Utenriksminister Jonas Gahr Støre

Den internasjonale Holocaustdagen

Det jødiske minnesmerket, Akershuskaia, Oslo, 26. januar 2006

Sjekkes mot framføring

Kjære alle sammen,

Vi er samlet på stedet som for hundrevis av norske jøder vinteren 1942-43 var begynnelsen på slutten. Folkemordet mot de norske jødene begynte her.

Kvinner, menn, eldre og barn ble arrestert og deportert videre med skip. Et fåtall kom tilbake.

Avreisen begynte her. Men folkemord – som fryktelig idé og som system – begynner et annet sted. Det begynner i menneskers sinn.

Det var ingen naturkatastrofe som startet her. Det var menneskeskapte redsler, som også utspant seg i vårt land, gjennomført av vanlige mennesker med vanlige liv.

Det skjedde under tysk okkupasjon. Men de som gjennomførte deportasjonen, de som laget listene, de som ordnet rekkene, de som kjørte bilene som hentet dem – de var nordmenn.

Holocaustdagen er en minnedag for de som ble tatt vekk. Og det er en dag for å minne oss selv om at det ikke må skje igjen.

Herfra gikk skip med i alt 760 arresterte norske jøder. 26 kom tilbake.

Den 26. november 1942 ble hele 530 nordmenn stuet om bord i skipet ”Donau”. Noen dager senere hadde 346 av dem endt sine liv i gasskamrene. Ved krigens slutt var bare 9 av disse 530 i live. De tomme, rustne stolene her på dette minnesmerket symboliserer alle som ikke kom tilbake.

Holocaustdagen er en internasjonal dag for å minnes forfølgelsene og drapene på europeiske jøder. Ugjerningene omfattet også sigøynere, tatere, homoseksuelle, funksjonshemmede og andre grupper som regimet ønsket å utrydde.

Når vi markerer denne dagen er det fordi vi vet at det ikke finnes noen garanti for at de mørkeste delene av historien ikke gjentar seg.

For årene etter den andre verdenskrigen har vist at de mest grusomme hendelsene skjer på ny. Leire, folkemord, etnisk rensing; dette er begreper som dekker begivenheter i vår nære fortid – og i vår nåtid:

Vi ser bildene for oss; hodeskaller stablet sirlig sammen i et hus i Rwanda, levende skjeletter med desperate øyne mot et gjerde på Balkan. Kambodsja, Screbrenica, Darfur. Utryddelse, etnisk rensing, tortur.

Derfor må vi gjøre mer enn å minnes. Vi viser respekt for dem som ikke kom tilbake til Akershuskaia, ved å gå grundig inn i de omstendighetene som kunne – og som fortsatt kan – lede til slike grusomheter.

Det er vår plikt å snakke om det, belyse de kimer som også i vår tids samfunn finner grobunn for rasistisk ideologi, diskriminering, anti-semittisme.

Jeg vil på vegne av Regjeringen benytte anledningen til å takke dere, organisasjonene og institusjonene som er representert her i dag, det vil si: Det mosaiske trossamfunn, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, International Romani Union og Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring for deres utrettelige engasjement, for at dere deler med oss kunnskap, holdninger, for at dere sier ifra og ser faresignalene, når urett begås.

Det er økt oppmerksomhet om Holocaust for å forstå og bli bedre til å forhindre. Det er bra. I flere år har den 27. januar blitt en årlig markeringsdag for Holocaust med mulighet for å mobilisere oppmerksomhet i mange land. I fjor høst vedtok FNs generalforsamling en resolusjon om at FN vil markere den 27. januar som internasjonal minnedag for ofrene for Holocaust.

Resolusjonen forkaster alle forsøk på å fornekte Holocaust – for det er noe av det farligste – å fornekte og omskrive historien. Dette er ikke en del av historien. For bare noen dager siden sto en president på talerstolen og sa at Holocaust ikke hadde funnet sted. Det kan ikke stå uimotsagt og Norges stemme var helt klar.

En slik årlig markering er viktig. Siden arbeidet med det såkalte jødebooppgjøret har vi fått muligheter til å belyse mørke sider ved vår egen krigshistorie, ved nordmenns ansvar – en del av historien der også nordmenn sto sentralt i ugjerningene.

Den hatske ideologien fant sin vei også til vårt land.

Gjennom et målbevisst arbeid for å skrive disse historiekapitlene kan vi forme et budskap for samtiden og for framtiden.

Vi må være tydelige på hva som skjedde og hvorfor det skjedde.

For å få nye generasjoner til å begripe det ubegripelige.

Opprettelsen av Holocaust-senteret var en milepæl – som et ledd i restitusjonsoppgjøret og i behovet for å fokusere på Holocaust og livsynsminoritetenes stilling i Norge – har stor betydning. Jeg har store forventninger til dette senteret: Som møtested, senter for kunnskap og forskning, som talerør; det skal skjerpe vår årvåkenhet og være i dialog med andre forskningsmiljøer, med skoleverk, media og opinionen. Det skal si ifra og det skal skape engasjement.

Nå er senteret etablert i Villa Grande – med all den symbolikk det innebærer. Initiativet har vært støttet av vekslende regjeringer slik seg hør og bør i en slik sak. Denne regjeringen vil ta sin del av ansvaret. Vi ser frem til den offisielle åpningen den 23. august i år og til å se den faste utstillingen som nå formes.

Holocaust forblir unik – det kan ikke understrekes nok. Men inspirasjonen til Holocaust-senteret er å fokusere på erfaringene fra Holocaust og samtidig vise hvordan andre folkegrupper og ulike minoriteter har lidd og lider urett.

I alle samfunn finner vi ulike former for rasisme, diskriminering, fremmedfrykt, intoleranse, undertrykkelse og manglende respekt for menneskerettighetene. Igjen; lærdommen fra historiens mørkeste kapitler må hentes frem og sette oss i stand til å gripe inn mot de overgrep som skjer i dag.

La oss ta dette ansvaret sammen. La oss dele refleksjonene og styrke engasjementet, til minne om ofrene og deres lidelser, til inspirasjon for det utrettelige arbeidet for økt respekt, toleranse og menneskeverd.

Takk for oppmerksomheten.