Høyere utdanning i endring – hvor går vi?

Kunnskapsminister Øystein Djupedals tale på Kontaktkonferansen for høyere utdanning 2006, Grand Hotell, Oslo 17.01.06.

Jeg ønsker dere alle hjertelig velkommen til det som er min første kontaktkonferanse med dere som representanter for universiteter og høgskoler. Det er ikke bare jeg som er ny. Også noen av institusjonene har fått ny ledelse i løpet av det siste halvåret. Jeg vet at dere alle, som meg, har entusiasme og pågangsmot i forhold til oppgaven – regjeringens ambisjoner på dette feltet er høye!

La meg ta utgangspunkt i Soria Moriaerklæringen, hvor det heter:

Norge er mulighetenes samfunn, vi har store ressurser og uberørt natur. Vi har lange demokratiske tradisjoner. Vi har et høyt kompetansenivå. Vi har høy sosial kapital og er et av verdens beste velferdssamfunn. Vår oppgave er å styrke, fornye og videreutvikle dette velferdssamfunnet.

Utdanning og forskning er blant de viktigste virkemidlene for å få dette til. Vi har nå fått et kunnskapsdepartement som skal se hele utdanningsløpet under ett – fra barnehage til doktorgrad. Det skal fremme kunnskap og bruk av viten: også her gjelder det å skape og dele.

I utredningen The Nordic Model – A recipe for European Success?, framhever den Brüssel-baserte tankesmia European Policy Center (EPC) den nordiske samfunnsmodellen som et forbilde for Europa: Det framheves at det kan se ut som om de nordiske landene klarer å tilpasse seg en global konkurranse samtidig som de bevarer velferdsstaten, og at de har en særlig evne til å reformere seg selv. Dette støttes av den siste World Competitiveness Report, som framhever at de fire mest kreative landene i verden er, i rekkefølge, Finland, Norge, Sverige og Danmark.

De som betrakter vår samfunnsmodell med gode velferdsordninger og en sterk offentlig sektor som bremsekloss for nyskaping og økonomisk vekst tar feil. Denne er en forutseting for å lykkes i den globale konkurransen. Det er videre viktig å merke seg at European Policy Center framhever risiko for stagnasjon i forhold til utdanning som den største trusselen for bærekraften i de nordiske modellene. Når vi vet at humankapitalen utgjør over 80 % av landets kapital, kan slik stagnasjon underminere landenes mulighet til å vedlikeholde og videreutvikle sin kunnskapsbase. Det er umulig å se for seg en velferdsstat uten en massiv satsing på forskning, utdanning og innovasjon.

I Norge er det stor tverrpolitisk enighet om mange viktige spørsmål på dette området med utgangspunkt i forskningsmelding og kvalitetsreform. Den rød-grønne regjeringen legger til grunn Stortingets behandling av forskningsmeldingen.

Det er nok også noen områder hvor vi etter hvert bør tenke nytt. Blant annet vil jeg legge vekt på at vi må ha et bredt kunnskapssyn:

• Kunnskap er ferdigheter, fakta, forskning, men kunnskap er også mye mer:

• Kunnskap er dannelse; kritisk tenkning, analytiske evner og refleksjon

• Kunnskap er kompetanse til å arbeide sammen med andre mot felles mål, evne til demokratisk og solidarisk deltakelse

• Og, ikke minst, kunnskap er evnen til stadig å kunne tilegne seg ny kunnskap gjennom å møte og mestre nye utfordringer hele livet.

Dette er en tilnærming til kunnskap som allerede er innarbeidet ved våre utdannings- og forskningsinstitusjoner, men jeg vil likevel understreke betydningen av å bevisstgjøre seg disse verdiene.

En styrke ved den norske utdanningspolitikken er at vi har et høyt gjennomsnittlig utdanningsnivå. Vi har tatt i bruk utdanning som et virkemiddel for å utjevne sosial, kjønnsmessig, geografisk og etnisk/kulturell ulikhet. Vi har oppnådd en del. Det er en milepæl at innvandrerungdom som har fullført videregående skole, nå tar høyere utdanning i samme grad som ungdom med norsk bakgrunn.

