Tid for læring

Kunnskapsminister Øystein Djupedals innlegg på Nasjonal opplæringskonferanse i regi av Akershus fylkeskommune, 16. 08.07, Lillestrøm

Tid for læring

Godtfolk, takk for invitasjonen!

 Det er ikke ofte jeg står foran en forsamling som har en så direkte innvirkning på hvordan videregående opplæring i Norge vil utvikle seg i årene framover. Jeg er glad for denne anledningen til å invitere til samarbeid om det jeg ser som de mest sentrale utfordringene i skoleåret som ligger foran oss. 

De neste ukene skal partiene kjempe om velgernes tillit. Kampen står blant annet om hvem som skal forvalte det viktige og omfattende lokale ansvaret for skole og utdanning. Men selv om det kan gå varmt for seg når vi diskuterer for eksempel privatskolelov, er det også bred enighet om svært mye av utdanningspolitikken. I dag vil jeg inviterer dere til samarbeid om en særlig viktig oppgave: å få flere til å fullføre videregående opplæring.  

Dette handler om å sørge for at ungdom i Norge har muligheter til å skaffe seg en trygg utdanningsplattform å bygge voksenlivet sitt på, og det handler om at vi som samfunn skal få den kompetansen vi trenger. Vi er ikke så mange her i landet. Vi trenger kompetansen til hver enkelt av oss.  

Ingen å miste
Jeg har en veldig klar oppfordring til dere og til alle landets fylker. Følg opp hver enkelt ungdom som er i risikosonen for å droppe ut. La dem føle at de blir sett og støttet opp. Gi dem muligheter til å få motivasjonen tilbake. Vi har ikke råd til å minste en eneste en.   

Jeg treffer mange engasjerte skolefolk som strekker seg langt for å se hver enkelt elev og sørge for at alle henger med. Jeg har møtt lærere som drar hjem til enkelte elever og får dem av gårde på skolen. Jeg har møtt skoleledere og lærere og rådgivere og skoleadministrasjoner som bryr seg. Og slik bør det være! La oss strekke oss til det ytterste for å motivere og backe opp hver eneste ungdom som er i ferd med å falle fra.  

Vi må ha en skikkelig oppfølgingstjeneste i hvert eneste fylke som kan trå til når noen faller fra og få dem på sporet igjen. På dette som på så mange andre områder av samfunnet lønner deg seg å forebygge og forhindre problemer framfor å reparere.  

Jeg vil at ungdom i Norge skal ha like muligheter til å lykkes. For snart ett år siden la jeg fra stortingsmelding nr 16 …og ingen sto igjen. Her dokumenterte vi grundig at vårt utdanningssystem har sosiale skjevheter vi er nødt til å få bukt med. Å endre dette krever en systematisk innsats som involverer hele utdanningssystemet vårt. Men jeg er sikker på at vi kan lykkes.  

Et hovedpoeng i stortingsmeldingen er tidlig innsats. Når Mohammed eller Kari eller Knut dropper ut av videregående, skyldes det ofte ikke forholdene i videregående i og for seg, men problemer som har oppstått tidligere.  

Når så mange sliter med lesing og skriving når de begynner på videregående, sier et selv at det er lett å gi opp når de faglige kravene er store og det ikke lenger er obligatorisk å gå på skole. Vi må jobbe hardere for at alle som har mulighet for det, har de grunnleggende ferdighetene på plass når de er ferdig med grunnskolen. 

Vår hovedutfordring er å sikre at alle barn og unge faktisk lærer det de trenger. Skal vi lykkes bedre i dette, må skolen kompensere for sosial ulikhet, og ikke videreføre sosial ulikhet. Skal vi lykkes må vi sette inn tidlig innsats, er et hovedbudskap i stortingmelding nr 16. Satse mer på de minste, og kvitte oss med ”vente og se”-holdninger.  

