[En orientering om arbeidet innenfor nedrustning og ikke-spredning]

Stortinget 19. desember 2006.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Behandlingen av St.meld. nr. 19 for 2005-2006, om eksport av forsvarsmateriell fra Norge, og komiteens innstilling berører et viktig og prinsipielt saksfelt, og det gir en anledning til årlig å gjennomgå sentrale dimensjoner ved norsk eksportkontroll og det internasjonale ikke-spredningssamarbeidet.

Samtidig gir det i år en anledning til å besvare Stortingets anmodningsvedtak nr. 73, av 30. november 2004. Bondevik II-regjeringen ble da bedt om «å fremme en sak for Stortinget med en helhetlig gjennomgang av på hvilken måte og på hvilke arenaer Norge best kan bidra i arbeidet med nedrustning og ikke-spredning». Jeg synes det er naturlig å benytte anledningen i dag til å gi en slik orientering.

Arbeidet for nedrustning og ikke-spredning har i en årrekke vært et prioritert felt i norsk utenrikspolitikk, som flere talere har vært inne på. Min forgjenger gjorde et aktivt og godt arbeid på dette området, som jeg vil gi anerkjennelse for, og som jeg har ønsket å følge opp fra norsk side. Norge har deltatt i internasjonale fora, og det sivile samfunn har vært aktivt på ulike internasjonale arenaer, bl.a. gjennom fredsbevegelsen.

Dessverre har det i de siste årene vært stillstand i arbeidet for nedrustning og ikke-spredning, som representanten Nybakk var inne på. Ja, jeg vil si det så sterkt som at det multilaterale nedrustnings- og ikkespredningsmaskineriet nærmest har vært handlingslammet.

Dette har vi merket tydeligst når det gjelder Avtalen om ikke-spredning av kjernevåpen – NPT – og i nedrustningsforhandlingene i Genève. NPT utgjør rammen for kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning. Etter mitt syn er det maktpåliggende å slå ring om, verne og ytterligere styrke denne avtalen.

Samtidig er vi vitne til en bekymringsfull utvikling når det gjelder spredning av kjernevåpen, med Nord-Korea som det tydeligste eksemplet. Det er dessuten en fare for at flere land kan være i ferd med å følge etter. Usikkerheten omkring Irans kjernefysiske program vedvarer. I tillegg finnes det indikasjoner på at ulike terrorgrupperinger ønsker å få tilgang til masseødeleggelsesvåpen. Det gir et meget skremmende scenario.

Vi må også erkjenne at det på kort sikt neppe vil finne sted nye store kutt i kjernefysiske arsenaler. Også det er alvorlig. I tekstene som avtalene på dette området bygger på, sidestilles arbeid mot spredning med behovet for ytterligere nedrustning. Vi må i dag unngå at kjernevåpen får en ny «renessanse». Ikke minst er det viktig at det ikke utvikles nye typer våpen, der skillet mellom kjernevåpen og konvensjonelle våpen viskes ut.

Alle disse utfordringene gjør det nødvendig å styrke det internasjonale nedrustnings- og ikke-spredningsregimet. Dette er også viktig i lys av et annet aspekt: Det internasjonale atomenergibyrå – IAEA – forventer at bruken av kjernekraft vil øke kraftig i årene som kommer. Det er en realitet vi må forholde oss til. Alle land har rett til å sikre energiforsyning, velferd og økonomisk utvikling for sine borgere, også gjennom utnyttelse av kjernekraft – et fenomen jeg fikk stifte nært bekjentskap med under mitt besøk i India i forrige uke. Men samtidig er det en fare for at denne utviklingen kan svekke det multilaterale ikke-spredningsregimet og svekke arbeidet for å hindre spredning av kjernefysisk teknologi til militære formål.

Dette er en av utfordringene ved den avtalen USA og India har inngått om sivilt kjernefysisk samarbeid. Avtalen vil innebære at de sivile kjernekraftverkene i India legges under IAEAs sikkerhetskontroll, og at India gjennomfører tiltak på ikke-sprednings- og eksportkontrollområdet. Dette er positivt i seg selv. Samtidig er vi opptatt av at India påtar seg ytterligere forpliktelser, særlig når det gjelder nedrustning, produksjonsstans av spaltbart materiale og signering av CTBT – Prøvestansavtalen. Dette gav jeg uttrykk for i mine samtaler med indiske myndigheter under besøket i New Dehli i forrige uke, og denne holdningen vil Regjeringen holde fast ved innenfor rammen av Nuclear Suppliers Group – NSG – der vi for øvrig håper at det blir mulig å finne et kompromiss i forhold til Indias program.

