Regjeringas arbeid med miljømessig bærekraft og Samarbeid for arbeid

Sjekkes mot framføring

Jeg har brukt store deler av tida mi som Fiskeri- og kystminister til å reise rundt i landet og snakke med folk. Derfor er jeg veldig glad over å kunne  få delta på åpent møte her i Sandnes.

Jeg synes det er viktig å møtes og prate sammen – både før og etter beslutninger er tatt. Det er jo nettopp rundt om i landet at beslutningene som tas i Oslo skal settes ut i livet, og får innvirkning på folks daglige virke.

(Samarbeid for arbeid)
Som dere alle er klar over, handler regjeringas nye prosjekt nettopp om samråd og dialog. I nyttårstalen sin, presenterte Stoltenberg regjeringas nye prosjekt – Samarbeid for arbeid.
I fellesskap skal vi fornye og forbedre den norske velferdsstaten!

Som et ledd i denne fornyingsprosessen, har jeg invitert et knippe næringsutøvere til samtalemøter. Jeg ønsker å tilrettelegge for en effektiv, konkurransedyktig og bærekraftig sjømatnæring, bl.a. ved å gjøre regelverket enklere og klarere.

Regjeringa har store ambisjoner for sjømatnæringa – vi vil at Norge skal bli verdens beste sjømatnasjon!

Vi sikter høyt, men jeg er sikker på at dette er et realistisk mål.

Dette er ikke viktig bare for næringa, men en velfungerende velferdsstat er avhengig av et konkurransedyktig næringsliv som kan legge et solid grunnlag for finansieringa av velferdsstaten.

Men, på veien til målet trenger vi gode hjelpere. Denne hjelpen kommer blant annet fra ei arbeidsgruppe som jeg har satt ned. I arbeidsgruppa er det representanter fra organisasjonene i næringa, ressurspersoner fra sjømatnæringa og andre deler av samfunnslivet. Sammen skal vi diskutere innspill og ideer og dele erfaringer og kunnskap om norsk sjømatnæring.

Norge er en av verdens største sjømateksportører, og vi setter stadig nye eksportrekorder.

Hittil i år har sjømatnæringa eksportert for over 31 milliarder kroner, og det er over 4 milliarder mer enn i samme periode i fjor. Mer enn halvparten av dette er det havbruksnæringa som står for.

Med andre ord: store deler av sjømatnæringa går så det suser! Og dette fører til verdiskaping i form av arbeidsplasser og inntekter. Mer enn 44.000 årsverk genereres direkte og gjennom ringvirkninger fra fiskeri- og havbruk.

Min klare ambisjon er at denne veksten skal fortsette.

Mye eksport av norsk sjømat består fortsatt av råvarer og halvfabrikata. Bearbeidinga av norsk fisk skjer i mellomland som for eksempel Danmark og Kina. På denne måten går vi glipp av en hel del verdiskaping.

Og jeg tenker – hvorfor er det sånn?

I utlandet står norsk sjømat høyt i kurs. I Japan, for eksempel, brukes norsk oppdrettslaks i sushi og sashimi, som ellers er svært tradisjonelle retter. Og i Frankrike er norsk oppdrettslaks et velrenommert og etterspurt produkt.

Få næringer kan vise til en så høy vekst i produktivitet, og vi er blant de aller beste i verden på ressursforvaltning.

I utlandet er den norske sjømatnæringa en suksesshistorie, men jeg spør meg selv: hvorfor er ikke flere nordmenn mer klar over Norges stilling som en vellykket sjømatnasjon?

Fiskeri- og havbruksnæringa er viktig for sysselsettinga langs kysten.
Og selv om mange av dere som er her i kveld er bevisste på hvor viktig havbruk og fiske er som næringer, er det mange i andre deler av landet som ikke har det samme forholdet til sjømatnæringa.

Og dét vil jeg forandre på. Jeg tror at vi må øke bevisstheten rundt sjømatnæringa i hele landet, slik at folk flest får øynene opp for at Norge er en stor sjømatnasjon.

I samfunnet rettes stadig større oppmerksomhet mot miljø, bærekraft og en sunn livsstil. Mange ungdommer er veldig opptatt av miljø- og klimaspørsmål. Det er bra! Jeg tror at næringas økte bevissthet på miljøhensyn og bærekraft kan bidra til å rekruttere unge jenter og gutter.

På neste møte i arbeidsgruppa for Samarbeid for arbeid skal vi blant annet diskutere sjømatnæringas omdømme og rekruttering av kunnskap. Et godt omdømme er viktig for omsetninga av sjømatprodukter, men det er også viktig for å få tilgang på nødvendig kompetanse. Dette ønsker jeg en brei og åpen debatt om, jeg vil derfor invitere alle som vil – også dere som er her på Kino-Kino i kveld – til å komme med innspill og forslag.

