Tale til studentersamfunnet i Bergen

Statsråd Djupedals tale til Studentersamfunnet 7. februar 2006,Bergen, Det akademiske kvarter, Olav Kyrres gt. 53.

Takk for invitasjonen til Studentersamfunnet i Bergen! Det er en glede å møte studenter– og jeg gleder meg til spørsmål og diskusjon etterpå. Men først skal jeg holde et innlegg, ikke om studentpolitikk, men vår politikk knyttet til forskning, Norge som kunnskapsnasjon og høyere utdanning – slik jeg er bedt om.

Kunnskap er et personlig gode. Det er også mer: det er i seg selv en nasjonal strategi. Det er på dette området vi kan bidra og hevde oss internasjonalt. Ikke på lave kostnader eller lavt skattenivå. Men på kunnskap.

Jeg har merket meg MMI-undersøkelsen som viste at norske bedriftsledere er langt mer opptatt av offentlig satsing på forskning og innovasjon enn av lavere skatter og avgifter..

Det er i tråd med de tilbakemeldingene jeg selv har fått ved bedriftsbesøk. Og det er helt i tråd med Regjeringens politikk. Vi vil nemlig bruke mer av fellesskapets ressurser til å investere i kunnskap. For den enkelte kan nok lavere skatt være attraktivt, men skattelette som nasjonens levebrød er ikke mye å stå etter.

Det er kunnskap vi skal leve av, og kunnskap oppfattes som en viktigere vekstfaktor. Det er det som tjener fellesskapet best på sikt. Men det holder ikke å tenke kun nasjonalt. Vi må møte og ta del i den betydelige kunnskapsutviklingen som foregår utenfor Norge. Og her er det flere utviklingstrekk vi må ta inn over oss:

• Kunnskapsinvesteringene øker i de aller fleste land. De siste ti årene har f. eks. forskningsinnsatsen i hele OECD-området hatt en realvekst på over 40 pst.
• Stadig flere land utenfor vesten satser på kunnskapsoppbygging. Kina har på kort tid rykket opp til å bli verdens tredje største FoU-nasjon.
• Formelle samarbeidsarenaer blir mer omfattende og forpliktende. Før jul ble EU-lederne enige om et langtidsbudsjett for EU. Det innebærer bl.a. at midlene til rammeprogrammet for forskning skal øke med 75% reelt innen 2013. Her får vi en stor arena for konkurranse og samarbeid med andre lands forskning.
• Store FoU-bedrifter legger nå større vekt på å legge forskningsaktiviteten dit kompetansen er best, uavhengig av landegrenser. De er i mindre grad opptatt av at forskning skal skje i bedriften, nær hovedkontoret eller produksjonen.

Hvordan møte denne utviklingen? Jeg mener at vi må ha en offensiv tilnærming:

For det første må vi se på globaliseringen av kunnskap som en mulighet, ikke en trussel. Det er anslått at 99 prosent av produktivitetsveksten i Norge skyldes forskning utført i utlandet. Økt forskning i andre land betyr altså økt kunnskapstilfang for oss. Forutsatt, selvfølgelig, at vi er i stand til å innhente og å bruke denne kunnskapen.

For det andre må vi slutte å betrakte oss selv som en ”kunnskapssinke”. Vi har selvsagt utfordringer. Men på mange områder er vi allerede en ledende kunnskapsnasjon: Vi har verdens høyeste utdanningsnivå. Vi er et foregangsland når det gjelder livslang læring. Og vi har flere forskningsmiljøer i verdensklasse, for å nevne noe.

For det tredje må vi slutte å betrakte vår samfunnsmodell som en bremsekloss for nyskaping og økonomisk vekst. Faktum er at den såkalte nordiske modellen, med bl.a. gode velferdsordninger og sterk offentlig sektor, gir et godt klima for innovasjon.

Ifølge den siste World Competitiveness Report er de fire mest kreative landene i verden Finland, Norge, Sverige og Danmark – i den rekkefølgen. I Brussel trekkes nå den nordiske modellen som fram som forbilde, ikke bare når det gjelder velferd, slik vi er vant til, men også når det gjelder vilkår for innovasjon. Og det mener jeg er logisk. De to tingene hører sammen.

Vi har altså et godt utgangspunkt og mange fortrinn. Det betyr igjen at vi skal ha høye ambisjoner. Kunnskapsmessige fortrinn er ikke noe man kan lene seg tilbake og ”flyte på”. Fortrinn er noe man skal bygge videre på. Ellers går de tapt.