Men selv om tidlig innsats og forebygging er viktig, er det viktig at tiltak settes inn også senere i opplæringsløpet. La meg nevne de mest konkrete tiltakene vi nå setter i verk: 

Rådgivning
Jeg vet av egen erfaring at det er lett å velge feil. Selv har jeg faktisk forsøkt meg på videregående opplæring to ganger. Jeg startet friskt på Katta i Trondheim, i den tro at jeg skulle bli akademiker.  Men jeg var altfor utålmodig og rastløs. Så heldigvis fikk jeg sjansen til å velge på ny, og fant et praktisk yrke som passet min personlighet bedre. Og jeg skjønner at det er lett å miste motivasjonen når man halvveis i en utdanning forstår at man har valgt feil, og må starte på nytt.  

Jeg vil styrke rådgivningstjenesten, og har satt av 15 millioner kroner til dette i 2007. Bedre yrkes- og utdanningsrådgivning vil gjøre at flere velger riktig. Riktig utdanning vil gi høyere motivasjon og bedre forutsetninger for læring.  

Vi har øremerket midler av de 15 mill slik at alle fylkeskommunene kan opprette hvert sitt partnerskap for karriereveiledning. Alle fylkene vil få den samme oppstartsummen som de tre foregangsfylkene har fått til dette. I tillegg er det fordelt midler til at rådgivere i videregående skole skal kunne bidra til bedre rådgivning på ungdomstrinnet. Dette vil både øke kvaliteten på rådgivningen generelt, og samtidig være et bidrag økt samarbeid mellom skoleslagene.   

Jeg vil også styrke rådgivningen ved å dele den inn i en sosialpedagogisk del, og en yrkes- og utdanningsdel, og utvikle veiledende kompetansekriterier for rådgivere. Jeg tror dette er et viktig grep for få til en god og målrettet rådgivning.   

Fagopplæringen
Et flertall av de som slutter uten formell kompetanse, går på yrkesfaglige utdanningsprogram. Men – og dette synes jeg er viktig – det ikke dermed er sagt at hovedansvaret ligger på yrkesfagene. Som jeg tidligere har vært inne på, handler ikke frafall om hvor den enkelte er rett før han eller hun slutter, men hva som har skjedd i de tidligere årene.  

Ikke desto mindre må vi også se på hva vi kan gjøre for å gjøre tilbudet til den enkelte elev enda bedre der de er. Dette innebærer selvsagt også et blikk på fagopplæringen. En viktig innsats som jeg tror vil bidra, er at flere lykkes med å legge til rette for yrkesretting av fellesfagene og en opplæring i disse som er praktisk og variert. 

Opplæring til grunnkompetanse
For ungdom er ulike. Mange flere enn i dag har muligheten til å gjennomføre et ordinært utdanningsløp om forholdene bare blir lagt bedre til rette. Mange flere kan henge med om de får mulighet for en mer praktisk innrettet utdanning. Men noen vil ha nytte av at det tilrettelegges et annerledes utdanningsløp enn det vanlige 3-årige eller 2+2. 

Et tiltak jeg også har stor tro på er et utviklingsarbeid kalt Opplæring til grunnkompetanse. Ordningen vil gjelde for de som etter avsluttet grunnskole ønsker en mer praktisk opplæring. Ordningen er tenkt slik at elever som avslutter ungdomsskolen, skal kunne søke seg til et planlagt toårig løp, hvor hoveddelen av opplæringen vil være praksisrettet og foregå i bedrift. Etter endt opplæring har kandidaten en formell og gjenkjennelig kompetanse, som arbeidslivet kan etterspørre. Kompetansemålene skal være delmål på vei til fullt fagbrev, slik at ordningen også skal kunne inngå i et fagbrev uten forsinkelse.  

Forsøksordningen starter opp nå i høst, med tre fag i tre fylkeskommuner, og det er tenkt en utvidelse av ordningen fra høsten 2008. 

Framtidens fag- og yrkesopplæring
Min oppgave som Kunnskapsminister er å ha blikket rettet langt frem. Jeg er opptatt av framtidas endringer på arbeidsmarkedet og de konsekvenser dette vil ha for fag- og yrkesopplæringen.  

