Innledning
Jeg vil takke for at jeg er invitert til å bidra ved dette jubileet til BBUs nettverk for miljø og samfunnsansvar. I de ti årene nettverket har eksistert har det tatt opp viktige tema for bærekraftig utvikling, spesielt relatert til næringslivet. Jeg tror det arbeidet som nettverket utfører som forum for erfaringsutveksling og dialog vil kunne bli enda viktigere i årene som kommer. Og jeg er helt sikker på at dere som representerer miljøinteressene i deres virksomheter blir viktigere - særlig for den enkelte virksomhet - men også for samfunnsutviklingen framover. Vi står overfor store utfordringer knyttet til bærekraftig utvikling, og uten å starte opp med dommedagsprofetier, så vil jeg si det så enkelt som at vi har ikke annet valg enn å løse disse utfordringene. Det må skje i et samspill mellom myndigheter, næringsliv og folk (enten det er som forbrukere eller velgere.)

Det overrasker ikke så mange at SV generelt og Kristin Halvorsen spesielt, er opptatt av miljøspørsmål, men det er ikke alle som vet at Finansministeren også er ”Bærekraftminister”. Jeg får av og til følelsen av å ha avslørt en statshemmelighet når jeg forteller at hun har ansvaret for å koordinere regjeringens arbeid for bærekraftig utvikling. Jeg vil derfor bruke anledningen til først å si noen ord om Finansdepartementets rolle og regjeringens arbeid på dette feltet.

Finansdepartementets rolle
En politikk for bærekraftig utvikling dreier seg om å se miljø, økonomi og sosiale forhold i sammenheng. Flertallsregjeringa har tatt mål av seg å la hensynet til miljø være gjennomgripende i alt vi foretar oss. Det er en ganske stor, på grensen til urealistisk ambisjon vil kanskje noen si, men skal man komme noe sted så har jeg tro på å sette seg noen store mål. Finansdepartementet kan gjøre lite alene, men vi er et koordineringsdepartement med et særlig ansvar for effektiv bruk av samfunnets ressurser. Det innebærer at vi har et ansvar for å sikre bærekraftige statsfinanser og samfunnsøkonomi - og for økonomisk og etisk forvaltning av oljefondet som nå er omdøpt til statens pensjonsfond – utland. Det innebærer også at vi er tungt inne i miljøpolitikken.

På virkemiddelsiden har vi blant annet et ansvar for miljøavgifter, som jeg kommer litt tilbake til.

Finansdepartementet har også ansvar for offisielle framskriving av Norges utslipp til luft knyttet til klima og sur nedbør, og vi rapporterer framskrivinger til FN. Vi samarbeider her tett med andre departementer. Utslippene er i stor grad knyttet til økonomisk aktivitet, og framskrivingene er derfor basert modellene på vi bruker når vi planlegger den økonomiske politikken, med ettermodeller for energi og utslipp. Vi regner også på fordeler og kostnader ved miljøtiltak og internasjonale forpliktelser.

Behovet for å integrere arbeidet med miljø og økonomi har gjort det naturlig at Finansdepartementet har en sentral rolle i arbeidet med bærekraftig utvikling. Det er også et viktig poeng i denne sammenheng at bærekraftig utvikling knyttes opp mot budsjettprosessen og regjeringens sentrale planleggingsdokumenter som nasjonalbudsjettet. Det innebærer at arbeidet med bærekraftig utvikling tas på alvor. Det har derfor vært et bredt ønske, også fra miljøbevegelsen, at koordineringsansvaret for arbeidet med bærekraftig utvikling er lagt til Finansdepartementet.

Regjeringens arbeid med bærekraftig utvikling
Bondevik II-regjeringen la høsten 2003 fram en nasjonal handlingsplan for bærekraftig utvikling, Nasjonal Agenda 21. Den er senere fulgt opp i de årlige nasjonalbudsjettene.

Det er blant annet utarbeidet nasjonale bærekraftsindikatorer som vil være et viktig redskap for å følge med på utviklingen og bidra til informasjonen rundt viktige trender nasjonalt. Jeg skal være den første til å si at det sikrer ikke i seg sjøl at det de rette beslutningene treffes. Vi må ta det politiske ansvaret for å la indikatorene bli styrende for de prioriteringene vi gjør.

Regjeringen har startet revisjonen av handlingsplanen. Det er nedsatt et statssekretærutvalg ledet av statssekretær Schjerva i Finansdepartementet for å koordinere arbeidet. Utvalget startet sitt arbeid før jul og har fått innspill fra alle departementer om hvordan arbeidet bør legges opp for å sikre en innholdsmessig god og inkluderende prosess.