Regjeringen legger opp til en kraftig satsing på kunnskap – fra barnehagene, gjennom hele utdanningsløpet og selvsagt innen forskning. Vi trenger både grunnforskning, mer anvendt forskning og utviklingsarbeid. Som oftest er disse gjensidig avhengige av hverandre for å utvikle den kunnskap vi til enhver tid trenger. Gode grunnforskningsmiljøer er en helt nødvendig forutsetning for Norge som kunnskapsnasjon. Vi trenger brede og gode forskningsmiljøer med stor frihet til å definere forskningstema og problemstillinger - og med rom for at positive resultater ikke er garantert.

Vi må også legge til rette for utvikling av kunnskap på tvers av etablerte fagområder og disipliner. Vi trenger spissforskning, men vi trenger også forskningsbasert kunnskap i alle sektorer av samfunnslivet og i regionene. Utvikling av kunnskap på bakgrunn av regionale behov er en forutsetning for sterke og levedyktige regioner.

Utdanning er et mangfoldig gode: den tjener og beriker den enkelte, samtidig som samfunnet som helhet vinner. Utdanning styrker individuelle sjanser; den skaper felles verdier; den definerer normer og sprenger gamle forestillinger. Utdanningssystemet er samfunnets viktigste verktøy for sosial utjevning, men det kan også skape nye skiller. Fortsatt faller noen utenfor. Det må vi ta tak i. Vi vet heller ikke om vi klarer å få det beste ut av de gode, slik at vi videreutvikler dem. Vi trenger spisser og bredde. Her er det ikke bare individuell gevinst eller personlig tap: det gjelder det norske samfunn som helhet.

Vi har et høyt gjennomsnittlig utdanningsnivå i Norge. Vi bruker utdanning som et virkemiddel for å utjevne sosial, kjønnsmessig, geografisk og etnisk/kulturell ulikhet. Det er derfor vi har statlige høyskoler ut over hele landet. Det er derfor vi jobber så aktivt med å sikre kjønnsmessig likestilling i høyere utdanning og forskning.

Men på noen områder har vi et stykke igjen: Fortsatt er det slik at jo høyere utdanning foreldrene har, jo større er sjansen for at barna begynner i høyere utdanning, og at de begynner som unge. Har foreldrene dine bare grunnskole, er sjansen mye lavere for at du studerer, og særlig er det liten sjanse for at du starter før du har fylt 30.

Vi er blitt mange flere i Norge med en annen kulturell bakgrunn og morsmål. Noen har meget høy utdanning, andre er nesten uten skolegang. Noen klarer seg bra i møtet med norsk skole og arbeidsliv, men det er store forskjeller. Det trengs barnehager, språkopplæring og godkjenningsordninger for utenlandsk utdanning, og de må inkluderes i skolehverdag, studiesituasjon og arbeidsliv, ellers får vi nye klasseskiller. Det er et stort ansvar for alle som arbeider i utdanningssystemet, å ta denne oppgaven på alvor. Ikke minst er det viktig at universiteter og høyskoler rekrutterer og skolerer ungdom med innvandrerbakgrunn. Da får vi fagfolk med ekstra kompetanse gjennom to-språklighet og bredere kulturell kompetanse.

Vi ser nå at ungdom med innvandrerbakgrunn som har fullført videregående skole, tar høyere utdanning i samme grad som ungdom med etnisk norsk bakgrunn. Men dessverre er sjansen til at de kommer så langt som gjennom videregående skole, klart dårligere for minoritetsungdom. Kanskje finnes årsakene allerede i grunnskolen. Vi må derfor fortsatt arbeide med sosial utjevning innen skolen og i rekrutteringen til utdanning. Samtidig må vi sørge for at utdanningssystemet vårt gir reelle og gode muligheter til å påbegynne og gjennomføre høyere utdanning også i voksen alder.

Autonomi ved universiteter og høyskoler

Regjeringen legger følgende til grunn i Soria Moria erklæringen:

Universiteter og høyskoler ….. må være langsiktige og faglig selvstendige forvaltere av kunnskap. Regjeringen vil sikre frie og uavhengige universiteter og høyskoler som kan gi studentene en forskningsbasert undervisning tilpasset et moderne kunnskapssamfunn.