Framtidas utdanningssystem og arbeidsmarked vil i større grad preges av økt mobilitet, økt konkurranse og økt innovasjonstakt. Det vil være behov for en godt rustet og høyt kompetent arbeidsstyrke og høy yrkesdeltakelse. Fremtidig verdiskapning og sysselsetting vil i stor grad være avhengig av et utdanningssystem med høy kvalitet. Dette er viktig både for økonomisk vekst og sosial utjevning. Fag- og yrkesopplæringen er av stor betydning for arbeidsstyrkens kompetanse, og det er derfor jeg mener at det er behov for å vie denne delen av utdanningssystemet mer oppmerksomhet.  

Jeg ønsker et solid fundament for å kunne ta riktige valg for fremtidens fag- og yrkesopplæring, og har derfor oppnevnt et offentlig utvalg som har fått et bredt mandat. 

Utvalg for fag- og yrkesopplæringen
Utvalget skal konsentrere seg om de utviklingstrekkene i nærings- og arbeidslivet som er av betydning for strukturen og innholdet for fremtidens fag- og yrkesopplæringen. De skal se på:

• Den teknologiske utviklingen
• Kravene til innovasjonsevne i produksjon og tjenesteyting
• Utfordringer knyttet til økt konkurranse i et mer globalisert marked
• Endringer i arbeidsmarkedet som følge av den demografiske utviklingen, større mobilitet og konkurranse om arbeidskraft
• Og ikke minst behovet for kompetanse i offentlig tjenesteyting, blant annet i helse- og omsorgssektoren

 Utvalget er bredt sammensatt og inkluderer partene i arbeidslivet og medlemmer med  ulik kompetanse innen fagfeltene utdanning, arbeidsmarked, samfunnsøkonomi og internasjonale forhold. Innstillingen skal leveres høsten 2008. 

Jeg har store forventninger til resultatet! 

Programfag til valg/Prosjekt til fordypning
Som sagt, legges mye av grunnlaget for det som skjer, for eksempel med hensyn til frafall, allerede i grunnskolen. Jeg vet at overgangen mellom skoleslagene er utfordrende for elevene. Jeg er derfor opptatt av å knytte de ulike trinnene nærmere hverandre.  

Programfag til valg skal gi elevene muligheter til å bli kjent med innhold, arbeidsoppgaver og metoder fra de utdanningsprogrammene de vil møte i videregående opplæring. Faget vil dermed gjøre overgangen mer smidig for elevene, og gi et bedre grunnlag for å velge riktig når det gjelder videre utdanning.  

Prosjekt til fordyping vil gi elever på de yrkesforberedende utdanningsprogrammene mulighet til å fordype seg i områder av spesiell interesse allerede fra første dag. Her har skole og arbeidsliv en unik mulighet for et tett samarbeid!

Jeg vil gjerne også minne om at vi har bevilget 65 millioner kroner til "Kunnskapsløftet fra ord til handling", med øremerkede midler til kampen mot frafall. Dessverre har det fått skuffende lav søkning.  Både dette programmet, Programfag til valg og Prosjekt til fordyping gir et handlingsrom som kan og bør benyttes. Så nå er det opp til skoleeierne. Få skolene med – ansvarliggjør, bevisstgjør. Man til engasjement og begeistring for de mulighetene som er der! 

Ressurser
Talen min i dag har tittelen tid for læring. Mange lærere vil vel kanskje si at det er tid det skorter på. Men tid handler om ressurser. Og det står faktisk ikke så dårlig til med ressursene i videregående skole. For eksempel har fylkeskommunene klart å opprettholde ressursbruken pr. elev, til tross for betydelig vekst i elevtallet.  

Det koster både tid og penger å lage en god skole. Men voldsom pengebruk i seg selv er ingen garanti for kvalitet og læring. Det avgjørende er hvordan midlene brukes og at vi har de menneskelige ressursene som trengs i skolen. Kompetente og engasjerte lærere er vår aller viktigste ressurs. Men et godt fysisk arbeidsmiljø for elever og lærere og utstyr som kan bidra til en variert og spennende opplæring er selvsagt også viktig.

IKT
Et område som lett sluker mye penger, er IKT. Ha gjerne store ambisjoner! Men ambisjonene må følges av en gjennomtenkt pedagogisk plan for bruken av IKT, for digitale læremidler og ikke minst for lærerkompetanse.  

