Vedlegg til svar på spm 1177

Vedlegg til svar på spørsmål nr. 1177

I aksjemarkedet er det vanlig at megleren kjøper og selger aksjer for kunden i markedet, ved at han opptrer som mellommann mellom to parter (dvs. at han ikke selger fra egen bok). I slike transaksjoner tar meglerne seg betalt i form av kurtasje. Kurtasje er meglerens vederlag for gjennomføringen av transaksjonen. Kurtasjen oppgis vanligvis som en prosent av markedsprisen på aksjen, men kan også regnes om til kroner. Dersom meglerforetaket selger aksjer fra egen bok, dvs at meglerforetaket kjøper aksjene inn på egen bok og deretter selger dem videre til kunden, skal meglerforetaket opplyse kunden om at det er egenhandel. Megleren tar seg da betalt i form av en differanse mellom salgs- og kjøpskurs, såkalt ”spread”. Det er ikke vanlig at megleren opplyser kunden om foretakets innkjøpskostnader for aksjene. Når foretaket selger fra egen bok, skal foretaket gi kunden ”beste pris”. Det betyr at foretaket ikke kan gi kunden en pris som er mindre fordelaktig enn markedsprisen. Fortjenesteelementet i form av ”spread” kan derfor være negativt.

I enkelte tilfeller vil det kunne være vanskelig å fastslå hva markedsprisen på en aksje er ved omsetning fra egen bok. Dette gjelder likevel normalt ikke når aksjen er notert på børs. I lite likvide markeder og når det gjelder ikke-noterte papirer, må verdipapirforetaket (banken) måtte opplyse om innkjøpspris, fordi dette kan være den siste relevante prisinformasjonen i markedet.

Aktørene i obligasjonsmarkedet er i hovedsak profesjonelle. Obligasjonsmarkedet er generelt sett egenhandeldrevet (bankene eller finansinstitusjonene er motpart i transaksjonen) og i liten grad basert på at finansinstitusjonen er mellommann mellom kjøper og selger. Det er internasjonal praksis at obligasjonshandel gjennomføres på ”spread”, dvs. at eventuelle fortjeneste er innbakt i prisen obligasjonen videreselges for. Verdipapirforetak, herunder bank og andre finansinstitusjoner som har konsesjon som verdipapirforetak, må følge kravene, om god forretningsskikk i verdipapirhandelloven § 9-2 ved handel i obligasjoner. Det innebærer blant annet at foretaket har et særlig ansvar for å ivareta mindre profesjonelle kunders interesser. Når kurs ikke er særskilt angitt i et oppdrag, skal oppdraget utføres til en kurs som etter markedets stilling er rimelig. Er obligasjonen notert på børs vil referanseprisen være børskurs.

På samme måte som ved aksjehandel vil verdipapirforetaket (banken) i lite likvide markeder og ikke-noterte obligasjoner måtte opplyse om innkjøpspris, fordi dette kan være den siste relevante prisinformasjon. Imidlertid vil foretakets plikter overfor kunden avhenge av investors profesjonalitet, jfr. verdipapirhandelloven § 9-2. Dette innebærer at investor selv i mange tilfeller forutsettes å innhente relevant informasjon. Det følger av verdipapirhandelloven § 9-3 at verdipapirforetaket kan ikke tre inn i avtalen med oppdragsgiver dersom foretaket kan oppnå bedre betingelser for kunden ved kjøp eller salg av i markedet på tidspunktet for behandling av oppdraget. Dersom verdipapirforetaket helt eller delvis har trådt inn som motpart i avtalen, skal kunden ved sluttseddel opplyses om dette.

Finansieringsvirksomhetsloven § 2-11 gjelder ved valutavirksomhet. Bestemmelsen stiller krav om at finansinstitusjonen skal gi kundene opplysning om renter, provisjoner og andre priser på sine tjenester.

I valutamarkedet er det i hovedsak profesjonelle aktører. Forbrukere handler vanligvis valuta gjennom å henvende seg til en finansinstitusjon (eventuelt gjennom minibank) eller et vekslingskontor. Det er ikke praksis å opplyse om innkjøpskostnader når det gjelder valuta verken i det profesjonelle valutamarkedet eller ved salg av valuta til forbrukere. Det gjør som kjent heller ikke banken når det gjelder utlån, dvs. opplyser om fundingkostnader. Valutamarket er imidlertid nokså ”transparent”, fordi valutakurser kontinuerlig kan hentes på f.eks. Reuter, i aviser og i tidsskrifter.

I likvide valutaer er det vanlig at markedsaktørene daglig fastsetter kjøps og salgskurser for mindre beløp, slik at kunden på forhånd er informert om hvilken kurs vedkommende vil få. Denne kursen er direkte sammenliknbar mellom de ulike markedsaktørene. Ulempen for kunden er imidlertid at det da ofte er en nokså stor forskjell mellom kjøps- og salgskurs. Transaksjonsdrevne kostnader relatert til f.eks. veksling og betalingsformidling er tilgjengelig i prislister og/eller forretningsvilkår.