Tale ved åpning av Den norske filmfestivalen, Haugesund 18/8-07

- Æ vil også gjerne si noen ord, sier Telegrafisten Ove Rolandsen.

- Siden æ e bedt hit i kveld, og har kommet frivillig.

Slik begynner en av de vakreste scenene i norsk film; Rolandsens tale i avskjedsselskapet for Kaptein Henriksen og hans forlovede Elise Mach, Rolandsens store kjærlighet. Kapteinen har akkurat lagt ut om hvor godt det skal bli å reise sørover, bort fra nord, bort fra kulde, bort fra mørket.

Men Rolandsen ser annerledes på mørket. For når mørket kommer, kommer stjernene klarere frem på himmelen.

- Jeg vil bare tale beskjedent om stjernene, sier Rolandsen.

- Det er en fin tid som kommer nu. Mørket. Da kan du peke deg ut en stjerne og så kan du tro at den er din.

Mørket er fantastisk. Mørket om høsten som får stjernene frem. Men kanskje ennå mer dette mørket; mørket i en kinosal like før filmen skal til å begynne.

Det mørket som får lyset til å skinne, og stråle historier, drømmer og følelser fra lerretet til oss. Det mørket som gir sitringen like før en film skal til å begynne, og den deilige følelsen når filmen er i gang og det er like før bevisstheten din forlater det rommet du sitter i, og går inn i filmens univers.

Jeg må komme med en kjærlighetserklæring: Jeg elsker film. Av og til, når jeg blir intervjuet om mine største kulturopplevelser, kan samtalen forløpe seg omtrent slik:

Favorittkonsert: Amadeus av Milos Foreman
Beste skuespill: Romeo og Julie med Leonardo di Caprio og Claire Danes
Beste rockeopplevelse: The Wall med Alan Parker
Beste bokopplevelse: The Hours med Nicole Kidman
Beste diktopplevelse: Il Postino med Pablo Neruda og Massimo Troisi
Favorittmusikk: filmmusikken til Cinema Paradiso
Når gråt du sist: da jeg sist hørte filmmusikken til Cinema Paradiso

Og så videre.

I mange år ble vi fortalt at film ikke var kunst. At film var underholdning, som de kabaretene og varietetene den vokste fram fra. I dag vet vi bedre. I dag vet vi at ikke bare er film kunst - film er fantastisk kunst, kanskje det ypperste menneskeheten har kommet innenfor kunsten.

Filmen er helt unik. Filmen kombinerer nesten alle kunstformer og alle kunstnere:

-          forfattere
-          skuespillere
-          komponister
-          musikere
-          fotografer
-          scenografer
-          kostymedesignere
-          animatører
-          grafiske designere

Etter mitt syn må ethvert land som ønsker å være et kulturland, også være et filmland. Norge skal være et slikt kulturland. Derfor er film et av de viktigste områdene i regjeringens kulturløft. Derfor bruker vi 60 millioner mer på film i 2007 enn man gjorde i 2005. Derfor skal vi øke det enda mer til neste år.

Vi skal klare målet om at hver fjerde billett på kino er til norske filmer. Vi skal la de nye talentene slippe til og utvikle seg. Vi skal vise verden at norsk film er i verdensklasse.

Vi er på god vei. I fjor vant Sniffer gullpalme for beste kortfilm i Cannes. Den danske dikteren vant Oscar. Kunsten å tenke negativt fikk regipris i Karlovy Vary. Reprise vant journalistprisen i verdens største publikumsfestival i Toronto. Filmen vi skal se i kveld – Tatt av kvinnen – er tatt ut til samme festival i år. Og mange andre har fått priser og heder.

Dere fortjener en stor takk. Dere gjør oss stolte over å være norske, og til en glede å være filmminister. Dere sørger for at vi også kan fylle filmlerretet med vårt innhold. I bunn og grunn er det også det regjeringens filmmelding egentlig handler om. Vi skal fortelle våre historier. Vi skal berøre, engasjere og bevege, med våre historier fra nord. Og ikke bare de profesjonelle filmkreftene, men også en generasjon oppvoksende barn og unge som gjennom ny teknologi kan være sine egne filmskapere, fortelle sine historier, og bli sett.

Midt i en valgkamp som sikkert kommer til å dreie seg om bompenger, skattelette, bensinpriser og opsjoner. Det er ikke bare det som kan telles i penger som betyr noe. Under åpningen av Festspillene i Harstad traff jeg ei som hadde vært med i 25 år, hun fortalte om gleden ved å være med:

- Vi mennesker blir stadig stimulert på det intellektuelle plan. Men det er det som berører hjertet som er viktig, det er det som er verdifullt. Det hjelper meg til å finne ut av hvem jeg er. Når festspillene er over, vil jeg være en annen person enn jeg var før det startet, sa hun.

Den norske filmfestivalen i Haugesund gjør oss til andre mennesker. Filmene dere viser oss, gir oss drømmer. Dere lar de stjernene lyse, som skaper nye tanker og nye følelser i oss. 

Rolandsen ville bare tale beskjedent om stjernene.

 - Noen sier at de bare er som steiner på himmelrommet å regne, sier Rolandsen, men det kan jeg bestemt ikke gjøre meg til talsmann for. Og jeg vet hva jeg snakker om.

- Da jeg kom til det her stedet og ikledde meg telegrafistuniformen, da ble jeg truffet av en slik stjerne. Men den hang så høyt på himmelen, at et menneske som meg aldri kunne nå den, om jeg strakk meg aldri så mye. Men lyset fra den nådde meg, og det, det har jeg gjemt i mitt hjerte.

- Og så er det slik med stjernene at de er så barmhjertige at de fortsetter å lyse, lenge etter at de har blitt borte.

De filmene som Den norske filmfestivalen gir oss vil fortsette å lyse lenge. De opplevelsene vi vil få de neste åtte dagene vil vi ta med oss i hjertene lenge etter at festivalen er over.

Det er en stor glede å erklære Den norske filmfestivalen i Haugesunds for åpnet.