Spørsmål fra Fremskrittspartiets stortingsgruppe ifm. forskjellsbehandling i vilkårene for norske og utenlandske busselskaper

Det vises til brev av 21. februar 2006 fra Fremskrittspartiets stortingsgruppe ved Per Sandberg, med følgende spørsmål:

”Kan Finansministeren klarlegge de faktiske forhold som gir forskjellsbehandling av norske og utenlandske busselskaper, og vil Finansministeren ta initiativ til å snarlig gi de norske busselskapene like konkurransevilkår som sine utenlandske konkurrenter?”

Det blir i denne sammenheng hevdet at momsreglene, samt reglene for vektårsavgift, gir ulike rammevilkår for norske og utenlandske busselskaper som driver persontransport i Norge.

Når det gjelder de ulike momsreglene blir det vist til at norske busselskaper må innkreve 8 % moms, mens utenlandske busselskaper som kjører i Norge ikke må innkreve slik moms. Samtidig hevdes det at disse selskapene får full momsrefusjon i sine respektive hjemland.

Med hensyn til vektårsavgiften pekes det på at slik avgift bare betales av norske busselskaper og ikke av utenlandske busselskaper. Samtidig hevdes det at norske busselskaper må betale en veiskatt for hver person de har i bussen når de kjører i de fleste EU-land, mens utenlandske selskaper slipper slik veiskatt i Norge.

Svar:

Merverdiavgiftsreglene for norske og utenlandske busselskaper

Utenlandske busselskaper som utfører persontransport i Norge utover direkte transport til og fra Norge, herunder oppdrag som varer under 24 timer, skal registrere seg for merverdiavgift i Norge og dermed oppkreve norsk mva overfor sine (norske eller utenlandske) kunder. Når et utenlandsk selskap kun har enkeltstående oppdrag i Norge, vil det imidlertid kunne skje at disse ikke skal oppkreve norsk mva for transportoppdraget. Dette vil imidlertid bare lovlig kunne skje dersom de alminnelige vilkårene for registreringsplikt ikke er oppfylt, typisk at omsetningen i Norge ikke utgjør 50 000 NOK eller mer i løpet av en 12-måneders periode. Det antas imidlertid at antall utenlandske selskap dette gjelder ikke representerer en nevneverdig konkurranse for de norske selskapene. Bakgrunnen for denne nedre registreringsgrensen – som for øvrig gjelder uavhengig av om avgiftssubjektet er norsk eller utenlandsk – er særlig begrunnet med de administrative byrdene en slik registrering medfører.

Når det gjelder persontransport som er ledd i en rundreise som ikke varer utover 24 timer i Norge og som skjer i tilknytning til transport til og fra utlandet, er forøvrig slik transport fritatt fra merverdiavgift. Dette gjelder også uavhengig av om transporten utføres av et norsk selskap eller et utenlandsk selskap. Videre gjelder fritaket både der kunden er hjemmehørende i Norge eller i utlandet, og det vil gjelde både der kunden formidler reisen, videreselger den i eget navn eller selv er reisende.

Jeg mener at disse merverdiavgiftsreglene i seg selv ikke er konkurransevridende mellom norske og utenlandske busselskaper. Jeg ser imidlertid at det kan være et problem å kontrollere at de utenlandske busselskapene faktisk registrerer seg for mva i Norge og oppkrever norsk mva (8 % på persontransport). Imidlertid vil de utenlandske busselskapene som skulle ha vært registrert for mva, men likevel ikke gjør det, bli nektet refusjon av de merverdiavgiftskostnadene de har i Norge dersom de søker om slik refusjon. Dette vil typisk gjelde for mva de må betale på drivstoff, reparasjoner, vedlikehold og lignende som de anskaffer i Norge. Det å nekte slik refusjon vil kunne være et effektivt virkemiddel dersom disse kostnadene kommer over et visst beløp. Jeg viser her også til at persontransport er merverdiavgiftspliktig i de aller fleste EU-land, og regelverket er i disse landene for en stor grad likt det som gjelder i Norge. Dette innebærer at norske transportører som driver persontransport i et EU- land hvor persontransport er merverdiavgiftspliktig, for eksempel Sverige, må forholde seg til tilnærmet det samme regelverket som utenlandske transportører må forholde seg til i Norge.

Når det hevdes at de utenlandske busselskapene kan få ”full momsrefusjon” i sine respektive hjemland er jeg i tvil om hva som menes. Dersom det med dette menes refusjon eller fradrag for merverdiavgiftskostnader som selskapet pådrar seg i andre land – i dette tilfellet Norge/norsk mva – kan jeg ikke se at dette er riktig. Dette ville i så fall bryte med alminnelige internasjonale prinsipper for merverdiavgiftsbeskatning. Jeg kjenner ikke til noe land i dag som refunderer utenlandsk mva på denne måten, og dette er også bakgrunn for at så mange land i dag har en refusjonsordning som gjelder for utenlandske næringsdrivende. Denne refusjonsordningen hadde ikke vært nødvendig dersom man direkte kunne fått refundert utenlandsk mva i hjemlandet.