Det har vært en svakhet ved arbeide med bærekraftig utvikling at en ikke har lykkes å trekke befolkningen mer med. Vi har som mål å høyne profilen på arbeidet og at det skapes økt oppmerksomhet om betydningen av bærekraftig utvikling. Og her vil jeg komme med en liten utfordring til dere, som forum og som enkeltaktører: Vi har et felles ansvar og en felles interesse av å høyne miljøbevisstheten hos folk. Miljøorganisasjonene er flinke til å delta i den offentlige debatten, men hos ”det miljøbevisste næringsliv” tror jeg det er et forbedringspotensial. Felles for oss alle er at vi har et slags moralsk ansvar for å sette fokus på bærekraftig utvikling. For ”det miljøbevisste næringsliv” er det et opplagt kommersielt potesial i tillegg. (Opinion: 73% sier at det er viktig eller ganske viktig å være etisk bevisst når de handler). Det er et potensial som ikke bare bør utnyttes, men som bør utvides. Bevisstgjøring og opinionsdannelse bør derfor også være et felles ansvar for oss alle.

Utfordringer
Bærekraftig utvikling dreier seg både om å løfte verdens mange millioner fattige ut av fattigdom og sikre at våre etterkommere har mulighet til å nyte godt av tilsvarende livs- og levestandard som vi har og oppleve natur og friluftsliv på samme måte som vi gjør i dag.

Vi skal holde orden i egne finanser og i norsk økonomi, men bærekraftig utvikling er først og fremst en felles global utfordring der de rike landene har et spesielt ansvar. De virkelig store utfordringene er knyttet til internasjonal innsats for å redusere fattigdom og redusere de store miljøpåvirkningene. Dette er også fokuset i FNs arbeid på området, fra Brundtland-kommisjonen og fram til i dag.

Det er ganske bred faglig enighet om at de store miljøutfordringene er knyttet til klima, biologisk mangfold og miljøgifter. Overbeskatning av betinget fornybare biologiske ressurser er også en utfordring. Det som gjør disse utfordringene så alvorlige er at de i mange tilfeller dreier seg om utviklingstrekk som det kan være svært vanskelig å reversere.

Det er framgang når det gjelder reduksjon av fattigdom i verden. Det skyldes først og fremst den høye økonomiske vekten i Asia, spesielt i Kina. To tredeler av verdens ekstremt fattige, som lever på 1 USD pr dag, lever i Asia og antallet går ned. Samtidig har Afrika sør for Sahara falt lenger etter. I 2015 vil over halvparten av verdens ekstremt fattige leve i denne regionen.

Mange negative trender i regionen får oppmerksomhet. Det skjer også flere positive ting. Det er færre konflikter, flere land har fått bedre styresett, vi ser økt gjeldslette og bistanden har startet å øke. BNP pr innbygger falt med rundt 1 prosent årlig fra 1980 til midt på 1990-tallet, nå vokser BNP pr innbygger med et par prosent pr år. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelige til at regionen når FNs tusenårsmål for fattigdom. Jeg tror det er bred enighet om at denne regionen trenger økt politisk oppmerksomhet og innsats for å redusere fattigdom og sykelighet og skape varig utvikling.

Utfordringen som Brundtland-kommisjonen pekte på var å løfte verdens befolkning ut av fattigdom, samtidig som belastningen på miljøet ikke skulle bli for stor. Den økonomiske veksten i verden er høy, takket være at store utviklingsland tar innpå vesten i økonomi og livsstil. Dette bør øke fokuset på de globale miljøutfordringene, og på behovet for å endre produksjons- og forbruksmønstre i rike land som Norge. En fundamental innsikt knyttet til arbeidet med bærekraftig utvikling er at alle verdens folk ikke kan ha samme forbruksmønstre som i dagens rike land – forbruksmønsteret er ikke bærekraftig, og må endres.

Vi har greid å håndtere mange nasjonale – og regionale miljøproblemer
Vi har greid å håndtere mange miljøproblemer nasjonalt og regionalt. Blyutslipp er redusert, sur nedbør er gått kraftig ned og vannkvaliteten er bedret. Bruk av økonomiske og andre virkemidler, ny teknologi, økt rensing og endring i næringsstruktur har hatt betydning. Det har vært en blanding av økt kunnskap, engasjement og bruk av virkemidler.

Nasjonalt har vi på flere områder lykkes i å bryte forbindelsen mellom økonomisk vekst og miljøbelastning. Ser vi framover må det være et mål å gjøre dette på stadig nye områder.

Det vil også være av betydning hvordan folk tar ut produktivitets- og velstandsøkningen, i økt fritid, i økt konsum av lite miljøbelastende tjenester som kultur, restaurantbesøk eller i form av reiser, transport og materielt konsum. Både holdninger og økonomiske virkemidler påvirker hvilken vei denne utviklingen skal gå.