Jeg vil framheve vårt arbeidet med det såkalte syvlandsinitiativet for kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning, som har vært omtalt her, som ble lansert forut for FN-toppmøtet i 2005. Dette initiativet – som i tillegg til oss omfatter Australia, Chile, Indonesia, Romania, Storbritannia og Sør-Afrika – bidrar til økt oppmerksomhet om betydningen av kjernefysisk nedrustning. Jeg har, som nevnt, prioritert å følge opp dette initiativet.

Mulighetene til framgang ligger i et arbeid som inkluderer for det første tiltak for å styrke ikkespredningsregimet, og for det andre at det er mulig å vise til konkrete tiltak på nedrustningsområdet. Dette er drivkraften bak syvlandsinitiativet. Vår tilnærming har vist seg å samle bred internasjonal tilslutning, selv om flere av atomvåpenmaktene er skeptiske til slike initiativ.

Samlet sett har Norge gjennom initiativet opparbeidet en posisjon på nedrustnings- og ikkespredningsområdet. Vi blir lyttet til, og det er forventninger fra mange land, fra FNs generalsekretær og fra IAEA om at vi skal videreføre engasjementet. Det vil også Norge gjøre.

Jeg kan nevne at Norge i juni i år tok et initiativ sammen med IAEA til å se på hvordan bruken av høyanriket uran i sivil sektor kan begrenses. En større internasjonal konferanse i Oslo var viet dette tema, med bred deltakelse av eksperter fra mange land.

Norge er også godt i gang med et nært samarbeid med bl.a. Indonesia. Våre to land arrangerte nylig en vellykket konferanse om kjernefysisk ikke-spredning og nedrustning for landene i Sørøst-Asia. Dette gav oss en god anledning til å bidra til tiltak for å styrke arbeidet for ikke-spredning og eksportkontroll i denne viktige regionen. Samarbeidet med Indonesia vil bli videreført innen rammen av syvlandsinitiativet.

Videre har Norge – alene og sammen med andre land i den nevnte syvlandskretsen, og med EU og FN – bidratt til å øke kunnskapen og kapasiteten i utviklingsland når det gjelder ikke-spredning, og med særlig vekt på FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1540 og eksportkontroll. Det handler om å bygge en kapasitet i disse landene til å respektere sine internasjonale forpliktelser. Også dette arbeidet vil vi videreføre.

Norge bidrar aktivt til andre handlingsrettede initiativer på ikke-spredningsområdet. Jeg kan nevne vårt engasjement i Nordvest-Russland med opphugging av atomubåter, som er et viktig miljøtiltak, og også et godt norsk bidrag til G8-partnerskapet mot spredning av masseødeleggelsesvåpen.

Norge deltar også aktivt i Ikke-spredningsinitiativet – PSI. Det samme gjelder for de ulike eksportkontrollregimene som vi deltar i.

Samtidig arbeider Norge for å trekke nedrustning og ikke-spredning sterkere inn i NATO-sammenheng, bl.a. gjennom tett samarbeid med Tyskland. Jeg merker at det er en økende erkjennelse i NATO av viktigheten av kjernefysisk nedrustning.

Syvlandsinitiativet gir Norge en god arena til å bygge nye allianser og til å fremme kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning gjennom konkrete, praktiske og gjennomførbare tiltak, tiltak som synes. Dette er en utfordrende oppgave, men gjennom en balansert, helhetlig tilnærming kan vi bidra til å skape bred internasjonal enighet. Og dette er viktig når vi nå skal stake ut kursen fram mot tilsynskonferansen for Ikkespredningsavtalen i 2010.

Norges eksportkontroll utgjør en sentral del av vår innsats både for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen til andre land og for å forhindre at terrorgrupper får tilgang til denne typen våpen.

Jeg har merket meg at det er bred enighet i Stortinget om den linjen Regjeringen har videreført og videreutviklet når det gjelder åpenhet om norsk eksport av forsvarsmateriell. Det er vår holdning at det bør være mest mulig åpenhet om disse spørsmålene. Det skjer på flere måter, som flere representanter har vært inne på. I år gis det f.eks. for første gang innsyn i utførselen av håndvåpen og i forsvarsmyndighetenes bruk av eget materiell i utlandet. Utenriksdepartementet vil videreføre en tett og god dialog med norsk næringsliv om eksportkontroll og med de sivile organisasjoner om disse viktige spørsmålene, og vi arrangerer f.eks. årlig en konferanse for norsk næringsliv om eksportkontroll for aktuelle norske eksportører.

Jeg ønsker også å se på om det er mulig ytterligere å styrke denne åpenhetslinjen, i tråd med komiteens anbefaling, og jeg vil holde nær kontakt med Stortinget om dette.

