Utenriksminister Jonas Gahr Støre

Interpellasjon i Stortinget 8. februar 2006 om arbeidet for å styrke religions- og livssynsfriheten. Oppfølgning. Om tiltak og virkemidler.

Svarbrev 3. mars 2006 til stortingsrepresentant Lilletun (KrF)

Jeg har med interesse vurdert de konkrete forslagene som ble fremmet under behandlingen av interpellasjonen i Stortinget 8. februar 2006 om religionsfrihet og menneskerettigheter. Som avtalt under debatten ønsket jeg å komme tilbake med en nærmere vurdering av flere av forslagene.

Interpellasjonsdebatten viste at et samlet Storting står bak ønsket om en styrket innsats for å sikre religions- og livssynsfriheten. Dette samsvarer med Regjeringens intensjoner.

Før jeg går nærmere inn på forslagene vil jeg føye til at jeg deler ditt syn om at man ikke i tilstrekkelig grad hittil har erkjent religionens rolle i utenrikspolitikken, og at en konsekvens av det kan ha vært at søkelyset på religions- og livssynsfrihet ikke alltid har vært tydelig nok.

Jeg er videre opptatt av å innrette menneskerettsarbeidet på en helhetlig måte.

Vi må søke å styrke også de økonomiske, sosiale og politiske rettigheter for bl.a. å skape et sterkt sivilt samfunn, ofte som en motvekt til autoritære regimer. Inngrep i religions- og livssynsfriheten har ofte nær sammenheng med manglende respekt for andre sivile rettigheter, slik som ytringsfriheten, organisasjonsfriheten og rettssikkerhetsgarantier. En styrket, overordnet innsats for menneskerettighetene som helhet står derfor høyt på Regjeringens dagsorden.

Jeg ser at mange av de konkrete forslagene du fremmet under interpellasjonsdebatten synes å hente inspirasjon fra den amerikanske International Religious Freedom Act fra 1998. Min vurdering av disse konkrete forslagene reflekterer det syn at Norge legger vekt på å kanalisere innsatsen i FN og at vi i vårt bilaterale arbeid søker å skape langvarige forbindelser som gir rom for kritisk dialog. Dette gjør at Regjeringen vil ha en noe annen tilnærming til arbeidet for å styrke menneskerettighetene, inklusive religionsfriheten, enn den tilnærming som følger av den nevnte loven.

Når det er sagt, er det mange verdifulle ideer og tilnærminger i de forslag du har fremmet.

Når det gjelder de generelle sider ved Regjeringens politikk på menneskerettighetsområdet viser jeg til mine overordnede kommentarer under interpellasjonsdebatten og til den utenrikspolitiske redegjørelsen som også ble holdt samme dag.

Vurdering av de konkrete forslagene

1.
Brudd på religions- og livssynsfriheten må høyere opp på den politiske agendaen ble framhevet av flere under interpellasjonsdebatten, og det er jeg helt enig i. En sentral utfordring her er at vår mulighet til å kunne påvirke andre lands myndigheter og regimer er alltid avhengig av at vi har en dialog og at det er kontaktflater. Kunnskap og tillit må bygges og kontinuerlig vedlikeholdes for at en slik dialog skal kunne være kritisk, konstruktiv og varig.

Regjeringen satser særlig på å følge opp de menneskerettighetsdialoger som allerede er etablert med Kina, Vietnam og Indonesia. Her står vi overfor alvorlige utfordringer mht. respekten for religionsfriheten. I vår evaluering av disse dialogene vil vi framover vurdere om det er grunn til å vektlegge nettopp disse spørsmålene i enda større grad.

Vi arbeider også for å etablere et nærmere samarbeid med Iran for utveksling av erfaringer, informasjon og kunnskap om rettstatsprinsipper og menneskerettigheter. Denne type samarbeid vil gi oss mulighet til å sette fokus på religions- og livssynsfrihet.

2.
Jeg er helt enig i betydningen av å gå i nærmere dialog med andre land og organisasjoner for å styrke respekten for religionsfriheten.

Arbeidet for religionsfrihet står høyt på agendaen i FN. Det vil føre for langt å omtale alle de FN-kanaler vi deltar i og benytter oss av for å fremme religionsfrihet og toleranse, men jeg vil bl.a. peke på at Norge ønsker å spille en aktiv rolle under den kommende sesjonen i FNs menneskerettighetskommisjon. Det synes bl.a. klart at ”karikatursaken” vil komme opp her. Nederland, som tradisjonelt fremmer resolusjonen om eliminering av alle former for intoleranse og diskriminering på grunn av religion, har allerede hatt pågang av land og grupper som ønsker å påvirke årets tekst.

