Kunnskapsstrategier for Norge

Kunnskapsminister Øystein Djupedal, Lerchendalkonferansen 2006, Trondheim 10. januar 2006.

Aller først – takk for invitasjonen til en meget interessant og viktig konferanse! Jeg har hatt gleden av å delta tidligere år og har alltid gått klokere herfra.

I år står jeg her som kunnskapsminister, med hovedansvar for ett av Regjeringens høyest prioriterte områder, nemlig utdanning og forskning.

Det gleder meg at arrangørene bretter ut det store lerretet og ser på utfordringene og, ikke minst, mulighetene for norsk forskning i en global sammenheng.

Jeg er bedt om å snakke om "kunnskapsstrategier for Norge". Men før jeg går nærmere inn på det vil jeg understreke at kunnskap er en nasjonal strategi i seg selv. Det er på dette området vi kan bidra og hevde oss internasjonalt. Ikke på lave kostnader eller lavt skattenivå. Men på kunnskap.

Jeg merket meg selvfølgelig den ferske MMI-undersøkelsen som viste at norske bedriftsledere er langt mer opptatt av offentlig satsing på forskning og innovasjon enn av lavere skatter og avgifter. Det viser med all tydelighet at troen på skattelette som vekstfaktor er sterkt overdrevet. Kunnskap oppfattes som viktigere.

Det er i tråd med de tilbakemeldingene jeg selv har fått ved bedriftsbesøk. Og det er helt i tråd med Regjeringens politikk. Vi vil nemlig bruke mer av fellesskapets ressurser til å investere i kunnskap. Det er det som tjener fellesskapet best på sikt.

Jeg har også lyst til å sitere en kjent næringslivsmann, Kjell Inge Røkke. Da FrP hadde landsmøte for et par år siden inviterte de Røkke for å snakke om næringslivspolitikk, med sterke forventinger om å få bekreftet partiets forslag til skattekutt. Dette skjedde ikke. Da Røkke ble bedt om å nevne det viktigste vi politikere kunne gjøre, svarte han: ”Utdanning og kunnskap – vi må ta vare på den intellektuelle kapitalen. Det viktigste vi som nasjon kan ha fokus på, er å sørge for at de som jobber er de beste utdannende og oppdaterte i verden”.

For å oppnå den intellektuelle kapitalen Røkke her viser til, holder det ikke å tenke kun nasjonalt. Vi må møte og ta del i den betydelige kunnskapsutviklingen som foregår utenfor Norge. Og her er det flere utviklingstrekk vi må ta inn over oss:

1. Kunnskapsinvesteringene øker i de aller fleste land. De siste ti årene har for eksempel forskningsinnsatsen i hele OECD-området hatt en realvekst på over 40 pst.
2. Stadig flere land utenfor vesten satser på kunnskapsoppbygging. Kina har på kort tid rykket opp til å bli verdens tredje største FoU-nasjon.
3. Formelle samarbeidsarenaer blir mer omfattende og forpliktende. Like før jul ble EU-lederne enige om et langtidsbudsjett for EU. Det innebærer bl.a. at midlene til rammeprogrammet for forskning skal øke med 75% reelt innen 2013. Her får vi en stor arena for konkurranse og samarbeid med andre lands forskning.
4. Store FoU-bedrifter legger nå større vekt på å legge forskningsaktiviteten dit kompetansen er best, uavhengig av landegrenser. De er i mindre grad opptatt av at forskning skal skje i bedriften eller i nærheten av hovedkontoret eller produksjonen.

Hvordan skal vi møte denne utviklingen? Jeg mener at vi må ha en offensiv tilnærming:

For det første må vi se på globaliseringen av kunnskap som en mulighet, ikke en trussel. Det er som kjent anslått at 99 prosent av produktivitetsveksten i Norge skyldes forskning utført i utlandet. Økt forskning i andre land betyr altså økt kunnskapstilfang for oss. Forutsatt, selvfølgelig at vi er i stand til å innhente og bruke denne kunnskapen.

For det andre må vi slutte å betrakte oss selv som en ”kunnskapssinke”. Vi har selvsagt utfordringer. Men på mange områder er vi allerede en ledende kunnskapsnasjon: Vi har verdens høyeste utdanningsnivå. Vi er et foregangsland når det gjelder livslang læring. Og vi har flere forskningsmiljøer i verdensklasse, for å nevne noe.

For det tredje må vi slutte å betrakte vår samfunnsmodell som en bremsekloss for nyskaping og økonomisk vekst. Faktum er at den såkalte nordiske modellen, med bl.a. gode velferdsordninger og sterk offentlig sektor, gir et godt klima for innovasjon. Ifølge den siste World Competitiveness Report er de fire mest kreative landene i verden Finland, Norge, Sverige og Danmark – i den rekkefølgen.

