Stoltenberg: Innlegg i høring om 22. juli-redegjørelsene

Sjekkes mot framføring.

Komitéleder,

I min redegjørelse til Stortinget 28. august la jeg til grunn 22. juli-kommisjonens beskrivelse av hva som skjedde før, under og i tiden etter angrepet.

Og hvorfor det skjedde.

Høringene har bekreftet dette hovedbildet.

Det gjør meg trygg på at vi kan anse kommisjonens rapport som vår felles fortelling om 22. juli 2011.

Om hva som fungerte i forhold til beredskap og krisehåndtering, og hva som sviktet.

Det er jeg glad for. Regjeringen har hele tiden vært opptatt av å skape en slik felles forståelse. Vi oppnevnte 22. juli-kommisjonen med beskjed om å gi usminkete og ærlige svar. Vi fikk det vi ba om.

At svikten i norsk beredskapskultur var så omfattende, var tungt å ta innover seg. Men også ubehaget er nødvendig for å unngå en ødeleggende strid om fakta.

De viktigste erkjennelsene er at Grubbegaten kunne og skulle ha vært stengt før 22. juli, og at politiet kunne og burde ha vært raskere på Utøya den dagen.

Årsaken til at det gikk galt blir av kommisjonen beskrevet som en grunnleggende svikt i risikoerkjennelse og gjennomføringsevne, manglende samhandling, dårlig IKT-utnyttelse og fravær av resultatorientert lederskap.

Regjeringen har lagt denne analysen til grunn for sitt arbeid med å rette opp feilene.

#

Når vi har en felles forståelse av hva som skjedde og hvorfor, gjenstår å svare på to andre spørsmål.

Hvor ligger ansvaret?

Og hva skal vi lære?

Jeg er like opptatt av å finne ærlige svar på disse to spørsmålene, som på hva som skjedde og hvorfor?

Det er nødvendig for at Norge skal stå best mulig rustet til å avverge nye kriser, og for å håndtere kriser som likevel kommer.

#

La meg begynne med ansvar.

Utgangspunktet er at norsk beredskap og krisehåndtering skal styres basert på ansvars-, nærhets- og likhetsprinsippet.

Dette er prinsipper for ansvar som Stortinget kjent med, og har sluttet seg til.

Dette innebærer at ulike aktører har ansvar for ulike deler av beredskapen.

At flere har ansvar er ikke ansvarspulverisering, slik jeg har sett noen mene.

Eller ansvarsfraskrivelse.

Tvert imot.

Dette er et sunt prinsipp som bygger på det beste i vår kultur og tradisjon. Oppgaven løses best av den som er nærmest problemet.

I sommer introduserte regjeringen et fjerde prinsipp,

samvirkeprinsippet,

for å sikre bedre samhandling på tvers av etater og sektorer.

En negativ erfaring fra 22. juli er ressursene som ikke fant hverandre.

Målet med samvirkeprinsippet er at ressursene skal finne hverandre.

#

I møte med Stortinget er det regjeringens og den enkelte statsråds embetsførsel som er det sentrale når det gjelder ansvar.

Jeg vil først nok en gang slå fast at det øverste ansvaret er mitt.

De siste syv årene har jeg vært statsminister og ledet regjeringens arbeid.

Det er mitt ansvar at regjeringen fungerer, at ansvaret for saksområder er klart og tydelig fordelt mellom statsrådene, og at statsrådene samarbeider.

Samtidig følger det av Grunnloven at hver enkelt statsråd har det konstitusjonelle ansvaret på sitt område.

Statsrådenes ansvar omfatter også gjennomføring av de saker som er vedtatt, innenfor de lover og bevilgninger som er gitt av Stortinget.

Dette ansvaret har de berørte statsrådene tatt tydelig i denne høringen.

Tidligere fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys og nåværende statsråd Rigmor Aasrud har begge gjort det klart at de har hatt og har ansvaret for oppfølgingen av sikringsprosjektet i den perioden de har sittet som statsråd.

Ansvaret omfatter også å gjennomføre stenging av Grubbegaten.

Tidligere justisminister Knut Storberget har tidligere i dag tatt ansvar for at politiets håndtering av terrorangrepene i regjeringskvartalet og på Utøya sviktet på vesentlige punkter.

Justis og beredskapsminister Grete Faremo har nettopp slått fast sitt ansvar for å samordne og være pådriver for samfunnssikkerhet og beredskap. Blant annet varslet hun at den politiske styringen av politiet i framtiden skal legges på et overordnet og strategisk nivå.

#

Så til læring.

Hvordan skal vi forbedre det som sviktet 22. juli? Gjøre norsk beredskap sterkere?

En samlet regjering har tatt tak i de grunnleggende utfordringene som kommisjonen peker på.

Mye ble besluttet og iverksatt før kommisjonen la fram sin rapport.

For eksempel å styrke politiet, utvide helikopterberedskapen og bedre samarbeidet mellom Forsvaret og politiet.

