Et tilrettelagt samfunn - et miljø for alle

REHAB 2006 – ett steg videre. Hotell Royal Garden, Trondheim.
Statsrådens foredrag under 1. dags fellessesjon mandag 16. januar.

Møteleder, kjære forsamling.

Det er en stor glede for meg å være her på denne kongressen. Jeg har selv en yrkesbakgrunn som har brakt meg i nær kontakt med rehabiliteringssektoren som dere representerer. En sektor som har store utfordringer - og som ofte må takle vanskelige følelser knyttet til menneskers livssituasjon.

Og det er menneskets situasjon som opptar meg sterkt. Rehabilitering er å bringe mennesker som er i en vanskelig livssituasjon tilbake til funksjonsdyktighet. Målet for funksjonsdyktigheten til den enkelte kan være ulik. Det samme kan funksjonsevnen bli. Men det dreier seg om å kunne være med sitt eget liv. Med i det samfunnet hver enkelt er en del av. Med på en likeverdig måte i forhold de funksjonsevner hver enkelt besitter.

Jeg er derfor glad for at dere har valgt å fokusere på 1) et tilrettelagt samfunn, 2) individuelle prosesser og 3) arbeid/utdanning og deltakelse. Dette er et løft i forhold til det ”tradisjonelle” fokus på individet eller ”klienten” i en behandlingssituasjon. Det bringer større perspektiver inn i begrepet rehabilitering. Det stiller krav til økt kunnskap og en bred forståelse av utfordringene.

Vi har en stor jobb foran oss i Norge. Det er blitt sagt at: Hvis du har råd til en rullestol, kommer du deg overalt i USA, mens i Norge får alle som har behov for det en rullestol, men kommer ingen vei. Vårt mål må være å skape vei. Vi må skape et tilrettelagt samfunn basert på likestilling og likeverd. Rehabilitering av enkeltmennesket – i dette eksempelet i form av rullestoler - blir meningsløs hvis ikke boliger, transportsystemer og offentlige tjenester er utformet slik at individet kan fungere ut i fra sine forutsetninger.

I dag finnes alt for mange barrierer – ikke bare i form av høye fortauskanter og utilgjengelige byrom og husrom – men også i form av forvaltningsmessige sektorgrenser og fag- eller profesjonsgrenser. Disse må brytes ned. Staten skal derfor gå foran og oppildne til et bredt samarbeid om å lage omgivelser som alle kan ha nytte og glede av.

Regjeringens handlingsplan for økt tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne inneholder slike perspektiver – blant annet forutsettes det at strategien om universell utforming legges til grunn for alle løsninger og aktiviteter i samfunnet.

Universell utforming betyr at produkter, bygg og uteområder som er i alminnelig bruk, skal utformes på en slik måte at alle mennesker skal kunne bruke dem på en likestilt måte så langt det er mulig uten spesielle tilpassinger eller virkemidler. Prinsippene om universell utforming skal således legges til grunn for område- og produktutforming, i bygningsprosjektering, i innkjøpskriterier og undervisning, for å nevne noen sentrale områder.

Universell utforming stiller krav til hele samfunnet. Miljøverndepartementet gjør en koordineringsjobb i sentralforvaltningen for å sikre at alle sektormyndigheter tar fatt i prinsippene og innarbeider dem på egne ansvarsområder.

Universell utforming er nå tatt inn i lov om høyere utdanning. Prinsippene er lagt til grunn for utvikling innen bygg- og boligsektoren. Og de er tatt i bruk å bedre tilgjengeligheten i transportsektoren. Som det første offentlige nettsted i Norge tok Miljøverndepartement selv i bruk automatisk opplesing av skjermtekst med syntetisk tale. I dagens nettbaserte verden er dette et viktig hjelpemiddel for blinde og svaksynte.

Fra departementets side skal vi også sørge for at universell utforming bringes inn blant fylkesmennenes oppgaver. Her er det allerede gode initiativ på gang, blant annet inviterer Møre og Romsdal einskapsfylke om kort tid til konferansen Universell utforming – et rom for alle.

Vi har også klart for oss at det er i kommunene det må skje. Det er her gapet mellom den enkeltes funksjonsevne og samfunnets utforming i siste instans må fylles.

Plan- og bygningsloven gir kommunene store muligheter. I løpet av min tid i høst som statsråd har jeg virkelig oppdaget hvilket fantastisk redskap plan- og bygningsloven er på veldig mange felt. Så også innen kongressens tema. Kommunene kan legge føringer for å oppnå livskvalitet og gode lokalmiljøer; lage styringssignaler som er forpliktene for ulike aktører for å oppnå god helse og legge grunnlaget for at rehabilitering kan foregå der folk bor og lever. Selv om mye rehabiliteringsarbeid må være institusjonstilknyttet, fines de varige løsningene best i hjemmemiljø og vante og trygge omgivelser.

