Utenriksminister Jonas Gahr Støre

Hans "kald er ej at svare”.

Ibsen–året - Kronikk i Dagbladet 28. januar 2006

Engelsk versjon av kronikken

Skal Ibsen-året gi mening til vår satsing ute, må vi nordmenn også fornye kontaktene med dikteren og hans verk. Ibsen kunne være brutal mot Norge og nordmenn.

*****

Mens omverdenen puster ut etter at Norge og nordmenn har markert seg selv og hundre års selvstendighet, går vi direkte inn i 2006 og en annen betydelig markering; hundre år er gått siden Henrik Ibsen la ned sin penn.

Vi er i gang med Ibsen-året der målet er å feire Ibsens diktning og rette søkelyset mot kunstnergjerningen til kanskje verdens mest berømte nordmann, dikteren som i et brev til kong Carl XV skriver han at han vil «vekke sine landsmenn opp av sløvheten og bringe dem til å se hvor de store livsspørsmål peker hen» og som så det som sin viktigste livsgjerning å «vekke Folket og bringe dem til å tenke stort».

Ibsen står i fokus for Utenriksdepartementets kulturelle program for 2006 og også vi vil satse stort. Målet er ikke å «bruke» Ibsen for å «selge» norske varer og tjenester. Vårt mål er å skape en assosiasjon mellom menneskers opplevelser av Ibsen og hans norske bakgrunn. Mennesker over hele verden opplever at hans diktning treffer dem. Ibsen var norsk, men fremfor alt en universell dikter. Sammen med Shakespeare er han den mest spilte på verdens teaterscener. Vi ønsker at mennesker skal knytte bånd mellom sine Ibsen-opplevelser og sin interesse for Norge og det norske.

Slik satsing er langsiktig. Ibsen har stått sentralt i våre kulturelle aktiviteter i mange år, nå topper vi innsatsen. Vi vil støtte tradisjonelle og nyskapende Ibsen-markeringer i en lang rekke land. Vi skal aktualisere Ibsens diktning i vår egen tid, i alle deler av verden, i ulike kulturelle sammenhenger. Ibsen-stykker vil vises på over 100 scener hver eneste uke verden over, fra Beijing til Bergen, fra Buenos Aires til Berlin. Mennesker skal begeistres og undre seg.

Summen av dette skal profilere det moderne Norge som henter frem og fornyer en viktig del av sin kulturarv. Hovedutfordringen i presentasjonen av Norge i utlandet er ikke at vi må korrigere gale inntrykk. Utfordringen er snarere at flere enn vi liker å tro har utydelige eller ingen inntrykk av Norge. Ibsen setter Norge på kartet. Han er tydelig og uredd, han setter viktige temaer på dagsorden. Han skaper assosiasjoner til Norge og skapende norsk kunst. Det er med på å forme Norges omdømme.

Skal Ibsen-året gi mening til vår satsing ute, må vi nordmenn også fornye kontaktene med dikteren og hans verk. Ibsen kunne være brutal mot Norge og nordmenn. Da han kom hjem til Norge etter 27 år i utlendighet ble han møtt av en delegasjon som ville overbringe ham en takk fra det norske folk. «Det norske folk?» sa Ibsen. «Det er ikke noe folk. Det er en befolkning.»

Da han forlot landet i 1864 var det i dyp fortvilelse over svensk-norsk unnfallenhet i forhold til den tyske aggresjonen mot nabolandet Danmark. Ibsen skriver til Bjørnson fra Roma om de politiske forholdene hjemme som «bedrøvet» ham. Han skriver om «løgner og drømmer» og om at nåtidens nordmenn har «åpenbart ikke mer med sin fortid å gjøre enn grekerpiratene har med den slekt som seilte til Troja og ble hjulpet av Gudene». Og han manet altså nordmenn til å tenke stort.

Å tenke stort er en spennende utfordring også i 2006, enten det gjelder hvilken vei vi skal gå med det norske fellesskapet, livsløgner av ulike slag eller hvordan vi utvikler vår egen diskusjon om internasjonale utfordringer som håndtering av klimaødeleggelser, helseutfordringer, kampen mot fattigdom eller innsats for menneskerettighetene. Ibsen har sagt noe av betydning for alt dette. Scenene hans er fra norske situasjoner typiske for sin tid. Men Ibsen satt ytringsfrihet, miljøvern, likestilling, menneskeverd, korrupsjon og maktbruk på dagsorden på en måte som gjør at hans stykker alltid har fremstått som aktuelle.

