Innlegg på konferansen Ut av konflikt Oslo Kongressenter 13. september 2006

Av Statssekretær Rigmor Aasrud

Veien videre – Ut av konflikt

Takk for invitasjonen til å avslutte denne konferansen og si noe om veien videre sett fra myndighetenes ståsted. Dere som er her i dag representerer psykisk helsevern, barneverntjenesten og kommuner, bruker og interesseorganisasjoner. Dere representerer de trygge voksne som skal hjelpe barn og unge i krise. Samtidig er det også dere som står overfor dilemmaene og avveiningene når det oppstår ekstreme situasjoner rundt grensesetting.

Det er vanskelige etiske, faglige problemstillinger dere står overfor nesten daglig, og denne konferansen er et prisverdig initiativ fra Voksne for barn. Engasjementet kommer tydelig fram i prosjektet ”Ut av konflikt” der dere konkluderer at:

”Å bli holdt fast er mer krenkende enn voksne tror”.

Og en annen konklusjon som jeg mener det er verdt å legge seg på minne: ”Det hjelper ikke”.

Og enda et spørsmål som jeg stiller meg når jeg hører at det ikke hjelper heller: ”Hva gjør en ”krenkende handling” med disse barnas selvfølelse og deres forhold til andre mennesker?”

Barn er sårbare i seg selv

Barn er i seg selv en sårbar gruppe som trenger beskyttelse uansett hva slags forhold de lever under. Og de barn og unge som dagens tema handler, om er i en spesielt sårbar situasjon: Mange har kommet skjevt ut i livet, de mangler nære voksenpersoner og forbilder og mange av dem har opplevd fysisk og psykisk vold nettopp fra voksne mennesker. Vi har altså å gjøre med grupper av barn som trenger ”å bli holdt fast i en trygg favn” mer enn de trenger ”å bli holdt fast i et grep”. Men av og til er det nødvendig å bruke fysiske virkemidler i ekstreme situasjoner, og det er her det er viktig å diskutere hva som er innenfor rammen av det som kan tillates. Jeg ser derfor fram til å studere rapporten deres og sette meg inn i de anbefalinger som er presentert her i dag.

Hva er bildet?

For denne regjeringen er barn og unges psykiske helse et prioritert område, som vi grep fatt i fra første stund og som er markert i Soria Moria erklæringen. Barnas helse er et speilbilde av den generelle helsetilstanden i befolkningen, og det er dystre fakta vi har med å gjøre. Vi vet at rusmidler blant barn og unge er utbredt i tidlig alder, mobbing og trakassering er et problem i mange ungdomsmiljøer og selvmordsfrekvensen blant unge er høy.

Stadig flere barn og unge med psykiske problemer oppsøker spesialisthelsetjenesten, og det er et tydelig bilde på at mange barn og unge har det vanskelig. Vi har også tall på at ventelister til behandling i spesialisthelsetjenesten øker, og det er noe vi tar på største alvor. Økende ventelister kan skyldes at flere enn før har problemer, men like viktig er det at flere blir oppdaget og henvist til spesialisthjelp. Det mener jeg er bra.

Ventetidsgaranti for barn

Regjeringens og myndighetense oppgave er å sørge for at tilbudet de får blir best mulig, og at tilbudet når fram til de som trenger det før det er for sent; aller helst så tidlig at vi kan forebygge psykiske lidelser blant barn og unge.

Vi arbeider for å få til bedre samhandling mellom første- og annenlinjetjenesten og bedre oppfølgning og hjelp til barn og unge med rusmiddelavhengige og psykisk syke foreldre.

Fastholding

Fastholding eller å holde fast er et utbredt tiltak som de fleste av dere som er her i dag, kjenner til fra deres hverdag. Det er lett å forstå at man kan komme opp i pressede situasjoner der ord ikke strekker til, og fastholding er siste utvei. Da endringer i lov om psykisk helsevern og lov om pasientrettigheter var til høring i fjor, var fastholding et tema departementet ønsket synspunkter på. Spørsmålet var om fastholding burde reguleres i lov, nettopp fordi det ble benyttet i så stor grad i psykisk helsevern for barn og unge.

Stortinget drøftet endringene i lov om psykisk helsevern i vår og da fikk regjeringen tilslutning til at kortvarig fastholding skulle reguleres som et tvangsmiddel etter psykisk helsevernloven. I lovforslaget ble det lagt vekt på at man, ut fra den kunnskapen man har, ikke bør endre gjeldende forbud mot bruk av mekaniske tvangsmidler overfor barn under 16 år.

Men forbudet mot bruk av mekaniske tvangsmidler mot barn hadde en tydelig slagside, som Sosial- og helsedirektoratet påpekte under lovarbeidet. Forbudet førte til økt bruk av fastholding, noe som kan oppleves som et større inngrep, særlig for barn som har vært utsatt for fysiske overgrep. Direktoratet bad om en kunnskapsoppsummering fra Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten og den konkluderte at det ikke finnes noen studier om effekt og skadevirkninger ved bruk av tvangsmidler.

Definere og stille krav

At loven definerer kortvarig fastholding som et tvangsmiddel betyr at det må stilles formelle krav til hvordan tiltaket skal brukes. Til det kan jeg si at departementet nå har på høring et forslag til endringer i forskriftene som er knyttet til denne loven. Her foreslår vi nærmere regler for bruk av fastholding. Høringsfristen for dette forslaget er 20. oktober 2006. Vi tar sikte på at lov- og forskriftsendringer skal tre i kraft fra 1. januar 2007.

