Dok. 8:28 (2005-2006) Forslag fra stortingsrepresentant Jan Tore Sanner, Petter Løvik, Svein Flåtten, Kari Lise Holmberg og Petter Skovholt Gitmark om å styrke sansattes mulighet for medeierskap i egen bedrift

Dokument nr. 8:28 (2005-2006) Forslag fra stortingsrepresentantene Jan Tore Sanner, Petter Løvik, Svein Flåtten, Kari Lise Holmberg og Petter Skovholt Gitmark om å styrke ansattes mulighet for medeierskap i egen bedrift

Jeg viser til forslaget fra representantene Sanner, Løvik, Flåtten, Holmberg og Skovholt Gitmark om at Regjeringen, senest i forbindelse med statsbudsjettet for 2007, legger fram en bred vurdering av tiltak som kan bidra til at flere ansatte blir medeiere i egen bedrift. Regjeringen bes legge vekt på internasjonal erfaring med egne programmer som stimulerer til kjøp av aksjer i egen bedrift.

Forslagstillerne mener at det vil ha mange positive effekter dersom flere bedrifter i Norge stimulerer de ansatte til å bli medeiere. Representantene viser til at eiermessig medbestemmelse over egen arbeidsplass er en måte å øke muligheten til å påvirke sin egen hverdag, og ta ytterligere del i bedriftens økonomiske liv. Forslagstillerne viser videre til at det å kjøpe og eie aksjer i egen bedrift gir økt innsikt i hvordan kapitalmarkedet fungerer og fremmer aksjeinvesteringer som spareform. Representantene framhever også at gode medeierprogrammer kan styrke norsk konkurranseevne, sikre kompetent arbeidskraft, bedre gründerånden og direkte og indirekte styrke bedriftenes tilgang til kapital. Forslagstillerne viser til at erfaringene med ansattes medeierskap i Norge og internasjonalt er svært gode. Representantene mener at dagens ordning med skattefri rabatt ved kjøp av aksjer i egen bedrift ikke på tilstrekkelig måte stimulerer ansatte til å bli medeier i bedriften, ettersom den samlede rabatten maksimalt kan utgjøre 1500 kroner per inntektsår. Forslagstillerne viser til at andre europeiske land har langt høyere skattefri rabatt, og at beskatningen først skjer ved realisasjon, og da som kapitalinntekt og ikke arbeidsinntekt.

Et mål med skattereformen har vært å sikre større grad av skattemessig likebehandling av personer på samme inntektsnivå, uavhengig av hvordan inntekten er opptjent. Det var bred enighet om dette prinsippet i Stortinget da skattereformen ble behandlet. Videre ble det lagt vekt på at skattereglene bør gjenspeile faktiske økonomiske forhold.

Skaugeutvalget mente det var behov for vesentlige innstramminger i dagens regelverk for naturalytelser. I tråd med dette er det foretatt en rekke innstramminger i skattleggingen av naturalytelser, med bl.a. den begrunnelse at de tidligere lempningene bidro til å uthule skattegrunnlagene og til å svekke den reelle progresjonen i skattesystemet. Forslaget som nå fremmes av representantene Sanner, Løvik, Flåtten, Holmberg og Skovholt Gitmark, bryter med disse prinsippene, og åpner igjen for å avlønne arbeidstakere med skattemessige gunstige ordninger.

Utgangspunktet i skatteloven er at alle ytelser fra arbeidsgiver som utgjør en privat fordel skal anses som skattepliktig inntekt for den ansatte. Dette gjelder uavhengig av om ytelsen blir gitt i form av kontant lønn eller som en naturalytelse. Når den skattepliktige fordelen av naturalytelser ikke tilsvarer markedsverdien, risikerer man en uthuling av skattegrunnlaget, ved at skattefavoriserte naturalytelser benyttes i stedet for kontant lønn. Erverv av aksjer vederlagsfritt eller til underkurs på grunn av arbeidsforholdet er derfor som hovedregel skattepliktig arbeidsinntekt for den ansatte. Fordelen vil normalt utgjøre differansen mellom salgsverdien av aksjen på ervervstidspunktet og det den ansatte har betalt for aksjen. Inntekten inngår i grunnlaget for alminnelig inntekt og personinntekt.

Skatteloven har imidlertid et unntak fra dette utgangspunktet, for i rimelig grad å stimulere til at ansatte kan erverve aksjer i egen bedrift, med de positive effektene det kan ha på arbeidsinnsats, arbeidsmiljø mv. Ved kjøp av aksjer i egen bedrift til underkurs settes fordelen til differansen mellom antatt salgsverdi redusert med 20 prosent, og det den ansatte har betalt for aksjene. Reduksjonen i skattepliktig fordel kan ikke overstige 1500 kroner per år. Det er en forutsetning for skattefritaket at alle ansatte får et tilbud om å kjøpe aksjer gjennom en generell ordning i foretaket.

Etter min vurdering er dette tilstrekkelig. Det ville være uheldig om avlønning med verdipapirer erstatter vanlig, kontant lønn i noe større omfang. Jeg vil også peke på at aksje- og opsjonsavlønning kan ha negative sider på den langsiktige verdiskapingen. Bedriftsledelsen (og ansatte) kan få motiver til å fokusere mindre på langsiktig, bærekraftig utvikling av bedriften, og mer på kortsiktig verdistigning av selskapets aksjer, både gjennom økonomiske disposisjoner og i regnskapsføringen. Dette kan bidra til finansiell ustabilitet og øke risikopremien i aksjemarkedet, som på sin side gjør det dyrere for selskapene å hente inn aksjekapital i markedet. Endelig nevner jeg at skattefrie rabatter ved aksjeerverv fort blir et tilbud som fortrinnsvis benyttes av ansatte med god økonomi, og som derfor blir en skattelettelse med dårlige fordelingsvirkninger. Det samme kan gjelde eventuelle lempninger i gevinstbeskatningen av ansatte-eide aksjer.

En ervervet aksje til underpris representerer en økonomisk fordel for den ansatte og bør i prinsippet likestilles med kontant lønnsutbetaling. En bør derfor ikke innføre regler som medfører at aksjer og opsjoner blir benyttet til avlønning hovedsakelig fordi det gir betydelig lavere (eller utsatt) skatt i forhold til kontant lønn. De eksempler som nevnes om ganske omfattende tildelingsprogrammer i sentrale deler av næringslivet, tilsier heller ikke at det skulle behøves ytterligere skatteinsentiver for å oppnå en fornuftig utbredelse og et fornuftig nivå på slike programmer.

Som jeg har pekt på foran, kan det være både fordeler og ulemper ved at de ansatte er medeiere i egen bedrift. Dette er imidlertid fordeler og ulemper som i all hovedsak vedkommer de ansatte, bedriften og øvrige aksjonærer, og som disse bør være i stand til å vurdere og avveie. Jeg kan på denne bakgrunnen ikke se at for eksempel en vesentlig økning av dagens beløpsgrense på 1500 kroner for skattefri underpris ved aksjetildelinger til ansatte, eller lempninger i gevinstbeskatningen, er egnede tiltak for å øke de ansatte interesse i å bli aksjonærer i bedriften. Noe behov for en bred gjennomgang på et mer teoretisk grunnlag ser jeg heller ikke.

Ut fra dette vil jeg fraråde det foreliggende forslag.

Med hilsen
Kristin Halvorsen