Folkehøyskolenes rektorsamling 2006

Politisk rådgiver Roger Pedersens innlegg på folkehøyskolenes rektorsamling, 16.01.06, Stavanger.

Jeg vil først få takke for invitasjonen. Jeg er glad for å få møte dere som har den ansvarsfulle jobben å være ledere for landets mange folkehøyskoler. Jeg vil benytte anledningen til innledningsvis å si noe om regjeringens skolepolitikk generelt. Deretter vil jeg si noe om folkehøyskoler spesielt.

1. Regjeringens skolepolitikk generelt
Soria Moria-erklæringen angir regjeringens syn på kunnskap, utdanning og dannelse. La meg kort sitere fra denne:

” En god skole er avgjørende for en god oppvekst og for et solidarisk, demokratisk og produktivt samfunn. Regjeringen vil arbeide for en mangfoldig fellesskole. Hvert menneske er unikt og skal møtes av en skole som forstår og tar vare på deres individuelle ferdigheter og ulike utgangspunkter. Vi vil bidra til en enda bedre skole og fagopplæring, hvor alle barn og unge lykkes. De fremste kjennetegnene skal være kunnskap og ferdigheter, arbeidsglede og mestring, selvstendighet og fellesskap.”

Regjeringen legger et bredt kunnskapssyn til grunn.

• Kunnskap er ferdigheter, fakta, forskning, men kunnskap er også mye mer:
• Kunnskap er dannelse, kritisk tenkning, analytiske evner og refleksjon
• Kunnskap er kompetanse til å arbeide sammen med andre mot felles mål, evne til demokratisk og solidarisk deltagelse
• Ikke minst - kunnskap er evnen til stadig å kunne tilegne seg ny kunnskap gjennom å møte og mestre nye utfordringer hele livet.

Innføringen av Kunnskapsløftet
Regjeringen vil videreføre hovedlinjene i Kunnskapsløftet. Vi går inn for at reformen starter som planlagt i 2006 både i grunnskolen og videregående opplæring. Den beslutningen er fattet etter en grundig vurdering der alle berørte parter har fått komme med sine synspunkter. Jeg var særlig usikker i forhold til arbeidet med lærerplanene. Etter å ha avholdt møter med sentrale aktører føler jeg meg trygg på at det var en riktig beslutning.

Alle de forespurte organisasjonene var svært positive til hovedlinjene i Kunnskapsløftet, men noen er uenige i tidspunktet for innføringen i videregående opplæring.

Læreplanverket
Regjeringen mener det er behov for å gi elevene en bredere basiskompetanse og stille tydeligere krav til grunnleggende ferdigheter. Dette er i tråd med det regjeringspartiene gikk inn for i Stortingets innstilling til Stortingsmelding nr. 30 (2003-2004) Kultur for læring. Basiskompetanse er:

• Ferdigheter i lesning, skrivning, regneferdigheter og tallforståelse
• Ferdigheter i engelsk
• Digital kompetanse
• Læringsstrategier og motivasjon
• Sosial kompetanse

Dette vil kreve endringer. Men min oppfatning er at dersom alle disse ulike formene for kompetanse skulle inkluderes i læreplanene for det enkelte faget, vil målene lett bli både utydelige og overlessede.

Kompetansemålene i læreplanene for fag danner blant annet grunnlaget for vurdering av elevens faglige utvikling og læringsutbytte. Hvert av kompetansemålene må derfor angi tydelig hva elevene skal kunne oppnå i faget. Sosial kompetanse og motivasjon uttrykkes i stor grad gjennom adferd og vil også ha en verdi- og en holdningskomponent.

Å inkludere sosiale og verdimessige mål i læreplanene vil derfor kunne medføre en fare for å lede vurderingen over på elevens bakgrunn og personlighet. Dette vil kunne skape uklarhet, særlig ved vurdering med karakter.

Samtidig er det viktig at læreplanverket tydeliggjør skolenes og lærebedriftenes ansvar for å utvikle elevenes sosiale kompetanse, læringsstrategier og motivasjon. Regjeringen har derfor bestemt at det skal bli utarbeidet en del II til læreplanverket, med overskriften ”Prinsipper og rammer for opplæringen”. Læringsplakaten blir innarbeidet her.

