Ny giv for vannforvaltningen

Miljøvernminister Helen Bjørnøys tale ved åpning av høringskonferanse om forslag til forskrift om rammer for vannforvaltningen, Oslo 24. januar 2006

Kjære konferansedeltakere,

I Norge tar vi rent vann i springen for gitt. Det vekker overraskelse når vi av og til opplever at drikkevannet gjør oss syke, eller når vi får giftalger i badevannet eller tungmetaller i ferskvannsfisken.

I Norge har vi nok vann. Likevel har også vi brukerkonflikter. I høst fikk jeg selv merke at vassdragsinngrep engasjerer sterkt både nasjonalt og lokalt. Slik skal det være! Vannet angår oss alle. Vi er alle brukere og påvirkere av vann.

Da FNs generalsekretær Kofi Annan lanserte vanntiåret på verdens vanndag 22. mars i fjor, brukte han et talende bilde. Han pekte på vannet som vår livline for å overleve og for bærekraftig utvikling i det 21. århundre. Han understreket at vi sammen må forvalte vannet bedre.

Dette er ikke første gang FN gjennomfører et internasjonalt vanntiår. Under FNs internasjonale vanntiår på 1980-tallet satset man storstilt på teknologi. Når de varige resultatene på vann og sanitær har uteblitt i mange land, skyldes dette blant annet et manglende fokus på å styrke de institusjonene som skulle sørge for en god vannforvaltning. Det ble ikke lagt vekt på medvirkning fra brukerne av vannet. De ulike konkurrerende belastninger på vannforekomstene ble ikke sett i sammenheng.

I dag vet vi bedre. Nå er det allment anerkjent at framtidens vannforvaltning må være helhetlig og økosystembasert. Med gjennomføringen av EUs rammedirektiv for vann har vi fått et sentralt verktøy for en mer helhetlig og økosystembasert vannforvalting i Norge.

Det var et viktig skritt da SFT i november i fjor kunne sende utkast til forskrift om rammer for vannforvaltningen på høring. Og det er en stor glede for meg å åpne den første av fire høringskonferanser om dette regelverket. Forslaget er for det alt vesentlige en saksbehandlingsforskrift. Nye saksbehandlingsregler vekker sjelden interesse blant folk flest. Men akkurat i dette tilfellet er det faktisk snakk om en reform av norsk vannforvaltning.

Framtidens vannforvaltning skal bli mer helhetlig, den skal være økosystembasert, den skal være kunnskapsbasert og ikke minst skal den være basert på åpenhet og medvirkning.

Norsk vannforvaltning er fragmentert. I kommuner, fylkesmannsembeter, fylkeskommuner, direktorater, departementer og frivillige organisasjoner har vi både spesialisering og bredde i vannmiljøet vårt. Vi har sagt at alle myndigheter som i dag har et ansvar for vannmiljøet beholder dette ansvaret. Vi etablerer ingen nye myndigheter. Derimot skal vi stille krav om bedre samhandling - mellom de ulike myndighetene – og mellom myndighetene og brukerne.

Den nye vannforvaltningen skal ha hele nedbørfelt som sitt naturlige utgangspunkt. Dette er en forutsetning for å kunne se belastninger og tiltak i sammenheng.

Landet skal deles inn i vannregioner på en slik måte at ingen nedbørfelt deles. Antall vannregioner er fortsatt ikke endelig avklart – 14 og 5 er to hovedalternativer som er foreslått. Inndelingen i vannregioner er et spørsmål som dere skal se nærmere på senere i dag – og som jeg er sikker på at mange vil ha synspunkter på i høringsuttalelsene.

Noe som allerede er avklart, er at én fylkesmann får et særskilt lederansvar som vannregionmyndighet i den enkelte region. Fylkesmannens ansvar vil innebære å være koordinator, pådriver og megler – en ikke helt ukjent rolle vil jeg tro.

Høringsforslaget inneholder også forslag til hvilke embeter som skal være vannregionmyndighet – og hvilke som ikke skal være det. Også på dette punktet forventer jeg engasjement i høringsuttalelsene. Jeg vil likevel understreke at alle fylkesmennene vil ha en viktig rolle, uavhengig av om de blir utpekt som vannregionmyndighet eller ikke.

Fylkesmennene skal imidlertid ikke gjøre jobben alene. Vi forutsetter at vannregionmyndigheten skal utføre de ulike oppgavene i nært samarbeid med andre. Det skal nedsettes vannregionutvalg. Viktige deltakere vil blant annet være NVE, Mattilsynet, Statens landbruksforvaltning, Fiskeridirektoratet, Kystdirektoratet og Vegdirektoratet – foruten andre berørte fylkesmenn, kommuner og fylkeskommuner.