Det er jo lærerne som er garantisten for at utstyret blir brukt som noe mer enn avanserte skrivemaskiner. Hvis ikke IKT blir forankret i den pedagogiske praksisen, mister vi det store potensialet for innovativ og motiverende opplæring som IKT gir. 

Derfor har vi også satset på utvikling av digitale læremidler. Fylkene har gått sammen om å skape en Nasjonal digital læringsarena (NDLA), der elevene skal få gratis tilgang til digitale læremidler. Mye av dette vil bli helt nyutviklede læremidler, og NDLA legger opp til spennende måter å arbeide med fagstoffet på, som er i tråd med den interaktive og delende kulturen elevene er vant med fra Internett. I første omgang vil NDLA dekke fellesfagene norsk og naturfag, men hvis resultatet blir bra, vil vi vurdere å utvide til flere fag. 

Innføringen av gratis læremidler for elever i videregående skole er et historisk løft for sosial utjevning. Staten bruker i år over 350 millioner på gratis læremidler i vgo, hvor over 280 millioner går direkte til fylkeskommunene! Det vi har gjort, er ikke tilfeldig. Det ligger et klart verdivalg bak mine og Regjeringens beslutninger og handlinger. Vårt ønske er at reformen ikke bare skal være en sosial reform, men også bidra til kvalitet og læring.  

Etter vedtaket om innfasing av gratis læremidler har diskusjonen om elev-PCer vært, det vi vel må kunne kalle en het potet, i den politiske debatten.  

La meg slå en ting klart fast: Skolene står fritt til å velge hva slags læremidler og metoder de ønsker å bruke. Dette gjelder både trykte - og digitale læremidler og digitalt utstyr.  

La meg kort klargjøre hvorfor vi ikke har inkludert midler til bærbare PCer i den økonomiske kompensasjonen til fylkeskommunene: 

Vi mener at det er skoleeier som har og fortsatt skal ha ansvaret for IKT-infrastrukturen i de videregående skolene. Derfor er det opp til skoleeier å avgjøre om de ønsker at alle elever skal ha egen PC eller ikke. Det er mange som over flere år har satset på stasjonære PCer, og lagt infrastrukturen opp etter dette. 

Dessuten har dette selvsagt en kostnadsside. Gratis PC til alle 190 000 elever i VGO finansiert av staten ville koste over 1 mrd. Det er ikke en prioritering vi har ønsket eller hatt budsjettmessig rom for. 

Opplæringsloven pålegger nå altså skoleeier ansvaret for å holde elevene med de nødvendige trykte og digitale læremidler og digitalt utstyr. Men loven åpner også for at skoleeier kan kreve en mindre egenandel av elevene til bærbare PCer dersom elevene sparer utgifter til f.eks. kalkulator, kladdebøker o.l. og får beholde PCen.  

Vi har satt et tak på hvor høy egenandel som kan kreves der hvor skolene ønsker å pålegge elevene ha egen PC på skolen. Jeg vil gjerne få minne om at det også fantes et tak for dette før innføring av gratis læremidler. Tidligere var det bare anledning til å pålegge elevene egen-eid bærbar PC dersom elevene ikke fikk større utgifter til skolemateriell og utstyr enn de ellers ville hatt. 

En liten spørreundersøkelse blant fylkeskommunene viser over halvparten har innført en eller annen ordning med obligatorisk elev-eide PCer. De fleste har slike ordninger ved bare noen skoler, eller i noen klasser.  

Fordi gratis læremidler fases gradvis inn er forutsetningene for egenandeler forskjellig for vg2-elevene enn for vg1- og VKII-elevene. Dermed kan fylkeskommunene ha ulike finansieringsmodeller for de ulike elevgruppene. 

Selv om det har vært en del støy omkring PCer i videregående, er det mitt inntrykk at fylkene satser offensivt og bra på IKT i videregående.  

Og jeg vet – som også dere vet – at det ikke er noen vei tilbake når det gjelder IKT. Bruk av digitale verktøy er en del av læreplanene i alle fag, på alle trinn, og vil bli en mer og mer integrert del av eksamens- og vurderingsformer. God IKT-bruk kan gjøre skolen vår mer spennende, gi økt læringsutbytte og økt faglig trivsel. Ikke minst vil det bety at vi tar ungdoms teknologibruk på alvor. Men lite gjennomtenkte og forhastede investeringer kan bli pengesluk som gir lite avkastning i form av læring.  

