Kriminalteknisk landskonferanse 2008

Jeg takker for invitasjonen til å få delta på denne viktig konferansen og jeg er svært glad for at dere har valgt å sette politiets etterforskning av voldtekt på dagsorden.

Seksuelle overgrep er et ekstremt fysisk og psykisk uttrykk for undertrykkelse og brudd på menneskets ukrenkelighet og verdighet. I tillegg er seksuelle overgrep svært alvorlige kriminelle handlinger, som ikke bare skal gis høy prioritet hos politiet og i rettsapparatet, men der offerets behov for oppreisning også skal vies særlig oppmerksomhet.

Som de fleste av dere sikkert vet har regjeringen gjennom Soria Moria-erklæringen forpliktet seg til å intensivere innsatsen på dette området. Vi vil straffe strengere og øke oppdagelsesrisikoen i voldtektssaker.

Diskusjonen om etterforskning og saksgang i voldtektssaker er viktig. Straff virker best når den kommer raskt, og ofrene må slippe å vente mer en høyst nødvendig.

Utfordringer

Som politiker er jeg opptatt av å få på plass en god politikk på dette området, slik at vi kan redusere den lidelse og de problemer mange overgrepsutsatte opplever.  Justisministeren har løftet frem fem hovedutfordringer på dette kriminalitetsområde:

• vi må oppdage flere voldtekter og øke antallet anmeldelser
• vi må oppklare flere voldtektssaker
• vi må sikre bedre bevis
• vi må straffe strengere
• vi må sørge for bedre oppfølging i hjelpe- og behandlingsapparatet

Hovedutfordringene springer ut av den situasjonsbeskrivelse vi finner både Riksadvokatens rapport fra mars 2007 og Voldtektsutvalgets utredning som ble overlevert i januar 2008. La meg utdype dette nærmere ved å gjennomgå noen sentrale problemstillinger i voldtektssaker.

Antall anmeldelser

Tall fra politiet viser at voldtektsanmeldelsene har økt kraftig de siste fem årene. Antallet anmeldte voldtekter økte med 9,6 prosent fra 2006 til 2007 og med 28.6 prosent fra 2003 til 2007. Totalt ble det anmeldt 1014 voldtekter og voldtektsforsøk i 2007 (STRASAK).

Vi har ikke holdepunkter for å si at økningen i antallet anmeldelser de seneste årene gjenspeiler en økning i antallet voldtekter. Økningen i antallet anmeldelser kan vel så gjerne forklares ved et økt fokus og økende tillitt til politiet.

I NOU 2008 : 4 ”Fra ord til handling” la voldtektsutvalget fram nye tall som viser at mellom 8.000 og 16.000 personer blir voldtatt eller forsøkt voldtatt hvert år i Norge. Dette er ifølge utvalget et ”konservativt” estimat. Virkeligheten kan med andre ord være verre.

Mørketall

Mørketallene i voldtektssaker er store. Med utgangspunkt i voldtektsutvalgets estimat ligger anmeldelseshyppigheten i voldtektssaker på mellom 6 og 12 %. Det tilsier at 90 % av alle voldtekter og voldtektsforsøk kommer aldri til politiets kjennskap

Vi vet at svært mange av voldtektene foregår i nære relasjoner. Dette er en viktig grunn til at mørketallene er store og anmeldelsestilbøyeligheten lav. Anmeldelseshyppigheten varierer med hvor tett relasjonen mellom offer og overgriper er. Jo nærmere offer og overgriper står hverandre, desto lavere er sannsynligheten for anmeldelse. I tilfeller der fornærmede har en følelsesmessig relasjon til overgriperen, som ved voldtekt i samliv eller ved slektskap, vil fornærmede ofte ikke ønske å anmelde.

Norge er ikke i en særstilling på dette området og et tilsvarende mønster gjenfinnes både i Danmark og i Sverige. I Sverige anslås det at mellom 10 og 20 % anmelder seksuallovbrudd. I Danmark anslås det at bare 1 av 4 anmelder en voldtekt.

Rettsapparatet

Tiltaleprosenten i voldtektssaker har vært svakt synkende de siste 25 årene Tiltaleprosenten har de senere årene ligget på 20 %, og noen år så lavt som 14 % av de ferdig etterforskede voldtektssakene. Det betyr at av 100 kvinner som anmelder voldtekt, opplever 80 at saken blir henlagt.

