Utenriksminister Jonas Gahr Støre og generaldirektør for IAEA, Mohamed ElBaradei

En kamp vi må vinne

Kronikk i VG 16.06.06

1(*) Dette innlegget sto opprinnelig i The Financial Times 15. juni 2006.

Den enkleste måten å få til en kjernefysisk eksplosjon, er ved å føre sammen to deler med høyanriket uran.

Ved å gjøre dette får man et kjernevåpen som kalles ”kanonløpstypen”. Dette er en primitiv ”design” som ingen av dagens kjernevåpenmakter bruker.

Til tross for dette er det to forhold som fortsatt er viktige. For det første var det nettopp et slikt kjernevåpen som drepte mer enn 70 000 personer i Hiroshima. Og for det andre, terrorister er ikke opptatt av å skaffe seg sofistikerte våpen, bare det forårsaker mest mulig ødeleggelse.

Fem års trussel
Dette bringer oss til et sentralt spørsmål: I dag, etter å ha levd nesten fem år med trusselen fra internasjonal terrorisme og med klare tegn på at terrorister aktivt søker å få tak i kjernefysisk materiale gjennom kriminelle nettverk, hvorfor beveger vi oss stadig i sneglefart i forhold til å avskaffe lagre av høyanriket uran og å minske sivil bruk av slikt materiale?

Stor oppmerksomhet blir i dag viet kontroll med anrikingsteknologi – og med rette. Hvis all anriking av uran ble brakt under internasjonal kontroll ville det være mye vanskeligere for land å underslå anriket uran til våpenformål. Men det er like viktig å sikre, eller enda bedre, fjerne uran som kan brukes i kjernevåpen. Eksperter anslår at det på verdensbasis finnes omlag 1850 tonn med høyanriket uran, nok til å lage titusener av slike våpen. Mesteparten av dette uranet er under militær kontroll.

Bedre helse og livskvalitet
I sivil sektor er tallene mye lavere, men her er kontrollen mer varierende. Nesten 100 anlegg verden over bruker uran av våpenkvalitet – det vil si uran som har anrikingsgrad på 90 prosent eller høyere. Slike anlegg, og dette er i første rekke forskningsreaktorer, ivaretar viktige funksjoner. De produserer isotoper som brukes innenfor medisin, industri, vannforsyning og andre bruksområder. Resultatene av forskningen ved disse anleggene har i stor grad bidratt til å øke vår livskvalitet og gitt oss bedre helse. Men de fleste, om ikke alle, disse godene ville det også vært mulig å oppnå ved bruk av lavanriket uran. Så langt tilbake som på slutten av 1970-tallet tok USA og andre land fatt på arbeidet med å omstille anlegg fra å bruke høyanriket til lavanriket uran, nettopp for å minske spredningsrisikoen.

I de siste årene har vi vært vitne til en positiv utvikling. Mange reaktorer har blitt omstilt fra å bruke høyanriket til lavanriket uran. Videre er store mengder høyanriket uran i reaktorbrensel, både brukt og ubrukt, blitt fraktet bort fra utsatte anlegg og ført tilbake til opprinnelseslandet. Det sivile samfunn har engasjert seg og satt problemet på den internasjonale dagsorden og på den måten påvirket flere lands myndigheter. Et godt eksempel er den amerikanske organisasjonen Nuclear Threat Initiative. I fjor gjennomførte organisasjonen et prosjekt i samarbeid med myndighetene i Kasakhstan for å omgjøre ca. 3000 kg ubrukt høyanriket uran til lavanriket uran. Samtidig fikk man dette materialet forsvarlig lagret.

Men vi trenger flere slike suksesshistorier. Mange uløste problemer gjenstår. Disse er alvorlige og det haster å få gjort noe med dem. Vi trenger også en bedre samordning av den internasjonale innsatsen.

Suksesshistorier
For det første bør alle land som er trukket inn i dette arbeidet forene krefter for å minske og få stanset sivil bruk av høyanriket uran. Internasjonale forskningsprosjekter bør se nærmere på de tekniske problemene i forhold til omgjøring fra høyanriket til lavanriket uran som ennå ikke er løst. Kommersielle interesser må også engasjeres i dette arbeidet. Finansiering må gjøres tilgjengelig og behovsprøvd slik at alle land får nødvendig hjelp i sitt arbeid med slik konvertering. Også brensel som inneholder høyanriket uran bør sendes tilbake til opprinnelseslandet for gjenbruk som lavanriket brensel.

For det andre er det viktig å få internasjonal enighet om stans i all produksjon av spaltbart materiale for våpenformål. Elementene til en slik avtale ligger allerede på bordet i form av et utkast til en avtale om produksjonsstans av slikt materiale. Det er på høy tid å forhandle ferdig denne avtalen.

For det tredje trenger vi ytterligere tillitskapende tiltak. Land med høyanriket uran bør oppfordres til å offentliggjøre hvor mye slikt materiale de har på lager og å komme opp med en plan for hvordan de vil kvitte seg med dette materialet.

Gjennom å investere i slike tiltak kan vi på en effektiv måte redusere risikoen for at terrorister får tilgang på slike våpen. Effektive tiltak er bare mulig dersom det internasjonale samfunnet gjennomfører disse i fellesskap. Dette er dessuten tiltak hvor alle land – både de med og de uten kjernevåpen – kan spille en viktig rolle.

Vi vil alle ha fordel av at det blir en realitet

*****

I morgen åpner et internasjonalt symposium i Oslo om avskaffelse av all sivil bruk av høyanriket uran. Nesten 100 anlegg verden over bruker uran av våpenkvalitet.

*****