Svar på Dok. 8: 26

Dok. 8: 26 – forslag om skattefritak for arbeidsgiverbetalte behandlingsutgifter og sykeforsikringer

Det vises til Dok. 8 forslag fra representantene Ulf Leirstein, Jan Tore Sanner, Hans Olav Syversen og Lars Sponheim om skattefritak for arbeidsgiverbetalte behandlingsutgifter og sykeforsikringer.

Skattefritaket for behandlingsutgifter og behandlingsforsikringer ble innført i 2003, og avskaffet i forbindelse med skattereformen 2006, jf. St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (2005-2006). Skattereformen innebar en opprydding og innstramming i en rekke særordninger i skattesystemet, blant annet lempelig beskatning av enkelte naturalytelser.

Det vil oftest være behandling i private helseinstitusjoner som er aktuelle å få dekket av arbeidsgiver. Behandling i det offentlige helsevesenet innebærer som oftest beskjedne kostnader for pasienten. Til gjengjeld vil det ofte være ventetid før man blir tilbudt behandling. Enkelte arbeidsgivere kan da ha interesse av å få sine ansatte fort friske, for eksempel ved å betale for privat behandlingstilbud i tilfeller der det er lang ventetid i offentlig helsevesen. I tillegg dekker enkelte arbeidsgivere behandlingsforsikringer.

Behandlingsutgifter og –forsikringer har karakter av å være private utgifter. Mange er villige til å betale slik behandling eller forsikring selv. Arbeidsgivers finansiering av slike utgifter innebærer en fordel for den ansatte, og dette er en form for avlønning. I utgangspunktet bør all avlønning skattlegges likt, enten avlønningen skjer ved kontant lønn eller naturalytelser. Studier har også vist at frynsegoder eller naturalytelser er svært ulikt fordelt i befolkningen. Om lag tre firedeler av dem som fikk betalt behandlingsutgifter og behandlingsforsikringer av arbeidsgiver i 2003, var i toppskatteposisjon. En skattemessig likebehandling av alle avlønningsformer er derfor viktig for å hindre forskjellsbehandling.

En vesentlig ulempe ved skattefritaket for behandlingsforsikringer og behandlingsutgifter betalt av arbeidsgiver, var at arbeidstakere uten en særlig sterk posisjon i arbeidslivet, eller ansatte i bedrifter med svak økonomi, ikke fikk et tilsvarende tilbud. De måtte da velge mellom å betale tilsvarende behandling med egne beskattede midler eller å vente på behandling i det offentlige helsevesen. Regjeringen ønsker ikke en ordning der de mest ressurssterke arbeidstakerne og bedriftene favoriseres.

Tiltak som bringer sykemeldte arbeidstakere raskere tilbake i jobb, kan ha en positiv samfunnsøkonomisk virkning. Hvordan dette organiseres og finansieres, vil derimot ha stor betydning for fordelingsegenskapene ved tiltakene.

Etter Regjeringens mening ivaretas målet om rask behandling av sykmeldte på en bedre måte, og med en sterkere sosial profil, med forslaget til kjøp av helse- og rehabiliteringstjenester som foreslått av Regjeringen i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 4 (2006-2007). I denne ordningen vil utvelgelsen av hvem som skal få raskere behandling, ikke bli overlatt til arbeidsgivere eller prisgitt den enkelte arbeidsgivers økonomi. Midlene kan dermed samlet sett rettes inn mot de områdene hvor en styrket behandlingskapasitet kan gi best effekt for de sykemeldte.

Med hilsen

Kristin Halvorsen