Se lysark her (pdf).

Godtfolk!

Jeg bruker vanligvis å begynne foredragene mine med å takke for invitasjonen, jeg er litt usikker på om det er det rette her og nå. Jeg må vel da i stedet ta inn over meg historien om at det å være statssekretær er å være en vandrende skuffelse.

Jeg vil i hvert fall hilse fra Finansministeren, og beklage at det denne gangen likevel ikke var mulig for henne å stille opp. Jeg føler meg sikker på at det kommer anledninger hvor sparebanknæringen og Sparebankforeningen får statsråden i direkte tale.

Jeg vil også nå allerede helt i starten invitere til dialog og konstruktiv samhandling med dere i Sparebankforeningen.

Min erfaring med sparebanknæringen har jeg først og fremst som kunde, men også fra noen år i Forstanderskapet i Sparebank 1 Midt-Norge.

Også som fylkespolitiker har det vært tydelig for meg hvilken utrolig viktig funksjon sparebankene har i samfunnet. Ikke minst i et distriktsfylke som Nord-Trøndelag ser vi at sparebankene fyller en viktig samfunnsutviklingsrolle først og fremst gjennom sin ordinære bankvirksomhet, men også gjennom sitt allmennyttige arbeid. Og her ligger sparebankene langt fremme.

I dette foredraget skal jeg selvsagt snakke mest om banknæringa og særlig sparebankene, men jeg vil også si litt om situasjonen i norsk økonomi og om budsjettpolitikken.

Aller først vil jeg imidlertid ta utgangspunkt regjeringas styringsgrunnlag, nemlig Soria Moria- erklæringa.

Soria Moria

I frykt for at det er noen som, mot formodning, ikke har finstudert Soria Moria-erklæringa, er jeg nødt til å si litt om den overordnede politiske kursen. De første stegene i en ny politisk kurs ble tatt i forslaget til statsbudsjett, og det kan forventes forsterkede grep i samme retning i årene framover. Jeg antar at det er mange element i denne politikken som direkte og indirekte har betydning for finansnæringa.

Regjeringen vil føre en politikk for mer velferd og bedre fordeling. Det prioriteres foran store skattelettelser. Velferdsordningene og fellesskapsløsningene vil bli prioritert. Denne politikken får sitt viktigste uttrykk gjennom en kraftig styrking av kommuneøkonomien, hvor det er forutsatt en opptrapping og plan for å gjenopprette balansen i kommuneøkonomien gjennom perioden. Denne satsingen skal følges av krav til omstilling og effektiv drift. Jeg vil også spesielt løfte fram regjeringas offensiv i forhold til alle dem som er fattige i det norske overflodssamfunnet.

Ambisjonene på barnehageområdet er særlig tydelige i Soria Moria. Foreldrebetalingen skal betydelig ned, og alle som ønsker det skal kunne ha barnehageplass.

Regjeringen har klare ambisjoner om en mer aktiv næringspolitikk. Det innebærer blant annet større satsing på samferdsel, forskning, mer ressurser i virkemiddelapparatet og arbeidsmarkedspolitikken, og ellers arbeid for å skape rammevilkår tilpasset den enkelte næring sine utfordringer.

Vi vil øke innsatsen for å skape utvikling i hele landet, gjennom en ny giv i distriktspolitikken. La meg også nevne ambisjonene om et historisk kulturløft.

Aktiviteten i norsk økonomi er høy. Lave renter fortsetter å stimulere innenlandsk etterspørsel. Det private forbruket vokser og investeringene i bolig holder seg høye. Inntjeningen i fastlandsbedriftene er god, bl.a. som følge av høye priser på norske eksportvarer.

Bedriftslederne ser optimistisk på framtiden. Det ligger an til sterk vekst i bedriftsinvesteringene i 2006. Dessuten er ordresituasjonen i industrien og i bygg- og anleggsbransjen gunstig. Også investeringene i petroleumssektoren kan komme til å vokse i år fra et allerede høyt nivå.

Det ligger an til at den gode utviklingen i norsk økonomi vil fortsette framover. Vi venter at veksten i 2006 for tredje år på rad vil ligge over gjennomsnittet for de siste 25 årene. BNP for Fastlands-Norge anslås å øke med 2,5 pst. i år mot 3,6 pst. i fjor. Om lag halvparten av den anslåtte nedgangen i veksttakten fra i fjor til i år skyldes en normalisering av elektrisitetsproduksjonen etter mye nedbør og høy produksjon i fjor.

Oppgangen i fastlandsøkonomien bedrer situasjonen i arbeidsmarkedet. Sysselsettingen øker, og arbeidsledigheten avtar. Fra januar 2005 til januar 2006 falt antallet registrerte helt ledige og personer på ordinære arbeidsmarkedstiltak med 23 100 personer. Mot slutten av fjoråret viste også AKU-ledigheten en nedgang, og nedgangen ble bekreftet av forrige ukes positive AKU-tall.

God vekst i tilgangen på ledige stillinger indikerer vekst i sysselsettingen framover. Vi venter at sysselsettingen vil øke med 22 000 personer i 2006.

