Utenriksminister Jonas Gahr Støre

Hjem i sikkerhet

Kronikk i Aftenposten 4. august 2006

Vi har bak oss en av de mest omfattende aksjoner for å bringe norske borgere i utlandet hjem i sikkerhet. Denne gangen lyktes norske myndigheter med å få nordmenn hjem, i sikkerhet og i tide. Hva kan vi lære av dette?

Dramaet i Libanon og Midtøsten fortsetter. UD har fokus tilbake der det skal være for vårt departement; på å gi Norges politiske og humanitære bidrag til en fredelig løsning i regionen. Etter kamphandlingene startet var hovedfokus et annet; å bistå hundrevis av nordmenn som ønsket seg ut av krigsområdet. Midt i ferietiden stilte det vårt beredskapssystem på prøve.

Etter erfaringene med Tsunami-katastrofen har UD siden våren 2005 gjennomgått, omorganisert og rustet opp vårt beredskapssystem. Vi har ikke innrettet eller trenet kriseberedskapen på én spesiell type krise. God kriseberedskap handler om å ha ledelse, organisasjon og teknisk oppsett til å håndtere nær sagt alle typer kriser. Flodbølgen og krigen i Libanon illustrerer en kjerneoppgave for vår utenrikstjeneste; å bistå store grupper nordmenn i nød i utlandet; den ene gangen som følge av en naturkatastrofe; den andre gangen som følge av en menneskeskapt katastrofe. Nordmenn er et reisende folk. Men for mange var det nytt å oppdage at tusenvis av nordmenn var på reise, på ferie eller bosatt i sørøst-Asia. For mange var det nytt å oppdage at hundrevis av nordmenn var på ferie eller bosatt i Libanon, mange av dem er født nettopp der.

For en norsk utenrikstjenestekvinne eller mann vil det aldri være noen tvil; vi skal gjøre det vi kan for å bistå nordmenn i nød i utlandet. Samtidig ser vi at antallet nordmenn som ferdes langt fra hjemme er stort og økende. Det krever at vi diskuterer hva slags hjelp vi skal gi, hvordan den skal innrettes, hvor store ressurser den vil kreve, ja, hva skal man forvente av hjelp fra norsk utenrikstjeneste?

Da bombingen i Libanon startet var det ingen tvil; vi mobiliserte for å få nordmenn hjem. Vi satte krisestab i departementet, innkalte Regjeringens kriseråd, innkalte forsterkninger hjemme og ut til stasjonene, startet tett samordning med andre departementer og etater som politi, helsevesen, forsvar, sjømannskirke og UDI, og koordinerte vår innsats med andre land.

Vi fulgte etablerte prosedyrer der det var hensiktsmessig. Vi gikk nye veier der det var nødvendig, for å skaffe utstyr, busser, båter, fly, redningsvester, medisiner, overnattingsplasser, eller plass på andres busser, fly og båter. Jeg vil berømme dem som jobbet i fronten og førstelinjen og viste den helt avgjørende kombinasjonen av fasthet og oppfinnsomhet som kreves i kriser. Mange av dem gjorde det med fare for eget liv. I skrivende stund mener vi å ha fått så å si alle nordmenn som ønsket å reise ut av Libanon; vi arbeider nå med å hente ut de aller siste. Det var i alt nesten 1.000 personer. I tillegg kunne vi hjelpe rundt 1.000 personer fra andre land.

Igjen får vi illustrert forskjellene i verden; en kvinne jeg møtte på Gardermoen sa gråtende til meg at hun var kommet trygt hjem takket være det norske røde passet, mens store deler av familien i landsbyen i Sør-Libanon måtte bli igjen. Gleden over å komme hjem var blandet med fortvilelsen over å forlate de som sto henne nær. Det samme fortalte mange nordmenn som kom hjem fra Thailand i januar 2005. Norge har ressurser til å mobilisere for en slik operasjon. De færreste land har det.

Krisestaben er nå avviklet. Men vi kan etter nye instrukser og rutiner sette den igjen på én times varsel. I regjeringsapparatet har vi rutiner for og erfaringer med å mobilisere på en helt annen måte enn tidligere. Det forventer nordmenn, og det har våre borgere rett til når de alvorligste krisene melder seg.

Likevel reiser det seg flere spørsmål. For det første er det en del av vår frihet at vi ikke må melde fra til en ambassade når vi reiser til utlandet. Det betyr at det er vanskelig og noen ganger umulig å anslå hvor mange nordmenn som er i et utsatt område. Nordmenn på reise er et bevegelig mål og det kan vanskeliggjøre redningsoperasjoner.

For det andre reiser nordmenn i økende antall til deler av verden der norske myndigheter har begrenset eller ingen representasjon. Selv ved en kraftig mobilisering kan det være vanskelig å komme til unnsetning. Det må de reisende ta høyde for.

For det tredje må det følge av friheten til å reise at hver enkelt tar et hovedansvar for egen sikkerhet. Vi kan ikke vente at velferdsstaten er til stede for oss med alle sine tjenester også langt utenfor landets grenser. Det viktigste rådet vi kan gi til reisende nordmenn er at de tegner robuste reiseforsikringer. Ved flodbølge eller krig eller andre ekstraordinære hendelser i utlandet vil norske myndigheter mobilisere. Men den enkelte reisende kan oppleve dramatiske hendelser som sykdom eller ulykke på et sted der den norske fastlegen har lite å stille opp med. Dette må hver og en av oss ta inn over oss når vi planlegger reisen.

For det fjerde; samtidig som Utenriksdepartementet styrker sin kriseberedskap må vi sette noen grenser. For å ta et ytterpunkt; vi kan ikke erstatte turoperatørenes ansvar og forpliktelser for sine reisende, vi kan ikke frita forsikringsselskapene for sitt ansvar. Eller for å ta et annet ytterpunkt; vi kan ikke innrette vår tjeneste til å bli en kopi av en redningsorganisasjon som Røde Kors. Eller mer direkte; vi kan ikke erstatte ditt og mitt ansvar for egen sikkerhet når vi er på reise.

Vårt viktigste oppdrag er å drive Norges utenrikspolitikk og ta vare på norske interesser. Samtidig vil nettopp det å bistå nordmenn i nød alltid være en del av våre interesser, våre forpliktelser. Dette er vi nå langt bedre rustet til enn tidligere. Vi vil bruke erfaringene fra Libanon til å forbedre oss. Men god beredskap i Utenriksdepartementet og utenrikstjenesten – i samarbeidet med andre norske offentlige etater – kan aldri frata hver og en av oss et selvstendig hovedansvar når vi reiser fra Norge.