For å komme eksplisitt tilbake til stortingsmeldingen, er det Regjeringens holdning at Norge skal være et foregangsland når det gjelder streng kontroll med våpeneksport og teknologi som kan benyttes til framstilling av våpen, og skal fortsatt føre streng kontroll over hvilke land det skal eksporteres til.

Dette er spesielt viktig i en tid med ustabile og utrygge situasjoner i en rekke land og i regioner. Som komiteen understreker, er det dessuten av sentral betydning at det stilles strenge krav til hvordan grunnleggende menneskerettigheter respekteres i de aktuelle mottakerlandene.

Eksporttallene svinger, som tidligere nevnt, mellom 2,5 og 3 milliarder kr, og hovedtyngden av vår eksport går til NATO og til de nordiske land. Slik vil situasjonen også være i framtiden.

La meg avslutningsvis understreke at den offentlige oppmerksomheten om norsk våpeneksport i media, blant representantene, i ekspertmiljøer og i det sivile samfunn er positivt. Regjeringen vil gjøre sitt for å bidra til en aktiv dialog på dette området.

*****

Finn Martin Vallersnes (H):

På bakgrunn av den enstemmige komiteinnstillingen hadde jeg egentlig ikke tenkt å be om ordet, men dette fikk jo til dels et noe videre innhold enn vi visste på forhånd.

Jeg tenker da på det interessante i at utenriksministeren benyttet anledningen til, så vidt jeg skjønte ham, å «kvittere ut» en forespørsel fra Stortinget om Regjeringens arbeid med nedrustning og ikke-spredning. Det var for så vidt en del interessante synspunkter han kom med i den sammenheng som viser hvor komplisert det er, ikke minst i grenseoppgangen mellom sivile og militære bruksområder av kjerneteknologi, men også på spredningssiden. Det er jo ikke bare snakk om hvilke stater som har dette, men andre nettverk, helt andre grupperinger, og de nye farene som kommer i kjølvannet av det.

Men likevel: Jeg stusser litt hvis det er slik at statsråden med dette mente å kvittere ut en forespørsel fra Stortinget. I vedtak nr. 73, av 30. november 2004 – for vel to år siden – lød det slik: «Stortinget ber Regjeringen om å fremme en sak for Stortinget med en helhetlig gjennomgang av på hvilken måte og på hvilke arenaer Norge best kan bidra i arbeidet med nedrustning og ikke-spredning.»

I et brev et år senere, den 29. august i fjor, fra Utenriksdepartementet heter det følgende: «Det er igangsatt arbeid med en helhetlig redegjørelse om norsk engasjement og satsningsområder innenfor nedrustning og ikke-spredning. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med en sak om dette.»

Derfor stusser jeg noe hvis det er slik å forstå at dette var ment som en utkvittering av denne forespørselen. Jeg synes det blir en litt forenklet variant av relasjonen mellom storting og regjering.

Marit Nybakk (A):

I anmodningsvedtak nr. 73, av 30. november 2004, som var en innstilling fra forsvarskomiteen om sivilt-militært samarbeid, ble det, som det er sagt her, bedt om at det fremmes «en sak for Stortinget med en helhetlig gjennomgang av på hvilken måte og på hvilke arenaer Norge best kan bidra i arbeidet med nedrustning og ikke-spredning». Dette var i 2004. Etter det har det skjedd svært mye fra norsk side nettopp når det gjelder ikke-spredning og nedrustning av kjernevåpen, på ulike arenaer.

Utenriksministeren har i dag gitt en svært grundig redegjørelse for både de initiativ som Regjeringen tar og har tatt, og som den forrige regjeringen tok – la meg understreke det, Jan Petersen fortjener ros for sine initiativ – og på hvilke arenaer, og hva slags samarbeid Norge har i det internasjonale samfunnet i den viktige jobben det er å drive med kjernefysisk nedrustningsarbeid, og ikke minst hindre spredning.

Det viktigste som Norge er med i for øyeblikket, er den syvlandsgruppen som er opprettet, hvor Norge har opparbeidet seg en posisjon på nedrustnings- og ikkespredningsområdet, ikke bare som initiativtaker for å få til selve gruppen – der både NATO-land og ikke-NATO-land er med, noe som er en styrke i denne sammenhengen – men også på grunn av det arbeidet som er gjort med det mål å styrke ikkespredningssamarbeidet og få til tiltak på nedrustningsområdet.

Jeg har også merket meg at utenriksministeren i sitt innlegg også redegjorde for aktivitetene i IAEA og andre nedrustningsfora, samt bilateralt samarbeid med flere land, bl.a. Indonesia. Han nevnte også det viktige arbeidet i Nordvest-Russland.