Frifinnelsesprosenten er meget høy i voldtektssaker. Når tiltale er tatt ut, så ender disse sakene med frifinnelse tre ganger så ofte som i andre typer lovbrudd. Voldtektsutvalget anslår at under 1 % av alle gjerningsmennene blir domfelt.

Ensidig fokus på overfallsvoldtekter

Mediene har i all hovedsak rettet oppmerksomhet mot overfallsvoldtektene Bakgrunnen for dette er trolig at disse overgrepene i tillegg til å medføre store traumer for det enkelte offer, har konsekvenser langt utover selve voldtekten. Overgrepene skaper redsel og utrygghet i befolkningen generelt og vekker dermed offentlighetens interesse i sterkere grad enn de overgrep som finner sted i private boliger. Hovedtyngden av seksuelle overgrepene finner imidlertid sted i private boliger og  forblir på denne måten skjult, ved at de ofte ikke anmeldes eller omtales i mediene.

Medienes fremstilling har også konsekvenser for det enkelte offer og for de forebyggende strategiene som foreslås. Hvis definisjonen av voldtekt og strategiene for å forebygge blir ensbetydende med overfallsvoldtekt med fremmed gjerningsperson, vil det for en stor gruppe ofre være vanskelig å definere det overgrepet de har vært utsatt for, som en voldtekt. Samtidig vil vi med et for snevert fokus bare i begrenset grad kunne lykkes med den forebyggende innsatsen.

Selv om det selvsagt er viktig at den enkelte tar forholdsregler og passer på seg selv, skjer de aller fleste voldtekter i sammenhenger der det ikke hadde hjulpet å ta drosje hjem. Ansvaret for å forebygge voldtekt må derfor ikke utelukkende legges på det enkelte individ, men må også i stor grad være et ansvar for storsamfunnet. På dette nivået må vi fortsatt sørge for å få til en forsvarlig og effektiv straffeforfølging samtidig som politiets trygghetsskapende virksomhet gis høy prioritet.

Iverksatte tiltak – hva gjør vi?

I løpet av de snart tre årene vi har hatt regjeringsmakt har vi i tråd med det vi lovet i Soria Moria erklæringen gjennomført en rekke tiltak på dette området. La meg bare kort fortelle dere om noen av disse.

Voldtektsutvalget

I januar 2008 la det regjeringsoppnevnte voldtektsutvalget frem sin utredning ”Fra ord til handling” (NOU 2008:4 ). Utvalget hadde et omfattende mandat og skulle blant annet identifisere faktorer som bidrar til at voldtekt ikke anmeldes, og foreslå tiltak og strategier for å øke anmeldelseshyppigheten, kartlegge hvordan det offentlige apparatet møter ofre for voldtekt og utrede forebyggende strategier særlig rettet mot ungdom. 

I utredningen foreslås det en rekk tiltak herunder etablering av en ny sentral landsdekkende spesialenhet i politiet med ansvar for seksualisert vold (SEPOL).

Utredningen er sendt på bred offentlig høring, og arbeidet med oppfølging vil starte umiddelbart etter at høringsrunden er avsluttet midt i juni 2008.

Rettshjelp/bistandsadvokat

Retten til inntil 3 timers advokatbistand som fritt rettsråd ved vurdering av anmeldelse av voldtekt, ble innført fra 01.01.06.

Styrkede rettigheter for fornærmede. Med virkning fra 1. juli 2008 gis fornærmede og etterlatte styrkede rettigheter til informasjon og deltakelse i straffesaksbehandlingen. Dette rokker ikke ved prinsippet om statens ansvar for strafforfølgingen. Det er blant annet vedtatt at fornærmede og etterlatte skal gis;

• styrket rett til informasjon og kontradiksjon gjennom hele straffesaksbehandlingen
• utvidet rett til bistandsadvokat
• bedre kontakt med politi og påtalemyndighet
• utvidet rett til å være til stede i rettsmøter og flere rettigheter i forbindelse med gjenopptakelse av straffesaker
• rett til en kostnadsfri samtale med advokat før anmeldelse i saker som vil omfattes av bistandsadvokatordningen
• heving av aldersgrensen for bruk av dommeravhør fra 14 til 16 år