Autonomi og faglig frihet er en viktig premiss for den rolle universiteter og høyskoler skal fylle. Forskernes søken etter kunnskap – men også studentenes aktive deltakelse og rolle i forhold til å stille spørsmålstegn ved etablerte sannheter, er en viktig drivkraft for kunnskapsutviklingen. Vi erkjenner at vi i dag ikke kan vite, langt mindre styre, hva slags kunnskap vi trenger i framtida. På den annen side vurderes forskning og utdanning som så viktig for samfunnsutviklingen at sektoren har hatt en voldsom vekst de siste årene. Samfunnet har derfor også en forventning til sektoren om den gir noe tilbake.

Som forvaltere av kunnskap, og som eksperter som beveger seg på grensen til det ukjente, har både institusjonene og den enkelte forsker et stort ansvar for at forskningen skjer innenfor gode etiske rammer. Vi har mange eksempler på at kunnskap utviklet i et laboratorium eller ved et skrivebord har hatt utilsiktede konsekvenser som ikke lar seg tilbakekalle. Vi håper at avsløringen av fabrikkerte data i kreftforskningen ved Radiumhospitalet er en enkeltstående hendelse. Men sviktende tillit i én sammenheng kan forplante seg. Regjeringen ønsker å etablere et ”uredelighetsutvalg” som blant annet skal se på saker om forskningsfusk.

Jeg kan i denne sammenheng ikke sterkt nok understreke institusjonenes ansvar for å legge gode etiske rammer rundt kunnskapsutviklingen. Forståelse av etiske normer er avgjørende i all yrkesutøvelse. Derfor bør etikk undervises på alle nivåer ved universiteter og høyskoler. Forskningsetikk må inngå i all forskeropplæring. Etisk bevissthet må skjerpes både hos den enkelte forsker og på institusjonsnivå.

Kvalitetsbegrep og finansieringsmodell

Vi må satse på kvalitet: Dette er det bred politisk enighet om. Tradisjonell akademisk vurdering, kollegavurdering, er fortsatt det grunnleggende virkemiddel for kvalitet i forskning og utdanning. Satsing på kvalitet innebærer prioritering av ”de beste”.

Men å satse bare på de beste blir altfor snevert – det er det stort sett også enighet om. Vi trenger kunnskap og kompetanseutvikling i bredden som gjør at kunnskap, og dermed potensial for utvikling, endring og omstilling sildrer ut i alle deler av samfunnet vårt. Ikke minst i regionene. Dette er også en forutsetning for kvalitet i forskningssystemet som sådan.

Hvis dere nå synes at dette ligner veldig på Ole Brumm og ”…ja takk, begge deler!”, har dere kanskje noe rett, men ikke helt rett. Selv om vi i Norge satser tungt på utdanning og forskning, må også vi prioritere. Vi må ha både spiss og bredde – men vi kan ikke ha bredde over alt. Utfordringen blir å prioritere og tilrettelegge for samarbeid innenfor en ”likeverdig” – men uensartet sektor.

Kvalitetsreformen videreføres

Vi i den rødgrønne regjeringen vil realisere målene med kvalitetsreformen, som er bedre kvalitet og effektivitet i utdanningen og økt internasjonalisering. Vi bygger på tverrpolitisk enighet de siste årene, derfor skal ikke kvalitetsreformen reverseres. Det er vel også med den som Thorbjørn Berntsen sa om tannpasta: Du kan ikke trøkke’n tilbake på tuben.”

Kvalitetsreformen har ført til faglig og pedagogisk vitalisering og mange nye, spennende studieløp. Studentene har fått tettere oppfølging.

På universiteter og høyskoler er det ikke unison begeistring over reformen. Kanskje er det knust en del egg mens omeletten ble laget. NIFU-STEP og Rokkan-senteret i Bergen har nå levert materiale som er viktig for dialogen om dette. Departementet avventer hele evalueringen. Det vil da bli lagt fram en melding for Stortinget om erfaringene med reformen.

Universiteter og høyskoler har selv vide fullmakter og et stort faglig ansvar. De må selv vurdere og justere erfaringer man trekker med nye studieløp, undervisningsformer og eksamener, dersom man finner grunner til det. Her vil resultatene fra evaluering av kvalitetsreformen gi viktig informasjon. Studentenes erfaringer vil være viktige: Dere har representasjon og kanaler til å målbære både positive og negative opplevelser.

Et par ord om noen temaer som har vært diskutert den siste tiden. NIFU-STEP og Rokkan-senteret har undersøkt det vitenskapelige personalets holdning til reformen, og funnet ut at 40 % av disse anser bachelor-graden som ekvivalent med den tidligere cand.mag.-graden, mens 57% mener den innebærer en nivåsenkning. Jeg sier meg enig med evaluatorene når de hevder at resultatet er bemerkelsesverdig positivt, tatt i betraktning at den nye bachelor-graden er ett år kortere.

