Skriftlig spørsmål nr. 376 fra Gjermund Hagesæter vedr mva på mobilbruk i utlandet

Jeg viser til brev 20. januar 2006 fra Stortingets President vedlagt følgende spørsmål til besvarelse fra stortingsrepresentant Gjermund Hagesæter:

”Regjeringen gikk i statsbudsjettet for 2006 inn for mva på mobilbruk i utlandet, selv om tjenesten kjøpes i utlandet og benyttes i utlandet. Forslaget til beskatning kan tyde på at Finansministeren ser på telefonbruk i utlandet som om forbruker ringer via Norge, hvilket forbruker ikke gjør.

Kan Finansministeren redegjøre for hvordan en slik beskatning har hjemmel i norsk rett?”

Svar:

Merverdiavgiftsloven omfatter som den klare hovedregel omsetning av varer og tjenester i alle ledd og ved innførsel. Loven har bestemmelser om fritak bl.a. for omsetning til utlandet (mval. § 16 nr. 1 bokstav a) og hjemmel for departementet til å kreve merverdiavgift på tjenester som innføres (mval. § 65 a).

Både når det gjelder omsetning til utlandet og innførsel av tjenester er departementet gitt hjemmel til å avgrense hhv. fritaket og avgiftsplikten (§ 16 annet ledd bokstav a og § 65 a annet punktum.). Det er en slik avgrensning som nå er foretatt med virkning fra 1. januar 2006.

Ved utformingen av regler på dette området tas det utgangspunkt i at det er forbruk i Norge som skal fanges opp. Det er bred internasjonal enighet innen OECD om et slikt utgangspunkt, slik at hvert land beskatter forbruk innen for sitt merverdiavgifts­område. Dette bidrar bl.a. til at dobbeltbeskatning og utilsiktet nullbeskatning unngås.

Det er også stor enighet om at det vanskelig kan benyttes ett universelt kriterium for hvor alle tjenester skal avgiftslegges. Bl.a. fordi det ikke i alle sammenhenger er lett å fastslå – eller bli enige om - hvor en tjeneste faktisk forbrukes. I tillegg til å bruke stedet for faktisk forbruk, benyttes som alternativ f.eks. stedet hvor tjenesteyter er etablert, stedet hvor tjenesten utføres eller stedet hvor tjenestemottaker er hjemmehørende. Ved valget av et alternativt kriterium tas det gjerne hensyn til i hvor stor grad dette kan sies å gi samme resultat, konkurransenøytralitet, praktiske og kontrollmessige hensyn og ikke minst om en da vil unngå dobbelt­beskatning eller utilsiktet nullbeskatning.

Diskusjoner om valg av kriterier for de ulike tjenester - og ikke minst i tilknytning til tjenester som er fjernleverbare - skjer kontinuerlig i OECD-regi hvor Norge er en aktiv deltaker. Tema er komplekst og nyansene er på et teknisk detaljert nivå, og behovet er der for å ha slike hjemler for avklaring som departe­mentet har. Klarest ble vel dette uttalt i forbindelse med en endring av § 65a, hvor det i Ot.prp. nr. 32 (1997-1998) Om lov om endringer i lov av 19. juni 1969 nr 66 om merverdiavgift (under pkt. 7.5) bl.a. ble uttalt:

”Endringer i markedsforhold, omsetningsformer og utviklingen av nye tjenestetyper oppstår på stadig flere tjenesteområder. Denne utviklingen krever fleksibilitet i merverdiavgiftsregelverket for å gjøre systemet mest mulig konkurransenøytralt. Dette tilsier at det i loven benyttes et videre begrep ved beskrivelsen av den situasjon som utløser plikten til å betale avgift enn i gjeldende §65 a. Det foreslås at departementet gis hjemmel til å kunne vurdere når plikten til å betale avgift skal oppstå i forhold til den enkelte type tjeneste som skal avgiftsbelegges ved innførsel. Nærmere kriterier for når plikten til å betale avgift oppstår for den enkelte tjeneste bør inntas i forskrift. Slike forskrifter vil på vanlig måte bli sendt på høring. Når det gjelder spørsmålet om dette lovmessig bør løses på en annen måte, vises til omtalen under kapittel 7.3.

Det vises i denne sammenheng til at det i regelverket for tjenester som omsettes fra Norge til utlandet er benyttet en annen lovteknikk enn ved kjøp fra utlandet, og som er mere i tråd med det som nå foreslås for innførsel av tjenester. Etter merverdiavgiftsloven §16 er omsetning av tjenester « til utlandet » fritatt for avgiftplikt. §16 sier ikke noe om når en tjeneste skal anses å være omsatt til utlandet. Det er derimot inntatt hjemmel for departementet til å foreta nærmere avgrensing av bestemmelsen i forskrift. Slik avgrensing er foretatt i forskrift vedrørende omsetning av varer og tjenester til bruk i utlandet m.v. av 23. februar 1970. Forskriften oppstiller som krav for å anse en tjeneste omsatt til utlandet at tjenesten er helt ut til bruk i utlandet, se nærmere omtale i kapittel 3.2.”

På denne måten er departementet gitt hjemler som er fleksible nok til å foreta parallelle tilpasninger for innførsels- og utførselssituasjonen når utviklingen tilsier dette.

Den endringen som nå er foretatt er altså at departementet ved forbruk av elektroniske kommunikasjonstjenester ved bruk av mobil terminal, har valgt stedet hvor tjeneste­mottaker er hjemmehørende som kriterium. Tjenestetilbyder må fakturere med norsk merverdiavgift i slike tilfeller når kunden er hjemmehørende i Norge, uavhengig av hvor kunden befinner seg geografisk ved den enkelte telefonsamtale. Stedet hvor noen er hjemmehørende vil nok normalt også sammenfalle med stedet for faktisk forbruk, men som representanten viser til kan dette ikke alltid sies å være tilfellet (men stedet hvor tjenesten kjøpes er ikke avgjørende). På den annen side vil slikt forbruk ikke beskattes i Norge når tjenestemottaker er hjemmehørende i utlandet, på Svalbard eller Jan Mayen (f.eks. en turist som tar med seg sin mobiltelefon til Norge).

Departementet har som omtalt i den høring som er foretatt sett hen til andre lands regler/praksis, og ved valg av kriterium er særlig vektlagt å unngå dobbelt­beskatning og utilsiktet nullbeskatning. Slik departementet ser det er den avgrensning som nå er foretatt trygt forankret i lovens avgrensningsfullmakt.

Med hilsen
Kristin Halvorsen