I 2005 var konsumprisindeksen (KPI) 1,6 pst. høyere enn året før, mot en vekst på kun 0,4 pst. i 2004. Justert for avgiftsendringer og uten energivarer (KPI-JAE) økte prisene med 1,0 pst. i fjor, mot 0,3 pst. året før. Veksten i KPI-JAE tok seg opp gjennom første halvdel av 2005, men mot slutten av året avtok veksten igjen.

Fortsatt svake prisimpulser fra utlandet ventes å bidra til at prisveksten blir relativt lav også i år. I budsjettet for i år er veksten i KPI anslått til 1¾ pst.

Norges Bank hevet rentene to ganger fra 1,75 pst. til 2,25 pst. i løpet av fjoråret og anslår at styringsrenten vil være på om lag 3 pst. ved utgangen av 2006. Som figuren viser ser også markedsaktørene for seg en gradvis renteøkning framover, om lag i tråd med Norges Banks anslag. (3 måneders pengemarkedsrente som vist i figuren ligger normalt om lag ¼ prosentpoeng høyere enn Norges Banks styringsrente.) Renteutviklingen framover avhenger blant annet av den videre utviklingen i norsk økonomi.

Målt ved konkurransekursindeksen styrket kronen seg kraftig gjennom 2002. Kronestyrkingen ble reversert gjennom 2003 og 2004, noe som særlig må ses i sammenheng med lavere rentedifferanse i forhold til utlandet. Kronestyrkingen gjennom fjoråret kan ha bakgrunn i den sterke veksten i norsk økonomi, høy oljepris og forventning om gradvis renteoppgang. Siden årsskiftet har imidlertid kronen svekket seg noe. Dersom kronekursutviklingen framover følger terminvalutakursen (som betegner prisen for kjøp eller salg av valuta på et fremtidig tidspunkt), vil den effektive kronekursen holde seg nokså stabil framover.

Situasjonen i industrien har bedret seg. Lønnsomheten er god og eksporten fra Fastlands-Norge er økende. Industrisysselsettingen har tatt seg noe opp.

Den gode utviklingen må ses i sammenheng med at lønnsveksten har avtatt og kommet mer på linje med utviklingen hos våre viktigste handelspartnere. Også konjunkturoppgangen internasjonalt og prisoppgang på viktige norske eksportvarer spiller en viktig rolle. Høye oljepriser og oljeinvesteringer skaper også økt etterspørsel etter produkter fra norsk leverandørindustri.

Erfaring har vist at prisene på verdensmarkedene kan endres raskt og dermed også påvirke lønnsomheten i næringslivet. Oljeinvesteringene er høye. Selskapenes utbyggingsplaner innebærer imidlertid at oljeinvesteringene skal ned de nærmeste årene, og dette vil redusere etterspørselen her hjemme. Derfor er det viktig at kostnadsveksten i Norge ikke overstiger utviklingen hos våre viktigste handelspartnere (industriarbeiderlønningene i Norge var i fjor 25 pst. høyere enn hos handelspartnerne). Hos våre handelspartnere anslås lønnsveksten til om lag 3 pst. i år, som er det samme som i fjor.

Store petroleumsressurser har gitt Norge et godt utgangspunkt for varig høy velferd. Petroleumsformuen utgjør imidlertid en begrenset del av den norske nasjonalformuen, og kan ikke alene sikre velferden i årene framover.

Vi bruker og skal fortsette å bruke petroleumsinntekter. Spørsmålet er hvor mye som skal brukes og hva de skal brukes til. Vi må ha et bevisst forhold til vårt ansvar for å forvalte petroleums­formuen slik at også våre etterkommere får glede av den. Norge har så langt håndtert petroleumsformuen på en forholdsvis god måte. En viktig utfordring framover blir dermed å sikre fortsatt tillit til at oljepengene forvaltes forsvarlig og at de oppsparte midlene også framover skal komme hele befolkningen til gode. Et solid rammeverk for finanspolitikken er avgjørende i denne sammenhengen.

Med handlingsregelen la Jens Stoltenbergs første regjering våren 2001 fram retningslinjer for bruken av petroleumsinntektene, som Stortinget har sluttet seg til. Handlingsregelen innebærer at petroleumsinntektene fases gradvis inn i økonomien, om lag i takt med forventet realavkastning av Statens pensjonsfond - Utland, anslått til 4 prosent.

I Soria Moria-erklæringen gjorde regjeringspartiene det klart at det er handlingsregelen som skal legges til grunn for budsjettpolitikken.

Før oljen var det et lite overskudd på offentlige budsjetter. Fra 1975 begynte vi å bruke oljepenger for alvor, og de første årene brukte vi oljepenger på forskudd. I første halvdel av 1990-årene brukte vi også lagt mer oljepenger enn de løpende oljeinntektene .

Så langt har vi brukt rundt halvparten av de løpende inntektene fra oljevirksomheten over statsbudsjettet.

I dag er rundt 8 pst. av offentlig forvaltnings utgifter (dvs. hver 12. krone) finansiert ved bruk av oljeinntekter.