Familievoldskoordinatorer

Ordningen med familievoldskoordinatorer er hjørnesteinen i politiets arbeid. Koordinatoren legger til rette for at den voldsutsatte og de pårørende møtes med forståelse, kunnskap og innsikt fra politiet – både menneskelig og politifaglig.  Fra

2008 er alle politidistriktene er pålagt en minstestandard der familievoldskoordinatorfunksjonen skal være en 100 prosent stilling. I tillegg er koordinatorens ansvarsområde utvidet til også å omfatte seksuelle overgrep. I de største politidistriktene skal det etableres egne team. Teammodellen skal være landsdekkende i den forstand at distrikter uten egne team skal sikres kompetanseoverføring/bistand der det er behov for det.

Nærmere om DNA

Betydningen av teknisk bevissikring blir stadig viktigere. Det skyldes at politiet ofte får for få opplysninger fra mistenkte og vitner gjennom tradisjonell etterforskning, og at særlig DNA analyser har blitt utviklet til en viktig teknikk. Lovforslag om utvidelse av DNA-registeret er fremmet jf. Ot. prp. nr 19 (2006–2007)

Analyse av DNA er et viktig redskap for politiet i oppklaring av kriminalitet. Det er viktig at også norsk politi har effektive redskaper, både i kampen mot den alvorlig kriminalitet og hverdagskriminalitet. Derfor var tilrettelegging for økt bruk av DNA som bevis ett av punktene i Soria Moria-erklæringen.

Stortinget behandlet i desember 2007 Regjeringens forslag om endringer i endringer i straffeprosessloven om utvidelse av DNA-registeret. Stortinget sluttet seg til Regjeringens forslag. Lovendringen er i overensstemmelse med Soria Moria-erklæringen hvor Regjeringen går inn for at politiet skal gis mulighet til økt bruk av DNA under etterforskningen, blant annet for å kunne øke oppklaringsprosenten. Videre ønsket Regjeringen en sentral finansiering av DNA-analyser og et utvidet DNA-register.

Målet med en utvidelse av det sentrale DNA-registeret vil være å øke antallet saker med DNA som bevis. Regjeringen er både opptatt av økt oppklaring i de alvorlige saker og når det gjelder kriminalitet som rammer flest folk, som vinningskriminalitet. Gjennom å åpne for at mindre alvorlig kriminalitet kan registreres i DNA-registeret ved Kripos, håper vi å identifisere lovbrytere så tidlig som mulig. Svært mange av de som blir dømt for alvorlige lovbrudd, har tidligere blitt dømt for mindre alvorlig kriminalitet.

Mange lovbrytere er også multikriminelle. Flere alvorlige forbrytelser kan også bli oppklart som følge av at gjerningsmann siden blir siktet og dna-testet for mindre lovbrudd. Erfaringen etter DNA-utvidelsen i Danmark er at flere voldtektssaker av eldre dato er oppklart, fordi gjerningsmenn siden siktes for ny kriminalitet og i den forbindelse blir DNA-testet.

Ved økt bruk av DNA vil vi også raskere kunne utelukke den som er urettmessig mistenkt.

Utredningen fra voldtekstutvalget peker på flere av de faktorer som er viktigst å lykkes med for å nå målene med DNA-satsningen: økt kompetanse og opplæring, kvalitet, økt kapasitet og lavere behandlingstid, prioritering og finansiering.

Norsk politi har i dag kompetanse og erfaring i bruk av DNA.  DNA-reformen vil medføre langt flere person- og sporprøver til analyse. Kapasiteten på RMI og Kripos skal styrkes, slik at de er i stand til å håndtere et økt volum av prøver.  Med økt vekt på innhente DNA-spor også ved såkalt hverdagskriminalitet, blir det å sikre DNA-spor også en generalistoppgave for politiet. Alt operativt personell som skal håndtere åsteder, skal gjennomgå opplæring. For politiet vil vi bruke DNA-satsningen til en generell kvalitetsheving av det kriminaltekniske arbeidet i politiet med å sikre spor på åstedene.

