Utenriksminister Jonas Gahr Støre

Debatt om utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse som ble holdt 8. februar 2006.

Stortinget, 9. februar 2006

Midlertidig referat.

Utenriksministerens innlegg og replikkvekslinger.

For alle øvrige innlegg og endelig referat fra møtet, se www.stortinget.no.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Jeg vil først få slutte meg til innlegget til representanten Trettebergstuen, som tok opp de store spørsmålene som også hører med i en utenrikspolitisk debatt om det internasjonale samfunns framtid. Jeg vil takke for grundige innlegg fra partienes representanter. Jeg registrerer at det er oppslutning om hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk. Det er en verdi i seg selv, og noe som Regjeringen og jeg som utenriksminister legger vekt på. Det at vi har samlende løsninger, er en styrke for vårt land, særlig i dager som dette, og også i møte med små og store saker i det løpende arbeidet.

Jeg er særlig tilfreds med representanten Lilletuns innlegg. For å si det litt – skal vi si – ironisk til meg selv: Han holdt på 10 minutter et innlegg som jeg brukte 50 minutter på. Hovedsakene ble oppsummert på en god måte, og jeg slutter meg til hans gjengivelse.

(Afrika)

Han var opptatt av Afrika og var urolig over at man tonet ned innsatsen der. Jeg kan forsikre representanten Lilletun om at det ikke er tilfellet. Jeg har varslet en gjennomgang av Afrika-satsingen, som vi skal ha sammen med utviklingsministeren. De ressursene som har vært flyttet på, kommer Afrika til gode. Satsingen på vaksiner til alle verdens barn fokuserer ikke minst på å gi Afrikas barn en ordentlig framtid.

Så noen kommentarer til innleggene.

(Ukraina, Hviterussland)

Jeg kan si til representantene Solberg og Larsen at Ukraina og Hviterussland opptar oss. Det er helt riktig å påpeke betydningen av dette kritiske området i Europa – mellom Russland og EU – som kommer på dagsordenen, ikke bare ut fra et menneskerettighetsperspektiv og et styresettsperspektiv, men også ut fra et sikkerhetspolitisk perspektiv, der vi med NATO-øyne fokuserer bl.a. på Ukraina og andre land. Det kommer til å kreve avveininger fra oss i tiden som kommer. Ukraina skal ha valg. Det er bevegelser i stemningene politisk, og vi må følge dette meget nøye.

Vi engasjerer oss politisk bilateralt gjennom organisasjoner som Europarådet. Vi har nær kontakt med EU, og vi støtter også sivile samfunn og prosjekter i de to landene.

(Generelt)

Representanten Solberg snakket for øvrig om at hun etter min redegjørelse konstaterte en normalisering av norsk utenrikspolitikk. Det er jeg glad for. Jeg vil for egen del i all beskjedenhet si at det nå vitner om en normalisering av Høyres reaksjon på norsk utenrikspolitikk. Jeg har oppsummert det som det har vært flertall for i Regjeringen siden den 17. oktober. Det har vært en politikk som har fått Høyre til tidligere å uttale at vi har satt vennskap i fare, og at vi har truet norske interesser i nordområdene fordi vi har trukket åtte stabsoffiserer ut fra Irak.

Nå registrerer jeg at hun mener at hovedlinjene er på plass, og at utenrikspolitikken er normalisert. Vi bør ikke drive flisespikkere, men at ting er normale, er vel alle glad for.

(Dialog, Iran)

Representanten Høglund kom inn på dialog, og hva det er og ikke er, kan vi egentlig gå rett inn. For meg virker det som om representanten Høglund bruker ordet «dialog» som et tegn på at man er svak, at man ikke har et klart syn, at man er litt på retrett, og at man viser styrke ved ikke å ha dialog.

For meg er det faktisk motsatt. Jeg kan se for meg tilfeller der man ikke ønsker å ha dialog med en annen part. Men for meg er dialog en metode for å ha tydelig adgang til makthavere, si hva vi mener og stille krav. Samtidig er dialog en adgang til nettverk i forskjellige land. Norge hadde dialog med Sovjetunionen gjennom krevende år. Det gav oss innpass på toppnivå, slik at vi kunne gjøre våre synspunkter på menneskerettigheter, politisk frihet og avstandstaken til et autoritært styresett ved klare. Samtidig gav det oss operasjonsmuligheter til å nå menneskerettighetsgrupper i det som fantes av sivile samfunn i sovjettiden. Jeg mener det gav oss nyttig lærdom som vi skal jobbe videre med.

Da vi diskuterte Iran i denne salen etter representanten Høglunds gode initiativ før jul, var vi enige om at avveiningene var vanskelige, men at det i sum var viktig å ha dialog. Jeg mener at vi i disse dager ser nytten av det, ikke bare fordi det er mulig å ta kontakt med iranske myndigheter og ha en gjenkjennelse når vi tar opp akutte situasjoner, men også som nobelprisvinner Shirin Ebadi har påpekt:

Det er mangfoldige sivile samfunn i Iran. Det er altså ikke et monolittisk toppsystem i dette landet. Det utspiller seg nå maktkamper mellom ulike fraksjoner, og det er et mangfoldig sivilt samfunn som vi bør være i inngrep med. Det jeg frykter i forbindelse med representanten Høglunds tilnærming til utenrikspolitikken på dette området, er en ytterligere forsterking av «vi»- og «de»-tankegangen. Som den amerikanske presidenten sa: Enten er du for oss, eller så er du mot oss. Jeg er skeptisk til den tilnærmingen, for det finnes faktisk muligheter på begge sider som kan engasjere til dialog.