På andre områder har vi et stykke igjen: Vi vet at jo høyere utdanning foreldrene har, jo større er sjansen for at barna begynner i høyere utdanning, og at de begynner i ung alder. Ungdom med foreldre som bare har grunnskole, har vesentlig lavere tilbøyelighet til å ta høyere utdanning, og om de gjør det, starter langt de fleste etter at de har fylt 30 år. Blant innvandrerungdom er det et stort frafall i videregående opplæring. Kanskje finnes årsakene allerede i grunnskolen. Vi må derfor fortsatt arbeide med sosial utjevning i rekrutteringen av de unge. Vi må sørge for at utdanningssystemet vårt gir reelle og gode muligheter til å påbegynne og gjennomføre høyere utdanning også i voksen alder.

I lys av dette har vi i Soria Moria-erklæringen vært opptatt av å se på overgangen fra videregående skole til høyere utdanning for elever med yrkesfaglig bakgrunn. Det er nå nedsatt en intern gruppe i departementet som skal se på dette og komme med et forslag før sommeren 2006. Dette vil så bli sendt til høring ved institusjonene.

Jeg vil i tillegg ta nye initiativer for å bidra til at utdanningssystemet motvirker sosial ulikhet. Her foreligger det nå en OECD-rapport som vi også kan ta utgangspunkt i.

Forskning
Et kunnskapsbasert samfunn må i stor grad bygge på forskning, Regjeringen har ambisiøse mål for norsk forskningsinnsats:

Den offentlig finansierte forskningen skal styrkes gjennom økte bevilgninger til universiteter og høyskoler og forskningsinstitutter. Det skal opprettes flere forskerstillinger for dem som er ferdig med sin doktorgrad, og forskningsfondet skal styrkes.

Gjennomgående i Soria Moria erklæringen er at målsettingene på en rekke områder er knyttet opp mot forskning og kunnskapsutvikling. Regjeringen følger opp Stortingets ambisjon om å øke den offentlige forskningssatsingen til 1% av BNP, og forskningen i privat sektor til 2%.

Målsettingen om 3% av BNP er ambisiøs, særlig med hensyn til næringslivets innsats. Det er en stor utfordring å knytte forbindelsen mellom den kunnskap som finnes ved våre universiteter og høgskoler på den ene side, og et næringsliv og en offentlig forvaltning som skal være preget av utvikling, endring og omstilling på den andre. Dette er en forutsetning for den videre utvikling av velferdssamfunnet vårt! Det nyetablerte Regjeringens forskningsutvalg, som består av ni statsråder under min ledelse, har nedsatt en gruppe som skal vurdere hvordan næringslivet kan øke investeringene i forskning.

Vi startet perioden med tidenes forskningsbudsjett – en vekst på 1,3 mrd, men vi må enda høyere dersom vi skal nå målet om 1% offentlig finansiering.

Noen av områdene vi vil ha særlig fokus på er:

• Energi og miljø

• Marin verdiskaping

• Skipsfart

• Helse

• Nordområdene

Vi ønsker en generell satsing på realfag. Forskning innen samfunnsvitenskap og humaniora er også helt nødvendig for å ivareta tradisjoner, kultur og språk. Dette er spesielt viktig for en liten språknasjon.

Vi trenger både grunnforskning, mer anvendt forskning og utviklingsarbeid. Som oftest er disse gjensidig avhengige av hverandre for å utvikle den kunnskap vi til enhver tid trenger. Gode grunnforskningsmiljøer er imidlertid en helt nødvendig forutsetning for Norge som kunnskapsnasjon. Vi trenger brede og gode forskningsmiljøer med stor frihet til å definere forskningstema og problemstillinger - og med rom for at positive resultater ikke er garantert. Vi må også legge til rette for utvikling av kunnskap på tvers av etablerte fagområder og disipliner.