I Del II blir det fastsatt hvordan arbeidet med læringsstrategier, motivasjon til elevene og utviklingen av sosial kompetanse skal integreres i opplæringen. Denne løsningen innebærer at det ikke er nødvendig å endre de fastsatte læreplanene i fag for grunnskolen og fag som føres videre i videregående opplæring.

Overordnende perspektiver
Regjeringen setter seg altså høye mål. En bedring av kommuneøkonomien og barnehageplass til alle som ønsker det er blant de viktigste sakene. Dette er klart uttrykt i Soria Moria-erklæringen, og allerede nå er det riktig å ha store forventninger til det som skal skje.

Vi har ambisiøse målsetninger for norsk skole som ikke kan oppfylles på dag en. Men på sikt vil jeg sørge for at vi får en lengre skoledag i barneskolen og færre elever per lærer. Gruppestørrelse påvirker læringsresultatet, og mange elever blir skadelidende dersom gruppene blir for store og lærerne får for dårlige muligheter til å følge opp dem som trenger det. Mitt poeng er at alle elever skal bli sett!

Vi vil arbeide for en inkluderende skole, noe som innebærer en særlig innsats for barn og unge med minoritetsspråklig bakgrunn. God språkopplæring er en nøkkel for å lykkes i utdannelse og arbeidsliv.

Regjeringen vil også ta opp til vurdering om dagens kristne formålsparagraf er i samsvar med prinsippet om en inkluderende skole. Regjeringen har sagt at den vil gjennomgå den kristne formålsparagrafen. Dette arbeidet vil jeg ta initiativ til i nær fremtid.

Tilpasset og differensert opplæring
Den store utfordringen for opplæringen er å sette prinsippene ovenfor ut i livet gjennom tilpasset og differensiert opplæring. Ut fra min forståelse er det ingen forskjell mellom ”tilpasset opplæring” og ”vanlig opplæring”.

Også i såkalt ”vanlig opplæring” må aktivitetsformer, læremidler og lærestoff på alle områder tilpasses evnene og forutsetningene til eleven, både når det gjelder art, vanskelighetsgrad, mengde, tempo og progresjon.

La meg derfor presisere: Tilpasset opplæring er ikke det samme som spesialundervisning. Spesialundervisning er et middel for å oppnå tilpasset opplæring for visse elevgrupper.

I denne sammenhengen er differensiering et nødvendig middel for å oppnå tilpasset opplæring. Differensieringen betyr at en behandler elevene forskjellig for å stimulere deres evner og talenter til ytterligere vekst. Det er som dere er vel kjent med flere måter å praktisere differensieringsbegrepet på - organisatorisk differensiering, pedagogisk differensiering, tempodifferensiering, breddedifferensiering eller nivådifferensiering.

Struktur og tilpasning
Skolen har alltid stått overfor dilemmaet struktur og tilpasning. Skolen må ha en struktur. Samtidig er det også klart at elevene er forskjellige når det gjelder evner og anlegg, sosial bakgrunn, læringsstiler osv. Dette må få konsekvenser.

Forskeren Peder Haug sier i forbindelse med evalueringen av L97 at det ser ut som om skolen underviser en gjennomsnittselev som ikke finnes.

Jeg ser dilemmaet, men vi må skape et skolesystem som har som utgangspunkt at alle elever er velkomne og hører til der. Skolen skal både være et fellesskap og gi rom for individuell utfoldelse.

Vi ønsker oss en skole med fellesarenaer, der elever arbeider sammen om å løse faglige oppgaver, samtidig som de får trening i å utvikle sosial kompetanse. Men en fellesarena kan være noe annet enn klasserommet slik vi kjenner det. I noen tilfeller er det fornuftig å la elever arbeide individuelt med oppgaver, i andre tilfeller er det riktig å la dem arbeide sammen med andre.

Det vi vil ha, er en skole med lærere som er tydelige ledere og faglig trygge, som har et blikk for hver enkelt elev, og som kan gi en undervisning som bygger på denne kjennskapen. Det vil si en tilpasset opplæring som motiverer elevene til innsats, enten de arbeider individuelt eller sammen med andre.