I Brussel er det nå den nordiske modellen som trekkes frem som forbilde, ikke bare når det gjelder velferd, slik vi er vant til, men også når det gjelder vilkår for innovasjon. Og det mener jeg er logisk. De to tingene hører sammen.

Vi har altså et godt utgangspunkt og mange fortrinn. Det betyr igjen at vi skal ha høye ambisjoner.

Derfor sier vi i Soria Moria-erklæringen at ”Norge skal være en av de ledende, innovative, dynamiske og kunnskapsbaserte økonomier i verden på områder hvor vi har fortrinn”. På noen områder er vi der allerede. Men det betyr ikke at vi ikke skal satse ytterligere. Kunnskapsmessige fortrinn er ikke noe man kan lene seg tilbake og ”flyte på”. Fortrinn er noe man skal bygge videre på.

Regjeringen legger opp til en kraftig satsing på kunnskap – fra barnehagene, gjennom hele utdanningsløpet og selvsagt innen forskning, som jeg vil konsentrerer meg om i det følgende.

Noe av det første jeg gjorde etter nyttår var å samle Regjeringens forskningsutvalg, hvor omtrent halvparten av statsrådene deltar, og legge en strategi for å nå de forskningspolitiske ambisjonene fra Soria Moria. Vi har allerede satt i gang prosesser på flere områder:

En hovedoppgave blir selvsagt å heve forskningsinnsatsen til 3 pst. av BNP innen 2010. Det er bred politisk enighet om dette målet, men det er denne Regjeringen som får oppgaven med å realisere det. Vi starter perioden med tidenes forskningsbudsjett – en vekst på 1,3 mrd. Men vi må enda høyere bare for å nå den offentlige andelen på 1 pst. som Stortinget har lagt opp til.

I tillegg kommer oppgaven med å heve næringslivets FoU-innsats til 2 pst. av BNP. Det er trolig den virkelige utfordringen.

Flere fikk kanskje med seg de siste tallene fra SSB som viste nedgang på 600 mill. i næringslivets FoU i 2004. Den statistikken ga bare deler av bildet. Jeg tror vi skal vente til vi får hele bildet før vi trekker noen slutninger. Men vi bør uansett være forberedt på at vekstbehovet for næringslivet kan være minst like høyt som det forskningsmeldingen anslo.

Vi kommer til å snu alle steiner for å finne måter å øke forskningsinnsatsen i næringslivet. Mange nye tiltak er allerede i gang eller under utvikling, bl.a:

1. Sentre for forskningsdrevet innovasjon, som har medført hele 58 søknader, hvorav en stor andel fra NTNU og SINTEF . Sistnevnte står som vertsinstitusjon for hele 16 søknader.
2. Norwegian Centres of Expertise
3. Nærings-phd
4. Etablererstipend for forskere

Og vi vil styrke etablerte tiltak, som brukerstyrt forskning og FoU-kontrakter.

Men vi vil gå enda videre.

Regjeringens forskningsutvalg har satt i gang et eget arbeid hvor flere departementer skal samarbeide om arbeidet med å nå 2%-målet. Vi vil selvsagt være åpen for alle gode bidrag til det arbeidet.

Økt internasjonalisering er en annen del av strategien. Det handler både om å delta i internasjonale nettverk og konkurransearenaer, og om å gjøre Norge til et attraktivt vertsland for forskning.

Like før jul hadde jeg gleden av å undertegne en bilateral forsknings- og teknologiavtale med USA. Det betyr at vi for første gang har en forskningsavtale på statlig nivå med verdens største FoU-nasjon. Det sier seg selv at dette er noe vi vil få utbytte av på en rekke områder. Men amerikanerne inngår heller ikke en slik avtale av pur godvilje. De har også klare interesser av å samarbeide med oss, blant annet merket jeg meg sterk interesse for våre styrker innen klimaforskning og polarforskning.

Vi jobber også med å fremforhandle en bilateral forskningsavtale med India, og med sikte på noe tilsvarende i forholdet til Kina.

I tillegg må vi ha ambisjoner om å få lagt mer internasjonal forskningsvirksomhet til Norge. Her må vi være mer offensive enn vi har vært til nå. Både fordi vi har mye å tilby som bør synliggjøres bedre, og fordi våre sjanser øker når tilgangen til kunnskap blir et viktig kriterium for lokalisering av FoU-aktivitet.

