Statsekretær Karin Yrvin

Foredrag på TEKNA- seminar

Først vil jeg takke for at jeg fikk komme hit på dette seminaret om norsk tilslutning til EPC. Jeg er glad for å være her. Slike seminarer er viktige. Dere setter fokus på det å sikre rettighetene til dagens og morgendagens innovasjoner og nyskapinger. Dette er viktig i dag – og vil være viktig i årene framover.

I dag vil jeg først snakke om hvorfor regjeringen satser på nyskaping og innovasjon og hvorfor vi mener at sikring av immaterielle rettigheter er en viktig del av dette arbeidet.

Så vil jeg si litt om hvordan vi jobber på dette feltet.

Det tredje jeg vil snakke om er hvordan vi skal jobbe sammen for å gi norske bedrifter reelle valgmuligheter når det gjelder bruk av immaterielle rettigheter.

Jeg vil først som sist advare dere om at jeg kommer til å bruke begrepene immaterielle og industrielle rettigheter om hverandre. Og hvis noen skulle være i tvil, så vet jeg forskjellen!

Vårt hovedfokus på industrielle rettigheter ligger fast, og jeg minner om formuleringen i Soria Moria-erklæringen: Regjeringen ønsker en aktiv patentpolitikk.

Vi vet at industrielle rettigheter er en delmengde av immaterielle rettigheter. Vi vet også at vi står overfor to store utfordringer:

• Vi må bevisstgjøre bedriftene om de store utfordringene og mulighetene som følger med en kunnskapsøkonomi som bl.a. er basert på ulike former for immaterielle rettigheter
• Vi må bevisstgjøre bedrifter som kommer i kontakt med det offentlige om hvilke systemer for beskyttelse av rettigheter som eksisterer

Men la meg først starte med noe som for meg var en liten kalddusj:

I 2005 utførte Perduco en undersøkelse av norske bedrifters behov og kunnskap om industrielle rettigheter.

Her sier 91% av norske næringslivsledere at økt konkurranse gjør det stadig viktigere for næringslivet å registrere industrielle rettigheter.

På den annen side mener bare 38% av norske bedrifter at det har vært – eller kan bli – aktuelt for bedriften å registrere varemerke, design eller patenter. I tillegg vet vi at kun 1198 av 5498 patentsøknader som kom til Patentstyret i 2004 var fra norske søkere.

Da må vi kunne stille spørsmålet om norske bedrifter har tilstrekkelig kompetanse og tilstrekkelig bevissthet på dette feltet.

Vi har flere eksempler på bedrifter som bruker industrielle rettigheter strategisk og med stort hell, men det kan virke som om disse bedriftene er unntak.

I Soria Moria-erklæringen sier vi at Norge skal være en av de ledende, innovative, dynamiske og kunnskapsbaserte økonomier i verden, innenfor de områder hvor vi har fortrinn. Norge skal være et godt land å drive næringsvirksomhet i. Det er flere gode grunner til at vi vil at norske bedrifter skal være omstillingsdyktige:

Vi har viktige velferdsoppgaver å løse.

Vi ønsker økt sosial rettferdighet.

For å få til dette trenger vi et blomstrende næringsliv og en god næringspolitikk.

Med andre ord: Vi må skape for å dele.

Vi vet også at den globale konkurransen stiller krav til rask omstilling.

Vi er overbevist om det nordiske samfunnsmodellen gir oss den nødvendige omstillingsevnen.

Den nordiske modellen kjennetegnes av små, åpne økonomier og et omstillingsdyktig næringsliv. I Norge har vi en godt utbygd infrastruktur og en høyt utdannet befolkning. Dette kommer også næringslivet til gode. Arbeidslivet er hensiktsmessig regulert, og vi har en god kombinasjon av nødvendig fleksibilitet og trygghet.

Nærings- og innovasjonspolitikk handler om å ha vilje. Men det handler også om å ha virkemidler, og en aktiv stat som engasjerer seg i partnerskap med næringslivet og arbeidstakerne.

I bunnen ligger løftene om at regjeringen vil føre en økonomisk politikk som sikrer norsk konkurranseevne. Vi har nå for første gang på over tjue år en flertallsregjering. For næringslivet er dette veldig gode nyheter. Når vi foreslår et budsjett, så blir det gjennomført.

Når vi sier at vi skal satse på innovasjon, så gjør vi det. En flertallsregjering har handlekraft.

Vi skal ha kraftfulle nasjonale strategier – dere vet hvordan vi satser på nordområdene og bruk av gass.

Vi skal ha en generell styrking av virkemidlene – forskningsbudsjettet i inneværende år var de største noen sinne og vi skal styrke næringsrettet forskning ytterligere.

Men la meg så vende tilbake til kalddusjen fra innledningen:

Vi vet at utviklingen har gått fra en industrialisert økonomi til et kunnskaps- og nettverkssamfunn.

Tidligere hadde vi en økonomi dominert av fast realkapital. Nå utgjør immaterielle verdier størstedelen av økonomien.