Noe av det som i dag skjer i konfrontasjonen og opptrappingen, er jo at man gir ekstremitetene på begge sider rett til å komme med fortegnede bilder av hva vi i Norden skal stå for. Vi får da en selvforsterkende prosess som gjør verden farligere å leve i.

(Midtøsten, Norges giverlandsrolle)

Når det gjelder forslaget til representanten Høglund om å stille krav til framtidige palestinske regjeringer, mener jeg at de to punktene som står der, er dekket i mitt innlegg i går hvor jeg på slutten snakker om det som er norsk hovedsyn: «En løsning på konflikten mellom israelere og palestinere må skje gjennom forhandlinger og ikke gjennom vold. Partene må akseptere tidligere inngåtte avtaler og forpliktelser, inkludert FNs resolusjoner og Veikartet for fred.»

Det som er kjennetegnet ved representanten Høglunds forslag, er at det er ubalansert. Han tar fram to krav til én part. Men situasjonen er at den andre part ikke har oppfylt FN-resolusjoner, har brutt folkeretten og gjør det fortsatt som okkupasjonsmakt.

Jeg er derfor kritisk til å stille meg bak et forslag som har denne ubalansen i seg, og jeg mener at dette er godt ivaretatt i redegjørelsen.

Representanten Vallersnes var opptatt av vår giverlandsrolle i Midtøsten. Jeg kan da utdype det som jeg var inne på i min redegjørelse i går, at Norge tar dette oppdraget på alvor.

Vi legger i disse dager betydelig aktivitet for dagen i samtaler med Kvartetten, i samtale med Kvartettens utsending Wolfensohn som nå er kommet til regionen for å koordinere giverlandssamarbeid i forhold til de sittende palestinske myndigheter.

Vi ser på hvordan den rollen vi har, ikke bare som en tilrettelegger av møter, men også på politikksiden, nå kan brukes i de vanskelige ukene og månedene som kommer, for å berede grunnen for hva det internasjonale samfunn skal mene om sin giverpolitikk i forhold til palestinske myndigheter i framtiden. Man registrerer en betydelig usikkerhet i det internasjonale samfunnet når det gjelder hvordan man skal forholde seg, hvem man skal snakke med, hvordan man skal snakke med dem man møter. Kan man snakke via noen for å nå forskjellige? Her tror jeg Norge har rom for å aktivere seg, og det akter vi å gjøre.

Til sist. Representanten Jacobsen var inne på at dette med at norske flagg på brystet tidligere gav gjenkjennelse og stort sett gode smil. Nå opplever vi noe annet. Jeg tror det vi har opplevd de siste dagene, er en påminnelse om at det å engasjere seg for fred og utvikling, ikke er noen parademarsj; det er farlig. Og det er viktig å understreke i denne sal at det er feiloppfatning dersom vi tror at det å ville det gode, ikke også innebærer at man er ute i farlige oppdrag.

Samtidig skal vi fokusere på at det faktisk er slik, og tilbakemeldingene viser det, at der vi engasjerer oss, gjør vi nyttig arbeid til gode for sivilbefolkningen. Jeg er helt sikker på at det ikke er sivilbefolkningen i Maymaneh som står bak de angrepene som vi så. To-tre dager før angrepene på TIPH-kontingenten i Hebron var flere deler av det lokalsamfunnet på gaten med støtte til hva den lille styrken – det er jo ikke en styrke engang, men en kontingent – representerer når det gjelder å skille mellom befolkningsgrupper. Og jeg håper de snart kan vende tilbake.

Når det gjelder de humanitære organisasjonene, registrerer jeg at vi i dag får beskjed om at Norges Røde Kors og Flyktninghjelpen er på vei tilbake til Pakistan for å hjelpe ofrene etter jordskjelvene. Jeg vet, etter å ha virket i disse organisasjonene selv, at hvis det er én ting som smerter, så er det å måtte trekke ut. Men også de må ta hensyn til sin sikkerhet. Men instinktet er at så fort det er mulig å komme tilake, skal man tilbake.

Det bør også være en del av det som er norsk utenrikspolitikk, den er konsekvent, gjenkjennelig og langsiktig. Vi tar hensyn til sikkerhet, men vi står ved vår forpliktelser som i Afghanistan og i andre områder hvor Norge faktisk kan spille en rolle.

Representanten Lilletun var inne på det. Kan Norge spille en rolle? Det kan vel være en fare noen ganger at vi tror at vår rolle er større enn den nøkternt sett er. Men det som er verre enn det, er å tro at den ikke teller i det hele tatt.