Vi trenger spissforskning, men vi trenger også forskningsbasert kunnskap i alle sektorer av samfunnslivet og i regionene. Utvikling av kunnskap på bakgrunn av regionale behov er en forutsetning for sterke og levedyktige regioner. I en gjennomgang av høyere utdanning i Norge peker OECD på at utdanningssystemets bidrag til regional utvikling og vekst er underfokusert, og at potensialet for samarbeid med arbeidslivet er uutnyttet. Styrking av forskning og utviklingsarbeid knyttet til praksisfeltet er viktig i denne sammenheng.

Norge er et lite land. Vi tenger en arbeidsdeling mellom de ulike aktørene i sektoren, og vi trenger samarbeid og samhandling for å kunne ”løfte” fagområder til et internasjonalt høyt nivå. Dette forutsetter at institusjonene prioriterer mellom oppgaver, og at disse prioriteringene følges opp med aktiv styring og faglig ledelse innad.

Autonomi ved universiteter og høyskoler
Regjeringen legger følgende til grunn i Soria Moria erklæringen:

Universiteter og høyskoler ….. må være langsiktige og faglig selvstendige forvaltere av kunnskap. Regjeringen vil sikre frie og uavhengige universiteter og høyskoler som kan gi studentene en forskningsbasert undervisning tilpasset et moderne kunnskapssamfunn.

Autonomi og faglig frihet er en viktig premiss for den rolle universiteter og høyskoler skal fylle. Forskernes søken etter kunnskap – men også studentenes aktive deltakelse og rolle i forhold til å stille spørsmålstegn ved etablerte sannheter, er en viktig drivkraft for kunnskapsutviklingen. Vi erkjenner at vi i dag ikke kan vite, langt mindre styre, hva slags kunnskap vi trenger i framtida. På den annen side vurderes forskning og utdanning som så viktig for samfunnsutviklingen at sektoren har hatt en voldsom vekst de siste årene. Samfunnet har derfor også en forventning til sektoren om den gir noe tilbake.

Som forvaltere av kunnskap, og som eksperter som beveger seg på grensen til det ukjente, har både institusjonene og den enkelte forsker et stort ansvar for at forskningen skjer innenfor gode etiske rammer. Vi har mange eksempler på at kunnskap utviklet i et laboratorium eller ved et skrivebord har hatt utilsiktede konsekvenser som ikke lar seg tilbakekalle. Det er all grunn til å tro at saken om fabrikkerte data fra en forsker ved Radiumhospitalet som ble kjent før helgen, er en enkeltstående hendelse, og jeg ser ikke grunn til bekymring for norsk forskning generelt. Den er likevel en viktig vekker. Sviktende tillit i én sammenheng kan forplante seg. Jeg vil derfor bruke litt tid på dette.

Regjeringen ønsker å etablere et ”uredelighetsutvalg ” som blant annet skal se på saker om forskningsfusk. I løpet av våren tar vi sikte på å fremme en Ot. prp. om lovfesting av vårt eksisterende komitésystem for forskningsetikk, og et eget nasjonalt uredelighetsutvalg. Det vil i dette arbeidet også tas hensyn til de regionale forskningsetiske komitéers oppgaver og rolle også i lys av anbefalingene til et utvalg nedsatt av Helse- og omsorgsdepartementet (Nylenna-utvalget).

Jeg kan ikke sterkt nok understreke institusjonenes ansvar for å legge gode etiske rammer rundt kunnskapsutviklingen. Forståelse av etiske normer er avgjørende i all yrkesutøvelse. Derfor bør etikk undervises på alle nivåer ved universiteter og høyskoler. Forskningsetikk må inngå i all forskeropplæring. Etisk bevissthet må skjerpes både hos den enkelte forsker og på institusjonsnivå. Den foreliggende saken har blant annet gjort at vi stiller spørsmål om ansvaret som medforfatter tas tilstrekkelig alvorlig. Det er et lederansvar å gripe tak i uheldige saker som måtte oppstå, og jeg vil understreke institusjonenes ansvar for videre utvikling av sine kvalitetssikringssystemer slik at de avdekker, og har prosedyrer for å behandle, saker om fusk. Institusjonenes oppfølging av dette arbeidet vil bli diskutert på etatsstyringsmøtene i vår.

