Historisk arkiv

Standardfradrag mv. - skatteloven §§ 6-70 og 6-71

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Finansdepartementet

Brev til Skattedirektoratet

Skattedirektoratet
Postboks 6300 Etterstad
0603 Oslo

Deres ref

Vår ref

Dato

06/410 SA HW/rla

17.02.2006

Standardfradrag mv. - skatteloven §§ 6-70 og 6-71

Vi viser til deres e-postmeldinger av 16. januar 2006 vedrørende standardfradrag og 25. januar 2006 vedrørende fradrag etter skatteloven § 6-71.

1 Om standardfradrag

Ved lovendring 9. desember 2005 nr. 113 ble skatteloven § 6-70 første ledd bokstav a endret. Tidligere lød denne bestemmelsen slik:

”Skattyter som oppholder seg midlertidig i riket og er skattepliktig som bosatt i riket, jf. § 2-1 første ledd, kan kreve standardfradrag etter denne paragraf i stedet for ordinære fradrag. Skattyter anses å oppholde seg midlertidig i riket når oppholdet ikke overstiger fire år, og vedkommende kan i tilfelle kreve standardfradrag ved de fire første ligningene.”

Med virkning fra og med inntektsåret 2006 lyder bestemmelsen slik:

”Skattyter som etablerer skatteplikt som bosatt i riket, jf. § 2-1 første ledd, kan ved ligningen for de to første inntektsårene kreve standardfradrag etter denne paragraf i stedet for ordinære fradrag.”

Overgangsregler er ikke gitt. Hvorvidt skattyter har rett til standardfradrag for inntektsåret 2006 og følgende år må dermed i sin helhet bedømmes ut fra lovbestemmelsens nye formulering. Skattyter som etablerte skatteplikt hit i 2003 eller 2004, er dermed ikke berettiget til standardfradrag for inntektsåret 2006.

Spørsmålet om på hvilket tidspunkt skattyter etablerte skatteplikt hit er et spørsmål om sakens faktum, som ikke er endret ved den nye lovteksten. Skattyter som etablerte skatteplikt hit i 2005, vil dermed ha rett til standardfradrag også for inntektsåret 2006, men ikke for 2007.

2 Om fradrag etter skatteloven § 6-71

Med hensyn til hvorvidt begrepet ”ektefeller” i § 6-71 omfatter samboere med felles barn, vil vi bemerke at samboere med felles barn generelt ikke er likestilt med ektefeller i forhold til skattereglene. Dette er dermed utgangspunktet også i forhold til regelen i § 6-71. Enkelte fradragsbestemmelser i skatteloven omfatter imidlertid samboere med felles barn på linje med ektefeller. Som eksempel kan nevnes § 6-48 om foreldrefradrag. Dersom slikt fradrag kreves etter § 6-71, må samboers inntekt tas i betraktning ved vurderingen. Er det spørsmål om fradrag som ellers kan innrømmes uten at samboers inntektsforhold er av betydning, for eksempel fradrag etter § 6-44 for reiseutgifter, er samboers inntektsforhold heller ikke relevant i forhold til vurderingen etter § 6-71.

Når vilkårene for fradrag etter § 6-71 er oppfylt, er konsekvensen at skattyter kan kreve fradrag som om skatteplikten gjaldt all formue og inntekt, med unntak av gjeldsrentefradraget, som er begrenset etter reglene i § 6-40 fjerde ledd. Bakgrunnen for dette er at personlige og familiemessige forhold ellers ikke kunne blitt tatt i betraktning ved beskatningen i noen stat. Det er imidlertid en generell forutsetning at de betingelsene som følger av den enkelte fradragsbestemmelse i skatteloven er oppfylt, på linje med det som gjelder for skattytere med alminnelig skatteplikt.

Regelen i § 6-71 skal sikre at personlige og familiemessige forhold tas i betraktning ved beskatningen i Norge når den skattepliktige inntekten i hjemlandet er så begrenset at fradrag som er begrunnet i slike forhold ikke kan tas i betraktning ved beskatningen der. Økonomiske tilskudd som ikke er skattepliktige er dermed heller ikke relevante i forhold til sammenligningen av skattegrunnlagenes størrelse, verken i Norge eller i vedkommende utland.

Grensen på 90 pst. er et uttrykk for hva som må antas å være normen ifølge våre EØS-rettslige forpliktelser på dette området. Det kan være aktuelt å fastsette en slik grense i forskriften, men dette er foreløpig ikke avklart.

Med hilsen
Jørgen Winsnes e.f.
lovrådgiver

Hilde Widerberg
seniorrådgiver