Og vi skal huske at noen få bedrifter kan utgjøre en stor forskjell. Det er i dag nærmere 700 utenlandskeide bedrifter som driver FoU i Norge, men de 25 største står for hele 80 pst. av investeringene. Kunne vi bare tiltrekke oss FoU-aktiviteten til to-tre virkelig store forskningsintensive bedrifter, ville det gitt en vesentlig vekst i vår FoU-innsats.

Men det gjelder selvsagt også andre veien: Hvis en av de FoU-tunge bedriftene som allerede er her, ikke lenger finner det attraktivt å forske i Norge, vil innsatsen gå ned. I Sverige kjenner man denne utfordringen virkelig på kroppen. Der hviler en betydelig del av den samlede FoU-innsatsen på en håndfull bedrifter som har fått utenlandsk eierskap de siste årene. Fortsatt FoU-aktivitet i Sverige krever at svenske kunnskapsmiljøer er attraktive.

Regjeringen får om kort tid en utredning fra Forskningsrådet og Innovasjon Norge med forslag til tiltak for lokalisering av internasjonal FoU-virksomhet i Norge. Den skal vi se på med stor interesse. Men generelt vet vi jo allerede en del om hva som kreves for være et attraktivt land å drive forskning i:

Vi må for det første ha en bred kunnskapsbase. Vi må utdanne dyktige kandidater og ha universiteter, høyskoler og institutter som kan hevde seg i internasjonal sammenheng. Det innebærer bl.a. en sterk satsing på grunnforskning. En slik satsing har selvsagt langt flere formål enn å bidra til verdiskaping.

Men gode grunnforskningsmiljøer er også helt nødvendig for at vi skal være konkurransedyktig som kunnskapsnasjon. Innenfor OECD pekes det nå på en utvikling mot såkalt "open innovation", som innebærer at bedrifter i stadig større grad henvender seg til universiteter, høyskoler og institutter for å få den kunnskapen som før ofte ble utviklet innenfor bedriften. De er selvsagt på jakt etter de beste miljøene og de beste kandidatene.

I den forbindelse må vi også styrke rekrutteringen til realfag. Jeg skal ikke gå inn på tallene som viser at vi har en formidabel utfordring her. De er dessverre altfor kjent. Men jeg kan love at dette arbeidet har høy prioritet. På fredag var jeg i Trondheim og besøkte bl.a. NTNU, Matematikksenteret, Vitensenteret, RENATE og Eberg skole, en skole der det blir satset på matematikk. Her fikk jeg se mye godt arbeid som gjøres for å styrke kunnskapen om og rekrutteringen til realfagene. Jeg fikk også forslag til hva vi kan gjøre enda bedre. Dette vil vi følge opp.

I det nye Kunnskapsdepartementet har vi endelig muligheten til å få en samlet strategi for hele utdanningsløpet – fra barnehage og frem til doktorgrad. Den muligheten skal vi utnytte i realfagsstrategien. For det er mange som har pekt på behovet å stimulere interessen på et tidlig stadium.

Besøket på fredag ga meg også tro på at det går an å lykkes med realfag i Norge. Ved NTNU har for eksempel den nye femårige lærerutdanningen i realfag (LUR) blitt så populær at den tiltrekker seg de aller beste studentene. Gode realfagslærere vil være en nøkkel til å sikre den brede kunnskapsbasen vi vil være avhengig av.

I tillegg til den brede satsingen på kunnskap går Regjeringen inn for å satse spesielt på områder hvor vi har åpenbare fortrinn. Vi vil føre en aktiv forsknings- og næringspolitikk, med samspill mellom bedrifter kunnskapsmiljøer og offentlige myndigheter. En næringsnøytral tilnærming passer ikke i et land som Norge. Jeg mener at man skal satse på å bli bedre der man allerede er god og der man har fortrinn.

Energi og miljø er kanskje den mest opplagte kandidaten i så måte: Er det noe som er sikkert, så er det at verdens etterspørsel etter energi vil øke i årene fremover. De fleste anerkjente prognoser anslår en vekst på ca. 60% de neste 30 årene. Samtidig skal altså CO2 utslippene reduseres kraftig. Og vi har alle nylig sett hvordan energiforsyning kan bli internasjonal storpolitikk.

Verden trenger altså mer og renere energi og forutsigbare leverandører. Her kan Norge spille en viktig rolle: Vi er faktisk verdens tredje største eksportør av olje- og gass. Basis for det hele er grunnleggende kunnskap, nytenkende forskning og utvikling av verdensledende teknologi.