Vi ser det som helt nødvendig å gå gjennom hele prosessen - fra åsted, analyse og registrering til videre oppfølging i politi og påtale  -  for å sikre kvalitet og for å unngå flaskehalser. At prøver ikke blir sendt inn eller analysert i tide, profiler ikke blir registrert eller søkt  i registrene, kan i verste fall føre til at samme gjerningsmann kan begå flere alvorlige forbrytelser uten å bli tatt.

Regjeringen har nylig fremmet et lovforslag om etablering av et DNA-etterforskningsregister (Ot.prp.nr.42 (2007-2008). Poenget er å åpne for en adgang til å registrere de prøvene man i dag tar av siktede i et eget etterforskningsregister. Det er betydelig variasjon med hensyn til tidspunkt og rekkefølge for innsending og registrering av spormateriale i en sak. Dette medfører at man risikerer å overse rette gjerningsperson til tross for at man allerede sitter på relevant spormateriale i andre saker. Det er særlig muligheten for å foreta en fortløpende og regelmessig sammenlikning mellom siktedes personprofil og de ulike sporprøver som registreres, som her er sentral. En slik mulighet vil kunne innebære betydelige forenklinger av etterforskninger og på sikt bidra til å øke den generelle oppklaringsprosenten.

Både i politiet og i Rettsmedisinsk institutt (RMI) ved Universitetet i Oslo er forberedelsen godt i gang for å legge forholdene til rette for at de nye lovendringene kan settes i kraft fra 1. september i år.

I forhold til det gjennomføringsløpet som er lagt er det viktig å bygge opp under det etablerte miljøet ved RMI. Akkreditering og kapasitetsutvidelse av laboratoriet vil derfor bli prioritert i 2008.

Analyse av DNA-spor er kostbart og tid- og ressurskrevende. En sentral finansierings-ordning skal fra samme tidspunkt sørge for at politidistriktene ikke lenger skal betale for analysene av DNA-prøvene som sendes inn. Politiet kan derved ikke lenger prioritere bort sporanalyser av budsjetthensyn.

Tiltakene omfatter nytt datasystem som skal erstatte dagens tungvinte manuelle rutiner med elektronisk samhandling mellom politidistriktene, Kripos og analyselaboratoriet, nytt materiell, utstyr og nye stillinger til RMI og politiet, samt kompetanseheving i politidistriktene. I 2008 settes i gang et bredere opplæringsprogram, med sikte på å øke politiets kapasitet for å gjennomføre åstedsarbeid med god kvalitet. Fra 2009 så vil Politihøgskolen bli styrket med én stilling og DNA-opplæringen bli en del av grunnutdanningen. 

En utvidelse i bruken av DNA vil også kreve at kriminaltekniske tjenester må organiseres på en slik måte at vi får en effektiv utnyttelse av de muligheter som ligger i bruken av DNA. Det er variasjoner i hvorledes de kriminaltekniske tjenester er organisert i de enkelte politidistrikter noe som ofte har sammenheng med politidistriktenes størrelse. Noen har egne avdelinger, mens andre har kriminalteknisk personell spredt til forskjellige områder av politidistriktet.

Helsetjenestens tilbud til voldtektsofre

Det er også iverksatt flere tiltak for å styrke helsetjenestenestens behandlingstilbud til personer utsatt for voldtekt og andre seksuelle overgrep. Det er blant annet bevilget stimuleringsmidler til etablering og kompetanseheving av mottaksfunksjoner for vold og voldtektsrammede ved minimum en interkommunal legevakt i hvert fylke.

Sosial- og helsedirektoratet har utviklet en veileder/manual for helsetjenesten i forhold til volds- voldtektsmottak. Veileder ble ferdigstilt i 2007, og følgende forhold omtales:

• Felles registreringsrutiner for vold og seksuelle overgrep ved aktuelle mottak
• En felles manual/journalmal med hensyn til kriminalteknisk, sporsikringsmessig, medisinsk og psykologisk undersøkelse ved hjelp av en gjennomgang av eksisterende veiledere/manualer og journalmaler
• Rutiner for samarbeid med spesialisthelsetjenesten med hensyn til utredning, behandling og viderehenvisning
• Rutiner for å sikre videre oppfølging i kommunenes helse- og velferdstjenester
• Anbefaling i forhold til sikring av kompetanse hos personell i mottak
• Det er viktig at perspektivene kjønn, alder og kultur ivaretas i arbeidet med veilederen.

Takk for oppmerksomheten!