Folkelig forsvar for fremtiden

En kortere utgave av denne artikkelen ble trykket i Aftenposten 21. januar 2007.

Regjeringen ønsker en bred og grundig debatt før vi i 2008 legger frem en ny langtidsplan om Forsvaret for Stortinget. Under overskriften ”Keiserens nye Hær” i Aftenposten 7. januar bidrar Frank Helle til dette ved å reise spørsmålet: Skal Norge ha et invasjonsforsvar eller ikke?

Selv om dette konkrete spørsmålet var mest aktuelt for 15 år siden, er det stadig viktig å spørre seg hva Forsvaret skal brukes til.

Norges bidrag til den kalde krigens kollektive forsvar var i hovedsak knyttet til beskyttelsen av NATOs nordflanke. Forsvarets rolle var derfor i hovedsak avgrenset til å trygge eget territorium ved å være i stand til å motsette seg en eventuell invasjon. Resultatet ble et statisk mobiliseringsforsvar. Stortinget – og ingen keiser – besluttet den gradvise overgangen fra invasjonsforsvar til et mer moderne innsatsforsvar allerede fra 90-tallet. Da Helle avsluttet sin førstegangstjeneste i 2001 begynte moderniseringen, som ble startet av den forrige Stoltenberg-regjeringen, for alvor å ta fart. Takket være denne omfattende moderniseringen har vi i dag et forsvar med vesentlig bedre evne til å møte dagens sikkerhetsutfordringer.

Helles eget fagfelt, samband, er blant de som har gjennomgått størst utvikling. Med sikte på å oppnå et effektivt kommando- og kommunikasjonsnettverk er slike funksjoner nå samordnet i langt større utstrekning enn før – både mellom forsvarsgrenene og i forhold til våre allierte. Den samme utviklingen har preget alle sentrale deler av Forsvaret. Det er i denne prosessen lagt vekt på å utvikle og forbedre den operative evnen, både gjennom omstillingstiltak generelt og gjennom målrettede investeringer i særdeleshet.

Reformene i Forsvaret har vært nødvendige. Og regjeringen vil, for å styrke den operative evnen, fortsette moderniseringen. For regjeringen er Nordområdene det viktigste strategiske satsningsområdet. Den militære tilstedeværelsen i nord skal styrkes. Utfordringene i våre nærområder krever et forsvar med fleksibilitet og innsatsevne. Skal Forsvaret være et effektivt politisk verktøy for å håndtere kriser må det ha evnen til innsats med rett kapasitet, ofte over store avstander, og på kort varsel. Øvelse Mobil Innsats i fjor høst viste nettopp at Forsvaret er i stand til dette.

Vi innretter våre militære kapasiteter for å kunne bidra i internasjonale operasjoner. I dag opplever vi en økende erkjennelse av at det internasjonale samfunn har et ansvar for å bidra til stabilitet, demokrati og ivaretakelse av menneskerettighetene. Dette bidrar også til sikkerheten i våre omgivelser. Regjeringen er opptatt av å øke Norges deltakelse i FN-ledede operasjoner.

Fremtidens sikkerhetsutfordringer er uforutsigbare. Fleksibilitet er derfor styrende for utviklingen av Forsvaret; Norge kan ikke ha ett forsvar for hjemmebruk og ett for internasjonale operasjoner. Fleksibilitet innebærer at Forsvaret skal kunne brukes både til å løse hjemlige oppgaver og i arbeidet for internasjonal sikkerhet og stabilitet. Fleksibilitet gjør at Forsvaret kan løse oppgaver i hele konfliktspekteret. Fleksibilitet innebærer at Forsvaret skal kunne operere godt med våre allierte og med sivile myndigheter når det behøves.

Det viktigste for norsk sikkerhet er derfor ikke bare antallet soldater og våpensystemer, slik Helle antyder, men også hvor relevante de er i forhold til fremtidens oppgaver. Nye og mer sammensatte sikkerhetsutfordringer stiller andre krav og forventninger til Forsvaret enn under den kalde krigen. Det er også derfor vi trenger et ganske annet forsvar enn vi hadde for femten år siden. Vi har i dag et forsvar som er bedre og mer fleksibelt enn hva som var tilfelle før omstillingen startet.