Institusjonenes økte autonomi og NOKUTs system for akkreditering innebærer at utdanningsinstitusjonene selv kan legge premisser for utvikling av sitt utdanningstilbud. Dette er viktig, men vi må samtidig tillate oss å stille spørsmålet om denne autonomien gir oss det fagtilbudet vi trenger i høyere utdanning. Klarer vi å ivareta bredden i tilbudet på en god måte, og gir det en god fordeling mellom studier på lavere og høyere grad? Klarer institusjonene å knytte an til samfunnets behov for kunnskapsutvikling, ikke minst regionalt?

Det at private høyskoler nå er kommet inn under samme lov som de statlige, gir departementet et større ansvar for disse enn før. Selv om de ikke skal styres på samme måte som de statlige, vil det bli stilt krav. Departementet legger derfor vekt på å styrke dialogen med de private høyskolene.

Et regionalt universitets- og høyskolesystem
Regjeringen sier i Soria Moria erklæringen at den vil styrke det regionale universitets- og høyskolesystemet. Universiteter og høyskoler har viktige felles oppgaver, men de skal også ha noe ulikt fokus. Det er behov for å tydeliggjøre de ulike institusjonstypenes roller og oppgaver.

Hovedoppgaver for universitetene har vært et bredt fagspekter med grunnforskning og forskerutdanning på mange områder. De vitenskapelige høyskolene har det samme ansvaret, men over ett eller et fåtall fagområder (profesjonsområder).

De nye universiteter skal være noe annerledes: betydning for regionens arbeids- og næringsliv er et kriterium for å få universitetsstatus. De må også videreføre det regionale ansvaret som høyskolene har i dag.

Høyskolene er hjørnesteiner for utdanning og forskning med spesiell vekt på utviklingsbehovet i de regioner de inngår i, og de yrker de utdanner til. Gode høyskoler er en forutsetning for utvikling av kompetanse og nyskapning med utgangspunkt i arbeids- og næringsliv i regionene og innen en rekke yrkesfelter. Høyskolene må ikke nedprioritere kortere yrkesrettede utdanninger eller etter- og videreutdanning. Gjennom sin lokalisering er de brohoder som sikrer befolkningen tilgang til studier, og som skaffer regionene kompetanse.

All høyere utdanning skal være forskningsbasert. Det foreligger ikke noen autoritativ definisjon av begrepet ”forskningsbasert undervisning”. Dette begrepet innebærer som et minimum at alle lærere er oppdatert på viktige forskningsområder innen det feltet de underviser. Det innebærer også at de institusjoner som tilbyr høyere utdanning må drive forsknings- og utviklingsvirksomhet innenfor de områder der de har et utdanningstilbud.

Det er i denne sammenheng interessant å se at det i Storbritannia nå diskuteres endringer i den resultatbaserte forskningsfinansieringen. Dels for å sikre utdanningsmiljøer et minimum av forskningsressurser selv om de ikke scorer så høyt i den resultatbaserte modellen, og dels ved at andre variabler, som utdanning og formidling, trekkes inn i vurderingen av miljøene. Samtidig foregår det en debatt om etablering av rene undervisningsuniversiteter.

I regjeringens politikk ligger at vi trenger både universiteter og høyskoler. Den forskningen som utføres ved høyskolene, med et mer regionalt og anvendt perspektiv, er viktig for å utvikle samfunnet i alle deler av landet med blikk for regionale forskjeller og fortrinn.

Det er et tankekors når NOKUT- akkrediteringene gir signaler om at studenter fra yrkesrettede studier uttrykker at forskning som utføres ved høyskolene, ikke støtter opp under de yrkesfelter som de utdanner seg til. Tvert imot uttrykker en del at forskningen trekker lærernes oppmerksomhet vekk fra felter som studentene opplever som viktige for deres læringssituasjon og utvikling av deres yrkeskompetanse. Lærerne innenfor høyskolesystemet må ha både teoretisk innsikt og praktisk kompetanse knyttet til yrkeslivet . Deres forskning og utviklingsarbeid må bidra til å gi studentene en teoretisk ballast for praktisk yrkesutøvelse.

