Svar på spm. 870 fra Gjermund Hagesæter

Skriftlig spørsmål nr. 870 fra Gjermund Hagesæter vedrørende skattyters bevisbyrde ved skjønnsligning

Jeg viser til brev av 12. mai 2006 fra Stortingets president vedlagt følgende spørsmål til skriftlig besvarelse fra stortingsrepresentant Gjermund Hagesæter:

”Mener finansministeren skatteyters bevisbyrde ved skjønnsligning bidrar til å sikre enkeltindividets trygghet, og vil finansministeren ta initiativ til å legge bevisbyrden i skjønnsligningssaker til den offentlige myndighet?

Begrunnelse:

Møtet med ligningsmyndighetene kan for mange være rått og brutalt, og det i en periode i livet der et menneske kanskje heller burde bli møtt med imøtekommenhet og veiledning, istedenfor krasse påstander og skjønnsligning.

Ved skjønnsligning har skatteyter bevisbyrden, og står i en særlig sårbar stilling i forhold til myndigheters påstander og tilgjengelige maktmidler, herunder advokater og tilgang på ressurser. En slik konfrontasjon knekker mange mennesker, og går fra å være en god ressurs for samfunnet til et gjeldsoffer på livstid.

Det bedrer heller ikke situasjonen at offentlige kreditorer er de mest nådeløse med urimelig korte betalingsfrister, høye renter og høye gebyrer. Den økonomiske straffen for relativt små forseelser bli i mange tilfeller ekstremt høy.

Reglene rundt skjønnsligning er en av de sidene ved dette som ved et bedre regelverk ville kunne forebygge mange ulykkelige skjebner. I andre land ligger bevisbyrden hos ligningsmyndighetene.”

Svar:

Det er en grunnleggende forutsetning for en riktig ligning og et velfungerende ligningssystem at skattyter oppfyller sin plikt til i rett tid å gi ligningsmyndighetene korrekte opplysninger om egne inntekts- og formuesforhold. Denne plikten kommer til uttrykk i ligningsloven § 4-1 som bestemmer at enhver som har opplysningsplikt etter en bestemmelse i lovens kapittel 4, skal bidra til at hans eller hennes skatteplikt i rett tid blir klarlagt og oppfylt. Den enkelte er også pålagt å underrette vedkommende myndighet om feil han eller hun er klar over ved ligningen eller skatteoppgjøret. Det norske skattesystemet er således basert på tillit til at alle som er opplysningspliktige gir korrekte opplysninger til ligningsmyndighetene i rett tid.

Alle skattytere, så vel personer som selskaper og andre upersonlige skattytere, skal i utgangspunktet levere selvangivelse. Har skattyter ikke levert pliktig selvangivelse, næringsoppgave eller utenlandsoppgave, skal ligningsmyndighetene fastsette grunnlaget for ligningen ved skjønn. Ligningsmyndighetene kan også fastsette ligningsgrunnlaget ved skjønn når de finner at skattyters oppgaver ikke gir et forsvarlig grunnlag å bygge fastsettingen på. Dette gjelder blant annet når

- oppgavene lider av feil eller regnskapet som oppgavene bygger på, ikke er ført i samsvar med lov og forskrifter, eller disse forhold svekker tilliten til oppgavene eller regnskapet i sin alminnelighet,

- oppgavene viser en dårligere bruttofortjeneste enn hva andre skattytere under sammenlignbare forhold har oppnådd, eller som det er grunn til å vente at skattyteren kunne oppnå, og skattyteren ikke kan forklare det unormale resultatet eller

- det ikke er rimelig sammenheng mellom skattyterens oppgitte inntekt, sannsynlige privatforbruk og eventuell formuesbevegelse.

Skattyterens oppgaver kan også settes til side når vedkommende innen den frist som ligningsmyndighetene har satt, ikke har gitt opplysninger de har bedt om, eller har unnlatt å medvirke til bokettersyn.

Utgangspunktet for ligningsmyndighetenes skjønnsligning er således at skattyter ikke har oppfylt sin opplysningsplikt. Uten selvangivelse eller andre korrekte opplysninger fra skattyter må derfor ligningskontoret fastsette grunnlaget for ligningen ved skjønn.

Det følger av ligningsloven § 8-2 nr. 3 at dersom skattyter ikke har levert selvangivelsen, kan ligningsmyndighetene ikke sette formuen og inntekten lavere enn ved foregående ligning, med mindre de finner det sannsynlig at beløpene har vært lavere. Ligningsmyndighetene står således ikke fritt ved skjønnsligningen. Ved skjønnsligning av lønnstakere og pensjonister vil skjønnsligningen i utgangspunktet bygge på opplysningene i den forhåndsutfylte selvangivelsen. Er skattyter næringsdrivende, har ligningsmyndighetene færre kontrollopplysninger, og de må da ta utgangspunkt i fjorårets inntekt og formue. Det er imidlertid forutsatt at ligningsmyndighetene skal innhente opplysninger om skattyters formue og inntekt som er lett tilgjengelige, og som de forstår har betydning for fastsettingen. Dette kan medføre at formuen og inntekten settes høyere enn året før. Ligningsmyndighetene må legge til grunn de faktiske forhold som de etter en samlet vurdering anser som det mest sannsynlig riktige. Målet er å komme så nær det faktisk riktige beløp som mulig, og resultatet skal ikke fremstå som vilkårlig eller åpenbart urimelig. Skjønnet skal være forsvarlig, og ligningsmyndighetene har bevisbyrden for at så er tilfelle.

Mener skattyter at skjønnsligningen ikke er riktig, kan vedkommende klage over ligningen etter de ordinære klagereglene. Klagefristen er tre uker. Klagen skal inneholde bestemte påstander, og skattyter må redegjøre for de forhold som påstandene bygger på. På dette tidspunkt i saken ligger således bevisbyrden hos skattyter. Skattyter kan ikke kreve å få sin klage behandlet i de tilfellene hvor han har unnlatt å levere selvangivelse, næringsoppgave eller utenlandsoppgave. Det er den ligningsmyndighet som skal treffe vedtak i saken som avgjør hvilken betydning det skal ha for klageretten at skattyter ikke har levert selvangivelsen. Ved denne vurderingen skal ligningsmyndighetene ta hensyn til spørsmålets betydning, skattyters forhold, sakens opplysning og den tid er gått. Tilsvarende vurdering skal foretas dersom skattyter ber om at ligningen tas opp til ny behandling etter at klagefristen er utløpt. Leveres selvangivelsen før høstutlegget men likevel så sent at det ikke er praktisk mulig å behandle den før utlegget, skal ligningsmyndighetene av eget tiltak ta opp ligningen som endringssak. Det skal da legges til grunn at selvangivelsen er levert under ordinær ligning.

Utgangspunktet for en skjønnsligning vil alltid være at skattyter ikke har oppfylt sin opplysningsplikt. Som det fremgår foran, vil hvem som har bevisbyrden - skattyteren eller ligningsmyndighetene - endre seg avhengig av på hvilket stadium i skjønnsligningssaken man befinner seg. Vi kan ikke ha et system der fravær av konkrete opplysninger og bevis gir skattyteren krav på å slippe skattlegging ved skjønnsligning, eventuelt krav på 0-beskatning. Gitt kravet til at skjønnet skal være forsvarlig, bør derfor de gjeldende bevisbyrderegler på området videreføres.

Med hilsen
Kristin Halvorsen