Fiskeri- og kystminister Helga Pedersens kronikk i Fiskeribladets spesialutgave på den norsk-russiske fiskerikonferansen i Murmansk den 17. mars 2006.

Kjære gode russiske naboer!

Langs vår langstrakte kyst har kystbefolkningen i Norge til enhver tid nytt godt av det havet har hatt å gi. Fiske og fangst er viktig for hele nasjonen, men er i særdeleshet viktig for de som er bosatt langs kysten. Jeg er selv fra Tana, ikke så langt fra den russiske grensen, og jeg vet godt at fiskeriene er viktige for kystbefolkningen også på russisk side av grensen.

Med felles landegrense, og ikke minst felles hav, deler Norge og Russland skjebnefellesskap hva Barentshavet angår. Vi har derfor felles interesse i å forvalte fiskebestandene i Barentshavet på en måte som er til det beste for både nåværende og kommende generasjoner.

Norge og Russland kan da også vise til et fiskerisamarbeid som strekker seg over en lang periode og som kan tjene som et vellykket eksempel på forvaltning av bestander i hele sitt utbredelsesområde. Fiskerisamarbeidet med Russland er godt og er da også av norske myndigheter betraktet som en av de viktigste pilarene i det norsk-russiske samarbeidet.

Det bilaterale samarbeidet innenfor havforskningen begynte allerede i femtiårene, og i årenes løp har man utviklet et omfattende og godt samarbeid på flere områder.

Samarbeidet fiskerimyndighetene i mellom skjer i dag i første rekke innenfor rammen av Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon. Kommisjonen hadde sitt første møte i Moskva i 1976 og feirer sitt 30-årsjubileum i 2006. De resultat man har oppnådd i de 30 årene kommisjonen har virket kan man på norsk og russisk side med rette være stolt av!

Som en av få torskebestander i verden er den norsk arktiske torskebestanden i god forfatning og er forvaltet etter en beskatningsstrategi som av Det internasjonale råd for havforskning (ICES) er betegnet å være i tråd med føre var prinsippet. Denne beskatningsstrategien ivaretar hensynet til torskebestanden, samtidig som hensynet til fiskerne er ivaretatt ved at den bidrar til stabilitet og forutsigbarhet.

Lignende beskatningsstrategier er etablert for de øvrige bestandene Norge og Russland forvalter i fellesskap.

Gitt at vi også i fremtiden har et rikt og rent hav her oppe i nord har vi altså kommet så langt når det gjelder å forvalte en viktig bestand som den norsk arktiske torsken at fremtiden både for vår generasjon og for generasjoner som kommer etter oss burde vært rimelig lys.

Det er imidlertid minst en stor fare som truer og det er det omfattende ulovlige fisket i Barentshavet vi vet finner sted.

Konservative norske anslag viser at så mye som 100.000 tonn torsk hvert år tas ut av Barentshavet utover de kvoter som er avtalt mellom norske og russiske myndigheter. Vi snakker da om årlig tyveri av verdier på førstehånd i størrelsesordenen 1,5 milliarder norske kroner, eller i overkant av 6 milliarder rubler.

Selv om det er ille nok i seg selv at slike verdier stjeles fra den norske og russiske befolkningen, er det også trist at overfisket kan føre til at kvotene til lovlydige norske og russiske fiskere må settes ned. Med andre ord vil lovlydige fiskere på både norsk og russisk side måtte betale prisen for at noen i dag stjeler av den fisken som skulle kommet disse til gode senere år. På noe lengre sikt er det heller ikke utenkelig at et slikt massivt uttak over år utover fastsatt totalkvote vil få mer dramatiske konsekvenser.

I tillegg har vi etter hvert fått et meget produkt- og miljøbevisst marked som ikke er villig til å kjøpe en vare de ikke er helt sikker på at er lovlig fanget. Selv om vi i dag med rette kan si at torsken er bærekraftig forvaltet, og at det sånn sett ikke er noen grunn til å velge bort denne som produkt, vil vi på sikt kunne komme til å få et problem i forhold til markedet dersom ikke det ulovlige fisket opphører.

Dette er en situasjon jeg, som fiskeri- og kystminister, vil gjøre alt som står i min makt for å unngå å komme opp i!

Selv om det i første rekke er opp til norske og russiske myndigheter å sørge for at ulovligheter i våre fiskerijurisdiksjoner og fra våre fartøy ikke finner sted, ser jeg likevel behovet for at vi allierer oss med tredjeland for å vanskeliggjøre landinger av ulovlig fanget fisk. Og jeg er svært glad for at russiske myndigheter står sammen med norske myndigheter på dette punkt. Det skal ikke være enkelt å drive lønnsom ulovlig virksomhet.

Jeg har derfor vært i kontakt med EU-kommisær Joe Borg, og jeg har hatt samtaler med mine ministerkollegaer i Reykjavik, Stockholm, Madrid og Lisboa. I fellesskap håper jeg vi ved å stenge havner over hele Europa for landinger av ulovlig fanget fisk vil bidra til å gjøre hverdagen så vanskelig og så lite økonomisk lønnsom for de som driver med ulovlig fiske at disse ulovlighetene tar en slutt.

Når det gjelder hva Norge og Russland i fellesskap kan gjøre mener jeg vi allerede har blitt enig om en rekke gode tiltak som, når de blir iverksatt for fullt, nødvendigvis vil måtte ha stor effekt. Jeg velger derfor i dag å se tilbake på det gode norsk-russiske samarbeidet vi har hatt og fortsatt har og ha tro på at vi med felles innsats vil løse også de utfordringene vi står over for i dag.

Jeg har allerede hatt gleden av å besøke Moskva, og nå gleder jeg meg til å se hva Murmansk har å by på. Jeg vil med dette ønske tillykke med messen 16. – 17. mars 2006!

Fiskeri- og kystminister Helga Pedersen