Denne uken har KS (tidligere Kommunenes Sentralforbund) kommet med flere advarsler om at det vil bli vanskelig å få på plass full barnehagedekning innen 2007. Det eneste svaret som finnes på den utfordringen er at regjeringen lover å gjøre alt vi kan for å lykkes. Tempoet i barnehageutbyggingen har ikke vært høyere siden Brundtlandsregjeringens tid på begynnelsen av 1990-tallet. Vi har aldri vært nærmere målet om full barnehagedekning. Fra før har vi klart å få på plass ettårig foreldrepermisjon, seksårs skolestart, obligatorisk grunnskole og rett til videregående skole for alle. Målt mot alt som er gjort, er det ikke mulig å påstå at full barnehagedekning er umulig. Av de som ønsker barnehageplass er det anslagsvis 95 prosent som faktisk har plass. Nå står det om å få på plass de siste fem prosentene før vi er helt i havn. Pengene er lagt på bordet og startsignalet er gitt.

Det er tre grunner til at barnehagebygging er så viktig for denne regjeringen: Det er viktig for barna at det finnes et godt og trygt tilbud før skolestart. Det er viktig for foreldre som ønsker å jobbe. Og det er viktig for fellesskapet, fordi barnehagen gir ungene en god start på utdanningsløpet og fordi småbarnforeldres deltakelse i arbeidslivet er nødvendig for verdiskapingen i samfunnet.

Norge er ganske unike på dette området fordi vi har lykkes nettopp med å etablere en standard der unge mennesker kan få barn og likevel jobbe. Når historien om dette århundret skal skrives, vil et av de sentrale kapitlene være kapitlet om norske kvinner som inntok arbeidslivet. Vi som driver med politikk liker å si at det er politiske vedtak som har gjort at Norge er et av de landene i verden med høyest kvinnelig deltakelse i arbeidslivet. Men vi skal ikke undervurdere betydningen av de mange individuelle valg som har ført oss dit vi er. Det er kvinnene selv som har gjort de valgene. I noen grad har de vært hjulpet fram av politiske vedtak, men veldig ofte har politikken kommet i etterkant. Det var ikke slik at vi først fikk barnehager og foreldrepermisjoner, og så gikk kvinnene ut i arbeidslivet. Tvert i mot. Kvinnene valgte utdanning og jobb fra slutten av 1960-tallet. Fødselstallene gikk ned. Utdanning og arbeid var vanskelig å barn så lenge det ikke fantes noen som kunne passe ungene. Politikkens oppgave ble å løse de utfordringene det ga. Det var bakgrunnen for at Inger Louise Valle i sin tid som familieminister ga ordre om at det trengtes en familiepolitikk. Endringene i samfunnet synliggjorde et politisk vakuum der løsningene manglet.

Veien til full barnehagedekning har vært lang. Historien begynner med Strandutvalget nedsatt av Bratteliregjeringen i 1969. Oppgaven var å legge fram en lov om barnehager for å gi barn et pedagogisk tilbud og mødre en sjanse til å jobbe ute. I 1975 ble loven vedtatt. Da var det 30 000 barn i Norge som hadde et barnehagetilbud. Samtidig med lovvedtaket ble det besluttet at i løpet av fem år skulle man bygge ut til 100 000 plasser. Det tok ti år å komme dit. Det tok enda 15 år å doble antallet til 200 000. I dag har vi 230 000 barnehageplasser – og tallet øker i raskt tempo. Mange regjeringer har hatt barnehagedekning på dagsorden - uten å nå det. Arbeidet som ble startet av Bratteliregjeringen før 1970 skal fullføres av denne regjeringen.

Strandutvalget ønsket å kalle barnehagen for ”førskole” for å understreke sammenhengen med skolen. Om navnet er et annet, er intensjonen bevart. Barnehagen er mer enn trygg oppbevaring, det skal være en arena for sosialisering og læring. Slik stiller ungene bedre rustet til skolestart. Derfor er det viktig for barn. Og derfor er det viktig for foreldre. Få ting betyr mer enn at egne barn har det bra. Derfor må barnehagen ha en pris folk har råd til. Regjeringens barnehagemål handler både om utbygging og om pris. At vi har satt ned barnehageprisene betyr at tilbudet blir tilgjengelig for flere. Økt kø som en følge av dette kan vi leve med. Å prise ut barn som har foreldre med lavere inntekter for å korte ned køene, er ikke et alternativ. Samtidig er etableringsfasen ofte den mest økonomisk krevende gjennom livsløpet. Verken barnetrygd eller kontantstøtte kan oppveie den økonomiske betydningen det har for familien at begge foreldre har egen inntekt.

Et samfunn som skal vokse som velferdssamfunn trenger både høye fødselsrater og god tilgang på arbeidskraft. Det kan kun løses ved at kvinner både føder barn og jobber utenfor hjemmet. Uten full barnehagedekning får vi ikke til det. Derfor trenger vi barnehagene der for barna, for familiene og for fellesskapet.