Ovennevnte er sikkert velkjente problemstillinger for dere alle, og jeg regner med at dere ser sammenhengen mellom dette og folkehøyskolene. Regjeringen er akkurat som dere opptatt av et bredt kunnskapssyn, mestring og tilpasset opplæring.

2. Folkehøyskoler spesielt
Det har med tiden blitt økt fokus på betydningen av uformell læring. I et mer utvidet kompetansebegrep er formelle kvalifikasjoner ikke lenger like dominerende som før. Voksne har fått rett til både realkompetansevurdering, grunnskoleopplæring og videregående opplæring, og det er åpnet opp for inntak i høyere utdanningsinstitusjoner på bakgrunn av dokumentert realkompetanse. Dette er tiltak som gir bedre læringsmuligheter og som verdsetter kompetanse, dvs. evnen til å anvende kunnskap, tilegnet på livets ulike arenaer. Dette er en utvikling jeg ser på som svært positiv.

Folkehøyskolene, nærmere 80 skoler spredt over hele landet og med omkring drøyt 7 000 elevplasser, er et viktig alternativ og supplement til det formelle utdanningssystemet. Her tilbys eksamensfri utdanning, og det å bo på internat utgjør en integrert del av opplæringsprogrammet.

Jeg har ovenfor nevnt at vi vil arbeide for en inkluderende skole. Her går folkehøyskolene foran med et godt eksempel, bl.a. gjennom sin inkluderende rolle for funksjonshemmede elever.

Folkehøyskolene har som kjent selv ansvaret for det faglige innholdet og kvalitetsutviklingen i skolen. Det såkalte ”pensumet” fastsettes ikke av utenforliggende instanser. Samtidig må folkehøyskolene også forholde seg til det faktum at norske elever i dag stadig får flere utdanningstilbud å velge mellom.

Skolene må derfor være i stand til å konkurrere om elevene, ikke minst de elevene som søker et ”alternativt” skoletilbud. Men folkehøyskolene kan også være et tilbud til for eksempel elever som ikke fullfører videregående opplæring, eventuelt ikke gjør det innen normert studietid.

Folkehøyskolenes formål er slått fast i folkehøyskolelovens § 1 annet ledd. Her heter det at folkehøyskolens formål er å fremme ”allmenndanning og folkeopplysning.” Et slikt formål søker å fremme verdier som solidaritet, miljøvern, sosial integrering og livssyn. Et slikt verdigrunnlag skiller disse skolene fra andre som tilbyr kurs og aktiviteter i kommersielt øyemed.

Folkehøyskolekursene åpner opp for at elevene skal gis tid til refleksjon, fordypning og fellesskap med andre over en viss periode.

Samtidig har folkehøyskolene stadig en utfordring når det gjelder å forklare noenlunde presist og entydig hva en folkehøyskole egentlig er. Folkehøyskolene er i sin karakter både forskjelligartede og særegne. I tillegg har skolene et internasjonalt engasjement gjennom sine mange studieturer til fremmede land. Alt dette skiller skoleslaget noe fra andre skoleslag.

Dagens unge er krevende - heldigvis - og stiller hele tiden nye og skjerpede krav til sine omgivelser. Nye interesser flagges, forventninger skrus opp. Dette stiller store krav til skolene som kontinuerlig må tilpasse seg nye og endrede forutsetninger og krav til det totale læringsmiljøet.

Både fagtilbud, valgmuligheter og fasiliteter av alle slag må være i en konstant endringsprosess. Dette krever mye av dere. Men jeg føler meg trygg på at kravene innfris etter beste evne.

Någjeldende folkehøyskolelov som har virket i tre år retter som dere vet fokus mot kvalitetssikring og kvalitetsutvikling i folkehøyskolen:

• Skolene skal ha systemer for selvevaluering og kvalitetsutvikling
• Skolene skal utarbeide årlige selvevalueringsrapporter som dokumenterer kvalitetsutviklingsarbeidet som gjøres ved skolene

Jeg er kjent med at departementet og folkehøyskolemiljøene i noen utstrekning har hatt ulike oppfatninger om behovet for kontrollrutiner og tilsynsvirksomhet. Jeg ser at det er en avveining mellom skolenes behov for å hegne om sin egenart og myndighetenes behov for å kvalitetssikre og kontrollere bruken av statlige midler. Dette er en avveining som det er legitimt og viktig å diskutere.