En del av høyskolene utenfor de store byene sliter både med å rekruttere kvalifisert vitenskapelig personale og å få god studentsøkning. Disse skolene er viktige, først og fremst for de regionene de inngår i, men også som en del av utdannings-Norge som helhet. Institusjonsstrukturen vår har i høy grad bidratt til å sikre geografisk utjamning av høyere utdannet arbeidskraft. Vi må derfor spørre hva vi kan gjøre for at slike høyskoler kan bli gode på sine premisser. Alt kan ikke gjøres alle steder, og institusjonene må endre seg. Kreftene må konsentreres, og studietilbudene må skifte over tid, dersom nye idéer skal utvikles, nye behov dekkes.

Det er en klar tendens i sektoren til at de høyskoler som øyner muligheten, tar mål av seg til å bli universiteter. De er faglig ambisiøse og mobiliserer lokale støttespillere. Det utvikles nye planer for mastergrader og forskerutdanninger. Dette arbeidet kan vitalisere og befeste det faglige miljøet. Men ofte kan fagoppleggene være smalere, deltakerne færre og fagmiljøene mindre.

Grunnutdanningene er grunnmuren i det høyere utdanningssystemet, og det skaffer mannskapet i en rekke viktige yrker. Det er viktig at arbeidet for å bli universitet ikke går på bekostning av hensynet til grunnutdanningene – både i antall, kapasitet og kvalitet .

Institusjonsstrukturen er i endring, som følge av de spilleregler som gjelder, og ut fra initiativ i sektoren. Vi trenger universiteter og høyskoler som skal dekke mange oppgaver, som skjøtter en rekke funksjoner. Ut fra vår målsetting om et styrket regionalt universitets- og høyskolesystem tror jeg vi fortsatt er best tjent med ulike institusjonstyper. Dette er noe vi, i samarbeid med sektoren, vil arbeide videre med.

Kvalitetsbegrep og finansieringsmodell
Vi må satse på kvalitet: Dette er det bred politisk enighet om. Tradisjonell akademisk vurdering, kollegavurdering, er fortsatt det grunnleggende virkemiddel for kvalitet i forskning og utdanning. Satsing på kvalitet innebærer prioritering av ”de beste”. I tillegg til generelle ordninger med finansiering på grunnlag av kvalitet, er det etablert en rekke virkemidler for å gi spissmiljøer muligheten til å utvikle seg:

• Sentre for fremragende forskning (SFF)

• Sentre for forskningsbasert innovasjon (SFI)

• ordning for Yngre fremragende forskere (YFF)

• Modell med nasjonale forskerskoler er under utredning

I tillegg innførte vi i 2002 et nytt finansieringssystem med en basisfinansiering på 60%, og en resultatkomponent på 40%. Fra og med 2006 ble indikatormodellen for premiering av forskningsresultater lagt om, slik at forskningspublikasjoner premieres på grunnlag av kvalitet.

Å satse bare på de beste blir altfor snevert. Vi trenger kunnskap og kompetanseutvikling i bredden som gjør at kunnskap, og dermed potensial for utvikling, endring og omstilling sildrer ut i alle deler av samfunnet vårt. Ikke minst i regionene. Dette er også en forutsetning for kvalitet i forskningssystemet som sådan.

Det har i høy grad vært satt et likhetstegn mellom kvalitet og tradisjonelle akademiske vurderingsformer. En konsekvens av dette har vært at forsknings- og utviklingsarbeid i høyskolesystemet ikke har fått den oppmerksomhet det fortjener. Det er ingen tvil om at fremragende forskning på grunnlag av internasjonalt definerte akademiske kriterier er en helt nødvendig forutsetning for at norsk forskning skal gjøre seg gjeldende. Det er imidlertid heller ikke tvil om at det kan gjøres mye glimrende forskning, som eksempelvis er så lokalt forankret, eller forankret i så praktiske problemstillinger, at den i første omgang ikke er publiserbart i et internasjonalt høyt renommert tidsskrift.