Jeg vil også kommentere enkelte forhold ved Regjeringens skattepolitikk. Generelt er det fire viktige hensyn som ligger til grunn for Regjeringens skatte- og avgiftspolitikk:

• Som varslet i Soria Moria-erklæringen vil Regjeringen videreføre det samlede skatte- og avgiftsnivået fra 2004. I 2006-budsjettet ble skatte- og avgiftsnivået økt med 3 mrd. kroner påløpt. Det gjenstår da en innstramning på om lag 2 mrd. kroner for å bringe nivået tilbake til 2004-nivå.

• Regjeringen vil sikre stabilitet og forutsigbarhet i skattereglene. Det bidrar til gode rammebetingelser for næringsvirksomhet og verdiskaping. Skattesystemet må bygge videre på prinsippene om brede skattegrunnlag som sikrer likebehandling, nøytralitet i bedrifts- og kapitalbeskatningen og skattesatser som ikke er for høye. Vi har fulgt opp skattereformen som ble vedtatt i Stortinget i 2005, og har i stor grad fulgt opp Bondevik II-regjeringens forslag til satsstruktur. Skattereformen er dermed basert på et bredt politisk kompromiss.

• Et skattesystem som er utformet slik at ressursene brukes godt og gir høyest mulig avkastning for samfunnet, bidrar til å trygge velferden. Samtidig skal skattesystemet bidra til en mer rettferdig fordeling. Skatte- og avgiftsopplegget for 2006 støtter opp under skattereformen, samtidig som hensynet til en mer rettferdig fordeling ivaretas. Blant annet endringene i formuesskatten og toppskatten bidrar til dette.

• Regjeringen legger vekt på brede skattegrunnlag. Det er god fordelingspolitikk og bidrar til mer effektiv ressursbruk. Derfor foreslo vi å opprettholde Bondevik II-regjeringens forslag til grunnlagsutvidelser, dvs. innstrammingen i beskatningen av telefoni, hjemme-PC-ordningen mv., og foreslo enkelte nye grunnlagsutvidelser.

Avslutningsvis i den delen av fordraget som omhandler situasjonen i økonomien vil jeg kort kommentere situasjonen foran vårens inntektsoppgjør:

Det inntektspolitiske samarbeidet er en sentral del av den økonomiske politikken i Norge og har bidratt til at vi de siste 30 årene har hatt lavere arbeidsledighet enn de fleste andre OECD-landene.

Regjeringen har lagt fram et budsjett som bidrar til en balansert økonomisk utvikling. Innenfor disse rammene har vi styrket kommuneøkonomien og lagt opp til økt sysselsetting og velferd.

Inntektsoppgjøret er partenes ansvar, og det er viktig for utviklingen i norsk økonomi at inntekstoppgjørene bidrar til lav arbeidsledighet, en lønnsvekst godt forankret i produktivitetsutviklingen og god konkurranseevne.

En stadig større del av norsk næringsliv utsettes for konkurranse fra utlandet, og dette gjelder i økende grad også tjenestesektoren. Over tid må inntjeningen i konkurranseutsatt sektor være på linje med inntjeningen i næringslivet til våre handelspartnere. Særnorsk høy lønnsvekst kan bidra til økte renter og sterkere krone og undergrave grunnlaget for lav ledighet og full sysselsetting.

Innføring av obligatorisk tjenestepensjon er et viktig bidrag i arbeidet for en trygg pensjon for alle, og vil sikre alderspensjonsopptjening i tillegg til folketrygden for de fleste arbeidstakere.

Loven om obligatorisk tjenestepensjon ble vedtatt av Stortinget før jul og trådte i kraft 1. januar i år.

Arbeidsgiver skal hvert år betale minst 2 pst. av lønn mellom 1 og 12 G i innskudd til ordningen. Dette gjelder både for innskuddsbaserte og ytelsesbaserte ordninger.

En ordning som tilfredsstiller minimumskravene må opprettes innen 31. desember i år. Ordningen må uansett opprettelsestidspunkt ha økonomisk virkning for de ansatte senest fra 1. juli i år.

Jeg vil minne om at arbeidsgivers innskudd til ordningen er kostnader på lik linje med andre arbeidskraftskostnader.

Departementet arbeider også med å følge opp enkelte problemstillinger i forbindelse med obligatorisk tjenestepensjon. I revidert budsjett vil vi komme tilbake med en vurdering av den skattemessige behandlingen av innskudd fra selvstendig næringsdrivende, samt en vurdering av om den årlige innskuddsgrensen for slike personer bør heves fra 2 prosent til fire prosent av lønnen. Stortinget har videre bedt om en gjennomgang av særaldersgrensene i ordninger med obligatorisk tjenestepensjon. Det siste oppfølgingspunktet dreier seg om en gjennomgang av de individuelle skattestimulerte pensjonsordninger (IPA og livrenter).

Det tok bare to år fra den første norske sparebanken ble opprettet i 1822 (Christiania Sparebank) til vi fikk den første sparebankloven. I perioden fra 1822 frem til 2006 har sparebankene endret seg vesentlig. Ikke bare har ansvaret for sparebankreguleringen i perioden blitt overført fra Kirkedepartementet til Finansdepartementet, men sparebankenes plass i samfunnet er også endret betydelig.