Med ”full momsrefusjon” i dette tilfellet antar jeg derfor at det siktes til at det utenlandske selskapet kan få fullt fradrag for merverdiavgiftskostnader pådratt i hjemlandet, for eksempel ved anskaffelse av driftsmidler slik som bussen osv. Dette er i så fall riktig dersom persontransport er merverdiavgiftspliktig i det aktuelle landet. Dette vil gjelde på tilsvarende måte for norske busselskaper som utfører transportoppdrag i utlandet. Dersom disse er registrert for mva i Norge vil de dersom de kjøper en buss i Norge eller har andre anskaffelser til bruk i virksomheten kunne trekke fra den norske merverdiavgiften fullt ut.

Særavgifter – vektårsavgift, ”veiskatt” og avgiftsfri diesel

Vektårsavgiften omfatter kjøretøy over 7500 kg og skal primært dekke kostnader knyttet til veislitasje og miljøkostnader. Vektårsavgiften avløste sammen med autodieselavgiften den tidligere kilometeravgiften i 1993, og siden busstransport også sliter på veiene er det lagt til grunn at slik transport bør betale sin del av kostnadene i likhet med andre tyngre kjøretøyer. Avgiftsfritaket for busser i løyvedrift mv. ble derfor opphevet fra 1. januar 2005.

Vektårsavgiften ble i sin tid bygget opp etter modell av tilsvarende systemer i ulike EU-land, og med utgangspunkt i de minimumssatser som den gang gjaldt innen EU. En målsetning med å innføre samme system som innen EU var for øvrig nettopp å unngå forskjellsbehandling mellom ulike lands transportører. For øvrig er det variasjoner innen EU i forhold til avgiftsleggingen for store kjøretøyer som driver persontransport.

Når det gjelder spørsmålet om såkalt veiskatt, i form av veiskatt per person i kjøretøyet, har jeg også tatt opp dette spørsmålet med Samferdselsdepartementet. Til dette kan det sies at i tillegg til ulike former for årsavgifter opererer en rekke land innen EU med mer direkte betalingsordninger for å benytte hele eller deler av veinettet. Denne formen for veiprising må imidlertid ikke blandes sammen med den norske vektårsavgiften. Slike betalingsordninger gjelder i motsetning til årsavgiftene alle som benytter veien, og ikke bare kjøretøy registrert i det enkelte land. Dette innebærer for eksempel at utenlandske kjøretøy betaler bompenger i Norge på samme måte som norske kjøretøy. Infrastrukturavgifter slik man kjenner i Tyskland, Polen osv. rammer også alle kjøretøy uansett hvilket land de kommer fra.

Eurovignettdirektivet (1999/62 EC) stiller for øvrig krav til utforming av bompengesystemer for tunge kjøretøy, slik at takstene her skal differensieres etter vekt, antall aksler osv. Men direktivet legger for eksempel ikke opp til differensiering etter antall personer i bussen. En slik veiskatt per person i andre europeiske land virker derfor noe ukjent.

Avslutningsvis vil jeg kommentere påstander som har kommet frem om at utenlandske kjøretøyer, herunder busser, ulovlig fyller avgiftsfri diesel i Norge. Så lenge det opereres med et toprissystem hvor lavavgiftsbelagt merket diesel selges fra egne pumper, vil det vil alltid foreligge en misbruksfare ved at merket diesel brukes til formål som ikke er fritatt for autodieselavgift. Dette gjelder imidlertid så vel norske som utenlandske brukere.

Dersom urettmessig bruk av lavavgiftsbelagt diesel avdekkes, skal det etterberegnes avgift, og det vil bli ilagt tilleggsavgift. Avgiftsmyndighetene mottar også med jevne mellomrom klager over at utenlandske operatører i transportnæringen benytter merket, lavavgiftsbelagt diesel til kjøring i Norge. Dette gjelder både innenfor bussnæringen og i godstransporten. Tollvesenet foretar derfor jevnlig kontroller på veiene både av norske og utenlandske transportører. Disse kontrollene har så langt ikke vist et utbredt misbruk av avgiftsfri diesel blant utenlandske operatører, herunder at dette skjer rutinemessig og i organiserte former. Systemet med merket olje til spesiell bruk er for øvrig ingen særnorsk ordning, og systemet burde derfor være kjent for utenlandske sjåfører, og pumpene skal være godt merket.

Med hilsen

Kristin Halvorsen