Det bør vurderes om rangering i internasjonale tidsskrifter og tradisjonell kollegavurdering skal være det eneste kriteriet for å definere kvalitet i forskning. Departementet vil se nærmere på dette, blant annet i dialog med Norges forskningsråd.

Norge er et lite land i verden. Selv om vi satser tungt på utdanning og forskning, må også vi prioritere. Vi må ha både spiss og bredde – men vi kan ikke ha bredde over alt. Utfordringen blir å prioritere og tilrettelegge for samarbeid innenfor en ”likeverdig” – men uensartet sektor. I Soria-Moria erklæringen heter det at regjeringen vil utvikle et finansieringssystem for å fremme desentralisert høyere utdanning. Budsjettmodellen må videreutvikles i lys av dette.

Kvalitetsreformen videreføres
Vår rødgrønne regjering vil realisere målene med kvalitetsreformen, som er å gi bedre kvalitet og effektivitet i utdanningen og å fremme økt internasjonalisering. Vi ser at det i sektoren stilles viktige spørsmålstegn ved deler av reformen som vi må følge oppmerksomt. NIFU-STEP og Rokkan-senteret i Bergen har nå levert materiale som er viktig for dialogen om dette. Departementet avventer hele evalueringen. Det vil da bli lagt fram en melding for Stortinget om erfaringene med reformen.

Likevel et par ord om noen temaer som har vært diskutert den siste tiden.

NIFU-STEP og Rokkan-senteret har undersøkt det vitenskapelige personalets holdning til reformen, og funnet ut at 40 % av disse anser bachelor-graden som ekvivalent med den tidligere cand.mag.-graden, mens 57% mener den innebærer en nivåsenkning. Jeg sier meg enig med evaluatorene når de hevder at resultatet er bemerkelsesverdig positivt, tatt i betraktning at den nye bachelor-graden er ett år kortere.

Et stort flertall(75%) mener at Kvalitetsreformen vil bidra til økt produksjon av studiepoeng, men at med større undervisningsbelastning kan dette gå ut over forskningen. En holdningsundersøkelse gjort av Forskerforbundet viser også at flertallet av det vitenskapelige personalet mener det burde vært bevilget mer penger i forbindelse med reformarbeidet. Ikke veldig overraskende, kanskje.

Min oppfordring til institusjonene er å gå kritisk gjennom sin ressursbruk knyttet til utdanningstilbudene. Det er viktig å ivareta de sentrale målsettingene med kvalitetsreformen, som innebærer nye lærings- og vurderingsformer, nye samarbeidsformer mellom studentene, bruk av IT verktøy og internasjonalisering. Disse elementene ivaretar en bedre yrkesretting av studiene uten at dette går ut over det faglige innholdet. Institusjonene må løpende vurdere om moduliseringsgrad og eksamensformer er hensiktsmessige: Er det mulig å bruke ressurser på en mer effektiv måte, redusere antall tilbud på noen felt, tenke på nye måter med hensyn til bruk av lærerkrefter, for eksempel ved å bruke stipendiatenes fjerde år mer aktivt i læringsprosessene?

Det er også viktig at det stilles klare krav til studentenes innsats. Antall arbeidstimer per uke imponerer ikke. Institusjonene må definere læringskrav og læringsmål. Departementet deltar i arbeidet med et europeisk kvalifikasjonsrammeverk i høyere utdanning som skal bidra til ytterligere å endre fokus fra undervisning til læring og læringsutbytte.

NOKUT har som oppgave å evaluere og vurdere akkrediteringen til høyskoleutdanningene. NOKUT har gjennomført en akkrediteringsvurdering av sykepleierutdanningene, og er midt i en evaluering av allmennlærerutdanningene. Begge disse prosessene peker på vesentlige forhold som høyskolenes/universitetenes ledelse må gripe fatt i.