Kommisjonens viktigste anbefaling er at "ledere på alle nivåer i forvaltningen systematisk arbeider med å styrke sine egne og organisasjonens grunnleggende holdninger og kultur knyttet til risikoerkjennelse, gjennomføringsevne, samhandling, IKT-utnyttelse og resultatorientert lederskap."

Det viktigste handler med andre ord om ledelse.

Jeg er enig.

Regjeringens mål er en resultatorientert forvaltning, med et lederskap som skaper stolthet om beredskap og sikkerhet.

Det kan lyde tilforlatelig, men jeg erkjenner fullt ut at dette kommer til å bli krevende. Å endre holdninger tar tid. Å bygge ny kultur krever engasjement og aktiv tilstedeværelse over lang tid. Jeg er forberedt på skuffelser, men tilbakeslag skal ikke få skygge for målet.

Vi har begynt arbeidet på toppen. Med regjeringen.

Vi har startet med oss selv fordi vi tar på alvor at også vi trenger å lære. Samtidig tror jeg på eksempelets makt.

Hver enkelt statsråd har allerede gjennomført prosesser i egne departementer, og rapportert til justis- og beredskapsministeren om hvordan de vil følge opp anbefalingene fra 22. juli-kommisjonen innenfor eget ansvarsområde.

Vi har besluttet å avholde jevnlige møter med beredskap som hovedsak i regjeringen. Seinest i forrige uke var det et slikt møte. Da orienterte justis- og beredskapsministeren om status for arbeidet med å følge opp kommisjonen i de enkelte departementene.

#

Leder,

Dette er noen eksempler på tiltak vi har satt i verk, og arbeid som er på gang.

Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med en egen stortingsmelding om hvordan vi følger opp de øvrige rådene i kommisjonens rapport.

Det viktige nå er å formidle at jeg er fast bestemt på at ansvaret for beredskap i framtiden skal ligge i hendene på ledere som er utstyrt med tydelige mål, som dokumenterer vilje til nå resultater, og som har evne til å samarbeide på tvers.

Målet er at Norge skal stå bedre rustet til å møte kriser. Både de vi kan forutse, og de vi ikke kan forutse.

Det overordnede ansvaret for at vi når målet ligger hos regjeringen.

Og dermed meg. 

 

#

 

Statsminister Jens Stoltenbergs sluttinnlegg:

Komiteleder,

Denne høringen har handlet om årsak og ansvar. Det er naturlig.

Jeg har registrert en underliggende utålmodighet etter å plassere ansvaret ett sted.

Finne én ansvarlig.

Jeg kan skjønne utålmodigheten. Og jeg respekterer ønsket.

Samtidig er det viktig å erkjenne at vår modell for beredskap og krisehåndtering innebærer at ulike aktører har ansvar for ulike deler av beredskapen.

Det er et sunt og klokt prinsipp – i pakt med det beste i norsk tradisjon – som jeg forsvarer fullt ut.

Den som er nærmest problemet til hverdags, løser problemet best i krise.

Slik vil vi ha det i Norge.

Slik er Norge.

Derfor er det ikke mulig å tegne et ansvarskart kun med én ansvarlig.

Som regjeringens sjef har jeg det øverste ansvaret for alle regjeringens arbeidsområder.

Også for beredskapen.

Det ansvaret tar jeg.

De ulike statsrådene i min regjering har ansvar innenfor sine områder.

I høringene har de tatt dette ansvaret.

Tilsvarende har andre aktører i beredskapskjeden tatt ansvar for sitt.

I sum er årsaken til at ulike deler av beredskapen sviktet 22. juli sammensatt.

Og ansvaret for at det skjedde er sammensatt.

Det er ikke ansvarspulverisering.

Det er ansvarsplassering.

#

Leder,

Regjeringen har ved ulike anledninger etter 22. juli invitert Stortinget til samarbeid. Jeg er glad for at det er bred enighet om det viktigste.

• Å lære av det som fungerte, og det som gikk galt.
• Å iverksette tiltak som gjør Norge tryggere.

22. juli-komiteen på Stortinget ga konstruktive og konkrete bidrag. Jeg trygg på at Kontroll- og konstitusjonskomiteen vil gjøre det sammen.

Regjeringen vil foreslå ytterligere tiltak i stortingsmeldingen om 22. juli-kommisjonen.

#

Til slutt,

Vi må aldri glemme hvem 22. juli egentlig handler om.

77 mennesker mistet livet. Mange ble fysisk skadd.

Tusenvis bærer sår vi ikke ser - pårørende, venner, kolleger, frivillige.

Deres livslange sorg, deres ensomhet og frykt – det skal være vår motivasjon.

Vi skal tenke på dem som sliter når vi ruster Norge for en ny krise eller katastrofe.

Vi vet ikke når krisen inntrer. Eller hva som rammer oss.

Men vi må være forberedt på nye kriser.

Og gjøre det vi kan for å forebygge.

Det er vårt ansvar.

Det ansvaret tar vi.

Takk.