Et stort flertall(75%) mener at Kvalitetsreformen vil bidra til økt produksjon av studiepoeng, men at med større undervisningsbelastning kan dette gå ut over forskningen. En holdningsundersøkelse gjort av Forskerforbundet viser også at flertallet av det vitenskapelige personalet mener det burde vært bevilget mer penger i forbindelse med reformarbeidet. Ikke veldig overraskende, kanskje.

Min oppfordring til institusjonene er å gå kritisk gjennom sin ressursbruk knyttet til studietilbudene. Det er viktig å ivareta de sentrale målsettingene med kvalitetsreformen, som innebærer nye lærings- og vurderingsformer, nye samarbeidsformer mellom studentene, bruk av IT-verktøy og økt internasjonalisering. Disse elementene ivaretar en bedre yrkesretting av studiene uten at dette går ut over det faglige innholdet. Institusjonene må løpende vurdere om moduliseringsgrad og eksamensformer er hensiktsmessige: Er det mulig å bruke ressurser på en mer effektiv måte, redusere antall tilbud på noen felt, tenke på nye måter med hensyn til bruk av lærerkrefter?

Det er også viktig at det stilles klare krav til studentenes innsats. Institusjonene må definere læringskrav og læringsmål. Jeg har fått presseoppslag på en uttalelse om at antall arbeidstimer per uke ikke imponerer. Det førte til e-poster med personlige vitnesbyrd om travle hverdager med studier, familieforpliktelser og ekstra-jobbing. Jeg mente jo ikke å dømme enkeltpersoner, men undersøkelser viser at studenter ved mange studier i gjennomsnitt bruker mindre enn 30 timer i uka til studiene. Selvsagt at det er mange som jobber mye mer –og andre følgelig tilsvarende mindre.

Per- Olaf Aamodt i NIFU-STEP har sagt at det foreligger betydelig ubenyttet læringspotensiale. Jeg håper og tror at de nye studieoppleggene har gitt sterkere studieintensitet enn før. Og jeg holder fast ved dette: Det er merkelig dersom ikke de som følger fulltidsstudieprogrammer i fag som skal være intellektuelt krevende, bruker like mye tid på studiene som en vanlig norsk arbeidstaker er på jobb.

Noen har påstått i media at vi har en farlig sammenheng mellom finansiering og sensur i høyere utdanning. Det er betryggende å se to ferske undersøkelser som ikke tyder på at institusjonene slipper igjennom svake kandidater for å unngå å bli straffet i finansieringssystemet.

Rekruttering av vitenskapelig personale til universiteter og høyskoler

Forskerutdanningen er en ryggrad i kunnskapssystemet vårt. Vi trenger arbeidstakere med doktorgrad, først og fremst ved universiteter og høyskoler og i forskningssektoren for øvrig. Vi trenger imidlertid også folk med forsknings-kompetanse til forvaltning og i nærings- og samfunnsliv – dels som forskere, dels som aktører der beslutninger tas. Dette stiller krav til innholdet i forskerutdanningen. Ikke i form av tema eller metode, men i form av dialog og samspill mellom akademia og det arbeidsliv som de ferdige kandidatene skal fungere i.

I tillegg til nasjonale forskerskoler er en ordning med nærings-ph.d under utredning i Norges forskningsråd. En tenker seg at stipendiater i utgangspunktet skal ha en dobbel tilknytning, både til en utdanningsinstitusjon og til en bedrift. Danmark har lenge hatt en slik ording – med stor suksess.

Norge er kommet langt med likestilling på mange områder, men innenfor akademia er det et stort potensial for forbedring. Kvinnene er i flertall blant norske studenter. Hvorfor er det da så vanskelig å rekruttere flere kvinner til forsker- og lærerstillinger? Innenfor realfag er situasjonen særlig alvorlig. I 2003 var 17 % av professorene i norsk UH-sektor kvinner, men innen teknologifag var de bare 6%, Vi må få til en betydelig økning i kvinneandelen de nærmeste årene innenfor en rekke fagområder.