Denne arbeidsgruppa skal ikke være et organ som tar avgjørelser. Vi i gruppa har likevel blitt enige om at vi ønsker at flere skal delta i debatten om den norske sjømatnæringas framtid. Vi har også blitt enige om at vi skal benytte begrepet sjømatnæringa fremfor uttrykket fiskeri- og havbruksnæringa.

Dette betyr ikke at vi i ikke lenger skal ha en fiskeri- og havbruksnæring. Men, vi ønsker at det skal komme tydelig frem at det er mat vi snakker om. Fiskeri og havbruk er jo nettopp sjømat i sum.

For at sjømatbedriftene skal øke sin verdiskaping, må vi bli mer innovative. Og her har sjømatnæringa mye å lære når det gjelder produktutvikling.

Det må hentes inn ny kompetanse, og næringa må bli mer bevisste på produktutvikling og markedsføring.

På denne fronten har produsenter av kjøtt og kylling vært flinkere. Disse produsentene har skapt matvarer som er enkle og raske å lage i en travel hverdag.
Det finnes noen gode eksempler på fiskerisiden, som fiskemiddagene til Fjordland og porsjonsklare laksefileter. Men jeg ønsker flere!

For det er ingen tvil om at folk vil ha sjømat! Sjømat er sunt og godt, og utgjør en viktig faktor i vårt daglige kosthold. Men, dersom norske forbrukere skal legge mer sjømat i handlekurven, må det skapes flere produkter som forbrukerne vil ha.

Økte verdier kan skapes gjennom annet enn kun større volum. I framtida tror jeg at det er på videreforedlingssida vi vil se den største utviklinga.

 

(Samtalemøter og forenkling av regelverket)
Et bedre regelverk kan bidra til verdiskaping og arbeidsplasser. Departementet har derfor invitert til møter med oppdrettere for å få innspill fra næringa.

Næringa kan komme med innspill og praktiske eksempler på hvor skoen trykker – for eksempel dersom tilsyn og kontroll med næringa kan gjøres på en enklere måte, eller om de samme opplysningene må rapporteres flere ganger til ulike myndigheter. Jeg vil gjerne vite om hindringene og utfordringene næringa møter i det daglige.

Samtidig er det avgjørende at hensynet til for eksempel miljø og fiskehelse blir tatt minst like godt vare på som i dag. På lang sikt, er miljømessig bærekraft en forutsetning for effektiv drift.
Jeg tar også mer enn gjerne imot forslag fra dere her i kveld.

Etter at fylkeskommunene fikk en koordinerende rolle i akvakulturforvaltninga ved forvaltningsreformen, så vi et sterkt behov for å korte ned behandlingstida for oppdrettsøknader.  Vi har derfor innført tidsfrister for behandling av akvakultursøknader.

1. september i år trådte forskrift om samordning og tidsfrister for behandling av akvakultursøknader i kraft. Forskriften sikrer at den samlede saksbehandlingstida som en hovedregel ikke skal overstige 22 uker. Dette betyr at saksbehandlingstida i de fleste tilfeller blir kortere.

Rask og god saksbehandling legger til rette for en mer konkurransedyktig og effektiv havbruksnæring. I tillegg øker forutsigbarheten for hver enkelt næringsdriver. Forutsigbarhet er spesielt viktig i to sammenhenger – både for den finansielle planlegginga av akvakulturvirksomhet, i tillegg til planlegging av arbeidskraft og bruk av maskiner.

(Bærekraft)
I dag er det selvsagt at videreutvikling og vekst i oppdrettsnæringa må skje innenfor rammen av hva som er miljømessig bærekraftig.

 

Miljømessig bærekraft er ikke bare et fyndord uten substans. Selv om Fiskeri- og kystdepartementet er et næringsdepartement, er vi også et miljødepartement.

At oppdrett påvirker miljøet rundt merda er det ingen tvil om. På linje med all annen matproduksjon, setter også havbruksnæringa spor i naturen. Havbruksnæringa er avhengig av et friskt og reint hav. Driften må derfor til enhver tid være tilpasset hensynet til havmiljøet og det biologiske mangfoldet.

Jeg har sagt det flere ganger før, men gjentar det gjerne, at sjømatnæringa må ha evighetens perspektiv.

Oppdrettsfisk og villfisk må kunne leve side om side. Vi må derfor være på tå hev hele tida og jobbe målrettet. Men, dette gjelder ikke bare forvaltninga. Oppdrettsnæringa selv har hovedansvaret på dette området.