Bygninger og maskiner har jeg inntrykk av at det er vanlig å ha gode driftsplaner for.

Man ønsker jo ikke at kapitalen skal ligge brakk.

Men har vi gode driftsplaner også for de immaterielle verdiene?

Eller ligger noen av disse verdiene ubrukte rundt om i bedriftene?

Jeg tror vi kan bli bedre på å forvalte de immaterielle verdiene.

Og jeg tror vi kan bli mer bevisste på å sikre rettigheter knyttet til disse verdiene.

I dag arbeider vi for å skape en kunnskapsbasert økonomi med høy omstillingsevne og verdiskapning.

Da bør vi vel samtidig arbeide for å sikre at vi ikke gir fra oss det vi har skapt, uten å få noe igjen?

Det er derfor immaterielle rettigheter er en prioritert oppgave for denne regjeringen.

Det er derfor det står i Soria Moria-erklæringen:

”vi at vi vil forbedre norsk patentpolitikk slik at vi kan sikre patentrettigheter på høyde med våre konkurrentland. ”

Hvordan går regjeringen så frem når vi vil gå løs på et felt og forbedre det?

Jo,

Vi ser på kunnskapsgrunnlaget

Vi tilrettelegger det formelle rammeverket

Vi satser på kompetanse

Vi satser på bevisstgjøring

Og dersom det trengs tiltak, så sørger vi for det.

På feltet industrielle rettigheter har vi etter hvert et stort kunnskapsgrunnlag.

Vi har først tatt tak i det formelle rammeverket. Det har vi gjort ved å søke medlemskap i EPO. Dette er handlekraftig og aktiv næringspolitikk i praksis.

Jeg håper og tror at flere bedrifter nå vil satse mer offensivt på å sikre industrielle rettigheter. Et EPO-medlemsskap gjør det lettere og billigere for norske bedrifter å tjene på kompetanse- og teknologiutvikling.

Mange av dere husker sikkert hvordan man byttet fotballkort – eller klinkekuler – i skolegården på 70- og 80-tallet. For å i det hele tatt kunne være med, måtte man ha noen kort til å begynne med.

Vi tror at norske bedrifter har flere kort i det internasjonale teknologisamarbeidet med et medlemskap.

Jeg tror også at Norge blir et mer attraktivt land for utenlandske investorer dersom vi er medlem av EPO. Da kan investorer stole på at patenteringen går like enkelt og billig i Norge som ellers i Europa.

Saken om EPO-tiltredelse vil bli sendt på nasjonal høring snart. I høringsbrevet vil saken bli presentert og de viktigste lovendringene vil bli gjennomgått.

I etterkant av høringsprosessen vil det bli lagt frem en St.prp. om ratifikasjon og en Ot.prp. om de nødvendige lovendringer. Dette tar vi sikte på å oversende Stortinget i løpet av høsten. Arbeidet foregår i tett samarbeid med Utenriksdepartementet, Justisdepartementet og Patentstyret.

Norge har jo som kjent allerede underskrevet avtalen om EPC. Det betyr at det ikke er nødvendig å søke om medlemskap i EPO, men at vi har krav på å bli medlem ved å ratifisere avtalen. Derfor tar regjeringen sikte på en tiltredelse i EPO senest 1. januar 2008.

Mitt klare inntrykk er at de fleste aktørene på patentområdet er positive til et EPO-medlemskap. Blant annet ønsker de fleste representantene for norsk næringsliv som uttaler seg, snarlig norsk tilslutning til EPO.

Enkelte vil nok likevel innvende at Norge nå åpner for en mindre restriktiv patentpolitikk, spesielt på bioteknologiområdet. Og at dette på sikt kan føre til flere rettstvist-saker.

Men jeg vil understreke at et medlemskap i EPO ikke innebærer en mindre restriktiv patentpolitikk fra norsk side.

Jeg vil også trekke frem at EPOs praksis på patentområdet utvikler seg til å bli stadig mer lik vår egen praksis. Det er med andre ord ikke vi som tilpasser oss dem, men i større grad de som tilpasser seg oss.

Likevel vil det nok mest sannsynlig bli et økende antall rettstvister. Både på biopatent- området og andre på andre patentområder. Men dette er en naturlig følge av at flere patenter trolig blir gjort gjeldende i Norge. Jeg ser ingen grunner til at andelen av rettstvister i forhold til antall innvilgede patenter vil øke.

En del kan nok også oppfatte et medlemskap i EPO som at Norge gir fra seg kontroll over patentområdet. Dette mener jeg er sterkt overdrevet. Jeg vil understreke at selv med et EPO-medlemskap, vil det fortsatt være norske myndigheter som i siste instans har kontroll over hvilke patenter som skal gjelde i Norge.

