Stortinget 19. desember 2006.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Jeg skal ikke forlenge en ellers veldig god, interessant og viktig debatt om det som representanten Lønning kalte et sort hull. Det er en god definisjon på hva som skjer i Hviterussland.

Jeg vil bare understreke at Regjeringen, som denne sal vet, er opptatt av å støtte demokratiske krefter i Hviterussland. Vi er i ferd med å utarbeide en politisk strategi for vår innsats og å øke bistanden fra 5 mill. kr til 9 mill. kr neste år. Den innsatsen vil rettes mot opposisjonen og det sivile samfunn, til deres hjelp. Folk til folk-samarbeid vil være særlig viktig, og vi vil videreføre støtten til norske frivillige organisasjoner som samarbeider med opposisjonspartier og menneskerettighetsorganisasjoner i landet.

Vi vil bidra til å skape møteplasser for opposisjonen både inne i og utenfor Hviterussland. Det vil særlig bli fokusert på ungdomsmiljøer og kulturorganisasjoner samt medier og studentutveksling, slik det er tatt til orde for i innstillingen. Fra norsk side prioriterer vi også arbeidet for menneskerettigheter og demokrati i Hviterussland gjennom Europarådet og OSSE, og da i samarbeid med flere land.

Vi legger vekt på ikke å gi støtte til prosjekter eller tiltak som kan tas til inntekt for president Lukasjenkos regime, mens vi har sluttet oss til EUs sanksjoner som er rettet mot regimet. Det gjelder f.eks. utvidet innreiseforbud for regimet og frysing av konti.

La meg legge til at de kommentarene som er falt om Russland, slutter jeg meg til ved å si at det hersker uklarhet rundt Russlands retning med hensyn til hvor demokratiet vil lande, og om det er et demokrati. Det er et av de store politiske usikkerhetsmomenter vi står overfor i vår del av verden. Samtidig er det en bedre situasjon – og vi må vektlegge det – i Russland og i det østlige Europa enn det var for 10–20 år siden, slik at hovedstrømmen har gått i riktig retning, men vi har altså de sorte hull og kritiske utviklingstrekk.

Det jeg til slutt vil understreke, er at i forhold til denne strategien rettet mot Hviterussland har vi også i Utenriksdepartementet lagt vekt på å ta en gjennomgang av vårt tradisjonelle menneskerettighetsarbeid mot denne delen av Europa. Her hadde vi jo én spesiell erfaring under den kalde krigen og under kommunistsamfunnene, hvor norsk menneskerettighetsarbeid hadde en betydelig profil og innretning.

Vi har av naturlige årsaker hatt en annen fokusering de siste årene på grunn av utviklingen i denne delen av Europa. Men både innsatsen mot Hviterussland og det som nå skjer i Russland i forhold til det sivile samfunn – ytringsfrihet og assosieringsfrihet – gjør det naturlig å se på menneskerettighetsarbeidet i et helhetlig perspektiv i denne delen av Europa.

*****

For endelig referat og alle de øvrige innlegg i denne saken, se www.stortinget.no