Målsettinga må derfor være at de miljømessige påvirkningene ikke er uakseptable. Hva som er en akseptabel miljømessig påvirkning, er imidlertid en myndighetsoppgave.

Regjeringa har derfor iverksatt en rekke tiltak for å øke bevisstheten rundt miljø, bærekraft og de miljøutfordringene oppdrettsnæringa har.
I regjeringas Strategi for ei miljømessig bærekraftig havbruksnæring er det nedfelt mål og tiltak på fem hovedområder.

Hovedområdene omfatter temaene:
genetikk og rømming
forurensning og utslipp
sykdom og lakselus
arealbruk og
høsting av fôrressurser

Strategien beskriver hva som kjennetegner ei oppdrettsnæring som tar hensyn til miljøet. Den er derfor et viktig dokument for både forvaltninga og oppdrettsnæringa.

(Lus & medikamenter)
Jeg har brukt mye av tida som fiskeri- og kystminister til å snakke om lakselus. Jeg har ukentlige møter med Mattilsynet, og har til enhver tid god oversikt over lusesituasjonen langs hele Norges kyst.
Som kjent, var lakselussituasjonen sist høst alvorlig, og absolutt ikke forenlig med en bærekraftig havbruksnæring. Som en følge av de høye lusetallene i fjor høst, valgte jeg blant annet å utsette den planlagte kapasitetsøkinga i 2010.

Vi har også foretatt en rekke endringer i regelverket. Mattilsynet har nå hjemmel til å iverksette mer omfattende tiltak for å bekjempe blant annet lakselus, som for eksempel å pålegge avlusing, brakklegging og utslakting.

Lakselusa kan være et stort problem for villfisk når den vandrer ut om våren. Dersom lusetrykket er høyt, kan villaksen bli alvorlig angrepet av lus, noe som i verste fall kan føre til at villfisk blir lettere mottakelig mot sykdom, slik at den dør.

Tiltaksgrensa for når avlusing skal iverksettes, er derfor satt svært lavt. Hver enkelt oppdretter plikter å telle – og rapportere – lusetall hver måned. I tillegg skal det rapporteres hvis det er mistanke om at lusa er resistent mot ett eller flere avlusingsmidler.

Tall fra Mattilsynet viser at den omfattende avlusinga som har skjedd i vinter og i vår, var vellykket ut i fra den kortsiktige målsetninga om at villsmolten skulle vandre ut i havet med minst mulig lusebelastning.

 Utover ettersommeren har lusetallene steget igjen, noe som understreker behovet for fortsatt innsats for å få kontroll på lusesituasjonen – både på kort og lang sikt.

Høye lusetall har nemlig også en side mot medisinbruk. I en del områder langs kysten sliter oppdrettere med lus som har nedsatt følsomhet eller er resistente mot vanlige midler som brukes i behandlinga mot lakselus.

Vi kan aldri bli kvitt lakselus helt, verken i oppdrett eller på villfisken. Lusa er naturlig til stede i havet, og er altså en del av det biologiske mangfoldet. Men - fordi det er så mange verter i oppdrettsanleggene, må vi kontrollere den i oppdrett. I denne kontrollen må medisinbruk være ett av virkemidlene. Det er derfor helt nødvendig å ha et spekter av medikamenter tilgjengelig i kampen mot lusa.

Samtidig mener jeg at vi må legge mer vekt på samordnet drift, brakklegging og bruk av mekaniske eller biologiske avlusingsmetoder som leppefisk - før vi tyr til medisinbruk.

I Ryfylkebassenget er det nå relativt lavt lusenivå og lite problemer med resistens. Dette er positivt!

Samtidig har flere oppdrettere i Sunnhordland og Bjørnefjorden hatt utfordringer med å holde lusetallene under tiltaksgrensene. Problemene skyldes blant annet at lakselusa i flere områder har nedsatt følsomhet eller er resistent mot de vanligste avlusingsmidlene.

Utviklinga med resistent lus er foruroligende – særlig med tanke på konsekvensene dette kan ha for villaksen.
Men - også når det gjelder helsa og velferden til oppdrettsfisken. Vi har derfor sett det som nødvendig å iverksette nye tiltak i kampen mot for høye lakselusnivåer.

I juli i år, fastsatte Mattilsynet en ny soneforskrift for å forebygge og bekjempe lakselus i Sunnhordland, Bjørnefjorden og Hardangerfjorden.
Høringsfristen for en tilsvarende soneforskrift for Sør- og Nord-Trøndelag gikk nylig ut, og det arbeides nå også med en lignende forskrift for Rogaland.

