I Dagens Næringsliv 6. juni kritiserer Arne Skauge i Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) forslagene om innstramminger i de skattefavoriserte spareordningene IPA og livrente. Han hevder blant annet at forslaget er dårlig utredet, at det ikke er riktig at innstrammingene har en fordelingsmessig positiv effekt og at skattefavorisering er helt nødvendig for å binde sparing til pensjon. Det er ikke overraskende at interesseorganisasjonen FNH ønsker at dens medlemsbedrifter fortsatt skal kunne tilby skattesubsidierte spareordninger. Innvendingene mot forslagene er imidlertid dårlig begrunnet, og jeg kommenterer noen av disse nedenfor.

Skattefavoriseringen av pensjonssparing opphører selvsagt ikke som følge av disse forslagene. Det er vedtatt å innføre obligatorisk tjenestepensjon for alle, og en adgang for selvstendig næringsdrivende til skattefavorisert sparing i de kollektive ordningene (til gunstigere vilkår enn dagens IPA). I Revidert nasjonalbudsjett foreslår Regjeringen dessuten å utvide adgangen for de næringsdrivendes fra 2 til 4 prosent av inntekten. Innstrammingene i de individuelle ordningene må ses i lys av disse to utvidelsene av skattefavoriserte pensjonsordninger, ettersom forslagene innebærer at alle yrkesaktive nå har tilgang på skattfavorisert pensjonssparing gjennom disse ordningene.

Det å se skattefavoriseringen av IPA i sammenheng med pensjonsreformen er for øvrig i tråd med Skatteutvalgets anbefaling. Skatteutvalget pekte dessuten på at det prinsipielt sett ikke er grunnlag for å behandle denne formen for sparing skattemessig gunstigere enn andre spareformer.

I artikkelen peker Skauge på at det ble skutt inn 7,7 mrd. kroner samlet sett i IPA og individuell livrente i 2005. Det som ikke nevnes er at 6,1 mrd. kroner av dette var knyttet til individuell livrente. Storparten av de innskutte midlene er med andre ord gjort i en ordning der skattefavoriseringen primært er knyttet til fritak for formuesskatt. Midlene som bindes i slike avtaler kan dessuten tas ut når avtaleperioden er utløpt, uavhengig av om innskyteren er pensjonist eller ikke på dette tidspunktet – og avkastningen blir skattlagt ved uttak som alminnelig kapitalinntekt og ikke som pensjonsinntekt. Individuell livrente ligner således mer på et ordinært spareprodukt enn på pensjonssparing.

Skauge har rett i at departementet ikke kan gi et eksakt anslag på fordelingsvirkningene av å stramme inn i individuell livrente. Vi vet imidlertid at det er en nær sammenheng mellom høy formue og høy inntekt, og vi vet som nevnt at skattefordelene ved livrente primært er knyttet til fritak for formuesskatt. Derfor vet vi det primært er høyformuesgruppene som nytter livrenter som en ordning for å unngå formuesskatt. Samtidig har det formodningen mot seg at personer med lave inntekter er i stand til å skyte inn 6,1 mrd. kroner i avtaler der fordelen primært er knyttet til lav formuesskatt. Når Skauge likevel hevder at departementets antakelser ikke er riktige, viser han til en undersøkelse fra Vital og Storebrand om at 35 prosent av dem som har IPA hadde en nettoinntekt under 250 000 kroner. Det er imidlertid ingen grunn til å tro at inntektsnivået til dem som sparer i IPA er representative for inntektsnivået til dem som bruker individuell livrente. Det er derfor all grunn til å være svært skeptisk til FNHs påstand om at innstramminger i individuell livrente vil ramme mange med lave inntekter.

Fordelingsvirkningene av innstramminger i IPA-ordningen har departementet imidlertid svært god informasjon om. Våre beregninger er basert på et representativt utvalg av befolkningen, basert på informasjon fra selvangivelsen. Disse beregningene viser at det også er personer med lave inntekter som benytter IPA som en spareordning, men hovedtrekket er at personer med høye inntekter bruker ordningen hyppigere og de sparer i gjennomsnitt mer enn personer med lave inntekter. Mesteparten av skattefordelen ved IPA regnet i kroner tilfaller dermed personer med inntekter godt over gjennomsnittet.

Skauge synes å påstå at skattefavorisering er nødvendig for at folk skal spare til egen alderdom. Det er heldigvis grunn til å anta at folk flest foretar sine beslutninger om egen sparing på et noe mer velfundert grunnlag enn dette. Det er selvsagt ikke slik at folk slutter å spare bare fordi skattefavoriseringen av en bestemt spareform strammes inn. Empiriske undersøkelser fra mange land tyder da også på at skattefavorisering av individuell pensjonssparing først og fremst påvirker hvilke spareformer som velges, mens det i liten grad påvirker hvor mye som spares.

Oppsummert mener jeg at forslaget om innstramminger i IPA og livrente er godt begrunnet og tilstrekkelig utredet. Det er videre sannsynliggjort at forslagene samlet sett vil ha gode fordelingsvirkninger.