Jeg har som utenriksminister tenkt å avstå fra å kalle Norge et lite land, fordi jeg mener det er uklart hva som menes med det. I mange sammenhenger er vi nemlig ikke små, men vi er betydelige. Og det er det å kunne bruke de mulighetene langs de tre hovedsporene jeg skisserte i går, som oppsummerer Regjeringens ambisjon for en aktiv utenrikspolitikk.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Høglund (FrP):

(Dialog, Iran)

Nei, man er ikke svak om man starter en dialog, og jeg understreket også at dialog kan ha mye for seg.

Om norsk utenrikspolitikk alltid har vært konsekvent og gjenkjennelig? Dialogen med Sovjetunionen ble nevnt.

Jeg tar et annet eksempel: Sør-Afrika før 1994. Jeg har nevnt det før. Vi hadde ingen dialog med regjeringen i Sør-Afrika før 1994, men vi hadde en aktiv dialog med andre deler av samfunnet i Sør-Afrika. Så det ene ekskluderer ikke det andre.

Om vi ikke har en dialog på myndighetsnivå i Iran, kan vi gjerne ha en dialog knyttet til andre sektorer i det iranske samfunn. Så jeg er enig i at vi må komme i inngripen med positive krefter, men om det å gå i en aktiv dialog med representanter for en president som vil radere et av FNs medlemsland fra kartet, og som uttaler seg om en historisk tragedie som Holocaust på den måten han gjør, er konstruktivt sett fra norsk side, er jeg usikker på. Mener utenriksministeren at dialog for enhver pris bør etterstrebes?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Svaret på representanten Høglunds spørsmål er enkelt: nei. Dialog bør ikke for enhver pris etterstrebes. Det er veldig lite i livet som for enhver pris skal nås. Man må gjøre avveininger.

Så vil jeg gjenta at det er et veldig positivt bidrag at Fremskrittspartiet nå så systematisk slutter opp om den FN-ledede boikotten av Sør-Afrika fram til 1994. Det er en oppklaring av det som har vært Fremskrittspartiets syn på den konflikten, og som jeg tror bidrar til å bringe dem inn på et normalt spor når det gjelder norsk utenrikspolitikk.

Når det gjelder å ha dialog med Iran, mener jeg det var en fordel at jeg ved to anledninger denne uken kunne engasjere min iranske kollega i et kvarter lange samtaler om sikkerhet ved ambassaden i Teheran. Vi har ved alle anledninger vært meget tydelige på å fordømme de uttalelsene presidenten har kommet med.

Men som sagt, det å ha dialog, det handler om å komme i inngrep med. Derfor vil jeg, dersom sikkerheten tillater det, tilrå at min statssekretær reiser og gjennomfører de samtalene, for ikke å gi ekstremistene rett i at vi nå ikke snakker sammen på tvers av ideologiske skillelinjer.

Erna Solberg (H):

(Irak)

Jeg har ikke tenkt å starte opp polemikken igjen, jeg har bare lyst til å understreke at jeg står fast ved at jeg mener at uttrekkingen av Irak og Operation Enduring Freedom var begrunnet i, på Soria Moria, at SV skulle få gjennomslag for sin anti-amerikanske linje, og det signalet ble lest i mange land. Jeg tror de reaksjonene som bl.a. representanten Ågot Valle, på det tidspunktet Regjeringen tiltrådte, møtte under besøket i Pentagon, vil kunne beskrive at det ikke gikk upåaktet hen blant våre venner, det som skjedde.

(NATO)

I tillegg er det fortsatt slik at vi innenfor Soria Moria-erklæringen har annonsert at man ikke skal slutte seg til, eller motarbeide, et rakettforsvarsopplegg innenfor NATO i samarbeid med Russland. Det vil bli interessant å se om dette kommer til å tvinge Norge inn i en fotnoteland-situasjon, eller om man klarer å ha en positiv utvikling mot NATOs toppmøte.

(Midtøsten, Norges giverlandsrolle)

Men jeg har ett spørsmål, og det gjelder noe som har bekymret meg med det som står i erklæringen, nemlig omtalen av koordineringsarbeidet knyttet til de palestinske selvmyndighetsområdene, hvor det altså synes som om det utvikles litt tvil om det vil være en samordnet internasjonal støtte fremover. Jeg vil få lov å be utenriksministeren om rett og slett å redegjøre for hvordan han oppfatter det arbeidet for øyeblikket.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Det er et krevende spørsmål å svare på innenfor ett minutt, men jeg tror, som jeg sa i sted, at verdenssamfunnet nøler og famler rundet dette. Fra norsk side er vi tydelige på at vi kommer til å stå ved våre forpliktelser overfor president Abbas og hans interimsregjering inntil det avtegner seg tydeligere hva slags regjering som kommer, og hva slags politikk en slik regjering vil føre.

Vi tror også det her, som ellers, er viktig at det internasjonale samfunnet står mest mulig samlet, at kvartetten og giverlandene – som jo innbefatter kvartettlandene, men også en rekke andre land – mest mulig samler seg om en felles linje.

På giverlandsmøtet i London før jul, som Norge ledet, var vi i gang med omfattende planer for reformarbeid på palestinsk side, slik at pengene som kom fram, ikke skulle bli borte i korrupsjon eller annen uorden på veien. Det arbeidet må fortsette, og det er veldig negativt om vi nå gir slipp på det. Men vi går selvfølgelig inn i en usikkerhetsperiode, hvor noen er på vei ut og andre kan være på vei inn. Nettopp derfor tror vi det er viktig at det internasjonale samfunnet nå markerer seg og gjør det klart overfor sittende og kommende regjeringer hva som er giverlandenes syn.