Samtidig kan vi være ledende også når det gjelder utviklingen av miljøvennlig energi. Regjeringen har ambisjoner om at Norge skal bidra og være pådriver i internasjonalt samarbeid om utvikling av miljøvennlig teknologi, energisystemer og satsing på fornybar energi. Dette omfatter både en mer miljøvennlig olje- og gassvirksomhet, blant annet gjennom reduksjon av CO2-utslippene, men også gjennom en målrettet satsing på fornybare energikilder.

På dette området deler vi langt på vei EUs prioriteringer i sjette rammeprogram. I EUs program for bærekraftige energisystemer har Norge gjort det svært godt. Norge har generelt hatt en høy suksessprosent på energiområdet, og deltakelsen er spesielt god i prosjekter innenfor hydrogen, brenselsceller og CO2-håndtering. Her har vi åpenbart sterke miljøer å bygge videre på. Det gjelder også innen den mer grunnleggende forskningen.

For eksempel har geologer ved Universitetet i Oslo funnet ut at norsk sokkel har volum nok til å lagre hele det samlete europeiske kraftverksutslippet av karbondioksid de neste 800 årene, og at denne karbondioksiden til slutt omformes til marmor, med andre ord en sikker lagringsform. Det er høyst relevant kunnskap i dag.

I tillegg ønsker vi et krafttak knyttet til vind, hydrogen og sol – og andre fornybare energikilder. Satsingen på miljø-, energi- og klimaforskning er ikke meislet ut i detalj. Derfor har Regjeringens forskningsutvalg startet et eget arbeid også på dette feltet. Og det vil selvsagt skje i dialog med sentrale miljøer i norsk forskning.

Andre opplagte satsingsområder er IKT, som både er en egen næring og som inngår i så si alle deler av samfunnet, marin forskning, maritim forskning og satsingen på Nordområdene. Sistnevnte har til og med fått et eget regjeringsutvalg, ledet av utenriksministeren. Men det er soleklart at kunnskap, ikke minst med hensyn til energi og miljø, vil stå helt sentralt også i Regjeringens Nordområdestrategi.

Et annet forskningstema som Regjeringen vil se nøye på er bioteknologi. Vi mener at Norge skal delta aktivt i denne forskningen, og vil åpne for forskning på overtallige befruktede egg på bestemte vilkår. Her går vi ett skritt videre i forhold til Bondevik-regjeringen. Samtidig skal vi ha øynene åpne for de vanskelige etiske spørsmål som dette reiser.

Bioteknologi er i forskningsmeldingen trukket frem som ett av tre prioriterte teknologiområder, fordi bioteknologisk forskning får stadig større betydning på en rekke områder som matproduksjon, helse og miljø. Også her vil det være avgjørende at forskningen tar utgangspunkt i Norges naturgitte forutsetninger, for eksempel innen havbruk.

Et siste tema jeg vil nevne her er forskning som kan gi økt kunnskap om utstøting fra arbeidslivet. Dette må karakteriseres som Norges største velferdspolitiske og økonomiske utfordringer. Årlig utbetales nærmere 100 mrd. kroner til trygd i forbindelse med ufrivillig fravær fra arbeidslivet. Samtidig mangler vi kunnskap om hvordan vi kan få flere tilbake i jobb. En reduksjon på bare 10 pst. ville både bedret livet til mange ufrivillige trygdemottakere og frigjort 10 mrd. offentlige kroner til andre formål. Det er nok et eksempel på at vi bør se velferd og verdiskaping i sammenheng, og på at forskning kan bidra i betydelig grad.

Jeg har også lyst til å peke på et fortrinn Norge bør utnytte bedre – kvinnene. Vi er kommet langt på likestillingsområdet i Norge. Men den kunnskapen og kompetansen kvinnene representerer er ikke godt nok utnyttet.

To av norsk forsknings største utfordringer er å styrke realfagene og øke næringslivets forskning. På nettopp disse to områdene er kvinner særlig underrepresentert. Kvinner utgjør bare 6 prosent av professorene i teknologifag og bare 18 prosent av forskerne i næringslivet. Her har både akademia og næringslivet en utfordring.

På europeisk nivå har man allerede grepet fatt i denne problemstillingen, blant annet gjennom initiativet "Women in industrial research". Vi har all grunn til å følge opp på norsk side.

Jeg hadde lyst til å avslutte med denne oppfordringen. Jeg kommer nemlig direkte fra en konferanse i Oslo om ledelse for likestilling i akademia og jeg lovte å hilse denne forsamling fra dem med dette viktige budskap!

Mitt hovedpoeng er at Norge har gode forutsetninger for å lykkes på den globale kunnskapsarenaen, vel å merke hvis vi bygger videre på de fortrinnene vi har. Og det er nettopp det Regjeringen har til hensikt å gjøre.

Takk for oppmerksomheten!