Norge var medforslagsstiller til den resolusjon om religiøs intoleranse som ble vedtatt under FNs generalforsamling sist høst og i menneskerettighetskommisjonen i mars i fjor. Vi vil følge forhandlingene om denne teksten nøye nå med sikte på å bidra til å få vedtatt en balansert resolusjon.

Også Europarådet bygger på et konvensjonsbasert vern av blant annet religionsfrihet og ytringsfrihet og er et godt egnet forum for intensivert dialog på disse områdene. Det er spesielt nyttig at Europarådet i sitt arbeid vektlegger satsning på ungdom, skoleverk og undervisningsplaner. Det er opprettet kontakt med Organisasjonen av den Islamske Konferanse (OIC) for å identifisere praktiske samarbeidstiltak. Også Europarådets parlamentariker­forsamling har vært aktiv både i form av uttalelser og kontakt med religiøse organisasjoner regionalt og lokalt. En statusrapport om Europarådets arbeid for fremme av inter­kulturell og inter­religiøs dialog vil bli lagt fram av rådets generalsekretær nå i mars måned og det pågår en diskusjon om ulike tiltak for å intensivere innsatsen.

Toleransespørsmål står tilsvarende høyt på agendaen i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). De siste årene har det vært arrangert flere høynivåkonferanser om bl.a. antisemittisme, rasisme og fremmedfrykt. Konferansene har brakt politikere, eksperter og representanter for det sivile samfunn sammen for å utarbeide anbefalinger og råd til deltakerlandene om tiltak for å motvirke rasisme og hatkriminalitet.

OSSEs partnerland i Middelhavsregionen og Asia, blant annet land som Algerie, Egypt, Jordan, Marokko, Tunis og Afghanistan, har vært invitert til å delta på disse konferansene. De tre spesialrepresentanter for hhv. rasisme, antisemittisme og islamofobi overvåker deltakerlandenes vern av sårbare grupper. OSSE har lang erfaring i å fremme dialog, konfliktforebygging og konfliktløsning. Dette gjør organisasjonen særlig egnet til å fortsette å ta tak i de utfordringer vi står overfor.

Mitt poeng her er at det er viktig å merke seg at mange tiltak allerede er igangsatt, på flere nivåer, for å fremme religiøs og kulturell toleranse – noe som igjen styrker forutsetningene for et effektivt vern av religionsfriheten. Vi bør gjøre bruk av og styrke disse eksisterende samarbeidsmekanismene og -fora framfor å etablere nye.

3.
Spørsmålet om Utenriksdepartementet skal utarbeide en årlig rapport om trosfrihet må særlig vurderes i lys av vår samlede rapportering om menneskerettighetsarbeidet og den rapportering som FN gjør om brudd på trosfriheten.

Til det førstnevnte vil jeg vise til at Utenriksdepartementet siden 1998 har utarbeidet årlige rapporter om Regjeringens samlede innsats for menneskerettigheter. Denne rapporteringen var fra og med år 2000 et ledd i oppfølgningen av St. meld 21 (1999-2000) ”Handlingsplan for menneskerettigheter”. Handlingsplanene dekket årene 2000 til 2004. Den siste årsrapporten som ledd i oppfølgningen av handlingsplanen ble utgitt i desember 2005.

Nå er handlingsplanen avsluttet og vi er derfor i en fase hvor vi gjennomgår hvordan vi skal videreføre menneskerettsarbeidet både nasjonalt og internasjonalt. Det jeg kan si pr i dag er at rapportering om vår samlede menneskerettsinnsats vil bli videreført.

Vi vurderer nå hvilke særlige menneskerettsutfordringer det er grunn til å rette hovedfokus på. I den forbindelse kan det være aktuelt med noe mer omfattende rapportering når det gjelder innsatsen for å fremme religiøs og kulturell toleranse og økt respekt for tros- og livssynsfriheten.

Jeg vil også vise til at FNs spesialrapportør for religionsfrihet har som mandat å avgi årlige rapporter til FNs menneskerettighetskommisjon. Disse rapportene bygger på den erfaring spesialrepresentanten får ved besøk til land hvor religionsfriheten er særlig utsatt. Det er min vurdering at disse rapportene bygger på et solid faktagrunnlag og god ekspertise. På bakgrunn av at FN er viktigste kanal for Norges innsats for menneskerettighetene, har det en verdi i seg selv å benytte FNs grunnlag som utgangspunkt for vårt arbeid. Jeg synes derfor det ikke er hensiktsmessig at Norge skal utarbeide egne rapporter om brudd på religionsfriheten.

