til Bosnia.

Innsats i nærområdet.

Jeg ble bedt om å snakke om internasjonale operasjoner. Jeg vil imidlertid ikke la anledningen gå fra meg til også å nevne den hjemlige dimensjon. For selv om vi har øynene rettet utover må vi ikke glemme at vi også har utfordringer i nærområdet. Dette er noe regjeringen tar på alvor.

Nordområdene har fremdeles en militær dimensjon, selv om denne er dramatisk redusert i forhold til under den kalde krigen. Russland stasjonerer fortsatt en viktig del av sitt strategiske kjernefysiske arsenal, sine strategiske ubåter, og sin største flåtestyrke, Nordflåten, på Kolahalvøya. Denne konsentrasjonen av militære styrker medfører i seg selv noe Norge er tjent med å følge nøye med på, slik vi må følge den politiske utviklingen i Russland generelt. I dette spiller Etterretningstjenesten en viktig rolle.

Den fortsatte tilstedeværelsen av en militær dimensjon i nord er en grunn til at også det norske forsvaret må være synlig tilstede, for slik å markere norsk suverenitet og suverene rettigheter. Det innebærer også at arbeidet med å fremme tillit og forståelse mellom russiske og norske militære er viktig. Besøksutveksling og felles øvelser er sentrale i denne sammenheng. Regjeringen vil fortsette å legge vekt på tillitskapende arbeid primært innen en multinasjonal, men også en bilateral ramme.

Hevdelse av norsk suverenitet og norske suverene rettigheter, herunder evnen til å håndtere utfordringer mot disse rettighetene alene eller sammen med våre allierte, er fortsatt svært viktige elementer i Forsvarets rolle i nordområdene. Det er derimot et annet aspekt ved Forsvarets arbeid som får mest oppmerksomhet i disse dager, nemlig myndighetsutøvelse.

De sikkerhetspolitiske utfordringene vi står overfor i dag både hjemme og ute setter høye krav til Forsvaret. Reaksjonsevne, tilgjengelighet og fleksibilitet er nøkkelord i denne sammenheng. Forsvaret må være i stand til raskt å kunne stille relevante kapasiteter til å løse komplekse oppdrag.

En slik evne setter igjen krav til utrustningen og treningen våre enheter får. Det er nettopp av denne grunn at prioritering av ressurser til nytt materiell, til trening og øving av operative avdelinger og til operasjoner, er så viktig. Målet om en fortsatt rasjonalisering av støttevirksomhet til fordel for operativ virksomhet i den gjeldende langtidsplanen, står derfor fast.

Slik øker vi vår evne til å operere internasjonalt så vel som nasjonalt.

Avslutning

For å styrke den FN-baserte verdensordenen vi tror på, er det nødvendig å styrke FN på alle nivåer. Vi kan ikke fraskrive oss ansvaret om å styrke FNs evne til å gjennomføre operasjoner. Vi må ta dette ansvaret og dermed også ta vår del av byrden ved å sende soldater ut. Som jeg har pekt på så er det ikke FN en organisasjon uten problemer. Med så mange operasjoner og soldater i felt, stilles organisasjonen overfor store utfordringer, både på strategisk, operasjonelt og taktisk nivå. Det dreier seg blant annet om manglende militær planleggingskapasitet på strategisk nivå, og en operasjonsledelse uten tilstrekkelig kompetanse og disiplin. En omorganisering av Department of Peace Keeping Operations (DPKO) vil kunne bøte på noe av dette.

Regjeringen vurderer nå ulike muligheter for å bidra til FN-operasjoner. Sudan er allerede nevnt. Mye avhenger likevel av utviklingen i AUs og FNs operasjoner og hvilke behov som etterlyses og hva vi har mulighet til å stille. Med mindre sikkerhetssituasjonen er uhåndterbar, satser vi på å kunne stille med bidrag innen slutten av året eller på starten av 2007.

Jeg er stolt over den innsatsen norske soldater gjør ute, og jeg er sikker på at de vil fortsette å gjøre en god jobb, også i fremtidige FN-ledede operasjoner. Mye av grunnlaget legges i utdanning og trening, noe deres tilstedeværelse på stabsskolen er et utmerket bevis på. Utdanning er en forutsetning for at norske soldater skal være godt forberedt for utenlandsoppdrag. Slik styrker vi FN, og bidrar til at FN-operasjonene lykkes.

Ingen i denne forsamlingen blir overrasket når jeg sier at tjeneste i alle slags utenlandsoppdrag kan være svært risikofylt. Det er heller ikke slik at FN-ledede oppdrag vil være mindre farlige enn tilsvarende NATO-operasjoner. Det vil derfor stilles de samme strenge krav til utstyr og kompetanse for avdelinger og personell som skal ut i farlige oppdrag, uansett hvor i verden de skal og hvilken organisasjon som leder oppdraget.

Det skal heller ikke bli slik at vi får et A - lag for NATO- og EU operasjoner og et B - lag for FN ledede operasjoner. All utenlandstjeneste skal være, og oppleves som, like meritterende. Det samme gjelder for innsatsområde. Innsats for fred og sikkerhet på Balkan og i Afrika er like viktig som tilsvarende innsats i for eksempel Afghanistan.

Det er vel sagt mange nok ganger etter hvert at regjeringen ønsker en kursendring; Jeg kan derfor bare fastslå at det fortsatt ikke er noen endring i at vi ønsker en endring. Vi mener at en verdensorden bygget på FN og med FN som en sikkerhetspolitisk aktør sikrer en fredeligere og mer stabil utvikling. Dette et er en orden bygget på folkeretten og der maktbruk er regulert. Samtidig ønsker vi ikke å forsømme hjørnesteinen og sikkerhetsgarantisten i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, nemlig NATO. NATO forblir den sentrale rammen for vår kollektive forsvarsinnsats. Det er viktig for oss at NATO forblir en relevant sikkerhetsaktør for begge sider av Atlanterhavet. Vi ønsker også å ha en aktiv politikk overfor Europa.

I tillegg til at kursendringen gjør seg synlig gjennom økt satsning på FN-ledede operasjoner, ønsker regjeringen også at ethvert norsk bidrag til utenlandsoperasjoner skal være klart forankret i folkeretten. En klar forankring i folkeretten er en nødvendig forutsetning for å sende dem ut, uansett om våre soldater deltar i rene FN-operasjoner, eller operasjoner i regi av NATO eller EU. Såkalte ”koalisjoner av villige” ønsker vi å nedprioritere. Dette er fordi vi der har mindre politisk innflytelse og fordi de utfordrer de normale multilaterale rammer for internasjonal maktbruk.

Da ønsker jeg dere lykke til videre med seminaret, den påfølgende øvelsen og ikke minst videre tjeneste til sommeren.

Takk for oppmerksomheten.