I vurderinger med tanke på endringer i plan- og bygningsloven, legges det derfor vekt på at bedre tilgjenglighet i større grad kan oppnås gjennom plan- og bygningslovsystemet. Et virkemiddel her er rikspolitiske retningslinjer for universell utforming som vil foreligge om ca. ett år. Disse vil legge ytterligere føringer for hvordan det tilgjenglige samfunnet kan skapes gjennom kommunal og regional planlegging.

Det er spesielt viktig at kommunale planbestemmelser blir fulgt opp i byggesakene og den praktiske områdeutforming. Kommunene kan også legge krav til håndverksmessig utførelse inn i innkjøpkriterier både for byggeoppgaver og for drift og vedlikehold.

Kristiansand er et godt eksempel på en kommune som har utvidet medvirkningsprinsippet i plan- og bygningsloven til å omfatte svært aktiv samhandling mellom det kommunale rådet for funksjonshemmede og alle kommunale etater og virkeområder i kommunen. I helse- og rehabiliteringsarbeidet blir det lagt vekt på koordinering, individuell tilrettelegging, universell utforming og forebygging. Dette gjelder også i forbindelse med friluftsliv og kollektivtransport. Bygg og uteområder er gjort mer tilgjengelig, noe som har gitt både sosiale, helsemessige og økonomisk gevinster.

Dette bringer meg over til spørsmålet om penger. Jeg er ikke av dem som tror på at penger alene må til. Men jeg er opptatt av at vårt arbeid har varige virkninger, og at det har en gjenbrukseffekt for nye mennesker.

I statsbudsjettet er det mange budsjettposter og tilskottsordninger som kan anvendes slik at virkningene blir varige. Ca 200 millioner kroner kan knyttes direkte til tiltak som gir økt tilgjenglighet. 20 millioner kroner av disse ligger på mitt budsjett som tverrsektorielle stimuleringsmidler. I øvrige aktuelle tilskottsordninger kan graden av økt tilgjengelighet bare sjelden måles økonomisk.

I utredningen Fra bruker til borger ble det regnet ut at full tilgjengelighet i Norge vil koste flere milliarder kroner. Sett i forhold til dette er beløpene foran forsvinnende små. Jeg legger derfor mer vekt på den kunnskap som kan spres gjennom bedre forståelse. Det gjelder å utnytte det mulighetsrom som alltid finnes. Slik kan vi bidra til å bygge opp et tilrettelagt samfunn.

Jeg er derfor glad for at jeg her i Trondheim kan registrere at Trondheim kommune er blitt med i et viktig arbeide som nettopp går på å utnytte egne mulighetsrom. Et av tiltakene i Handlingsplanen for økt tilgjengelighet heter Universell utforming som kommunal strategi. Trondheim er en av 16 kommuner som skal delta aktivt i dette tiltaket. Trondheim har vedtatt at prinsippet om universell utforming skal legges til grunn for all planlegging og utførelse. Byens motto for arbeidet er: "Trondheim en funksjonsvennlig by,” med vekt på fysisk tilrettelegging, informasjon, kunnskapsformidling og utvikling av samarbeidsrelasjoner. Her ligger det mange gode insitament for å oppnå det tilrettelagte samfunn.

Trondheim vil om en måned være vertskap for den første samlingen for disse 16 kommunene. Jeg er spent på hva disse i felleskap kan finne av gode virkemidler, metoder og løsninger. Jeg vil følge dette arbeidet nøye.

Dette kommuneorienterte tiltaket er et av mange i handlingsplanen for økt tilgjenglighet som angår kommunen og som angår arbeidsfeltene til alle dere. Jeg vil oppfordre dere til å være våkne i forhold til hvordan det tilrettelagte samfunnet kan utvikles. Jeg mener det i stor grad kan finnes gjennom medvirkning. Vi må derfor alle være med å lage dette samfunnet.

Dere forstår hvordan individene fungerer, med erfaringer fra yrkesliv, som samfunnsaktører i nærmiljø og som foreldre. Denne viktige innsikten er svært verdifull i lokale prosesser. Jeg har stor tro på at når Miljøverndepartementet i 2010 skal rapportere til Stortinget på resultater etter Handlingsplanen for økt tilgjengelighet, vil et markert felt være hvordan samvirke har brutt barrierer og hvordan resultatene kan måles på flere samfunnsområder.

Jeg takker for oppmerksomheten, ønsker lykke til med kongressen og dere alles videre arbeid.