Vi ønsker forskningsbasert undervisning ved institusjonene, og vi ønsker å ha personalressurser til å følge opp studentene. Men vi kan ikke la opptrapping innen forskning følge studenttilstrømningen til enhver tid. Det er ikke sikkert at populære studiefag er viktige forskningsfag. Og omvendt kan realfag ikke dimensjoneres i forhold til dagens lave studenttilstrømning, fordi vi egentlig trenger både flere studenter og mer forskning.

Internasjonalisering

Satsingen på internasjonalt utdanningssamarbeid videreføres i den nye rødgrønne tid. Jeg har i dag hatt gleden av å besøke Senter for internasjona­lisering i høyere utdanning (SIU) her i Bergen. Det er både morsomt og imponerende å bli orientert om alt som nå gjøres for å sette Norge på kartet som studieland og hjelpe universiteter og høyskoler i arbeid for å internasjonalisere virksomheten.

Vi vil børste støv av et gammelt slagord ”Tenke globalt og handle lokalt”: Det er viktig for det norske samfunnet at vi utdanner nye samfunnsmedlemmer som har kunnskap om og forståelse for det store internasjonale samfunnet vi inngår i. Vi må også ta i bruk et globalt kunnskapstilfang i utviklingen av vårt eget samfunn. Dette er én viktig grunn til at vi satser på økt utveksling av forskere og studenter. Det foregår flere prosesser, særlig på europeisk nivå, som er viktige for den videre utvikling av norsk høyere utdanning og forskning. Samtidig skal Norge som aktør på disse internasjonale møtelassene bidra til at internasjonaliseringen av utdanning – noen vil heller kalle det globalisering – tjener de svake og leder mot global utjevning. Derfor har ikke Norge noen målsettinger for internasjonalt utdanningssamarbeid som sikter mot eksportinntekter eller mot å utnytte hjerneflukten fra land i Sør til å styrke vår egen kunnskapsbase. Det var nok tidligere en del misforståelser på dette punktet, men etter at vi trakk kravene til utviklingsland i GATS-forhandlingene, må all tvil om norske motiver være ryddet av veien.

Innenfor EU er utdanning et prioritert område innenfor Lisboa-prosessen, som har som mål å gjøre Europa til verdens mest konkurransedyktige og dynamiske kunnskapsbaserte økonomi innen 2010. Men Europa er mer enn EU. Norge har engasjert seg aktivt i Bologna-prosessen, og skal i høst arrangere en konferanse om forholdet mellom Bologna-landene og verden forøvrig. I Bologna-prosessen er det i praksis nå bare Hviterussland av de europeiske landene som ikke deltar. Prosessen vil være særlig viktig for utvikling av høyere utdanning i de fattige landene i sør og øst, og kan dessuten bidra til å etablere politisk kanaler som også vil være viktige i andre sammenhenger.

Vårt samfunn er bygget på verdier og kunnskap som for oss er viktige å eksportere: På det globale plan står Norge bak et initiativ som har resultert i felles retningslinjer far OECD og UNESCO for kvalitetssikring av utdanning over landegrensene. Norge vil fortsette å ha fokus på utdanning som et middel til utvikling i de fattige delene av verden, og vil legge vekt på at internasjonalt utdanningssamarbeid skal være bærekraftig for alle parter, og ikke bidra til økte forskjeller i utvikling og velstand.

Vi har også viktige områder der vi må delta for å holde oss i ”forskningsfronten”, vi må være en attraktiv samarbeidspart for de dyktigste internasjonale forskningsmiljøer på utvalgte områder, og i land som vi prioriterer å samarbeide med: Noe av det første jeg gjorde da jeg overtok som minister, var å undertegne en forsknings- og teknologiavtale med USA. Denne vil bli fulgt opp med en USA-strategi også for utdanning. Vi jobber også med å framforhandle en bilateral avtale med India, og tar sikte på noe tilsvarende i forhold til Kina.

Jeg besøker nå universiteter og høyskoler i så raskt tempo som tiden tillater. Det gjøres virkelig mye godt arbeid for å bidra til å realisere disse målsettingene. Jeg har stor tro på at man kjenner ansvaret, og at man enkeltvis og i fellesskap klarer å definere virkemidlene. Jeg merker jo at det er mindre anledning til å komme i småprat med folk for en statsråd enn det var som Stortingsrepresentant, men jeg ønsker meg virkelig en åpen dialog med institusjonene og studenter og ansatte for å få dette til. Jeg har også mange ansatte i departementet som kan være lytteposter.

Her og nå er jeg i hvert fall til disposisjon en stund, så jeg håper på aktiv og engasjert dialog.

Takk for oppmerksomheten!