Et EPO-medlemskap vil også gi Norge medbestemmelse over det videre arbeidet i EPO, som for eksempel den videre utviklingen av EPOs politikk. I EPO har hvert land én stemme og Norge stiller på lik linje med de andre medlemslandene. Jeg tror at Norge i større grad kan påvirke videreutviklingen av patentpolitikken innenfor et EPO-medlemskap enn utenfor.

Nå har jeg snakket om kunnskapsgrunnlaget og det formelle rammeverket. Det neste regjeringen har varslet at den vil gå løs på, er behovet for kompetanse.

Et EPO-medlemskap fører som kjent til at det trolig blir flere patenter med utenlandsk innehaver å forholde seg til. Denne utviklingen vil skje gradvis. Men på sikt innebærer nok et medlemskap at norske bedrifter får mer globaliserte konkurransevilkår også her hjemme.

Med Norge med i EPO, blir det derfor både viktigere og lettere for bedriftene å gjennomføre en bevisst strategi for industrielle rettigheter. Viktigere fordi bedrifter fra andre land lettere kan få patent i Norge, og lettere fordi det blir enklere og billigere å sikre seg patent i hele Europa.

Et EPO-medlemskap vil også innebære at patentfullmektigbransjen blir stilt overfor større krav til omstilling. Krav og forventninger fra kunder vil øke. Dette er en utfordring som jeg tror bransjen i stor grad vil være i stand til håndtere.

Men jeg tror likevel at både bedrifter og patentfullmektigbransjen kan ha behov for en reell kompetanseheving om industrielle rettigheter. Derfor satte Nærings- og handelsdepartementet 15. mai i gang et prosjekt for å kartlegge behovet for kompetansetiltak.

Og for å sikre en best mulig prosess ønsker vi å inkludere berørte aktører. Vi har samlet bedrifter, organisasjoner i næringslivet, utdanningssystemet og patentmiljøer i et hurtigarbeidende forum som skal levere forslag til tiltak innen årsskiftet.

Det vi allerede vet er at:

• Vi må innrette kompetansetiltakene slik at vi er sikre på at de når frem til de som har behov for dem. Enkelte bedrifter trenger en grunnleggende innføring, andre trenger å vite hvordan de kan skaffe seg faglig ekspertise.

• Dessuten må vi innrette tiltakene slik at vi får størst mulig effekt med minst mulig bruk av ressurser.

• Vi må bruke de erfaringene som for eksempel NHO har med å informere sine medlemsbedrifter.

Eller som Tekna har med å kurse sine fagorganiserte. Og ikke minst de erfaringene Patentstyret og virkemiddelapparatet har med løpende informasjonsarbeid. Denne listen kan gjøres atskillig lengre. Løsningene kan like gjerne ligge i å forbedre eksisterende tiltak, som å skape nye.

• Sist, men slett ikke minst: vi må sikre tilstrekkelig tilgang på fagfolk med patentfaglig utdannelse.

En grunnleggende utfordring for prosjektgruppen er å vurdere kompetansebehovet til aktører som ikke er klar over at de har et behov. Det er også nødvendig for å se inn i fremtiden og vurdere behovet på sikt.

Vi har forsøkt å sette sammen et bredt forum, men det er selvsagt ikke mulig å sikre at kompetanse på alle felt blir dekket.

Vi ønsker derfor et engasjement også fra andre aktører ­– både i dag og senere i prosjektperioden. Vi vil blant annet arrangere seminarer hvor vi åpner for en bredere deltagelse enn i selve forumet. Det vil også være muligheter for å komme med innspill i løpet av tiden prosjektet varer.

Når vi får forslagene på bordet, skal vi vurdere videre oppfølging.

Jeg har nå sagt noe om hvordan vi har tatt tak i det formelle rammeverket og i kompetansebehovet.

Til sist vil jeg snakke om bevisstgjøring og min visjon for hvor vi skal være om noen år:

Det er selvsagt opp til hver enkelt bedrift å vurdere om de har nytte av industrielle rettigheter som strategisk verktøy.

Min visjon er

• at alle bedrifter som har behov for det, enkelt skal ha tilgang på kompetansetiltak som er tilpasset deres kunnskapsnivå og behov.

• Og at bedrifter selv skal være bevisst på at sikring av sine immaterielle verdier er noe de må ta stilling til.

• Og ikke minst at kunnskap om immaterielle rettigheter over tid blir en naturlig del av bedriftenes strategiske kompetanse.

Dette er et arbeid som krever innsats fra oss alle:

• Det handler om fortløpende informasjon
• Det handler om suksesshistorier
• Det handler om forbilder

Jeg gleder meg til å jobbe sammen med dere for å bevisstgjøre norske bedrifter om immaterielle rettigheter!

Til slutt vil jeg igjen takke for at jeg fikk komme hit å holde et innlegg. Jeg håper dette seminaret vil være med å bringe arbeidet ett skritt videre.

Det å sikre industrielle rettigheter er sentralt for å skape verdier. På den måten er dere er med å legge fundamentet for vår felles framtid.

Takk for oppmerksomheten!