Langkursene ved folkehøyskolene kan gi inntil tre konkurransepoeng ved opptak til universitet og høyskole. Kortere folkehøyskolekurs gir ikke formell kompetanse i form av slike poeng. På denne bakgrunn er det spesielt viktig at folkehøyskolene klarer å synliggjøre overfor omverdenen hva slags merverdi et år på folkehøyskole gir. Dette må kommuniseres både til potensielle elever og til arbeidslivet.

Viktig for folkehøyskolene i denne sammenhengen vil være skolenes dokumentasjon av elevenes opplæringsprogram og deltagelse. Skolene er gjennom loven pålagt å utvikle slik dokumentasjon, og det er presisert at dokumentasjonen må utformes slik at den gir grunnlag for vurdering av realkompetanse inn mot utdanningssystem og arbeidsliv. Dokumentasjonen må derfor være tydelig på hva slags kompetanse den enkelte eleven har tilegnet seg gjennom folkehøyskolen.

Jeg føler meg trygg på at folkehøyskolene er seg sitt ansvar bevisst og etterlever de prinsipper som er nevnt her.

Hvorfor skal samfunnet satse på folkehøyskolene?
Jeg tror som dere at folkehøyskolene kan by på noe særegent og viktig, men dere har en kontinuerlig utfordring med å vise hva det særegne består i og hva slags nytte elevene og samfunnet har av det. Det at merverdien som skapes i denne sektoren ikke kan måles i kroner og øre eller mange konkurransepoeng, gjør at det må stilles desto større krav til å beskrive den kvalitative avkastningen som både elever og samfunnet har av virksomheten ved folkehøyskolene.

Statsbudsjettet, også for 2006, viser at betydelige offentlige midler bevilges til folkehøyskolene. Bevilgningene er på samme nivå som for 2005.

Forslag til forskriftsendringer
Departementet sendte høsten 2005 et forslag til ny forskrift til folkehøyskoleloven på høring. Jeg er kjent med at dette forskriftsforslaget er tema senere på dette rektormøtet. Forskriften foreslås å erstatte gjeldende forskrift. Samtidig ble høringsinstansene invitert til å gi kommentarer til nytt rundskriv om dokumentasjonskrav.

Fristen for å komme med kommentarer er satt til 1. februar 2006. Fristen var opprinnelig kortere, men ble av departementet utsatt nettopp for at dere på denne rektorsamlingen skulle få anledning til å diskutere forskriftsutkastet og den høringsuttalelsen som dere ønsker å komme med. Jeg ser med forventning frem til å motta høringsuttalelsen med konstruktive innspill som kan tas med i det videre arbeidet. Siktemålet er at ny forskrift skal gjelde fra 1. august 2006.

Bakgrunnen for forslaget til ny forskrift er departementets erfaring med forvaltningen av statstilskudd til folkehøyskolene og erfaringer fra tilsyn ved folkehøyskoler i 2004 og 2005. I tillegg kommer en evaluering av folkehøyskolenes kortkursvirksomhet gjennomført av ECON.

Formålet med forskriftsrevisjonen er å forenkle modellen for beregning av statstilskudd til folkehøyskolene, samt å forenkle og presisere regelverket forøvrig.

Jeg vil i denne sammenhengen spesielt peke på viktigheten av at vilkårene for statstilskudd til folkehøyskolene er utformet så klart og hensiktsmessig som mulig, og gjenta det jeg sa tidligere at tilskuddet blir benyttet i tråd med forutsetningene. Bare på denne måten vil det særegne skoleslagets legitimitet på sikt kunne opprettholdes.

3. Private skolealternativer
De fleste vil ha fått med seg at jeg før jul sendte på høring forslag til midlertidige endringer i friskoleloven. Formålet med endringsforslaget er å stoppe den ukontrollerte veksten i friskoler.