Det er viktig å understreke at det er institusjonene selv som har ansvar for kvaliteten i sitt utdanningstilbud. Institusjonene må i sitt kvalitetssikringssystem ha rutiner som sikrer kvaliteten i utdanning og vurderingsordninger. NOKUTs rolle med evalueringer kan aldri erstatte dette. Felles problemstillinger fra evalueringene av høyskoleutdanningene vil bli diskutert på en egen konferanse 15. mars.

NOKUT er et viktig redskap for departementet i arbeidet for å heve og sikre kvalitet ved lærestedene. NOKUTs kriterier sikrer at kvalifikasjonsnivået i faglig stab øker, og setter økt fokus på kompetanseheving. Vi forventer at institusjoner med yrkesrettede utdanninger bruker de ressurser og stipendiatstillinger de får til å styrke disse studiene. Det må imidlertid ikke føre til at fokus flyttes fra yrkesretting til teori uten forankring i studiets yrkesfelt. Det bør være mulig både å holde fokus på yrkesfeltet og å holde et høyt akademisk nivå. Departementet ønsker en åpen dialog med sektoren om dette.

I media har det vært en debatt om forholdet mellom finansieringssystemet og sensur. Det er betryggende å konstatere at to ferske undersøkelser viser at det ikke er belegg for å hevde at institusjonene slipper igjennom svake kandidater for å unngå å bli straffet i finansieringssystemet.

Rekruttering av vitenskapelig personale til universiteter og høyskoler
Forskningsmeldingen har satt høye ambisjoner for norsk forskning. Forskningen ved institusjonene og i arbeids- og næringslivet skal styrkes. Dette, sammen med kvalitetsreformen, gir store utfordringer i arbeidet med å rekruttere vitenskapelig personale og skolere dem.

Forskerutdanningen er en ryggrad i kunnskapssystemet vårt, og fokus for de siste års satsing på rekruttering. Vi trenger arbeidstakere med doktorgrad, først og fremst ved universiteter og høyskoler og i forskningssektoren for øvrig. Vi trenger imidlertid også folk med forsknings-kompetanse i forvaltning, i nærings- og samfunnsliv. Dels som forskere, og dels som aktører der beslutninger tas. Dette stiller krav til innholdet i forskerutdanningen. Ikke i form av tema eller metode, men i form av dialog og samspill mellom akademia og det arbeidsliv som de ferdige kandidatene skal fungere i.

I tillegg til ordningen med nasjonale forskerskoler er en ordning med nærings-ph.d under utredning i Norges forskningsråd. En tenker seg at stipendiater i utgangspunktet skal ha en dobbel tilknytning, både til en utdanningsinstitusjon og til en bedrift. Danmark har lenge hatt en slik ording med stor suksess.

Norge er kommet langt med likestilling på mange områder, men innenfor akademia er det et stort potensial for forbedring. Kvinnene er i flertall blant norske studenter. Det er en stor utfordring å utjevne kjønnsforskjeller i rekruttering til studier, både i såkalte manns- og kvinneyrker.

Det er også fortsatt en stor utfordring å rekruttere flere kvinner til stillinger i akademia. Innenfor realfag er situasjonen særlig alvorlig. Eksempelvis utgjør kvinner bare 6% av professorer innen teknologifag. Departementet forutsetter en betydelig økning i kvinneandelen de nærmeste årene innenfor en rekke fagområder.

Norge har en særdeles lav mobilitet i vitenskapelige stillinger. Dette er uheldig. Internasjonalt er det helt vanlig at en kandidat som har fullført forskerutdanning må ha sitt første tilsettingsforhold ved en annen institusjon enn den han eller hun er utdannet ved. Prinsippet er godt, men vanskelig å praktisere i Norge. Vi bør imidlertid tenke gjennom tiltak som bedre kan sikre mobilitet. Utlysning av alle stillinger i EUs mobilitetsportal forutsettes iverksatt ved lærestedene.