Jon Lilletun (KrF):

(Cuba)

Utanriksministeren og underteikna deler synet på viktigheita av menneskerettsdialogar, at det er viktig å oppretthalde dei, og å utvikle nye òg.

Eg har tidlegare, i mitt innlegg, gjeve støtte til den nye linja i forhold til Cuba, og utanriksministeren har svart på skriftleg spørsmål frå meg kva ein vil gjere i forhold til det sivile samfunn, og det er tilfredsstillande slik det er svart.

Derimot står det ope, det med menneskerettsdialog – det vil ein vurdere. Eg utfordrar no utanriksministeren, ut frå det har sagt om det, til å bekrefte at ein òg vil prøve å kome i gang med det, for det er absolutt nødvendig i forhold til det cubanske samfunn å gjere det.

(Midtøsten, Norges giverlandsrolle)

Så vil eg òg be utanriksministeren bekrefte at innhaldet i utgreiinga hans er slik at dei to punkta som Framstegspartiet har fremma forslag om her, er – konkret – ein konsekvens av det han har sagt òg, men at ein her har ein heilskap som ein prøver å ivareta. Viss det er slik at han bekreftar det, vil eg anbefale forslagsstillaren å oversende det til Regjeringa. Det er uheldig om vi får ei avstemming her i salen om noko som faktisk er Regjeringa sin politikk.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Jeg vil henvise til side 16 i min redegjørelse og be representanten Lilletun lese det. Jeg håper at han ved å lese det ser at Regjeringens politikk her er tydelig og klar. Jeg sier også i dette innlegget at verdenssamfunnet nå ikke skal uttale seg slik at man driver fram kompromissløse holdninger ved å stille detaljerte og absolutte krav.

Likevel gjentar vi det som er det norske hovedsyn, og jeg tror representanten Lilletun vil kjenne seg godt igjen idet som er norsk hovedsyn. På det grunnlag mener jeg at min redegjørelse klart sender det signal til alle parter, og ikke bare til én. Derfor er det et mer representativt uttrykk for hva som har vært Norges linje, og jeg håper vi også har flertall i denne sal for det i tiden som kommer.

Gunnar Kvassheim (V):

(Nordområdene)

Regjeringens ambisjon er at Barentshavet skal bli «samarbeidets hav». Denne visjonen, som Venstre støtter, bygger bl.a. på en forutsetning om at det skal settes høye standarder for miljø.

Utenriksministeren understreket i sin redegjørelse betydningen av at vi som kyststat er en langsiktig forvalter. I FNs miljøprogram UNEP sin årbok advares det mot petroleumsvirksomhet i nord. FNs miljøorgan er bekymret over at flere land, deriblant Norge, er under press for å utnytte olje- og gassressursene i nord.

Er utenriksministeren enig i at det er viktig at forvaltningen av ressursene i «samarbeidets hav» bygger på bred nasjonal enighet om en forvaltningsplan hvor vern og aktivitet er balansert, og er utenriksministeren enig i at forvaltning må skje på en måte som også overfor det internasjonale samfunn klart signaliserer at Norge bestreber seg på å finne dette balansepunktet mellom vern og aktivitet?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Det er lett å svare ja på spørsmålet til representanten Kvassheim, og det er jo også det opplegget som Regjeringen har skissert i sin tiltredelseserklæring, i Soria Moria og i min redegjørelse.

I min redegjørelse la jeg stor vekt på betydningen av aktivitet og at Norge er førende på de ulike aktivitetsområdene. Jeg mener Norge må ha som ambisjon å føre an på energiområdet. Det skal skje innenfor denne balansen mellom miljø og ressursutnyttelse, enten det er fisk, eller det er petroleum, eller det er transport.

Den helhetlige forvaltningsplanen, som jeg i går omtalte som et viktig utenrikspolitisk dokument, vil komme til Stortinget og legge et grunnlag for dette.

Jeg vil også i min samtale med min russiske kollega i neste uke forfølge tanken om et nærmere samarbeid med Russland om hvordan vi kan se for oss en visjon om at slike prinsipper skal gjelde for hele havet. Da kan det selvfølgelig ikke være slik at vi dikterer det, men at Norge og Russland, som har ansvaret for disse områdene, jobber for det.

Det er svaret på det siste spørsmålet til representanten Kvassheim: Det signaliserer til det internasjonale samfunn og dem som mest er berørt, at vi har ambisjoner for denne balansen.

Morten Høglund (FrP):

(Midtøsten, Norges giverlandsrolle)

Bare en kort kommentar til vårt forslag. Det må også ses i lys av Hamas’ historie og den erfaring verdenssamfunnet har med Hamas. Det er ikke krav til Hamas som vi har funnet opp. Dette er jo krav som er stilt av flere.

(Nordområdene, Russland)

Men jeg vil over på nordområdene og forholdet til Russland, hvor vi skal inn i en aktiv dialog og samarbeid på mange områder. Det er absolutt noe som ikke vi stritter imot. Men da vi behandlet nordområdemeldingen i Stortinget i fjor, valgte utenrikskomiteen å legge inn menneskerettighetsdimensjonen. Den lå ikke inne i utgangspunktet.