Lærerne avgjør
Ingenting er viktigere for skolen enn lærerne. Hvis vi ser bort fra elevene selvsagt .. Ingen informasjonsteknologi i verden kan erstatte kompetente og motiverte og dyktige lærere. Vi må ta godt vare på dem vi har, og motiverer flere til å utdanne seg til lærere. Særlig innen realfagene trenger vi å rekruttere flere lærere.  

Vi har en forholdsvis bra lærertetthet i norsk skole. Men vår regjering ønsker at vi skal ha enda flere lærere slik at enda flere elever kan oppleve å bli sett, og slik at lærerne kan gjøre en enda bedre jobb med fagene. Vi må sørge for at lærerne har tid, og for at de kan gi elevene tilbakemeldinger som de kan vokse på.

Vurdering
Tid for læring. Det er fristende å sitere en av våre nordnorske diktere, Liv Lundberg, som sier: Det er viktig å ha nok tid. Men det er ikke nok å ha tid. 

Kunnskapsløftets læreplanverk har klare mål for elevenes og lærlingenes kompetanse i alle fag. For å kunne vite om elever og lærlinger nærmer seg faglige mål er vurdering et helt sentralt verktøy.  

Samtidig er vår regjering opptatt av å framheve et bredt kunnskapssyn. Elevene skal også tilegne seg kompetanse for livet som ikke kan måles og veies. Også for slik kompetanse er faglig relevante tilbakemeldinger fra lærere og instruktører en viktig del av læringsprosessen.   

Mange elever har møtt for svake forventninger til faglige prestasjoner. Når 400.000 voksne har for dårlige grunnleggende ferdigheter, er det et klart uttrykk for dette.  

Evaluering og vurdering handler ikke bare om å utvikle måleverktøy, kartleggingsverktøy, karaktersystemer og skalaer  -  det handler også om  utvikle en kultur for vurdering.  

I Stortingsmelding nr. 16,…og ingen sto igjen, pekes det på fire hovedutfordringer på vurderingsfeltet:

• regelverket for individvurdering oppfattes ikke som klart nok
• både lærerutdanningen og skolen mangler tilstrekkelig kompetanse i vurdering
• det er svak vurderingskultur og vurderingspraksis i skolen
• det er forsket lite på individvurdering i Norge 

Jeg har gitt Utdanningsdirektoratet i oppgave å iverksette en tiltakspakke som samlet sett skal bidra til å møte disse fire hovedutfordringene.

I løpet av de kommende åra må målet med dette være å skape en skole hvor elevene i større grad får tilbakemeldinger som de kan vokse på, oppleve mestring med og som kan føre til at flere lærer mer. 

Avslutning
Vi står nå ved starten av et nytt skoleår, det andre etter at de nye læreplanene ble innført. Jeg forventer at Kunnskapsløftet følges godt opp på hver enkelt skole og lærebedrift, hos hver enkelt lærer og instruktør.  

Vi som jobber med utdanningspolitikken forvalter et stort og viktig ansvar. Vi har ansvar for at alle som vokser opp i Norge skal ha like muligheter til å lære og til å ta i bruk sine evner og talenter, til beste for den enkelte og for samfunnet. Vi har ansvar for å forvalte den viktigste formuen Norge sitter på – vår ”humankapital”. Vi har ingen å miste! Ingen skal stå igjen.

Utdanningssystemet vårt er avhengig av godt lagspill. Både mellom de ulike politiske nivåene og mellom ulike samfunnsaktører. Arbeidslivets organisasjoner spiller og skal spille en viktig rolle særlig når det gjelder fag- og yrkesopplæringen. Lærernes og elevenes organisasjoner er helt sentrale aktører.   

Og jeg håper dere vil bidra til arbeidet som gjenstår med å løse noen av de utfordringene – knyttet til frafall, vurdering og sosiale ulikheter – som jeg har snakket om i dag. Mitt mål er like muligheter for alle.  

Lykke til, alle sammen, med å sammen lage en enda bedre opplæring for alle - både i skole og lærebedrift .