Tale ved general Bjørn Egges begravelse

 

Bjørn Egge elsket livet.  Grunnen til at han var så glad i livet, - sier han selv,  var at han hadde erfart personlig hvor forferdelig livet kan være.

Få har som ham sett de dypeste avgrunner i menneskenes sjelsliv og erfart hvor grov mishandling noen mennesker kan være i stand til å påføre andre.

Få har som han fått og grepet muligheten til å fortelle og advare.

Selv hadde jeg æren og gleden av å ha ham som reisefølge da vi sammen med Gunnar Sønsteby oppsøkte deler av krigshistorien under et besøk til Polen for noen få uker siden. Da fortalte han om hvordan han som ganske ung havnet som nazistenes fange i Nacht und Nebel-leiren Sonnenburg.  Der ble han og medfangene fratatt sin identitet og kontakt med omverdenen. Sult og sykdom herjet blant disse unge og sterkeste av sin generasjon. I dag kan vi knapt forestille oss hvordan deler av en generasjon i 20-årene kunne dø av systematisk påført svekkelse og utmattelse. Bjørn Egge har fortalt oppvoksende slekter hvordan. Og at også vi må være på vakt.

Bjørn Egge var et tidsvitne. Gjennom møtet med krigens redsler hadde han gjort seg tanker om hvilke ytre forhold det er som kan få vanlige mennesker til å begå de største grusomheter mot andre. Og han hadde erfart hvor lite det ofte var som skilte.  Hvorfor noen kom fra det i live, mens andre døde. Ja, om hvor tilfeldig og urettferdig det virket. 

I ettertiden har han også tenkt og talt om vårt forhold til denne del av fortiden. Om hva det betyr å tilgi. Og hvem som kan tilgi på vegne av hvem. Dette er dype menneskelige etiske problemstillinger.

Hele sitt liv var han en energisk motstander av totalitære regimer. Hans motivasjon for å et militært yrkesvalg var særlig å bidra til at krigen aldri igjen måtte få lamme verden og fornedre menneskene.

Disse holdningene preget hele hans virke. Han var språkmektig, og tjenestegjorde  bl.a. som offiser for FN i Congo på 60 tallet.

Han var vår første forsvarsattaché  i  Moskva etter krigen.

Da han ble bedt om å overta som president i Norges Røde Kors kunne han ikke si nei, ifølge ham selv. Det var Røde Kors som hadde reddet ham ut av nazistenes fangeleire. Røde Kors ga ham livet. Derfor ville han gi av sitt liv til Røde Kors.

Han ble høy beskytter for stiftelsen Hvite Busser, som har gitt nye generasjoner av norsk ungdom kunnskap om nazistenes utryddelsesleire. Tidsvitnet Bjørn Egge sa aldri nei til å dele sine erfaringer med ungdommen.

Når vi i dag hedrer Bjørn Egge hedrer vi også den de mange som i ungdommen fikk sitt liv formet av den andre verdenskrig. De som levde og de som døde.

Vi hedrer krigsveteranene i vid forstand, siden Bjørn Egge i mange år var verdens fremste representant for krigsveteranene. Som President og til det siste ærespresident for Verdens Krigsveteranforening er hans stemme blitt hørt over store deler av verden. Det har vært en stemme for samvittighet, menneskeverd og fred.

Et langt liv i fredens tjeneste er over. Stemmen er stilnet. Vi minnes Bjørn Egge i dyp takknemmelighet og ærbødighet.