Vi har bak oss en uke hvor europeiske aviser har publisert karikaturer av Muhammed som har skapt sterke reaksjoner i mange muslimske miljøer og land. Vi har fått en interessant og viktig prinsipiell debatt om ytringsfrihet og religiøs toleranse i flerkulturelle samfunn i en globalisert verden.

Mitt utgangspunkt for en slik debatt vil alltid være ordene til den store franske opplysningsfilosofen Voltaire: ”Jeg er uenig hva du sier, men vil kjempe til døden for din rett til å si det.” På hans tid var det nødvendig å kjempe for dette, også i Europa, for dette ble sagt i tiden mellom de store religionskrigene og den franske revolusjon.

Ytringsfrihet er en helt grunnleggende menneskerettighet, og en forutsetning for demokratiske samfunn. Ytringsfriheten er for øvrig også et viktig vilkår for religionsfrihet, og gjør at ulike religioner kan dyrkes side om side. Religionsfriheten er et viktig minoritetsvern og en del av de menneskerettighetene som folkeretten beskytter.

Uansett hvor sentral verdien om ytringsfrihet er, er det en kjensgjerning at praktiseringen av og til vil være på kollisjonskurs med andre sentrale verdier i vårt samfunn. Det norske lovverket har derfor bestemmelser om injurier, diskriminering og blasfemi som setter grenser for den enkeltes ytringsfrihet. I praksis begrenses ytringsfriheten i svært liten grad. Det er oftest andre regler og normer som setter grenser for hva vi velger å si til og om hvem og i hvilken form.

Det er en viktig del av alles oppvekst og sosiale trening at vi lærer å bruke klokskap når vi snakker om andre. Den norske blasfemi-paragrafen har for eksempel ikke vært brukt siden det ble reist tiltale mot Arnulf Øverland i 1933. Dikteren ble som kjent frikjent.

Regjeringen støtter norske avisers rett til å trykke, selv om vi nødvendigvis ikke er enig i alt de trykker. Derfor er det heller ikke slik at det som kommer på trykk er uttrykk for Norges syn. Det er en selvfølge for oss, men fra noen hold blir det som kommer til uttrykk i norske medier tolket som Norges mening. Slik er det jo ikke.

Vi har lagt vekt på at vi har forståelse for at muslimer kan kjenne seg krenket av tegningene og for at det er leit at det er trykket karikaturer som oppfattes å krenke mange menneskers tro. Det er unødvendig for vestlige tegnere og redaktører å såre andre menneskers religiøse følelser. Etter min mening uttrykte Dagsavisen i går på lederplass sakens kjerne: ”Ytringsfrihet er også frihet til å la være å trykke. Det er forskjell på trykkefrihet og trykkeplikt.” Ytringsfriheten kan svi, og noen ganger skal den svi, men det bør være en ”aktverdig grunn”, som Dagsavisen skriver, for å angripe andre så det svir.

Det er paradoksalt at karikaturene i Norge ble trykket av et organ som kaller seg en kristen nyhetsavis. I 2004 uttrykte Magazinets redaktør glede over at Carl I Hagen støttet blasfemiparagrafen i straffeloven: ”FrPs standpunkt er et positivt signal om at det ikke skal være fritt frem for å tråkke på andre menneskers tro og overbevisning i dette landet.” For meg er det viktig at vi ikke har én standard overfor kristne, og en annen overfor andre religioner, slik Magazinet har opptrådt.

Jeg er glad for at politikere fra Kristelig Folkeparti og fremtredende representanter fra de kirkelige miljøer har tilkjennegitt helt andre standpunkter preget av krav til respekt og ønske om dialog. Det er et uttrykk for at store deler av det norske samfunnet samler seg bak et prinsipielt syn om respekt for hverandres religiøse overbevisninger. Jeg er også glad for den aktive dialogen det har vært mellom miljøer som Islamsk Råd og Mellomkirkelig Råd i denne saken. Vi trenger mer dialog for å hindre at det er ytterpunktene i debatten som setter dagsorden.

Voltaire var ikke bare en forkjemper for ytringsfrihet, men også for religiøs toleranse. I sin ”Traktat om toleransen” skrev han: ”Hjelp oss, så ikke de bagatellmessige forskjeller som skiller de atomer som kalles mennesker, blir årsak til hat og forfølgelse.”

Det er enkelt å konstatere at tegningene har utløst hat blant enkelte muslimer. En stadig mer globalisert verden krever en helt annen tilnærming for å sikre fredelig samkvem mellom mennesker. Vi må dyrke det vi har felles som mennesker, og vise respekt og toleranse og ikke forstørre forskjellene.

Men så har vi ønsker og forventninger om at religiøse og politiske ledere tar avstand fra vold og trusler, også når de religiøse følelser er krenket som mest. Det bør de gjøre slik at de ikke oppstår tvil om deres holdninger, og selv om det er truslene som får oppmerksomhet så noterer vi at en lang rekke politiske og religiøse ledere i muslimske land tar avstand fra voldsbruk. De siste dager har trusler blitt rettet mot mennesker som ikke har noe ansvar for de karikaturtegninger som har skapt uroen. Tvert imot er det europeiske hjelpearbeidere og andre som deltar i den økonomiske og sosiale utvikling i muslimske land, Gaza-stripen, vestbredden og andre steder. Slike trusler er uakseptable.