4.
Ideen om å opprette en uavhengig kommisjon som årlig kommer med anbefalinger til Utenriksdepartementet vil jeg imidlertid se nærmere på.

Jeg vil spesielt vurdere hvorvidt Utenriksdepartementets eksisterende prosjektgruppe for religiøs dialog kan tillegges en mer spesifikk rolle i lys av formålet du nevnte under interpellasjonsdebatten. Prosjektgruppen er i dag en mindre gruppe som består av personer som allerede er engasjert i intra- eller interreligiøst dialogarbeid i ulike land. Jeg ser gode muligheter for at vi kan få styrket vår innsats ved ytterligere bruk av den kompetanse som prosjektgruppen allerede innehar.

5.
Jeg deler helt klart din vurdering av verdien av god og løpende kontakt med frivillige organisasjoner. Idag samarbeider vi allerede med flere uavhengige organisasjoner på dette feltet.

Som kjent har ”Oslokoalisjonen for tros- og livssynsfrihet” over flere år arbeidet med religionsfrihet bl.a. i Kina og i en rekke andre land og regioner med støtte fra Utenriksdepartementet. Jeg er interessert i å bidra til at dette arbeidet kan videreføres.

I et bredt sammensatt forum som Utenriksdepartementet har etablert for å styrke kompetansen om religionens rolle i utenrikspolitikken, deltar forskere og representanter for ulike tros- og livssynsorganisasjoner, inklusive representanter fra Den norske kirke, Det mosaiske trossamfunn, Islamsk råd og Samarbeidsrådet for tros- og livssynsspørsmål. Forumet har en rådgivende rolle.

I den nevnte prosjektgruppen om religiøs dialog deltar også representanter fra eksterne miljøer i Norge.

Den kontakten som allerede er etablert med det sivile samfunn vil med andre ord bli videreført. I tillegg er jeg åpen for nærmere kontakt med miljøer og deler av det sivile samfunn som representerer ekspertise og erfaring vi i dag ikke har like tett dialog med.

6.
Når det gjelder det konkrete forslaget om å opprette en stilling som ambassadør eller spesialrådgiver for internasjonal trosfrihet vil jeg igjen peke på det verdifulle arbeidet som FNs spesialrapportør for religionsfrihet gjør. Norge er en av de største bidragsyterne til kontoret til FNs høykommissær for menneskerettigheter, og på den måten støtter vi arbeidet til spesialrapportøren for religionsfrihet. I tillegg kommer den politiske støtten som ligger i at Norge var medforslagsstiller til resolusjonen som opprettet spesialrapportørens mandat.

Det er for øyeblikket ikke aktuelt etter mitt syn å opprette en egen stilling øremerket arbeidet for internasjonal tros- og livssynsfrihet. Det har også sammenheng med at en helhetlig tilnærming til menneskerettighetsarbeidet er den mest egnede.

7.
Forslaget om en egen internettside om religionsfrihet har jeg vurdert på bakgrunn av at Utenriksdepartementet på sine hjemmesider gir generell informasjon om menneskerettigheter og menneskerettighetsarbeid. Her er bl.a. informasjon om de ulike menneskerettskonvensjonene, håndhevingsmekanismer og andre aktuelle emner.

Det finnes en rekke nettsteder som gir grundig og spesifikk informasjon om brudd på religionsfriheten, og jeg ser det ikke som en primær oppgave for Utenriksdepartementet å etablere en egen nettside om dette temaet.

8.
Som en følge av at menneskerettighetsarbeidet er en prioritert del av utenrikspolitikken styrkes også utenrikstjenestens egen kompetanse om menneskerettighetsspørsmål.

Ett felt vil være å styrke utenrikstjenestens kompetanse til å bistå arbeidet til menneskerettsforsvarere. Deres arbeid er av avgjørende betydning for å bekjempe brudd på religionsfriheten.

I tillegg har Utenriksdepartementet startet arbeidet for å styrke kompetansebyggingen om religionens rolle i utenrikspolitikken – bl.a. ved mer kontakt med forskere og det sivile samfunn som arbeider innenfor dette feltet. Målet er at kompetansen som bygges opp skal tilflyte utenrikstjenesten som helhet.

****

Avslutningsvis vil jeg igjen takke for at du tok opp et aktuelt tema av så stor viktighet og relevans som religionsfrihetens vilkår. Jeg håper at dette brevet gir tilstrekkelig tilbakemelding på en del av de emner som det bl.a. ikke ble tid til å belyse under interpellasjonsdebatten og jeg ser fram til fortsatt kontakt om disse spørsmålene.