I endringsforslaget presiserer vi at fastholding som et tvangsmiddel ikke skal omfatte ethvert tiltak som innebærer at pasienten holdes. Det skal bare gjelde tilfeller der formålet er å avverge at pasienten utgjør en fare for seg selv eller andre, eller for å avverge betydelig materiell skade.

Men å bli holdt fast kan i mange situasjoner også være en naturlig del av omsorgen for personen, ikke et tvangstiltak. Slike tilfeller bør, etter departementets, vurdering falle utenfor bestemmelsen. Det skal altså mye til for at et tiltak skal regnes som fastholding i lovens forstand, slik at det forutsetter et vedtak. Hvorvidt bruk av fastholding vil kreve vedtak, må avgjøres fra situasjon til situasjon. Viktige momenter vil være hvordan personen forholder seg til tiltaket, hvor lenge det opprettholdes og hvor inngripende det er.

Hvis barnet motsetter seg tiltaket og tiltaket likevel opprettholdes, betyr det at det regnes som fastholding i lovens forstand. Tiltaket kan også være så inngripende at det faller inn under bestemmelsen uten at personen gjør motstand, for eksempel hvis han eller hun blir holdt fast i lengre tid for å hindre selvskading. Men en situasjon der personen blir holdt i armen og ledet til rommet sitt uten å gjøre motstand, vil derimot kunne falle utenfor. Departementet påpeker i merknadene at fastholding er særlig aktuelt overfor barn på grunn av forbudet mot bruk av mekaniske tvangsmidler overfor barn under 16 år.

Lytt til barna

Voksne for Barn har påpekt at barn og unge som tar mot tjenester fra psykisk helsevern sjelden blir spurt om sine meninger. Og det er riktig at vi vet altfor lite om deres opplevelser og erfaringer. Derfor er dette en viktig rapport som kompletterer andre undersøkelser.

I strategiplanen for barn og unges psykiske helse fra 2003 er et av de 100 tiltakene som foreslås nettopp ”å spørre den det gjelder”. Et forprosjekt om hvordan barnet eller ungdommen opplever medvirkning i behandlingen skal være ferdig i desember i år, og et hovedprosjekt skal starte opp i 2007. Det er regionsenteret for barn og unges psykiske helse i helseregion Sør og Øst som har ansvar for prosjektet etter oppdrag fra Sosial- og helsedirektoratet.

SINTEF helse presenterte i 2005 en rapport om behandlernes og brukers vurderinger av behandlingstilbudet innen psykisk helsevern for barn og unge. Ca 96 prosent av pasientene innen psykisk helsevern for barn og unge behandles poliklinisk. Rapporten inneholder mange interessante konklusjoner. La meg nevne noen få som er særlig relevante i her i dag:

• 87 % at barn og unge svarer at de aldri er blitt behandlet nedlatende eller respektløst på poliklinikken. 7% har av og til/ofte eller alltid blitt behandlet nedlatende eller respektløst.
• 79 % av barn og unge er i stor grad eller helt fornøyd med hjelpen fra poliklinikken. Det er likevel 11% av barn og unge som svarer at de bare delvis er fornøyd med den hjelpen de har fått. 3% av de foresatte og 8 % av barn og unge har svart at de ikke er fornøyd eller at de ikke er fornøyd i særlig grad med hjelpen fra poliklinikken.
• 77% av barn og unge kan tenke seg å anbefale andre å søke hjelp ved denne poliklinikken.

I svarene til barn og unge finner vi at det er systematiske forskjeller mellom gutter og jenter. Jenter er mer tilfredse enn gutter. Det er ingen forskjell i brukertilfredshet mellom store og små poliklinikker. Jo lenger det er siden barnet/ungdommen ble henvist, jo mer tilfredse er de.

Vi har i dag ikke tilsvarende undersøkelser for de barn og unge som er innlagt i de vel 330 døgnplassene som nå finnes. Atferdsvansker er den hyppigste årsaken til at pasientene henvises til døgn- og dagenhetene

i det psykiske helsevernet. En av tre pasienter er henvist på grunn av tristhet eller depresjon. For nær en av fem pasienter er viktigste henvisningsgrunn hyperaktivitet eller skolefravær. Det er klare forskjeller når det gjelder hvorfor jenter og gutter henvises til døgn- eller dagbehandling i psykisk helsevern. Hele 60 % av guttene er henvist på grunn av atferdsvansker, mens dette kun er tilfelle for 21 % av jentene. For nesten dobbelt så mange jenter enn gutter er tristhet og depresjon viktigste henvisningsgrunn.

Det er i dag bred faglig enighet om at barn og ungdom så langt som mulig bør gis tiltak og behandling i sitt nærmiljø, uten institusjonsinnleggelse. Det er etablert ambulante arbeidsmodeller, både i tilknytning til akutte situasjoner og i tilknytning til langvarige tiltak. Sosial- og helsedirektoratet gjennomfører for tiden en kartlegging og vurdering av erfaringer som er gjort i Norge og i andre land i forbindelse med ambulante arbeidsformer. Prosjektrapporten som kommer i høst, skal danne grunnlag for vurdering av behovet for antall døgnplasser i framtiden.

Prosjektet til Voksne for barn som er lagt fram her i dag, viser at det er all grunn til å belyse alle sider ved temaet tvang, og sørge for at alle involverte blir hørt, både de som ”blir holdt fast” og de som ”holder fast”. Det har dere gjort på konferansen i dag.

Fastholding av barn er et vanskelig tema både etisk, faglig og juridisk. Jeg ser rapporten fra Voksne for barn som et viktig og nyttig innspill når vi skal arbeide med den endelige utformingen av forskriften.