Hvorfor er det så vanskelig å løse de store miljøproblemene knyttet til bærekraftig utvikling?
Vi kjenner langt på vei hva vi må gjøre for å løse mange av de store miljøproblemene. For klima: at en får en overgang til fornybar energi og en renere og mer effektiv bruk av fossile brensel. For biologisk mangfold: en sikring og beskyttelse av økosystemer. Og for miljøgifter: en strengere regulering.

Utfordringene er ikke først og fremst knyttet til at vi ikke vet nok. Utfordringene er blant annet knyttet til at det er en stor forskjell mellom å håndtere miljø- og ressursproblemer nasjonalt og internasjonalt.

Ved nasjonale forurensningsproblemer vil forurenserne og de som blir rammet være underlagt samme politiske og juridiske myndigheter. De som rammes og får gevinsten av miljøforbedringer kan utgjøre en pressgruppe overfor myndighetene. Nasjonalt har vi lovgivningsmyndighet. Dette innebærer at vi kan bruke reguleringer eller miljøavgifter for å redusere forurensningen og sikre at forurenseren betaler. Men vi vet at også nasjonalt er det krevende. De som taper på krav til miljøforbedringer er kanskje få, men de er gjerne godt organisert og ressurssterke. Vinnerne er mange og dårlig organisert. Jeg tror for eksempel ikke at informasjonsbyråene har mange oppdrag som går på å kjempe for en miljøavgift…

Om det er krevende å ta tak i nasjonale problemer, så stiller de store globale miljøutfordringene oss overfor enda større oppgaver. Internasjonale miljø og ressursproblemer dreier seg om at forurensning fra ett land rammer befolkningen i andre land, om forurensning knyttet til internasjonal aktivitet som f. eks transport, og om forurensning av global allmenninger som atmosfære og havområder. Vi vet at uten regulering vil allmenninger bli overbeskattet, fordi brukerne ikke tar tilstrekkelig hensyn til andres nytte av allmenningen.

Det er en stor forskjell mellom muligheten for å håndtere nasjonale og internasjonale miljøproblemer, fordi det siste dreier seg om et samarbeid mellom suverene stater, hvorav ofte noen er vinnere og noen er tapere ved miljøtiltak. Vi står ofte overfor ”free rider” problemet, det at det kan lønne seg for land å bryte ut fra en koalisjon og la andre gjøre jobben. Disse forholdene gjør internasjonale miljøproblemer mer krevende å løse. Vi har imidlertid flere eksempler på at internasjonale miljøproblemer lar seg løse. Montreal-protokollen mot nedbrytning av ozonlaget er et eksempel på dette.

Folkelig engasjement, statlig styring og bærekraftig utvikling
I finansdepartemental tenkning kan miljøproblemer i prinsippet løses ved at myndigheter nasjonalt og internasjonalt setter riktige reguleringer og riktige nivåer på miljøavgifter, slik at markedspriser reflekterer miljøkostnadene. Om miljøkostnader er integrert i prisene kunne i teorien befolkningen lene seg tilbake, forholde seg til prisene og ikke ta spesielle miljøhensyn.

Det er mange grunner til at dette ikke holder. For å sette tilstrekkelig ambisiøse miljømål og bruke økonomiske og andre virkemidler er det nødvendig at befolkningen er opptatt av og har kunnskaper om miljø. Uten tilstrekkelig kunnskap i befolkningen vil det ikke være politisk oppslutning om en tilstrekkelig ambisiøs miljøpolitikk.

Kunnskap og normer er viktig for folks handlinger. Miljøbevisste forbrukere og produsenter er viktig for en positiv utvikling i miljøet. Myndighetene kan bidra gjennom å tilrettelegge for miljømerking, stille krav til offentlige innkjøpere og legge til rette for bærekraftig konsum og forbruk. Næringslivet på sin side kan sikre grønnere leveransekjeder og oppmuntre sine leverandører i utviklingsland til å miljøsertifisere sine produkter. Det er viktig at enhver tar et samfunnsansvar. Det bidrar til sosialt lim og er avgjørende for at vi har et velfungerende samfunn.

Den enkelte har ansvar som forbruker, produsent og medlem av samfunnet. Befolkningen kan bidra til en positiv miljøutvikling nasjonalt og internasjonalt gjennom sine produksjons- og forbruksvalg, gjennom å påvirke politikken i Norge og bidra til den internasjonale opinionsdannelsen. En viktig side ved myndighetenes arbeid med bærekraftig utvikling er å legge til rette for dette ved å stimulere til økt bevisstheten om behovet for en bærekraftig utvikling.

Norge er et tilpasningsdyktig samfunn
Jeg tror at forhold ved det norske samfunnet gjør at vi er godt rustet til å møte utfordringer og omstillinger på miljøområdet og i forhold til globaliseringsprosessen.