Vi ønsker forskningsbasert undervisning ved institusjonene, og vi ønsker å ha personalressurser til å kunne følge opp studentene på en god måte. Opptrappingen innen forskning kan imidlertid aldri være en funksjon av den til enhver tid eksisterende studenttilstrømming, og dette gir oss jo noen utfordringer. Vi må kunne ha høy utdanningskapasitet i populære studiefag, uten at forskningen i fagene styrkes tilsvarende. Omvendt kan realfag ikke dimensjoneres i forhold til dagens studenttilstrømning, fordi vi har et stort behov for både flere studenter og mer forskning.

Internasjonalisering
Den rød-grønne regjeringen vil videreføre satsingen på internasjonale samarbeidsordninger. Vi vil børste støv av et gammelt slagord ”Tenke globalt og handle lokalt”: Det er viktig for det norske samfunnet at vi utdanner nye samfunnsmedlemmer som har kunnskap om og forståelse for det store internasjonale samfunnet vi inngår i. Vi må også ta i bruk et globalt kunnskapstilfang i utviklingen av vårt eget samfunn. Dette er én viktig grunn til at vi satser på økt utveksling av forskere og studenter. Det foregår flere prosesser, særlig på europeisk nivå, som er viktige for den videre utvikling av norsk høyere utdanning og forskning.

Innenfor EU er utdanning et prioritert område innenfor Lisboa-prosessen, som har som mål å gjøre Europa til verdens mest konkurransedyktige og dynamiske kunnskapsbaserte økonomi innen 2010. Men Europa er mer enn EU. Norge har engasjert seg aktivt i Bologna-prosessen, og skal i høst arrangere en konferanse om forholdet mellom Bologna-landene og verden forøvrig. I Bologna-prosessen er det i praksis nå bare Hviterussland av de europeiske landene som ikke deltar. Prosessen vil være særlig viktig for utvikling av høyere utdanning i de fattige landene i sør og øst, og kan dessuten bidra til å etablere politisk kanaler som også vil være viktige i andre sammenhenger.

På forskningssiden blir internasjonalt samarbeid stadig viktigere, og EU er etablert som en finansieringskilde av stor betydning, nest etter Norges forskningsråd. EU-midler representerer ikke bare finansiering, men åpner også for samhandling med dyktige europeiske forskere. Like før jul ble EU-lederne enige om et langtidsbudsjett for EU. Det innebærer at midlene til rammeprogrammet for forskning skal ha en realøkning på 75% innen 2013.

Vårt samfunn er bygget på verdier og kunnskap som for oss er viktige å eksportere: På det globale plan står Norge bak et initiativ som har resultert i felles retningslinjer far OECD og UNESCO for kvalitetssikring av utdanning over landegrensene. Norge vil fortsette å ha fokus på utdanning som et middel til utvikling i de fattige delene av verden, og vil legge vekt på at internasjonalt utdanningssamarbeid skal være bærekraftig for alle parter, og ikke bidra til økte forskjeller i utvikling og velstand.

Vi har også viktige områder der vi må delta for å holde oss i ”forskningsfronten”, vi må være en attraktiv samarbeidspart for de dyktigste internasjonale forskningsmiljøer på utvalgte områder, og i land som vi prioriterer å samarbeide med: Noe av det første jeg gjorde da jeg overtok som minister, var å undertegne en forsknings- og teknologiavtale med USA. Denne vil bli fulgt opp med en USA-strategi. Vi jobber også med å framforhandle en bilateral avtale med India, og tar sikte på noe tilsvarende i forhold til Kina.

Avslutningsvis vil jeg bare få si at jeg har store ambisjoner på vegne av sektoren, og det er nettopp denne forsamlingen som skal bidra til å realisere målsettingene i utdannings-Norge. Jeg har stor tro på at dere kjenner dette ansvaret, og at dere enkeltvis og i fellesskap klarer å definere virkemidlene. Fra departementets side ønsker vi, og jeg, å ha en åpen dialog for å få dette til.

Lykke til med arbeidet!