Svar på spørsmål nr. 375 fra Gjermund Hagesæter

Jeg viser til brev 20. januar 2006 fra Stortingets president vedlagt følgende spørsmål til besvarelse fra stortingsrepresentant Gjermund Hagesæter:

”Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til skriftlig besvarelse til Finansministeren:

Skattemyndighetene vekker nå til live en gammel bestemmelse om at næringsdrivende ved kjøp av en tjeneste må sjekke at den som utfører arbeidet har et bemannet kontor bak seg. Dette i en tid da skattemyndighetene har mange moderne muligheter til å innhente den informasjonen de trenger og bokføringsloven er modernisert. Er man nå på vei til et større skjemavelde, og hva vil Finansministeren gjøre for at næringsdrivende ikke blir utsatt for unødig byråkrati slik som denne bestemmelsen medfører?

Begrunnelse:

Spørsmålet dreier seg om ligningsloven § 6-2 nr. 1 med tilhørende forskrift § 7.

NARF har beregnet at det vil koste næringslivet 270 mill kroner å etterleve denne bestemmelsen.”

Svar:
Som det framgår nedenfor, har Finansdepartementet startet en gjennomgang av denne aktuelle innberetningsplikten. Men det er foreløpig for tidlig å si noe om hvilke regelendringer som eventuelt kan bli resultatet av denne gjennomgangen.

Ligningsloven § 6-2 nr. 1 bokstav f fastsetter en generell plikt til å innberette til ligningsmyndighetene vederlag for tjenester av teknisk, håndverksmessig, juridisk, regnskapsmessig eller annen art. Ligningsmyndighetene mottar opplysningene om vederlaget og kan kontrollere at tjenesteyteren har tatt det med i inntektsgrunnlaget på selvangivelsen.

Denne plikten er begrenset i forskrift 30. desember 1983 nr. 1974 om begrensning av lønnsoppgaveplikten. I forskriftens § 6 er det for det første fastsatt at dersom man ved ligningen ikke får fradrag for vederlaget, foreligger det ikke innberetningsplikt. Dette betyr blant annet at privatpersoner ikke trenger å innberette betaling for tjenester fra næringsdrivende, eksempelvis til rørlegger, snekker eller IT-hjelp i hjemmet.

For det andre er det i følge forskriften § 7 ikke innberetningsplikt dersom tjenesteyteren driver selvstendig næringsvirksomhet fra et fast forretningssted. Unntaket innebærer i korte trekk at man ikke trenger å innberette betalinger til næringsdrivende som driver virksomheten sin fra et fast kontor, selv om også betaleren er næringsdrivende og derfor har fradragsrett for betalingen.

Innberetningsplikten som følger av ligningsloven § 6-2 nr. 1 bokstav f og nevnte forskriftsbestemmelser har vært uendret siden 1986. Det er således ikke tale om en ny innberetningsplikt som de næringsdrivende må forholde seg til. Skattedirektoratet har overfor Finansdepartementet framhevet at innberetninger etter ligningsloven § 6-2 nr. 1 bokstav f er et formålstjenlig og viktig våpen i kampen mot svart økonomi. Innberetningene har bidratt til å avdekke svarte virksomheter, samtidig som plikten til å levere oppgaver har en preventiv effekt.

Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening (NARF) har i brev til Finansdepartementet 5. oktober 2005 foreslått at regelen i ligningsloven 6-2 nr. 1 bokstav f oppheves eller innskrenkes ytterligere. NARF anfører at innberetningsplikten er vanskelig å praktisere og krever store ressurser for næringslivet. NARF hevder videre at ligningsmyndighetene kan skaffe til veie opplysningene på annen måte.

Finansdepartementet har bedt Skattedirektoratet utrede nærmere hvor omfattende innberetningsplikten etter ligningsloven § 6-2 nr. 1 bokstav f og tilhørende forskriftsbestemmelser bør være i fremtiden. I brev 19. oktober 2005 ba departementet særskilt om at direktoratet tar synspunktene fra NARF med i sin vurdering. Finansdepartementet vil på bakgrunn av Skattedirektoratets utredning vurdere eventuelle lov- eller forskriftsendringer. Hensynet til å skape regler som er enkle å praktisere for brukerne er et av flere momenter departementet vil legge vekt på i denne forbindelse.

Med hilsen
Kristin Halvorsen