Et viktig spørsmål i Ibsen-året er om vi greier et løft i formidlingen. Oppgaven ute er grei, vi skal bidra til å gjøre Ibsen tilgjengelig og støtte prosjekter der norske kunstnere er involvert. Spørsmålet er reist om å igangsette nye oversettelser av hans verker. Det må vi vurdere. Hjemme er oppgaven mer sammensatt. Vi skal gjøre diktningen tilgjengelig. Men skal profileringen av Ibsen i utlandet gi mening, må problematiseringen i hans diktning stå mer sentralt i kulturformidlingen hjemme, ikke minst i forhold til unge mennesker.

Det er en utfordring. I sin roman «Genanse og Verdighet» forteller Dag Solstad om den Ibsen-kyndige lektoren Elias Ruklas gang fra fortvilelse til desperasjon ved ikke å nå frem til samtidens elever med sin tolkning av «Vildanden». Utfordringer ligger i fornyelsen, men også i å sikre at Ibsen faktisk står på læreplanen. Jeg har ikke greid å etterprøve det, men mer enn én gang har jeg hørt at kinesisk ungdom leser mer Ibsen på skolen enn norsk ungdom. Kan vi være oss bekjent av det?

I vår internasjonale satsing er altså målet at Ibsen-året kan bygge opp under det langsiktige kultursamarbeidet. Bondevik-regjeringen foreslo å kutte kultursatsingen i utlandet med 40 prosent. Stoltenberg-regjeringen snudde det kuttet og fikk til en forsiktig økning. Kultursamarbeid skal være en sentral del av vår Norges-profilering. Kultursamarbeid med kvalitet og kreativitet skal bidra til å gi oss inngang til nettverk og miljøer i andre land som er interessante for oss, og hvor vi har noe å tilby som er interessant for dem.

Kultursatsingen skjer i nært samarbeid med og av fagmiljøene selv og med støtte av norsk næringsliv. Utviklingen av Ibsen-årets utenlandsprogram skjer i tett samarbeid med Ibsen-året 2006. I lanseringen av Ibsen-året tidligere i måneden la vi vekt på at den internasjonale Ibsen skulle komme til oss. Avslutningen vil finne sted i Egypt, et land og en kultur som Ibsen selv var fascinert av. Verdensborgeren «Peer Gynt» til Griegs musikk i sanden ved pyramidene i Giza vil tydeliggjøre den plass Ibsen har i hele verden. Temautstillingen «Ibsens kvinner møter Ibsens manuskripter» vil i løpet av året gå via Italia og Tyskland til Egypt. Ibsen-året skaper samarbeidsmuligheter som det er stor interesse for i utlandet, disse mulighetene jobber ambassadene med å følge opp.

Hjemme og ute har vi videreutviklet nettverk og prosjekter med teatre, museer, universiteter og biblioteker, fra Canada til Kina, fra Malawi til Russland. Ibsen-festivalen og Senter for Ibsen-studier har nettverk som favner forsker- og teatermiljøene på global basis. Som bakteppe og utfyllende kommentar til en rekke arrangementer verden over har Folkemuseet/Ibsenmuseet produsert en Ibsen-temautstilling i 9 originale språkversjoner for UD. Utstillingen «Å dikte er å se - Ibsen i vår samtid» vil vandre i alle 9 språkområder året igjennom. Temaene er utstyrt med sitater fra forskjellige av Ibsens skuespill og med kommentarer fra kjente navn i dagens norske samfunnsdebatt. Vi håper utstillingen vil skape debatt og engasjement rundt spørsmålene om politisk makt, idealisme, globalisering, likestilling, korrupsjon, individets frihet, de forsømte barna, ytringsfrihet og miljøvern. Dette er spørsmål som må tas på alvor i verden i dag. Ibsen gir oss ingen svar - som vi husker, hans «kald er ej at svare».

*****

Mer enn en gang har jeg hørt at kinesisk ungdom leser mer Ibsen på skolen enn norsk ungdom.

*****

Ibsen er tydelig og uredd, han setter viktige temaer på dagsorden. Han skaper assosiasjoner til Norge og skapende norske kunst.