Samtidig har departementet satt i gang en fullstendig gjennomgang av friskoleloven med sikte på å sende forslag om mer omfattende og permanente endringer på høring høsten 2006. Den politiske kursendringen på friskolefeltet skyldes at flertallsregjeringen har et annet syn på private skoler enn hva den forrige regjeringen hadde. Vi ønsker å stramme inn utbredelsen av private skoler som ikke utgjør et religiøst eller pedagogisk alternativ til den offentlige skolen.

Jeg vil her understreke at den innstrammingen som regjeringen gjennom ovennevnte har lagt opp til er rettet mot grunnopplæringssiden i norsk utdanning. Regjeringens skepsis til private opplæringstilbud som kan gå på bekostning av den offentlige skolen, uttrykt gjennom denne innstrammingen, retter seg altså ikke mot folkehøyskolene.

Etter min mening og som jeg forhåpentligvis allerede på mange måter har gitt uttrykk for representerer folkehøyskolene en verdifull del av skolesystemet vårt. Folkehøyskolene fremmer allmennutdanning, folkeopplysning og egenutvikling, og er et viktig tilbud for mange unge mennesker. Gjennom et år på folkehøyskole får elevene sjansen til å prøve seg på nye fag og å fordype seg i utvalgte emner. Ikke minst gir et opphold på folkehøyskole den enkelte en mulighet til å reflektere over hvilken utdanning de skal ta i fremtiden og lære en del om seg selv.

I en undersøkelse som Norstat nylig har gjort om folkehøyskolene fremgår det at for eksempel nesten hver tredje elev i videregående opplæring i det minste vurderer et folkehøyskoleår etter avsluttet videregående opplæring. Selv om man alltid skal være forsiktig med å trekke bastante konklusjoner på grunnlag av undersøkelser som er basert på et begrenset antall intervjuobjekter, synes i hvert fall dette å vise at folkehøyskolene har en anerkjent og etablert plass i det norske utdanningssystemet.

4. Overføring av forvaltningsansvaret til Utdanningsdirektoratet og folkehøyskolene som del av det øvrige utdanningssystemet
Fra årsskiftet er som kjent forvaltningen av folkehøyskoleområdet delegert fra Kunnskapsdepartementet til Utdanningsdirektoratet. Dette forhindrer imidlertid ikke at jeg som statsråd ser det som svært positivt å ha nær kontakt med folkehøyskolemiljøet, bl.a. gjennom deltagelse på samlinger som denne.

Overføringen må sees i lys av at grunnopplæringen og videregående opplæring allerede er en del av Utdanningsdirektoratets arbeidsområde. Med overføringen av folkehøyskoleområdet til Utdanningsdirektoratet styrkes dette skoleslagets status som en naturlig og viktig del av det ordinære utdanningssystemet.

Samtidig understreker dets nære sammenheng med den mer tradisjonelle grunnopplæringen. Dette vil også muliggjøre i større utstrekning enn i dag at folkehøyskolene kan utveksle sine erfaringer knyttet til opplæringsprogram, pedagogisk utviklingsarbeid og sosialpedagogisk arbeid gjennom samarbeidsprosjekter med andre deler av utdanningssektoren. Dette er også nevnt i NOU 2001:16 Frihet til mangfold som omhandler folkehøyskolenes rammevilkår.

Folkehøyskolene som en allmenndannende skole, dvs. en skole hvor det handler om mer enn å dyktiggjøre seg i et fag, er i god harmoni med regjeringens skolepolitikk, uttalt bl.a. i Soria Moria-erklæringen.

Men alt kan gjøres bedre. Jeg vil sørge for reell fornyelse av norsk skole og utdanning. Min appell til alle med interesse for skole er derfor: Bli med på å gjøre norsk skole enda bedre. Alle fortjener det. Ha høye forventninger. Vær kravstore og utålmodige, men samtidig rause. Det er dere som har løsningen.

Jeg tror dere alle spiller en stor rolle for opplæringen i skolen og vet at dere er sterkt engasjerte og høyt kvalifiserte. Jeg har full tillit til det arbeidet dere gjør og ikke minst skal gjøre i tiden fremover i folkehøyskolene.

Takk for oppmerksomheten!