Kan utenriksministeren bekrefte at i den handlingsplanen for vårt forhold til Russland som skal legges frem neste måned, er menneskerettighetsdimensjonen ivaretatt og vil være en del av den dialogen og det samarbeidet vi skal ha med Russland?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

(Midtøsten, Norges giverlandsrolle)

Representanten Høglund snakket om erfaringen og tradisjonen med Hamas, og jeg er enig i at det er grunn til å følge nøye med her.

Men når jeg understreker betydningen av å ha en balansert tilnærming, går det også på erfaringen og tradisjonen med Israel og deres etterlevelse av resolusjoner som er vedtatt for mange, mange år siden. Derfor er det behov for å være balansert i tilnærmingen.

(Nordområdene, Russland)

Når det gjelder nordområdene og Russland, kan jeg svare bekreftende: MR-dimensjonen står helt sentralt. Den kommer til å være et eget kapittel i denne handlingsplanen. MR-spørsmål står også sentralt når jeg besøker Moskva i neste uke. Jeg vil bl.a. under mitt opphold der ha møte med en lang rekke frivillige organisasjoner, NGO-er, for vi er opptatt av deres arbeidsmuligheter.

Det er også en del av kontakten med det sivile samfunn i Russland, en struktur som skal finne sin plass etter at man har hatt 70 år med regimer uten sivilt samfunn. Så dette er viktig for oss i den dialogen.

Det understreker for meg igjen betydningen av dialog, nemlig at vi kan ha kontakter med ulike deler av samfunnet på samme tid.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

***

(Enkelte av de øvrige innleggene i debatten)

Svein Roald Hansen (A):

(Europa)

Det er heldigvis bred enighet om det utenriksministeren understreket i sin redegjørelse, at et land som Norge er tjent med at arbeidet med å videreutvikle den internasjonale rettsorden er viktig. Det er slik vi kan gi den sterkestes rett og ekstremisme et stadig snevrere spillerom i det internasjonale samfunn.

Det er i vår egen verdensdel man har nådd lengst med hensyn til å ta konsekvensene av den gjensidige avhengighet som eksisterer landene imellom når det gjelder trygghet, økonomi og velferd. Det er i Europa man har nådd lengst når det gjelder å la lov og rett være rammene for samarbeidet, med utgangspunkt i denne gjensidige avhengigheten landene imellom.

Selv om Norge står utenfor den politiske delen og enkelte andre deler av EU-samarbeidet, er vi likevel sterkt vevd inn i samarbeidet, fordi vi deler denne avhengigheten mellom naboland. De rammer og de muligheter dette legger for politikken på veldig mange områder, er i altfor liten grad en naturlig del av den politiske debatten, både her i Stortinget og utenfor. Den handlingsplanen for en aktiv, tydelig og åpen Europa-politikk som utenriksministeren varsler i sin redegjørelse, må bli et bidrag til å endre dette.

Jeg har denne uken deltatt på en konferanse i Wilton Park i England der temaet har vært EU-samarbeidet framover. Et av de gjennomgående trekkene som det ble pekt på, er nettopp mangelen på evne og vilje til å koble politikken på nasjonalt og på europeisk nivå. Hvis det politiske nivå ikke evner å ta utgangspunkt i å formidle denne sammenhengen, vil det også være nesten umulig for andre samfunnsaktører og innbyggere å få tak i denne viktige dimensjonen når politikken for framtiden skal diskuteres.

I dag favner denne felles avhengigheten så å si alle kriker og kroker av vår hverdag. Det handler om terror og narkotika, det handler om arbeidsplasser og miljø, det handler om oss som forbrukere i et internasjonalt marked, enten det er helsetjenester eller turisttjenester vi benytter oss av utenfor landegrensene.

Når syv eller åtte av ti bestemmelser Stortinget vedtar på miljøområdet, kommer fra EU og ikke fra Miljøverndepartementet, må også Stortinget bruke mer tid på det som skjer i Brussel. Derfor må vi her i Stortinget svare positivt på utenriksministerens varsling om en tidligere og grundigere behandling av EØS-saker, slik også representanten Meltveit Kleppa tok til orde for. Dette har da også parlamentarikerkomiteen i EØS gjennom flere år pekt på.

Vi bør se til den finske riksdagen, der det er fagkomiteene som først behandler forslag til ny lovgivning fra EU – og ikke, som hos oss, EØS-komiteen. Når fagkomiteene i Stortinget får sakene til behandling, blir det, slik vi alle vet, en noe summarisk behandling, for det er «take it or leave it». Hittil har vi altså «tatt det», og slik kommer det nok til å bli også i fortsettelsen. Derved mister vi fort av syne den sammenheng som eksisterer mellom det vi driver med her i huset, og det som skjer på det politiske nivå i Brussel, og som vi gjennom det indre marked er en del av.