Kombinasjonen av et stadig større investerings- og sparebehov i befolkningen, og fraværet av et fungerende finansvesen er ingen ideell kombinasjon. Det var følgelig på 1800-tallet et stadig voksende behov for et profesjonelt bankvesen utover i det norske samfunn. Lokalsamfunnene så selv denne utviklingen, og opprettelsen av en lokal sparebank ble mange steder en prioritert oppgave. Følgelig ble sparebanker opprettet i raskt tempo helt frem til 1929, da vi i alt hadde 633 sparebanker i Norge. Det store flertall av sparebankene var frem til 1980-tallet klart lokalt forankret. Gjennom sammenslåinger har mangfoldet blant sparebanker økt, og det kanskje særlig er det regionale preget styrket.

Bak en del fusjoner og sammenslåinger har det nok ligget en ambisjon om å vokse i takt med næringslivet rundt banken, og kanskje også å følge opp nabobygdas større bedrifter. Mange lokale sparebanker har likevel ikke sett det som noen prioritert målsetting å følge opp større bedrifter. Dette må ses i sammenheng med at bankene ofte hadde blitt stiftet av kommunen, og med tanke på kommunenes næringsvirksomhet og husholdninger. I mange kommuner har kundene ikke hatt behov for en storbank, og så lenge det ikke var kostnadsmessige fordeler ved å drive i større enheter, har mange sparebanker ikke sett noen hensikt i å bli stor.

Selv om store endringer har skjedd i norsk økonomi, er sparebankene er fortsatt en vital del av norsk finansnæring. At antallet sparebanker har gått tilbake, (til 126) synes jeg ikke skal tas som et uttrykk for at sparebankene ikke har vært i stand til å tilpasse seg samfunnet. Tvert i mot tror jeg reduksjonen bør oppfattes som nettopp en tilpasning, og at mangfoldet i form av store, mellomstore og små sparebanker virker positivt.

Etter fusjonen mellom DnB og Gjensidige NOR er sparebankene den klart største bankgrupperingen i landet. Med denne fusjonen er også variasjonen i Sparebankforeningens medlemsmasse blitt større. Foreningens medlemsmasse favner nå, i tillegg til de tradisjonelt mindre og lokale sparebankene, også landets desidert største bank.

Mange personer både i og utenfor sparebankvesenet har vært opptatt av de verdier og idealer sparebankvesenet representerer i finansnæringen. Disse verdiene er et viktig utgangspunkt når strategiene for fremtiden skal trekkes opp. Samtidig er det en vanlig oppfatning at sparebankene og forretningsbankene har nærmet seg hverandre de senere årene både når det gjelder produkter, kunder og tenkning rundt konkurranse og lønnsomhet. At tidligere DnB nå er blitt en del av sparebankvesenet, har nok bidratt til å forsterke en tendens i så måte.

Det er lenge siden den lokale sparebanken var det eneste alternativet til velviljen hos familiens rike onkel. Når bedrifter og husholdninger i dag velger bankforbindelse, kan de velge mellom en rekke ulike alternativer. Særlig gjelder det kunder som gjennom moderne kommunikasjonsmidler kan innhente tilbud også fra banker som ikke fysisk er representert i nærområdet. Selv om den lokale sparebanken nok ofte kan nyte godt av et ”merkevarenavn” som er godt synlig og vel innarbeidet, må ingen må ingen bankledelse tro at kundene velger dyre og dårlige lån for å støtte opp om den lokale sparebanken. Kundene krever og forventer også produkter som i sterkere grad enn før fordrer spesialkompetanse. På mange områder ser en derfor en utvikling som hemmer innomhusproduksjon av hele sortimentet i små sparebanker.

Sparebankforeningen er i dag en forening som ivaretar interessene til en bredere sammensatt medlemsmasse enn tidligere. Jeg er godt fornøyd med at Sparebankforeningen og sparebankene selv er opptatt av strukturspørsmål. En viktig dimensjon i strukturdebatten bør være at det samarbeides også på det praktiske plan, slik at det kan legges til rette for felles løsninger der selvstendige sparebanker har behov for å hente ut skala- eller spesialiseringsfordeler. Jeg er i så måte overbevist om at samarbeidsløsninger som i Sparebank 1-gruppen og i Terra-Gruppen, er viktige for mange norske sparebanker.

Sparebankene er en viktig del av mangfoldet i norsk finansnæring, og sparebankene er, som jeg tidligere var inne på, selv en mangfoldig gruppe. Vi ser med vårt politiske utgangspunkt positivt på dette mangfoldet i norsk finansnæring, og vi ser det som ønskelig å beholde sparebanker med en demokratisk forankring og en lokal og regional tilknytning. Når strukturendringer finner sted er det derfor viktig for oss at disse foregår på en ryddig måte, og lokale markeder og samfunnshensyn vektlegges. Det er også viktige eiermessige forskjeller mellom spare- og forretningsbanker. Mens kommersielle investorer søker størst mulig avkastning på hver investert krone, er den eierløse kapitalen i sparebankene ikke investert med dette som formål. Også hensynene til den eierløse kapitalen må det derfor legges vekt på ved vurderinger av sammenslåinger av sparebanker.

