Beskatning av arbeidsgiverfinansiert elektronisk kommunikasjon

Nye sjablonregler for arbeidsgiverfinansiert elektronisk kommunikasjon

Vi viser til brev av 15. mai 2006, hvor dere ønsker en vurdering av om Statoils mobiltelefonordning innebærer en privat fordel for den ansatte, og således skal beskattes i henhold til sjablonmetoden.

Finansdepartementet tar ikke stilling til konkrete spørsmål da dette tilligger ligningsmyndighetene. Vi vil likevel, med utgangspunkt i den beskrevne situasjonen, gi noen generelle bemerkninger.

1. Generelt

Alle ytelser fra arbeidsgiver som utgjør en privat fordel for arbeidstaker skal anses som skattepliktig inntekt, uavhengig av om ytelsen er gitt i form av kontanter eller som en naturalytelse. Dette generelle prinsippet sikrer skattemessig likebehandling av personer på samme inntektsnivå, uavhengig av hvordan inntekten er opptjent. Endringene i reglene for beskatning av den private fordel av arbeidsgiverfinansierte elektroniske kommunikasjonstjenester er fullt ut i samsvar med dette prinsippet, og innebærer ingen utvidelse av begrepet ”økonomisk fordel”.

2. Skattepliktig fordel

De nye reglene for beskatning av arbeidsgiverfinansiert elektronisk kommunikasjon gjelder for arbeidstakere som har adgang til privat disponering av en arbeidsgiverfinansiert elektronisk kommunikasjonstjeneste, f. eks. mobiltelefoni, utenfor ordinær arbeidssituasjon. Det vil si adgang til privat bruk av tjenesten også utenfor arbeidstiden mv. Dette anses som en fordel, som i utgangspunktet er skattepliktig. Skatteplikten på grunn av den private bruksadgang inntrer selv om tjenesten også brukes i arbeidet som et nødvendig arbeidsredskap. Det innvendes gjerne at det er funksjonen som arbeidsredskap som oftest er årsaken til arbeidsgivers tildeling av tjenesten, og at beredskapshensyn eller andre grunner ofte leder til pålegg overfor arbeidstakeren om å ha tjenesten disponibel også på fritiden. Slike forhold reduserer imidlertid overhodet ikke den private fordel ved at arbeidstakeren har tjenesten tilgjengelig for privat bruk på fritiden, og gir ingen grunn til unntak fra skatteplikten.

Dette prinsipielle utgangspunktet kan ikke være tvilsomt. At ligningsmyndighetene tidligere – ved praktiseringen av reglene om skattefritak for slike ytelser – har akseptert en skjematisk metode for å avgjøre fordeling mellom privat og tjenstlig bruk, har ingen betydning for det grunnleggende spørsmål om det foreligger en skattepliktig fordel. Dette gjelder desto mer når det fremgår av forarbeidene at de tidligere reglene hadde feil innretning, bl.a. ved at de var basert på at abonnementskostnader skulle kunne dekkes skattefritt.

Det skal lite til for at en arbeidsgiverfinansiert mobiltelefon som disponeres utenfor ordinær arbeidssituasjon, faktisk representerer en skattepliktig fordel for den ansatte. Normalt har den ansatte anledning til å benytte telefonen også privat, med eller uten egenbetaling. I slike tilfeller skal det gjennomføres sjablonmessig fordelsbeskatning uavhengig av det faktiske omfanget av den private fordelen. Det anses som privatbruk også at den ansatte via denne telefonen er tilgjengelig for inngående private samtaler/meldinger. Slik bruk innebærer også en privat besparelse ved at det er arbeidsgiveren som bekoster apparatinnkjøp, vedlikehold og faste abonnementskostnader.

Spørsmålet om en ansatt disponerer den aktuelle tjenesten privat utenfor ordinær arbeidssituasjon må for øvrig vurderes konkret for hver enkelt ansatt. Det er dennes ordinære arbeidssituasjon som er avgjørende for om tjenesten anses å disponeres på en måte som utløser skatteplikt eller ikke. Vi legger til grunn at normalarbeidstiden bør være utgangspunktet, og at arbeidsreise (mellom hjem og arbeidssted) ikke inngår i ordinær arbeidssituasjon (i motsetning til tjenestereise). En eventuell forutsetning om ikke-bruk privat utenfor ordinær arbeidssituasjon, og derved skattefrihet, kan derfor ikke baseres på ytterpunktene for vanlig arbeidstid på arbeidsplasser som praktiserer fleksitid.