La meg også legge igjen en annen tanke til overveielse og gjennomtenking. I Irland opprettet man for noen år siden et nasjonalt europaforum med deltakelse fra det politiske miljø og en rekke andre samfunnsaktører. Tanken var å få et forum for å skape et bredest mulig felles grunnlag for europapolitikken etter irenes nei til Nice-traktaten. Vi bør vurdere noe tilsvarende, fordi det kunne bidra til å rydde bort det traumet som hviler over all norsk europadebatt, nemlig medlemskapsspørsmålet. Dette traumet stikker også fort hodet fram når vi skal forholde oss til ulike direktiver som vil gjelde i EØS-området. Spørsmålet om endelig å kunne prøve ut reservasjonsretten får fort et sterkere fokus enn mulighetene for å påvirke utfallet mens det ennå er en politisk prosess i EU-organene omkring forslagene. Et slikt forum kunne bidra til å vri fokus fra – jeg hadde nær sagt – en trussel til dialog og påvirkning. Det kunne kanskje også bli et forum som økte forståelsen for at også i EØS-sammenheng må utgangspunktet for en aktiv europapolitikk være å ivareta våre egne interesser på en effektiv måte i den felles avhengighet vi lever i.

Vi kan til en viss – men bare en viss – grad velge hvordan vi skal organisere vårt samarbeid med de landene vi er mest integrert med. Det vi ikke kan velge bort, er avhengigheten. Derfor er det behov for å styrke forståelsen for hvilke muligheter og hvilke rammer den felles avhengigheten legger for de valg vi selv skal ta på stadig flere av politikkens områder.

***

Heidi Sørensen (SV):

(Klimapolitikk)

Utenriksministeren sa i sin redegjørelse at våre største utfordringer trolig handler om klimaet på jorda og kampen mot den globale fattigdommen.

De siste ni årene som er målt i verden siden slike målinger startet i 1861, har vært de varmeste. Svalbard opplevde i fjor det varmeste året noensinne, med en gjennomsnittstemperatur på 3,6 grader over normalen. Nå utspiller det seg et drama på Svalbard som ennå ikke har nådd norske aviser.

Det er ikke is i fjordene på Svalbard i år. Som vi vet, pleier iskanten å gå langt sør for Svalbard i et normalår. Det betyr at dyrelivet på Svalbard, som er avhengig av den isen, har det vanskelig. Ringselhunner går nå gravide og skal kaste, eller føde, unger på isen i løpet av våren. De er avhengige av is for å føde. Vi vet ikke hva som skjer, kanskje blir det ingen unger av ringsel på Svalbard i år. Vi vet at når isen er der, er ringsel maten til isbjørnen, som er avhengig av den samme isen for å jakte på ringselen. Isbjørnen har det vanskelig nå når isen ligger nord for Svalbard.

Oppvarmingen skjer raskest i Arktis, og det som skjer med grønlandsisen, er kanskje det mest dramatiske vi kan se for oss på sikt. Forsvinner grønlandsisen, vil verdens hav stige med over sju meter. Det vil ta tid. Men forskerne sier at vi kanskje i dette århundret vil oppleve at havet stiger med så mye som én meter. Det tilsvarer halvparten av Bangladesh.

Spørsmålet er ikke lenger om vi klarer å hindre at klimaendringer oppstår, men om vi klarer å tilpasse oss dem raskt nok. Fortsatt er det slik at vi kan få ned klimautslippene og unngå de farligste klimaendringene. På tross av at det som skjer i naturen nå er skremmende, vil jeg si at det mest skremmende er fraværet av et globalt politisk lederskap som er i stand til å hindre at klimaendringer oppstår. Som leder i Naturvernforbundet var jeg i 1997 i Kyoto og opplevde entusiasmen da vi fikk til en klimaavtale, selv om det var på hengende håret at det ble noe av. Etter 1997 har vi sett lite til det globale lederskapet. I Montreal klarte vi i høst så vidt å hindre at det brøt sammen igjen, og arbeidet med klimaendringene går videre.

Jeg har forslag til tre initiativ som jeg ønsker at vi skal jobbe videre med for å klare å komme på offensiven. Vi er helt nødt til å satse tungt på teknologi. I de internasjonale klimaforhandlingene er det stort sett land som ikke er opptatt av forpliktelser, som snakker om teknologi. Vi som er opptatt av forpliktelser, må snakke høyere om det. Og vi som har muligheten til å utvikle CO ₂-deponering, har en mulighet til å komme i dialog med USA som få andre land har. Den må vi utnytte til fulle.

For at klimatrusselen skal bli tatt på alvor, må den bli mer synlig for folk flest gjennom nye studier. En studie som ble gjort, som heter ACIA, og som er om klimatrusselen i Arktis, er forbilledlig. Den var et vesentlig bidrag til at Russland ratifiserte, og til at sju amerikanske stater sa nei til Bush og innførte sitt eget klimaregime. Sheila Watt-Cloutier, som fikk Sofie-prisen i fjor, var en av drivkreftene bak den rapporten. Hun skriver nå på boken sin «Retten til å være kald». Hun representerer inuittene i Nord-Canada, som mistet sine leveområder. Norge bør ta initiativ til å videreføre dette gjennom å få et eget tillegg i klimaavtalen om situasjonen i Arktis.