Mens bankstrukturen i Norge for få år siden ble ansett for å være et rent ”indre anliggende”, er det norske bankmarkedet juridisk, og i stadig sterkere grad også reelt, nå en del av et meget stort internasjonalt marked for bank og finanstjenester. ”Utlandet”, representert ved eierskap til filialer og datterselskaper, utgjør nå nær 30 prosent av det norske bankmarkedet. Tar man med utlendingers eierskap gjennom mer eller mindre finansielt motiverte minoritetsposter– tall som kan endres raskt og som vi ikke har full oversikt over – fremstår det utenlandske eierskapet i norsk bankvesen som betydelig.

”Ikke alt kan kjøpes for penger” sier man gjerne når en rik mann ikke finner kjærligheten. Utsagnet passer imidlertid nesten like godt for sparebanker. Samtidig kan det imidlertid synes som det er et gryende press for å legge til rette for at sparebanker skal kunne kjøpes opp. Jeg har blant annet merket meg at foreningens styreleder Terje Vareberg nylig i media har uttrykt bekymring for at et nytt EU-direktiv skal tvinge sparebankene til å omdanne seg til aksjeselskaper, slik at banken kan overtas av den som gir det høyeste bud. Jeg kan her berolige med at noe slikt direktivforslag ikke foreligger, og at denne regjeringen – om det blir aktuelt - vil bruke sin innflytelse til å legge til rette for sparebankene.

Med disse ord om sparebankene, vil jeg gå over på neste tema i foredraget, som handler om bank og bankeregulering.

Tittelen på foredraget er ”utfordringer og rammevilkår for bankene i årene fremover”. Jeg vil bruke ordet rammevilkår om de omgivelser av økonomisk og rettslig art, som bankene operer i. Bankenes utfordring blir å tilpasse omgivelsene eller ramme­vilkårene på best mulig måte.

En viktig del av bankenes rammevilkår er helt eller delvis utenfor norsk politisk kontroll. Eksempler kan være endringer i etterspørselen (f eks endret sparemønster), nye tekniske behov (f eks på IT-siden) eller økt interesse for det norske finansmarkedet blant utenlandske finansinstitusjoner (som kan føre til bud på norske enheter eller nyetableringer).

Rammevilkår som er politisk påvirkbare kan kanskje dele inn i to. For det første har man den spesifikke reguleringen av banker eller finansinstitusjoner og deres opptreden. Denne reguleringen ligger i all hovedsak i Justisdepartementet og Finansdepartementet, med underliggende etat. For det andre har man en rekke politikkområder med indirekte betydning for bankene. Finans- og pengepolitikken som jeg gikk gjennom tidligere i foredraget, er gode eksempler på slike politikkområder.

For øvrig minner jeg om at hensikten bak finansmarkeds­reguleringen bl.a. er å skape ryddige markedsforhold med solide og effektive institusjoner til fordel for kunder og samfunn. Finansinstitusjonenes rammevilkår og konkurranseevne er tatt hensyn til ved utformingen av regelverket. Finansinstitusjonene har en rekke konkurranseflater, både mot andre norske aktører og mot utenlandske. Regelverket rundt utstedelse av grunnfondsbevis er et eksempel på at sparebankene har fått tilpasset sine rammebetingelser på en hensiktsmessig måte i forhold til forretningsbankene. Også fremover ønsker denne regjeringen å sikre at sparebankene skal ha gode og konkurransedyktige rammevilkår.

Som i ethvert marked er effektiv ressursbruk et grunnleggende mål for myndighetene i forhold til finansmarkedene. Effektivitet handler ikke bare om kostnadseffektivitet. Det handler like mye om at de ulike produktene produseres i et ”riktig omfang”, både i forhold til hverandre og i forhold til andre varer og tjenester. Konkurranse, og regulering som setter kundene i stand til å foreta velinformerte valg mellom finansinstitusjoner i konkurranse, er viktig for å oppnå effektivitet.

Selv om også stabilitet kan være ønskelig i markeder flest, er dette et særlig viktig mål i finansmarkedene. En tillitssvikt – berettiget eller uberettiget – kan få store følger og må unngås. I tillegg til soliditetsvernet har vi i Norge en god sikringsordning. Heldigvis er finansielle kriser en sjeldenhet. På den annen side tyder mye på at finansielle kriser ofte er utløst av en forutgående overoptimisme, hvor faresignaler blir neglisjert eller bagatellisert.

Et vesentlig trekk ved utviklingen i dag er at gjeldsveksten til husholdningene har tatt kraftig av. Dette har skjedd i samspill med det lave rentenivået. Lån med pant i bolig er stadig viktigst med om lag ¾ deler av husholdningenes lån. Gjeldsveksten går hånd i hånd med boligprisveksten. Det er klart at en så sterk boligprisvekst ikke ville vært mulig uten en sterk gjeldsvekst og vise versa.

Selv om gjeldsbelastningen i husholdningene vokser saktere enn gjelden – noe som har sammenheng med den samtidige inntektsveksten – er nivået fra bankkrisen passert. Og mens gjeldsbelastningen den gang var klart størst i de høyeste inntektsgruppene, har de fleste inntektsgrupper i dag stor gjeldsbelastning. Mange av husholdningene i de ulike inntektsgruppene har betydelige reserver av ulik art. Likevel synes det åpenbart at en del av befolkningen med lavere inntekter i dag er i en nokså utsatt stilling.

