Likestilling styrker norsk forskning

Innlegg av kunnskapsminister Øystein Djupedal i Dagbladet 24. januar 2006.

God forskning blir ikke til i et vakuum. Ny forskning bygger på eksisterende viten. Forskere fra ulike fagmiljøer og land utfyller hverandre ved å belyse samme tema fra ulike vinkler. Forskere trenger hverandre som kunnskapskilder, inspiratorer, diskusjonspartnere – og ikke minst som kritikere. Et mangfold i forskningen er nødvendig for at forskerne skal kunne fylle de rollene de har overfor hverandre som kolleger. Dette innebærer blant annet at vi må rekruttere forskere av begge kjønn.

Den rød-grønne regjeringen har som mål at kvinner og menn i samme grad skal delta på viktige beslutningsarenaer – innen ulike felt og på alle nivåer. I dag er kvinner klart underrepresenterte i forskningen. Under 30 prosent av forskerne i Norge er kvinner. Blant professorer er kvinneandelen bare 17 prosent. Dette er et demokratisk problem fordi kvinner i mindre grad enn menn setter dagsorden og prioriteringer for forskningen. Underrepresentasjonen av kvinner i akademia utgjør også et samfunnsøkonomisk problem. Verdifullt talent forblir uutnyttet og vi mister viktige muligheter. Likestillingstiltak må derfor være en integrert del av strategien for å nå Regjeringens ambisiøse forskningspolitiske mål.

Det er bred politisk enighet om at forskningsinnsatsen i Norge bør økes til tre prosent av BNP innen 2010. Dette innebærer at forskningsinnsatsen i næringslivet må øke betydelig. Vi er også enige om at realfagene skal styrkes. Disse satsingsområdene er riktige og viktige, men stiller samtidig forskningssektoren overfor store likestillingsutfordringer.

Når næringslivet satser mer på forskning, vil en større andel av norske forskere arbeide i foretakssektoren. Kjønnsubalansen blant forskere i foretakssektoren er i dag markert større enn innenfor andre sektorer. Dette henger blant annet sammen med hvilke fagområder næringslivet rekrutterer fra. Kvinneandelen blant forskerne i næringslivet er bare 18 prosent. Når vi nå skal styrke forskningsaktiviteten i næringslivet, får vi en velkommen mulighet til å øke denne andelen. På europeisk nivå har man allerede tatt tak i denne problemstillingen, blant annet gjennom initiativet "Women in industrial research".

Kjønnsbalansen varierer ikke bare mellom ulike sektorer, men også mellom forskjellige fag. Et samlet Storting vedtok i fjor vår at de tematiske områdene energi og miljø, hav, mat og helse skal gis spesielt gode vilkår, og at vi skal satse på teknologiområdene IKT, nye materialer og bioteknologi. Mange av forskerne som arbeider for å realisere disse satsingene vil komme fra fagområdene matematikk, naturvitenskap og teknologi, hvor kvinneandelen er spesielt lav. I 2003 var 13 prosent av universitetsforskere i matematikk og naturvitenskap kvinner. Bare 6 prosent av de vitenskapelig ansatte ved teknologifagene var kvinner. På professornivå er kvinneandelen enda lavere. For å forhindre at den styrkede innsatsen på enkelte tematiske områder fører til en dårligere kjønnsbalanse i forskningen, må det arbeides spesielt for å få flere kvinner til realfagene på alle nivåer.

Forskningsledelse og internasjonalisering vektlegges stadig mer i norsk forskningspolitikk. Ledererfaring, utenlandsopphold og internasjonalt samarbeid blir stadig viktigere for forskernes karrieremuligheter. Også på disse områdene står vi overfor likestillingsutfordringer. Tendensen til at kvinner er mer underrepresenterte jo høyere opp i stillingshierarkiet man kommer må snus. Det er også avgjørende å sikre en god kjønnsfordeling på deltagelsen i internasjonalt samarbeid. Foreløpig ligger EU foran vårt eget forskningsråd når det gjelder å innhente og systematisere informasjon om likestilling i prosjektene de finansierer.

Regjeringen er villig til å forskjellsbehandle det underrepresenterte kjønn dersom det er dette som må til for å oppnå en bedre kjønnsbalanse. Dagens likestillingslov gir også adgang til ulik behandling dersom det fremmer likestilling mellom kjønnene. De høye kvalitetskravene ved rekruttering til høyere vitenskapelige stillinger ligger selvsagt fast. EFTA-domstolen slo for tre år siden fast at øremerking av vitenskapelige stillinger for kvinner er i strid med EØS-avtalen og likebehandlingsdirektivet.Det fratar oss et viktig virkemiddel. Enkelte EU-land benytter seg imidlertid av økonomiske virkemidler for å rekruttere fra det underrepresenterte kjønn. Vi ønsker å se nærmere på hvilke muligheter vi har for å bruke slike virkemidler.

Årsakene til den skjeve kjønnsfordelingen i akademia er mange og sammensatte. Arbeidet for å bedre situasjonen må begynne tidlig. Kunnskapsdepartementet har utviklet strategien ”Realfag, naturligvis!” for å øke interessen for realfag blant elever generelt og jenter spesielt. Det er opprettet nasjonale sentre for matematikk og naturfagene samt en rekke publikumsrettede vitensentre. Samtidig med at vi videreutvikler satsingen på realfag, vil vi styrke yrkes- og utdanningsrådgivningen. Utdanningsdirektoratet arbeider også for tiden med en strategi for bedre kjønnsbalanse i utdanningene.

Med Kvalitetsreformen og den nye universitets- og høyskoleloven fikk institusjonene et større strategisk ansvar for sin egen utvikling, også på likestillingsfeltet. Kunnskapsdepartementet følger opp dette arbeidet gjennom å etterspørre institusjonenes likestillingsplaner og fastsette likestillingsmål gjennom tildelingsbrevene til institusjonene. I 2006 har vi bedt om en mer omfattende rapportering på kjønnsbalanse blant studenter og forskere enn tidligere. Dette vil gi oss en bedre forståelse av utfordringene i sektoren og grunnlag for å sette egnede likestillingsmål. For å støtte institusjonene i deres likestillingsarbeid, opprettet Kunnskapsdepartementet for to år siden Komité for integreringstiltak – Kvinner i forskning. Da komiteen arrangerte en konferanse om likestilling i akademia 10. januar i år, var over 200 deltagere fra norsk forskning til stede, mange av dem i lederstillinger. Dette illustrerer utdannings- og forskningsinstitusjonenes sterke engasjement for likestilling!

Vi har en enestående mulighet for å fremme likestilling i forskningen de nærmeste årene. Mange av dem som i dag er ansatt i forskerstillinger vil gå av med pensjon innen en tiårsperiode, og nye personer vil komme inn. Nyutlysninger er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig, betingelse for å få flere kvinnelige forskere. Det er bare dersom vi faktisk bruker slike muligheter til å rekruttere blant underrepresenterte grupper at likestillingssituasjonen blir bedre. Vår regjering skal gjøre det vi kan, men det er også viktig at forskningsmiljøene selv gjør det de kan for at situasjonen forbedres.