Et annet område som kanskje rammes like hardt akkurat nå, er Himalaya. Isbreene i Himalaya trekker seg tilbake raskt. Himalaya har ansvaret for vannforsyningene til Kina og India, halvparten av verdens folk lever nedstrøms fra Himalaya. Hvis vi kunne fått til en klimastudie etter mønster fra ACIA-rapporten om situasjonen i Himalaya, hadde det vært en mulighet til å komme i dialog med de to største landene, som vi er helt avhengige av å snakke med om vi skal få løst klimatrusselen på sikt, nemlig India og Kina. Det er ikke tilfeldig at dette årets utgave av Jordens tilstand fra Worldwatch Institute utelukkende handler om de to landene som spiller en nøkkelrolle.

Vi skal gjenreise miljøpolitikken, og dette vil være viktige initiativ i det globale bidraget.

***

(Sluttinnlegg og replikk)

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Det har kommet en rekke viktige innlegg etter at jeg holdt mitt siste innlegg. Jeg kan ikke kommentere detaljene i alle.

(Europa)

La meg først merke meg gode forslag fra bl.a. representanten Hansen om et europaforum. Det synes jeg fortjener å bli studert nærmere.

(Klimapolitikk)

Fra representanten Sørensen var det gode forslag om oppfølging på klimasiden. Jeg nevnte det på slutten av min redegjørelse, og jeg tror det er et arbeid vi må gå mye dypere inn i. Det er et arbeid som miljøvernministeren, utviklingsministeren og jeg har tenkt å sette oss ned og se på sammen.

(Helse i utenrikspolitisk sammenheng)

Det bringer meg over til innleggene som kom fra representantene Sjøli og Hildeng – og også fra representanten Knutsen om helse i nord. Det interessante med det var at man satte helse i en utenrikspolitisk sammenheng som jeg ønsker velkommen, og som er et område som jeg har tenkt å komme bredere tilbake til ved en senere anledning.

Jeg synes det er veldig positivt at man her i Stortinget har laget et nettverk av representanter som fokuserer på tematikken rundt resolusjon 1325, reproduktiv og seksuell helse. Dette er et kjernespørsmål i utviklingsarbeid. Jeg har arbeidet mye med det i tidligere kapasiteter, og det er et område som utviklingsministeren og jeg også er opptatt av.

Jeg kan forsikre om at støtten til Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria vil videreføres.

Dette henger også sammen med vaksineinitiativet, som jo er en mulighet til å komme med innspill overfor mødre. Gjennom disse forskjellige helseprogrammene er det veldig viktig at man nå skaper møteplasser der én dimensjon kan legges opp på den andre. Dette blir stikkordsmessig.

Erfaring fra den norske primærhelsetjenesten er viktig å ta med seg i dette arbeidet. Vi har i flere afrikanske land gjort verdifullt arbeid på bistandssiden ved å støtte utvikling av primærhelsetjenesten – nettopp det som skal til for å nå kvinner som er i nød.

Nå skal jeg være varsom med å gi Stortinget et råd, men la meg komme med ett lite forslag. Jeg tror ikke at Stortingets utenrikskomite i nyere tid har besøkt Genève, hvor vi legger igjen mye av våre midler til humanitære og sosiale programmer som har vært knyttet opp til bl.a. dette. Det gjelder Verdens Helseorganisasjon, men det gjelder også Høykommisæren for flyktninger. Mange kvinner opplever de mest brutale overgrep, som bl.a. er dekket av det man her tok opp.

Jeg vil også si veldig tydelig at den linjen som Bush-administrasjonen har med å kutte støtte til denne type tiltak, er helt feil. Vi går imot det, og vi vil gjøre det vi kan for å støtte den type utviklingsprogrammer.

(Karikatursaken)

Så kan jeg berolige representanten Lønning med at jeg har hatt flere samtaler med min danske kollega, og statsministeren med sin danske kollega. Vi har en løpende kriseberedskap, som det høver seg mellom nordiske folk når det er vanskelige tider. Jeg har altså ikke hatt grunn til å adressere Danmark spesielt, fordi vår ambassade der er trygg. Jeg har heller ikke hørt at de har adressert oss spesielt, for de kan være ganske trygge på oss.

Vi står ved hverandre i en slik situasjon. Det har ingenting med selvgodhet å gjøre. Det har med nordisk samarbeid å gjøre og å fokusere på de utfordringene som reiser seg.

Så hilser jeg også velkommen alle gode innspill på nordområdene. Vi tar med oss forslagene i det videre arbeid.

Inge Lønning (H):

Jeg har heller ikke trodd at Danmarks ambassade i Oslo var i akutt fare eller den norske i København i noen akutt fare, men jeg fant grunn til å påpeke at det er bemerkelsesverdig at i alle de uttalelser som er falt i de dramatiske dagene, har hensynet til vårt naboland i sør ikke vært nevnt med ett eneste ord. Det er et gammelt romersk ordtak som sier at når det brenner i veggen til naboen, angår det deg. Det er formodentlig et understatement. Jeg vil også tro at når naboens flagg brennes, angår det deg, særlig når ditt eget flagg brennes på samme bål.

Det er gledelig at det har vært en kontakt mellom den danske og den norske regjering, og at det nå også er sagt fra Stortingets talerstol at det kanskje har en viss betydning.