Når det gjelder boligprisutviklingen fremover mener jeg at både banker og lånekunder bør ta høyde for at dagens pristrend kan bli brutt. Prisene på mindre leiligheter i sentrale strøk er mange­doblet på 12 – 15 år. Hadde man opplevd en liknende prisutvikling på andre varer eller tjenester ville man stilt alvorlige spørsmål ved hvordan det kunne være mulig – og om hva man kunne gjøre med situasjonen.

Svært positivt i dag er det at soliditeten i bankene er god, noe som gir en betydelig buffer mot eventuelle tapsøkninger. Også det lave rentenivået er i og for seg positivt ved at det letter husholdningenes rentebelastning. Om renten forblir på dagens nivå finnes det imidlertid fare for at gjelds- og boligprisveksten forsetter med uforminsket styrke, og at ubalansene tiltar. Skulle vi på et tidspunkt bli konfrontert med et sammenfall av ugunstige makroøkonomiske omstendigheter, kan bankens soliditet derfor likevel komme under press.

Statistisk sentralbyrå har anslått at dersom renten øker med 3 prosentpoeng ved inngangen til 2007, vil over 320 000 husholdninger få en rentebelastning (renteutgifter i prosent av disponibel inntekt) på over 20 prosent. Av disse vil over 110 000 måtte bruke mer enn 30 prosent av inntekten til å betale renter.

Det hører med til historien at selv husholdninger med finansielle reserver kan møte en slik situasjon med å øke sin sparing. Et etterspørselsfall vil først ramme norske bedrifter som leverer til hjemmemarkedet, men kan senere gi tap for bankene på næringslivslån. En jevn etterspørselsutvikling er sterkt ønskelig, og finansmarkedene spiller en sentral rolle.

Fallende rentemargin har vært, og kan fortsatt bli, en viktig utfordring for bankene. Men fallende rentemarginer avspeiler til dels en ønskelig utvikling mot en mer kostnadsriktig prising av betalingstjenester og andre transaksjoner. Konkurransen på de ulike delmarkeder varierer. Det kan se ut til at boliglån er et produkt der konkurransen er betydelig. Det er lett å sammenligne vilkår, og boliglånenes størrelse gjør dette til viktige beslutninger for kundene.

Isolert sett er det bra at bankene konkurrerer hardt om nye lånekunder. Et biprodukt av den sterke konkurransen kan imidlertid være at gjeldsveksten drives opp. Man kan også spørre seg hvordan bankene tjener penger. Volumvekst og lave utlånstap er neppe hele forklaringen.

Jeg har ikke detaljkunnskaper om hvilke produkter bankene tjener best på, men dette er heller ikke så viktig for mitt poeng. Det som er vesentlig er at kundene – når de først er hanket inn i et banklokale – ofte, og i alle fall over tid, synes å bli bundet opp i et mer omfattende kundeforhold der det kan være vanskelig å holde oversikten. Dette gjelder særlig i forhold til hva som er reell pris på de enkelte tjenester, og kan forklares av fremveksten av lojalitets­programmer og produktpakker der pris på ett produkt er betinget av kjøp av andre produkter.

Jeg føler her at bankenes svar på utfordringen med fallende rentemargin, i sin tur er blitt til en utfordring for kundene når de skal velge mellom ulike produkter og leverandører. Som bakgrunnsteppe for denne viktige problemstillingen viser jeg til internasjonale undersøkelser av folks forståelse av finansielle tjenester. Selv noe så enkelt som at man ikke kan forvente høyere avkastning uten å akseptere høyere risiko, har mange problemer med å forstå. Problemet forsterkes av en fremmed­gjørende ”finans-lingo” som ofte benyttes i markedsføring og salg. Til dette kommer leverandørenes vektlegging av fordeler ved produktene, og ofte nedtoning av risiko, kostnader og andre forhold som kan svekke kundens interesse.

Et eksempel er rentefond som markedsføres om de var nærmest trygge. I stedet for å sammenlikne risikoen med innskuddkontoen der pengene jo oftest står i utgangs­punktet, så gjøres det et poeng av at risikoen er mye lavere enn i obligasjons­fond. Men hva vet folk flest om risikoen i obligasjonsfond? Et annet problem med informasjonen kan være et de reelle forvaltningsgebyrene ikke kommer til syne fordi det handler om såkalte fond-i-fond. Heller ikke dette har folk flest forutsetninger for å forstå.

Jeg vil sterkt understreke behovet for ansvarlighet og redelighet i finans­institusjonenes markedsføring og salg. En høy etisk standard handler om mer enn å holde seg innenfor lovens bokstav.

For å sikre at forbrukernes økonomiske beslutninger treffes på et godt grunnlag bør etter min oppfatning både vanlige folks grunnleggende kunnskaper om viktige finansielle tjenester økes, og finansinstitusjonenes informasjon og rådgivning ved markedsføring og salg forbedres.