Nye strukturer og rutiner skal opp å stå. En ny forvaltningsmodell er likevel ikke et mål i seg selv. Målet er å oppnå en miljøtilstand som ligger så nært opp til naturtilstanden som mulig. Såkalt ”god tilstand” skal måles ut fra både forurensning og naturmangfold – med andre ord ut fra en økosystemtilnærming.

Forskriftsutkastet sier også mye om hva som skal legges til grunn når tilstanden i vannforekomstene skal fastsettes. Egenskapene til ulike typer vannforekomster er likevel forskjellige. Mer presise miljømål for den enkelte vannforekomst skal derfor fastsettes regionalt og lokalt.

For å nå miljømålene, skal det gjennomføres en sektorovergripende planprosess. Regjeringens skal i løpet av våren legge fram en helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet. På samme måte skal vi lage helhetlige forvaltningsplaner for ferskvann og kystvann i hver av de nye vannregionene som nå skal opprettes.

De første forvaltningsplanene for vann skal være ferdige i 2009. I første omgang skal planene bare omfatte utvalgte deler av vannregionen. Vi begynner arbeidet i de områdene der miljøutfordringene og brukerkonfliktene er størst, samt i grenseoverskridende vassdrag. Forvaltningsplanene skal behandles som fylkesdelplaner i berørte fylkesting og deretter godkjennes i Regjeringen på vanlig måte. For mange av dere er dette velkjente prosesser. Det er god grunn til å bruke det etablerte plansystemet også for vannplanlegging. Dette vil sikre ikke bare faglig, men også politisk forankring. Dette er viktig for at innholdet blir fulgt opp i praksis.

Kunnskap om miljøtilstanden må selvfølgelig ligge til grunn for alle prioriteringer og valg som gjøres. Vi vil forbedre kunnskapsgrunnlaget gjennom systematisk kartlegging og overvåking. Informasjonen vi innhenter skal også være lett tilgjengelig for allmennheten. Vi får i løpet av kort tid et nytt nettsted - vannportalen – hvor alle skal kunne finne informasjon om vannmiljøet i Norge og i sin lokale vannforekomst.

La meg kort også få nevne at vi på nasjonalt nivå har etablert en referansegruppe for gjennomføring av rammedirektivet i Norge. Her sitter både bruker- og miljøorganisasjoner. På samme måte vil det opprettes referansegrupper knyttet til de nye vannregionutvalgene. Frivillige organisasjoner skal delta aktivt på alle stadier og deler av arbeidet. I tillegg skal det gjennomføres brede høringer i arbeidet med forvaltningsplanen. Vi skal ha åpne kanaler for utveksling av kunnskap og synspunkter. Kun på denne måten får vi en bedre og mer treffsikker vannforvaltning.

Jeg vil også kort nevne at vi også oppfordrer til lokalt forankret vannsamarbeid ”under” det regionale nivået. Vannområdeutvalget Morsa, som arbeider for å bedre vannkvaliteten i Vansjø i Østfold, er vårt første pilot- vannområdeutvalg. Det finnes imidlertid en rekke andre eksempler på lokalt forankret vannsamarbeid – ofte med kommunene som initiativtakere og pådrivere. Samtidig skal vi legge til rette for at det dannes nye lokale samarbeidsprosjekter over hele landet. Vår tanke er at eksisterende og nye lokale samarbeidsprosjekter skal integreres i det arbeidet som skal foregå på vannregionnivå. Organiseringen av det lokale arbeidet bør være fleksibel og er derfor ikke nærmere regulert i det forskriftsforslaget som nå er på høring. Det betyr ikke at det lokale arbeidet ikke er viktig. Det er den kunnskapen og det engasjementet som finnes lokalt i kommunene, som blir avgjørende for at vi skal lykkes.

Da Wangari Mathaai holdt sitt nobelforedrag i Oslo i forfjor, ble vi alle rørt av hennes historie om hvordan hun som liten jente på landsbygda i Kenya lekte med rumpetroll og drakk vann fra bekken like ved foreldrenes hus. Mer enn femti år senere var denne bekken tørket inn, og kvinnene i landsbyen gikk lange strekninger for å hente vann som ikke alltid var rent. Hun oppfordret oss til å gi rumpetrollene hjemmet sitt tilbake.

Riktignok er Kenya langt fra Norge. Men budskapet i denne enkle personlige fortellingen var høyst allmenngyldig. Hun viste oss at vannforekomster har mange brukergrupper. Hun viste oss at vann er grunnlag for all velferd, helse og likestilling. Hun minnet oss om at vi har et miljøansvar for kommende generasjoner som vi ikke kan se bort fra.

Den reformen som nå skal innføres er vår sjanse til å vise at vi tar våre vannforekomster i Norge på alvor – på en helhetlig og økosystembasert måte.

Jeg ønsker dere lykke til med høringskonferansen her i dag – og lykke til i arbeidet med å oppnå god tilstand i alle norske vannforekomster!

Takk for oppmerksomheten.