Arbeiderpartiet er fornøyd med denne redegjørelsen som svar på anmodningsvedtaket. Vi mener at vi har fått en skikkelig orientering om det arbeidet som gjøres internasjonalt på nedrustningsområdet når det gjelder atomvåpen og kjernefysiske spørsmål, både for å få en nedrustning, for å sikre at vi ikke får ytterligere spredning – og det er i aller høyeste grad aktuelt i dagens verden – for å hindre ytterligere kompetanseoverføring, og for å rydde opp atomavfall, slik at det ikke kan brukes i såkalte «dirty bombs». Vi er, som sagt, fornøyd med redegjørelsen fra utenriksministeren.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Jeg har merket meg representanten Vallersnes’ innlegg. I lys av komiteens grundige innstilling ønsket jeg å konsentrere mitt innlegg om å gi en vurdering av det løpende arbeidet for nedrustning og ikke-spredning. La meg bare si at Regjeringen selvfølgelig er åpen for å komme tilbake til Stortinget på nytt og i den form som Stortinget måtte ønske, for å belyse disse spørsmålene.

Jeg vil understreke det som representanten Nybakk sa, at dette er et felt i veldig utvikling, hvor vi har lagt vekt på å holde kontinuitet med hensyn til de initiativ og den profil Norge har hatt gjennom flere år – også gjennom å følge opp initiativ som ble tatt av den forrige regjering – samtidig som vi har tatt nye initiativ og utbygd det vi har arbeidet med. Jeg håpet i mitt innlegg å kunne gi et bilde av denne utviklingen og de initiativ som er tatt, men jeg er selvfølgelig lydhør for å komme tilbake til Stortinget på best mulig måte med informasjon som kan gi grunnlag for debatt om disse spørsmålene.

Inge Lønning (H):

Jeg har ikke registrert noen alvorlig saklig uenighet når det gjelder innholdet i det utenriksministeren utviklet i sitt innlegg.

Jeg er samtidig litt overrasket når representanten Nybakk sier at dette innlegg, sett fra Arbeiderpartiets synspunkt, er et adekvat svar på et anmodningsvedtak fra Stortinget, som uttrykkelig ber om en egen sak presentert for Stortinget.

Hvis anmodningsvedtaket hadde hatt en annen ordlyd, f.eks. at Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet måte, ville jeg ha akseptert en slik tolkning, men så langt jeg kan se, faller ikke dette innenfor rammen av de uskrevne spilleregler for forholdet mellom regjering og storting. Det forhold at det har skjedd mye, både under den forrige regjering og under den nåværende regjering, når det gjelder arbeidet med å finne en riktig rolle for Norge i internasjonal sammenheng i arbeidet for nedrustning, taler snarere for at det er ønskelig at Stortinget får dette fremstilt i skriftlig form.

Forskjellen mellom en sak og det å komme tilbake til Stortinget på egnet måte er nettopp at hvis Stortinget gjennom sine fagkomiteer skal gjøre jobben med å skape et grunnlag for en bred debatt i Stortinget, forutsetter det at Regjeringen kommer med en skriftlig redegjørelse som egner seg for slik behandling i Stortinget. Jeg synes alt taler for at dette er et så viktig saksområde. Hvis det kommer ny bevegelse i dette saksområdet etter en periode med stillstand internasjonalt, er det en ekstra grunn til at det ville være ønskelig for Stortinget å kunne få en slik gjennomgang, og kunne få en bred debatt, hvor også partiene i Stortinget kan bidra med sine synspunkter på hvordan Norge bør styrke sin innsats på dette området.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Jeg gjentar at vi finner den formen som Stortinget ønsker på denne kommunikasjonen. La meg bare redegjøre for bakgrunnen for at vi nå gjorde som vi gjorde.

Det foreligger et anmodningsvedtak fra stortingssesjonen 2004–2005, der «Stortinget ber Regjeringen om å fremme en sak for Stortinget med en helhetlig gjennomgang av på hvilken måte og på hvilke arenaer (…)».

Så sies det fra Regjeringens side i den årlige stortingsmeldingen om anmodnings- og utredningsvedtak, framlagt den 13. oktober i fjor, at «Regjeringen vil i løpet av stortingssesjonen 2006–2007 komme tilbake til Stortinget på egnet måte med en helhetlig gjennomgang».

Er det ønskelig at Regjeringen fremmer en sak hvor dette utdypes skriftlig, gjør vi selvfølgelig det.

*****

For endelig referat og alle de øvrige innlegg i denne saken, se www.stortinget.no