Når det gjelder folks grunnleggende forståelse er nok dette et langt lerret å bleke. Bl.a. spiller skolen klart en viktig rolle. Man må også vurdere behovet for ”etterutdanning” av ulik art gjennom ulike kanaler. Jeg nevner at Forbrukerrådet, Forbrukerombudet og Kredittilsynet i en rapport om sluttbrukerinformasjon i finansmarkedet fra 2004 bl.a. gir eksempler på hva som finnes av informasjon i dag.

Et sentralt punkt i nevnte rapport er at informasjonen om ulike produkter og tjenester virker fragmentert og uoversiktlig. Som et konkret tiltak anbefales etablering av en internettportal hvor all aktuell informasjon samles, sammenstilles og struktureres. Dette er for å kunne tilby en permanent oversikt om ulike finansielle produkter via en uavhengig aktør.

Jeg vil tro at opprettelsen av en slik portal indirekte kan bidra til en viss standardisering, i alle fall når det gjelder den informasjonen som gis, men kanskje også i forhold til de produktene som tilbys. Som et alternativ til dagens poduktpakker og fordelsprogrammer tenker arbeidsgruppen seg en løsning der kundene selv setter sammen sine egne produktpakker etter en meny fra tjenesteleverandøren.

Jeg har tidligere vært inne på problemet med at leverandørene undertrykker informasjon som kan oppfattes som negativ av kundene. Å avgjøre hvor grensen for det tillatte går, er ikke alltid enkelt. Jeg oppfordrer bransjen til å jobbe aktivt med utfyllende retningslinjer, og å påse at disse etterleves. Som i en hver bransje finnes det en fare for at de ærligste kan tape terreng – i alle fall på kort sikt. Det er derfor viktig å få oppslutning i en samlet næring om samvittighetsfull etterlevelse av normer og regler.

Når det gjelder markedsføring og rådgivning er det nok behov for økt kompetanse også på leverandørsiden. Jeg vet at bransjeorganisasjonene har vært opptatt av å heve kompetansen blant de ansatte, og mener dette er noe det bør satses videre på. Man bør her ikke si seg fornøyd før bankansatte som jobber mot sluttbrukere er i stand til å gjøre seg forstått av kunder uten vesentlige forkunnskaper. I denne sammenheng er det også viktig at skillet mellom faktainformasjon og ”reklame” gjøres så klart som mulig.

Generelt vil jeg understreke at denne regjering vil legge vekt på at kundehensyn – og da særlig hensynet til forbrukerne – ivaretas godt.

I forhold til rådgivning er det naturlig å si noen ord om finansavtalelovens plikt til å frarå låneopptak. Etter sin ordlyd risikerer långiver her å måtte ettergi gjeld dersom frarådningsplikten ikke er innfridd. Personlig tror jeg denne bestemmelsen kan være et potent virkemiddel for å sikre en mer edruelig behandling av lånesøknader, og jeg er glad for at bankforeningene har veiledet sine medlemmer i forhold til blant annet denne plikten. Muligens trengs det likevel en rettslig prøving av bestemmelsens rekkevidde før den kan få den nødvendige virkning.

Jeg tilføyer her at nevnte rapport om informasjonstilbudet til sluttbrukerne anbefaler en harmonisering av opplysningspliktbestemmelser, herunder frarådnings­plikten, i finansavtaleloven og kredittkjøpsloven. Rapporten anbefaler videre at all markedsføring av kreditt skal inneholde opplysninger om effektiv rente, uavhengig av om det opplyses om lånevilkår for øvrig. Det arbeides for tiden med oppfølging av disse forslagene gjennom et samarbeid mellom berørte departementer.

Som kjent er det på trappene et nytt forbrukerkredittdirektiv i EU som vil ha betydning både for hvilke regler vi kan innta i norsk lovgivning. Vi vil her bruke våre påvirkningsmuligheter for å sikre at det varslede EU-direktivet gir rom for bestemmelser vi anser som ønskelige.

Det er viktig med en god styringsstruktur i bankene.

Sentrale virkemidler er:

• klare ansvarsforhold mellom de styrende organene i banken
• at bankens styre har en overordnet og reell ledelse av bankens virksomhet, som særlig inkluderer styring og kontroll med bankens daglige ledelse.

I sparebankene er det også viktig at den eierløse kapitalen og grunnfondsbeviskapitalen reelt sett har forholdsmessig innflytelse i forstanderskapet.

Banklovgivningen setter visse rammer for styringsstrukturen. Deler av regelverket er modent for revisjon. Banklovkommisjonen har utredet dette i sin utredning nr. 4 fra 1998. Sparebankforeningen har tatt opp med departementet enkelte forslag som det er særlig behov for å følge opp.

Ut fra dette ble det i 2004 det fastsatt mer fleksible lovregler for sammensetningen av forstanderskapet.

Finansdepartementet fastsatte rett før jul en revidert forskrift om innskyternes valg på valgdager og valgmøter til forstanderskapet. Forskriften legger til rette for innskyterne kan gi sin stemme elektronisk gjennom nettbanken.