3. Den skattepliktige fordelens størrelse

I tråd med prinsippene for beskatning av naturalytelser bør den skattepliktige fordelen tilsvare de kostnadene som arbeidstakeren ville ha pådratt seg dersom han eller hun holdt den elektroniske kommunikasjonstjenesten privat, herunder både eventuelle abonnementskostnader og samtalekostnader.

Kostnadene for den enkelte arbeidstaker vil naturlig nok kunne variere betydelig. Blant annet på bakgrunn av at en individuell vurdering av den ansattes faktiske besparelse ville være svært ressurskrevende, vedtok Stortinget at fordelsfastsettelsen skulle skje ved bruk av en sjablon beregnet ut fra en normalbesparelse.

Arbeidstakeren vil måtte betale alle variable og eventuelle faste utgifter på et privat abonnement. En beregning av skattepliktig fordel av f.eks. en mobiltelefon må i denne sammenheng derfor ta utgangspunkt i at alle faste kostnader til å holde tjenesten, inngår i den private besparelse som begrunner skattleggingen. Også innkjøp og vedlikehold av apparat inngår i den private besparelsen, selv om denne del av arbeidsgiverkostnadene ikke regnes med i selve fordelsberegningen (verdsettelsen). Sjablonbeskatning vil derfor kunne ha en god begrunnelse selv om arbeidstakeren betaler arbeidsgiveren for den del av samtalekostnadene som partene antar gjelder privatbruk. Men sjablonbeløpet reduseres da med denne betalingen, jf. nedenfor.

Ut fra tilgjengelig offentlig statistikk, utgjorde privatpersoners gjennomsnittlige kostnader til elektroniske kommunikasjonstjenester i 2004 om lag 4000 kroner per tjeneste. (Fasttelefon 5700 kroner, mobiltelefon 3700 kroner og Internett-tilknytning 4000 kroner, ref. Post- og teletilsynet.)

På denne bakgrunn utløser adgang til privat bruk av en arbeidsgiverfinansiert elektronisk kommunikasjonstjeneste i utgangspunktet et inntektspåslag på 4000 kroner.

Arbeidsgivers eventuelle merkostnader ved den private bruken (tellerskritt o.l.) gir derimot ikke et riktig bilde av den skattepliktige fordelen. Dette skyldes for det første at de faste kostnadene normalt ikke øker som følge av privatbruk. Videre vil ofte arbeidsgivere – i større grad enn forbrukere – oppnå rabatter både på faste kostnader og/eller bruk.

En ansatt som kun dekker merkostnadene knyttet til privatbruken vil derfor ofte betale langt mindre enn en privatperson ville måtte betale for tilsvarende bruk av tilsvarende tjeneste (inklusive faste kostnader). (I enkelte tilfeller utløser privat bruk for øvrig ingen konkret målbar merkostnad for arbeidsgiver, da det kun betales en fast avgift som inkluderer all bruk.) Selv om den ansatte også dekker alle eventuelle faste kostnader, vil arbeidsgiver som nevnt ofte få bedre priser/betingelser enn den ansatte som privatperson kunne, og derved gi en besparelse som prinsipielt sett representerer en fordel vunnet ved arbeid.

For å unngå urimelige utslag av sjablonordningen, er det for øvrig lagt inn mekanismer i beregningen av inntektstillegget som tar hensyn til to konkrete faktiske forhold. For det første er inntektspåslagets størrelse avhengig av tjenestens verdi, slik at inntektspåslaget aldri vil kunne overstige tjenestens faktiske verdi (fratrukket bunnbeløpet på 1000 kroner). For det annet vil arbeidstakerens eventuelle egenbetaling redusere sjablontillegget, krone for krone. (Det siste i motsetning til firmabilbeskatningen, der det ikke tas hensyn til eventuell egenbetaling.)

Den private fordelen, som består i at den ansatte kan spare egne utgifter til å anskaffe tjenesten privat, vil normalt være den samme selv om arbeidstakeren er pålagt å være tilgjengelig også i fritiden. Økt tilgjengelighet for arbeidsgiver i fritiden er således ikke noe argument verken mot skatteplikt eller sjablonbeløpets størrelse.

4. Oppsummering

Finansdepartementet viser til at skatteplikten og dens omfang ved adgang til privat bruk av arbeidsgiverfinansierte elektroniske kommunikasjonstjenester har klar forankring i forarbeidene og i reglene slik de er vedtatt, også for tilfellene med egenbetaling fra arbeidstaker for private samtaler.

Med hilsen

Kopi: Skattedirektoratet