Men akkurat i et Ibsen-år må det være tillatt å minne om at hvis det ikke hadde vært på grunn av det iøynefallende fravær av solidaritet og samhold mellom de nordiske land, hadde hverken «Brand» eller «Peer Gynt» blitt til. Det er kanskje også verdt å minne om at poenget i «Peer Gynt» – som de fleste mennesker på kloden har fått med seg, det er kanskje bare her i hjemlandet at det ennå ikke helt har gått opp for oss – er at det er en helt avgjørende forskjell mellom å være seg selv og å være seg selv nok.

Jon Lilletun (KrF):

Eg synest det var interessant at representanten Lønning tok opp det med Danmark, for det er rett det han seier, at det har vore nokså fråverande i dei innlegga vi har hatt her i dag, at eit naboland er i ein enda vanskelegare situasjon enn oss.

Samstundes trur eg at det vert grunn til i etterkant, når dette truleg glir over, å sjå på korfor forholda internt og dermed òg eksternt har utvikla seg forskjellig i desse to landa. Med den investeringa som er gjort gjennom ganske mange år i Noreg når det gjeld bygging av tillit og dialog, ser det ut til at dei norske muslimane har kome til å verte støttespelarar for myndigheitene, medan ein i Danmark på grunn av mangel på dialog har endt opp motsett. Det kan godt hende at det er fleire forhold som ligg under her, men eg synest det ville vere interessant i ettertid å sjå på det, for det er opplagt at Danmark har hatt ein atskilleg meir opphissa og polarisert debatt. Og så ser vi da to forskjellige konsekvensar av det. Men det er for enkelt med den kjennskapen vi har, å konkludere bastant her, men slik er observasjonen så langt. Men elles har representanten Lønning rett i at dette ikkje har vore særleg til stades i debatten i dag.

(Midtøsten, Norges giverlandsrolle)

Så til det som representanten Solberg tok opp, og som utanriksministeren ikkje fekk tid til å svare på i sitt innlegg, det med gjevarlandsgruppa. Det er opplagt at vi har høyrt kvartetten, og kanskje aller tydelegast uttalt av forbundskanslar Merkel. Vi har høyrt president Mubarak via sin talsmann, og vi har høyrt Abbas uttrykkje seg veldig presist når det gjeld kva som vert venta av Hamas på sikt dersom ein skal halde fram med overføringar og tilskot.

Det er klart at det er av interesse for denne sal å høyre korleis utanriksministeren ser på det, ut frå den viktige posisjonen han har som leiar i gjevarlandsgruppa.

Eg er einig i at side 15 og 16 i utgreiinga hans tek vare på ein heilskap i synet på utviklinga i Midtausten. Og slik eg les det, er òg dei to punkta som ligg i forslaget frå Framstegspartiet, dekte i dei to sidene. Men det er at den klare føresetnaden som eg legg til grunn, ligg der.

Men det ligg meir i desse to sidene, og det er viktig. Eg har lyst til å be Framstegspartiet konkret om å sende over forslaget ut frå at dei er dekte her.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Det var en annen representant for partiet Høyre som tok mye av min tid, så jeg beklager at jeg ikke kom tilbake til representanten Solberg. Å kunne gi en litt mer detaljert orientering om giverlandsarbeidet til Stortinget på egnet måte er et godt forslag. Det ser jeg fram til å gjøre.

La meg også si at hovedlinjene våre er trukket opp i den redegjørelsen vi har gitt, hvor jeg har ønsket å uttrykke meg på to måter:

Jeg tror det er galt av verdenssamfunnet nå å uttale seg på en måte som driver partene inn i ultimative posisjoner, hvor de posisjonerer seg slik at det ikke er noe manøvreringsrom. Det har framkommet fra flere hold.

Jeg merker meg også fra hold som er veldig tydelige på enkeltpunkter, at de understreker betydningen man nå har til å områ seg. Samtidig har jeg sagt hva som er Norges hovedposisjon, som vi kommer til å forholde oss til, nemlig til det demokratisk valgte regjeringer har som sin kurs. Der ligger det et klart signal om hovedretningen.

Nå har vi samtaler direkte og indirekte med en lang rekke av disse partene, og jeg ønsker å komme tilbake og orientere om den strategien på et passende tidspunkt og på en passende måte.

Kvartettens utsending, Wolfowitz, er nå i regionen. Han forsøker å disse dager å få til en første innsamling av ressurser, som kan sikre at president Abbas’ myndigheter kan betale ut lønn til palestinske tjenestemenn og tjenestekvinner i ukene som kommer. Norge har til hensikt å stille opp i det spleiselaget, innenfor de budsjettrammer vi allerede har bestemt. Men vi ønsker å være tidlig ute, for det er jo bare en akutt situasjon.

Det store spørsmålet blir jo hvilken innstilling man skal ha til den regjeringen som måtte komme, og hvilket program den regjeringen måtte ha. Her er det så mange usikkerhetspunkter at jeg tror i alle fall ikke vi skal komplisere det ytterligere. Men jeg takker for invitasjonen, og vi skal komme tilbake til det på en passende måte.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

[For øvrige innlegg under debatten og for det endelige referatet, se www.stortinget.no ]