Departementet vil i løpet av året legge frem forslag til lovendring som medfører at daglig leder (banksjefer) ikke kan være med i bankens styre. Forslaget har tidligere vært på høring i Banklovkommisjonens utredning nr. 4 (NOU 1998:14). Den samlede vurdering av utredningen vil departementet komme tilbake til når kommisjonen har lagt fram sin varslede samleutredning.

Store endringer har funnet sted i banknæringen de senere år, også innen praksis for risikostyring og overvåkning.

Departementet har for kort tid siden avsluttet høringen av nye lovregler om kapitaldekning for å legge til rette for implementeringen av de endringsdirektiver som bygger på Baselkomiteens andre anbefaling, Basel II. Jeg vil ikke gå nærmere inn på de konkrete endringene som foreslås, ettersom det nye kapitaldekningsregelverket allerede har vært en viktig post på programmet på fellesmøtet.

Departementet jobber nå med å utarbeide en lovproposisjon med utgangspunkt i høringen. Det tas sikte på å fremme en slik proposisjon for Stortinget nå i vårsesjonen, slik at loven kan tre i kraft fra 1. januar 2007.

Hensikten med lovutkastet er i første rekke å lovfeste hovedelementene og strukturer i det nye kapitaldekningsregelverket. Videre skal lovbestemmelsene gi tilstrekkelige hjemler til å fastsette forskrifter som gjennomfører de nærmere krav i EU-direktivene.

Direktivene inneholder en rekke valgmuligheter (unntak fra direktivets hovedregel). Noen valg vil det være opp til institusjonen å gjøre, andre skal det tas stilling til ved gjennomføring i den nasjonale lover og forskrifter. I Norge har vi lagt opp til at de nærmere krav skal fastsettes i forskrifter, og vi vil komme nærmere tilbake til behovet for nasjonale tilpasninger i forbindelse med høringen av disse forskriftene.

Særskilt sikrede obligasjoner er regulert i finansieringsvirksomhetsloven kap. 2 underkap. IV. Reglenes formål er å legge til rette for finansiering av bolig og næringskreditt gjennom bruk av obligasjonsmarkedet. Obligasjonene som utstedes gis en særrett til dekning i utlånsporteføljen og det stilles strenge krav til likviditet. Disse kravene skal sikre god rating på obligasjonene og således rimelig og langsiktig funding. Siktemålet er bl.a. at disse reglene skal legge til rette for et marked med billigere fastrentelån ved boligkjøp og at fastrentelån dermed blir vanligere enn i dag.

Revidert utkast til forskrift om obligasjoner med pant i utlånsportefølje ble sendt på høring i 2005. Gjennomgangen etter høringen viste at det ikke var hjemmel til å fastsette de forskrifter det var behov for forskriftsregulering. Når det først ble konstatert et behov for lovendringer, har vi igangsatt en generell gjennomgang av reglene. Det er til dels tale om rene lovtekniske endringer, men også betydelige materielle endringer. Det vurderes å gå fra en panterettsmodell til en fortrinnsrettsmodell.

Det arbeides med et utkast til høringsnotat, som Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen har gitt sine foreløpige kommentarer til. Det tas nå sikte på å sende ut et høringsnotat så snart som mulig, og det legges opp til en kort høringsfrist. Dersom det ikke igjen dukker opp nye problemstillinger i høringen, er det vår ambisjon å fremme forslaget så snart som mulig i vår.

Finansinstitusjonenes tjenester bør ikke kunne utnyttes av kriminelle som ønsker å skjule opprinnelsen til utbytte fra straffbare handlinger, eller til overføre midler til finansiering av terrorisme.

Forebyggende tiltak er viktig for bekjempelse av hvitvasking og terror­finansiering. Hvitvasking av penger og finansiering av terrorisme foregår ofte på internasjonalt plan. Det er derfor viktig at Norge følger opp de internasjonale tiltak til forebygging og bekjempelse av slik kriminalitet. Internasjonalt sett skjer stadig en utvikling i anbefalinger og forpliktelser, jeg kan nevne et par hovedpunkter:

Financial Action Task Force (FATF) 1www.fatf-gafi.org arbeider bl.a. med å kartlegge hvitvaskingsmetoder og trender innen hvitvasking og terrorfinansiering, og å utarbeide mottiltak. Blant annet fordi Norge var tidlig ute med å gi lovregler om hvitvasking, og tok dette inn i en egen lov som ble vedtatt før FATF ferdigstilte sine anbefalinger, er det behov for å justere norsk regelverk for å bringe det i samsvar med de internasjonale anbefalingene.

I EU ble et nytt (tredje) hvitvaskingsdirektiv 2Direktiv 2005/60/EF vedtatt i oktober 2005. Dette direktivet er EØS-relevant, og skal gjennomføres innen 15. desember 2007.

Vi vurderer det slik at gjennomføring av ovennevnte vil nødvendiggjøre enkelte lovendringer. Finansdepartementet har derfor tatt initiativ til å opprette et utvalg som skal vurdere tiltak mot økonomisk kriminalitet på finansmarkeds­området, som blant annet vil få som oppgave å vurdere gjennomføringen av EUs tredje hvitvaskingsdirektiv og FATFs anbefalinger. Vi vil oppnevne dette utvalget så snart som mulig.