Spørsmål nr. 1495 til skriftlig besvarelse

Det vises til ekspedisjon av 27. mai 2011 fra Stortingets president til kommunal- og regionalministeren med følgende spørsmål til skriftlig besvarelse fra stortings-representant Laila Marie Reiertsen. Brevet er overført undertegnede, som ansvarlig for fagfeltet.

Vil statsråden vurdere en refusjonsordning eller tilvarende til de kommunene som har innbyggere som ikke kan betale for seg ved innleggelse i institusjon da de har en kort botid i Norge og at supplerende stønad faller bort når en bli innlagt ved institusjoner i Norge?

Svar:
Sykehjemsbeboere betaler i dag et vederlag for sykehjemsoppholdet som beregnes ut fra den enkelte beboers inntekt. Dette betyr at beboere med høy inntekt betaler noe mer for oppholdet enn beboere med lav inntekt. I tillegg til dette er det særskilte skjermingsbestemmelser dels for å sikre hjemmeboende ektefelle og/eller barn, dels for å sikre at beboer uansett inntekt skal ha et visst beløp til egen rådighet. Dette betyr at det er begrenset hva den enkelte kommune kan kreve i vederlag fra en sykehjemsbeboer med forsørgelsesbyrde, eller fra en sykehjemsbeboer som på grunn av sykdom, omsorgsoppgaver i hjemmet eller av andre årsaker over tid har stått utenfor arbeidslivet.

Ovennevnte medfører at det vil være forskjeller mellom kommunene i hva de kan få inn gjennom vederlagsbetaling. Kommuner med tradisjonell høy arbeidslivsdeltakelse og høy gjennomsnittsinntekt vil kunne få inn mer i vederlag enn kommuner der arbeidslivsdeltakelsen og/eller inntektsgjennomsnittet er lavt. Disse faktorene vil også ha konsekvenser for kommunens skatteinntekter. De forskjellene som her oppstår mellom ulike kommuner, er det tatt hensyn til ved utformingen av rammetilskuddet til kommunene.

Når det gjelder sykehjemsbeboere med kort botid i Norge, vil de fleste av disse ha opparbeidet seg pensjonsrettigheter i Norge. En person som flytter til Norge med tanke på å bosette seg her, er pliktig medlem av folketrygden fra innreisedagen, og pensjonsrettigheter inntrer i prinsippet etter tre års botid. Dette gjelder imidlertid ikke flyktninger som er medlem i folketrygden, da disse får full grunnpensjon uten hensyn til bestemmelsene om trygdetid.

Det vil følgelig være ulike årsaker til at enkelte sykehjemsbeboere betaler et lavt vederlag for oppholdet. Det vil derfor kunne være administrativt krevende å innføre særskilte refusjonsordninger for enkelte lavinntektsgrupper på sykehjem. De inntekts-forskjeller dette utgjør for kommunene må, som i dag, vurderes gjennom utformingen av rammetilskuddet til kommunene.

Med vennlig hilsen
Anne-Grete Strøm-Erichsen