Soneforskriften fastsetter et eget regime for bekjempelse av lakselus. Oppdrettere innenfor sona skal i fellesskap vurdere hvilke tiltak som bør iverksettes hvis lusetallene overstiger tiltaksgrensa. Og tiltakene skal planlegges og koordineres.
Det gjelder blant annet bruk av medikamenter, telling og registrering av lus og vurdering av fare for resistens. I forskriften stilles det også krav om at lus skal destrueres ved transport.

Det viktigste tiltaket er likevel koordinert brakklegging av oppdrettsanlegg innenfor et koordineringsområde. Samordnet brakklegging fører til at det produseres et minimalt antall lus, fordi antall verter reduseres drastisk.

I sum, forventer vi at alle disse tiltakene skal gi gode resultater i kampen mot høye lusetall. Virkningene av tiltakene vil vi nok likevel ikke se resultatet av før til neste år.

Tiltakene i den nye soneforskriften er omfattende og inngripende, og en forbedring i lusesituasjonen er avhengig av en formidabel innsats fra oppdrettsnæringa.

Men, jeg er overbevist om at alle tiltakene som er satt i verk for å sikre en miljømessig bærekraftig oppdrettsnæring, som soneforskriften og den kommende Hardangerfjordforskriften, er skritt i riktig retning.

(Rømming)
Det er ikke bare lakselus som er ei miljømessig utfordring for oppdrettsnæringa. Det er brei enighet om at høy og vedvarende innkryssing av rømt oppdrettslaks vil være negativt for særegenheten for de enkelte villaksbestandene.
Selv om rømmingstallene de siste årene er på det laveste på 15 år, er det likevel grunn til å tro at de reelle rømmingstallene er høyere enn hva statistikken viser. Dette er alvorlig, og næringa må derfor ha det å unngå rømming høyt på prioriteringslista. Laksen skal holde seg i merda, og ikke utenfor.

Antall rømte oppdrettsfisk er likevel ikke avgjørende. Det avgjørende er hvilken skade de kan gjøre. Vi har derfor gitt Havforskningsinstituttet ekstrabevilgning i år, for å øke innsatsen med å overvåke rømt oppdrettsfisk i de viktigste lakseelvene. Hensikten med overvåkinga er å få best mulig kunnskap om innblanding av rømt oppdrettsfisk i laksebestandene.

De ulike laksebestandene har antakeligvis forskjellig robusthet og tålegrense for genetisk innblanding. Det arbeides derfor med indikatorer som egner seg for å måle effekten av rømming. Innslaget av rømt oppdrettsfisk på gyteplassene vil derfor gi et riktigere bilde av potensielt skadelig effekt fra rømt oppdrettsfisk.

Som en følge av at teknologien utvikler seg og merdene blir større og kan romme mer fisk, blir konsekvensene desto større dersom det skjer rømmingsulykker. For å redusere konsekvensene og ivareta hensynet til villaksen, har Fiskeridirektoratet på mine vegne sendt på høring et forslag om å begrense antall individer i merda.

Hensikten er å begrense antall fisk som kan komme på avveie ved et totalhavari av et anlegg.
Situasjonen for villaksen er likevel mer sammensatt enn at en bare kan legge skylda på lakselus og rømming.

Som sagt - oppdrett påvirker livet utenfor merda. Men, oppdrettsnæringa er ikke på langt nær den eneste årsaken til nedgangen i antall villaks. Sur nedbør, vassdragsreguleringer, Gyrodactylus salaris og mattilgangen i havet er også viktige faktorer som påvirker overlevelsen av villaksbestandene våre.

Slik jeg ser det, er verken oppdrettsnæringa eller laksefiskenæringa tjent med de steile frontene som har bygd seg opp i media mellom de to næringene, og i ulike forskningsmiljøer. Jeg har tro på en opplyst debatt, og at det er mulig å kombinere lakseoppdrett med vern av villaksen.
(Avslutning)
Som dere skjønner, mangler det ikke på utfordringer for havbruksnæringa, og det er mye bra arbeid på gang når det gjelder sjømatnæringas framtid.

Det økende miljøfokuset i samfunnet gjør at forbrukerne stiller stadig strengere krav til bærekraftig mat. Den norske sjømatnæringa må derfor kunne dokumentere at den produserer sjømaten innefor miljømessige bærekraftige rammer.

Sjømatnæringa er viktig for Norge – dét er det ingen tvil om! Den bidrar til håp og framtidstro, og flere tusen arbeidsplasser.  Næringa er selve hovedpulsåra for mange småsamfunn langs kysten.

Jeg mener oppriktig at vi har gode forutsetninger for å nå visjonen om å bli verdens beste sjømatnasjon. Vi har godt forvaltede fiskebestander, fra kalde og rene farvann, og som gir den ypperste kvalitet på råvarer fra både vill- og oppdrettsfisk.

Dét må vi verne om. 

Takk for oppmerksomheten!