Tale ved ANSAs 50. generalforsamling

Politisk rådgiver Roger Pedersens innlegg på ANSAs 50. generalforsamling, 11.08.06, Oslo.

Kjære venner og partnere i ANSA,

Gratulerer med dagen!

Det hender at interesseorganisasjoner får en slik stilling at de inngår som uunnværlige medspillere i forvaltningen av viktige samfunnsgoder. Slik er det blitt med ANSA. Som premissleverandør i samfunnsdebatten, som fagpolitisk og fagforeningspolitisk forkjemper for utenlandsstudentenes sak, som rådgiver og kompetansekilde for myndighetene, som informasjonsformidler og som velferdsorganisasjon – i alle disse rollene er ANSA en viktig og pålitelig profesjonell aktør. Det betyr selvfølgelig ikke at vi alltid har sammenfallende syn eller felles interesser. Men det betyr at ANSA i sin rolle og med sitt mandat gjør en viktig jobb og bidrar til at den internasjonale utdanningspolitikken er så god og så gjennomdrøftet som den stort sett er.

Når vi møter ANSA, vet vi på forhånd at det er en del temaer som dere brenner for, og der dere gjerne vil ha klare svar. Ved en anledning som denne synes jeg det er vanskelig å gå inn i en altfor konsis diskusjon. Jeg vil heller gå gjennom en del hovedsynspunkter og planer vi har og den betydningen vi ser at ANSA kan ha i arbeidet med å sette planene i verk.

Da ANSA ble til, var studier i utlandet av mange ansett som en annenklasses løsning for dem som ikke fikk plass på studiene i Norge. Og på et mer politisk nivå var den helt klar og dominerende begrunnelsen for at det i det hele tatt forekom, at man dessverre ikke hadde mulighet til å utdanne et tilstrekkelig antall nøkkelpersoner i Norge. Når landet var i stand til å ta seg av sine egne utdanningsbehov, ville selvfølgelig alle foretrekke å studere i sitt hjemland. Da ville det ikke lenger være behov for ANSA, og organisasjonen kunne trygt avvikles.

Som vi vet, er det ikke gått slik, selv om vi i dag stort sett kunne være selvforsynte med studieplasser i høyere utdanning ut fra en slik snever betraktning. Man kan si at vi har skjønt at det å studere i utlandet har en verdi i seg selv – vi får ikke bare flere ingeniører og økonomer ved å sende noen ut for å lære, vi får til sammen et mer konkurransekraftig produksjons- og arbeidsliv, og det er noe vi trenger. Det er dette som er knesatt med Kvalitetsreformen – internasjonalisering er en forutsetning for å lykkes med høyere utdanning.

I tillegg er det nå slått fast at det er universitetene og høyskolene som skal innkassere en viktig del av denne gevinsten. Gjennom studentmobiliteten oppstår partnerskap og nettverk med læresteder over hele verden – slik blir norsk høyere utdanning bedre.

Det står respekt av ANSA som har klart å tilpasse seg slike omveltninger og beholdt sin rolle som talerør og kompetansekilde for utenlandsstudentene. Men det minner oss også om at skiftende tider krever skiftende strategier. I mange år har hensynet til studentenes frie valg av studiested gjort at vi finansierer utdanning i utlandet samtidig som norske studieplasser – ofte i de samme fagene – står tomme.

Vi må vurdere nøye hvor lenge det kan fortsette å være slik. Når vi investerer nærmere 2 milliarder kroner i året på utenlandsstudier, må vi forutsette at vi kan legge pengene dit de tjener norske interesser. Studentenes valg er viktig, men ikke enerådende. Riktignok skal studielån betales tilbake til Lånekassen, men de pengene som brukes ute, blir jo igjen etter oss i vertslandet, og betyr at vi virkelig importerer utdanning for den summen som er nevnt. Spørsmålet er også om vi i større grad skal benytte økonomiske incentiver til å styre studentstrømmen mot viktige samarbeidsland for Norge.

Det vil generelt være vanskelig å øke de totale kostnadene ved studiefinansiering til utenlandsstudier. Kanskje er det for råflott å tilby full finansiering av studier i utlandet i alle fag, uten å vurdere hvilken kompetanse det er viktigst for landet å komplettere? Dette tror jeg det vil bli nødvendig å gå ordentlig igjennom, og jeg er glad for at ANSA er med på det arbeidet som er satt i gang med å se på reglene for godkjenning av studier i utlandet.

Vi planlegger et fagseminar om disse spørsmålene til høsten, og jeg ser fram til en nyttig debatt om hvordan og hvorfor vi skal finansiere internasjonaliseringen av norsk høyere utdanning.

En viktig forutsetning for at vi som samfunn kan dra nytte av internasjonaliseringen, er at vi klarer å gjøre læresetene her i landet til deltakere heller enn konkurrenter. Det har selvfølgelig stor betydning at samfunns- og næringslivet i Norge får de impulsene og den kompetansen utenlandsstudentene bringer tilbake, men det er et minst like viktig mål at de som studerer – her eller i utlandet – får ta del i en global kunnskapsflyt som gir høyere kvalitet til studiene og bedre deling av verdens hjernekraft.

Jeg er som sagt imponert over det ANSA har gjort for å finne sin plass som talerør og velferdsorganisasjon også for den store gruppen delstudenter, som ikke tar hele, men deler av sin utdanning i utlandet. Det er tydelig at den hjelpen dere kan gi, er en viktig trygghet for de mange som nok kan tenke seg å ta et utenlandsopphold, men synes det er mye som er skummelt. Å vite at noen, helst noen som er på stedet, kan gi hjelp dersom noe går galt er kanskje det som skal til for å tørre å ta steget ut i det ukjente.

Jeg har selv litt fartstid som utenlandsstudent i et ikke altfor fjernt utland, og jeg kan bekrefte at det å komme ut til et litt annerledes fagmiljø, jobbe sammen med folk med litt andre innfallsvinkler og med en litt annen slags karriere som siktemål – det bidrar til å utdype egen faglig utvikling og forståelse.

Dessuten kan jeg bekrefte hvor viktig det kjennes å vite at man gjør noe som er gjennomtenkt og ikke betyr en uakseptabel risiko. Det skal kanskje være litt spennende og litt utfordrende å begi seg ut i verden, men til syvende og sist skal man kunne bruke det man har lært og lære noe man har bruk for. ANSA inngår i et system som gir den tryggheten.