Spørsmål nr. 1570 til skriftlig besvarelse

Jeg viser til brev fra Stortingets president datert 7. juni 2011 vedlagt følgende spørsmål til skriftlig besvarelse fra stortingsrepresentant Øyvind Håbrekke:
 
”Ved St. Olavs hospital blir kvinner nektet å få utført abort kirurgisk, selv om de ønsker denne metoden. Hvordan mener statsråden at kvinners synspunkter skal vektlegges ved valg mellom medisinsk og kirurgisk abort, hvilken betydning skal økonomi ha og vil statsråden forsikre seg om at kvinnene får god oppfølging ved medisinsk abort?

Begrunnelse:
KrF har ved flere anledninger stilt spørsmål ved om kvinner som tilbys medisinsk abort får tilstrekkelig oppfølging. Aborten skjer da over tid, utenfor sykehusmiljøet og uten helsepersonell til stede. Dette vil oppleves ulikt, men kan være belastende for noen kvinner. Det er derfor viktig at tilbudet om medisinsk abort kombineres med tett oppfølging av den enkelte kvinne, og at dette ikke blir et virkemiddel for å kutte kostnader på bekostning av oppfølging av pasientene. Praksisen ved St. Olav slik den fremstår i Adresseavisen 6.6.11 tyder på at dette er i ferd med å bli tilfelle. Dersom det er de økonomiske innsparingene som står i fokus ved medisinsk abort, gir det også grunn til uro over hvordan kvinnene følges opp når de benytter denne metoden. I forbindelse med statsbudsjettet for 2011 varslet departementet at man ville igangsette et prøveprosjekt hvor privatpraktiserende gynekologer utenfor sykehus kan tilby medisinsk abort. Da KrF stilte spørsmål ved om an da hadde sikkerhet for at kvinnene fikk tilstrekkelig oppfølging, ble problemstillingen avvist fra Helsedepartementets politiske ledelse under henvisning til at man var helt trygg på dette. Praksisen ved St. Olavs Hospital hvor kvinner pålegges å bruke denne metoden, ut fra økonomiske hensyn, setter denne forsikringen i et underlig lys.”

Svar:
Norske kvinner har hatt rett til selvbestemt svangerskapsavbrudd før utgangen av 12. uke siden 1978. Både lov, forskrift og veiledning til loven er utformet på bakgrunn av datidens medisinske kunnskap hvor svangerskapsbrudd ble utført ved kirurgisk inngrep. Kyndighet, betryggende omstendigheter, god smertelindring og rask tilgang til sykehus, var medisinskfaglige begrunnelser for sykehusbehandling den gang svangerskapsavbrudd ble foretatt som et kirurgisk inngrep. I dag er faget endret ved at medikamenter kan erstatte kirurgi. På hvilken måte svangerskapet skal avbrytes, er ikke regulert i loven.

Det fremgår av Rapport om svangerskapsavbrudd for 2009 fra Nasjonalt folkehelseinstitutt at medikamentell avbruddsmetode nå er den mest brukte praksis ved selvbestemte svangerskapsavbrudd. I 2009 ble 67,4 % av de selvbestemte svangerskapsavbruddene gjennomført medikamentelt. Helsedirektoratet konkluderte i 2007 med at medikamentell avbruddsmetode har vært gjenstand for mange og omfattende studier og er en veldokumentert og trygg metode. Undersøkelser har vist at komplikasjons-frekvensen er lav og brukertilfredsheten høy.

Kvinnen skal ha anledning ”til å medvirke ved valg mellom tilgjengelige og forsvarlige undersøkelses- og behandlingsmetoder”, jf. pasientrettighetsloven § 3-1. Retten til medvirkning forutsetter et samspill mellom pasient og helsepersonell. Det er viktig at den tilpasses hver enkelt pasients individuelle forutsetninger og behov. I tilfeller hvor spørsmålet om valg mellom kirurgisk og medikamentell avbruddsmetode aktualiseres, skal helsepersonell gi informasjon om hva de to metodene innebærer, risiko og andre forhold som kan ha betydning for den faglige forsvarlighetsvurderingen. Pasientens ønske om abortmetode skal tillegges vekt ved helsepersonells vurdering, men likevel slik at hensynet til faglig forsvarlighet er avgjørende. Økonomi skal ikke alene være avgjørende for helsepersonells vurdering av den best egnede metode for den enkelte kvinne. Helsepersonell har det endelige ansvaret for at helsehjelpen er forsvarlig og skal derfor ta den endelige beslutningen om hvilken avbruddsmetode som skal tilbys. Medikamentelt svangerskapsavbrudd benyttes i dag som førstevalg ved svært mange sykehus, og det skal gode faglige grunner til å velge kirurgisk avbruddsmetode i stedet.

Handlingsplan for forebygging av uønsket svangerskap og abort 2010-2015 – strategier for bedre seksuell helse (IS-1813), utgitt av Helsedirektoratet, fremhever betydningen av at kvinner, som etter et svangerskapsavbrudd har behov for det, bør tilbys veiledning.

I henhold til handlingsplanen er det viktig at personell i helsetjenesten er oppmerksomme på spekteret av reaksjoner den enkelte kvinne kan ha etter et svangerskaps-avbrudd. Det er derfor viktig at aktuelt personell formidler tilbud om veiledning og ettersamtaler dersom kvinnen ønsker det.

Sykehusets rådgivning og veiledning forutsettes å omfatte informasjon om mulige psykiske reaksjoner og informasjon om hjelpeapparatet, slik at kvinnen vet hvor hun kan henvende seg for å få hjelp om hun får reaksjoner på et senere tidspunkt.

Med vennlig hilsen
Anne-Grete Strøm-Erichsen