Norge har høyt kvalifisert arbeidskraft, er rikt på råvarer og kapital. Norge har et lite hjemmemarked og en særegen næringsstruktur med mye naturressurser. Både størrelsen på økonomien og naturgitte forutsetninger gjør at Norge lenge har vært en svært åpen økonomi, godt integrert i verdensøkonomien.

Det er økende interesse fra det internasjonale samfunn for den nordiske modellen. Norge og andre nordiske land er blant annet kjennetegnet av fellesskapsløsninger med relativt stor offentlig sektor med et godt tjenestetilbud knyttet til helse og utdanning og et i internasjonal sammenheng godt sikkerhetsnett. Denne modellen har vist seg å fungere fleksibelt og godt i forhold til skiftende internasjonale rammevilkår. Norge og andre nordiske land har relativt lav arbeidsledighet og jamn inntektsfordeling sammenliknet med mange andre industriland.

Norge som foregangsland for miljø og bærekraftig utvikling
Det er regjeringens syn at Norge skal bli et foregangsland i miljøpolitikken. Vi vil bygge på føre- var –prinsippet, prinsippene om at forurenseren betaler og om bruk av best mulig teknologi. Norge skal være en pådriver i det internasjonale miljøarbeidet. Vi ser det som spesielt viktig å styrke FNs rolle på dette og andre områder.

Norge skal arbeide for at en mer omfattende og ambisiøs klimaavtale skal etterfølge Kyoto--protokollen. Internasjonal luftfart og skipsfart må omfattes av avtalen, og den må få et tillegg om klimautfordringene i Arktis. Regjeringen vil vedta en generasjonsmålsetning for norske klimagassutslipp i forbindelse med behandlingen av lavutslippsutvalgets innstilling. Regjeringen vil sikre at en betydelig del av Norges klimaforpliktelse under Kyoto-protokollen skjer nasjonalt.

Vi er nå i ferd med å lage et klimakvotesystem for perioden 2008-2012. Vi vurderer også å bruke å bruke økonomiske virkemidler i form av miljøavgifter for å redusere NOx-utslippene slik at vi kan oppfylle Gøteborg-protokollen.

Regjeringa har varslet at vi skal gå gjennom skatte- og avgiftssystemet, med sikte på å foreta endringer for å fremme miljøvennlig atferd. Det blir kanskje noen litt smånervøse av, men vi har sagt at det skal skje innen en provenynøytral ramme. Vi har startet en gjennomgang av muligheter for skatteveksling, både i forhold til budsjettet til høsten og i et mer langsiktig bærekraftsperspektiv. Flere miljøorganisasjoner har vært hos oss og kommet med sine innspill og vi har hatt møter med bransjeorganisasjoner som NAF, for å diskutere en omlegging av bilavgiftene i en mer miljøvennlig retning.

Regjeringen legger også vekt på å øke støtten til miljøforskning. Forskning og teknologiutvikling er viktige elementer i miljøpolitikken. Teknologispredning over landegrensene kan redusere de økonomiske kostnadene ved miljøtiltak.

Norge er et lite land, men vi har betydning i verdenssamfunnet. Jeg vil bare nevne noen få områder.

Vi er aktive når det gjelder gjeldslette og vårt bistandsnivå er blant de høyeste. Norge skal innta en mer offensiv holdning i det internasjonale arbeidet for å lette fattige lands gjeldsbyrde. Vi vil at bevilgningen til utviklingssamarbeid når 1 pst av BNI og at innsatsen trappes ytterligere opp i stortingsperioden.

Vi har stor energiproduksjon, også når det gjelder fornybar energi, og har høy kompetanse på energiområdet.

I mange land har store råvareressurser ofte ikke vært en velsignelse pga manglende transparens i bruken av inntekter, manglende sparing av midlertidig høye inntekter og sårbarhet i forhold til svingninger i prisene på råvarer. Norges erfaringer som råvareprodusent møtes derfor med stor interesse. Statens pensjonsfond- utland er i ferd med å bli en modell for mange utviklingsland med store petroleumsreserver. Flere kommer til oss og ber om råd og teknisk assistanse. Her har vi viktige erfaringer å bidra med.

Hva kan dere gjøre
Det arbeidet vi har satt i gang med bærekraftig utvikling bidrar til at viktige spørsmål ses i sammenheng. Vi vil at prosessen skal bli bred og inkluderende. Forum som BBUs nettverk for miljø og samfunnsansvar er viktige for erfaringsutveksling mellom norske foretak og andre. Nettverket kan bidra til økt fokus på bærekraftig produksjon og forbruk. Dere kan bistå oss i arbeidet med bærekraftig utvikling, og jeg vet at statssekretærutvalget er interessert i et møte med nettverket, i relativt nær framtid.

Dere kan bidra til miljø- og samfunnsansvar på deres arbeidsplasser, gjennom erfaringsutveksling og ved å ha en profil i den offentlige debatten.

Takk for oppmerksomheten!