Utenriksminister Jonas Gahr Støre

Referat fra europasakene i Stortinget 02.06.06. Utenriksministerens innlegg

Stortinget 2. juni 2006

Innstilling fra utenrikskomiteen om årsrapport fra Stortingets delegasjon til EFTA-parlamentarikerkomiteene og Den felles EØS-parlamentarikerkomiteen for 2005
(Innst. S. nr. 131 (2005-2006), jf. Dokument nr. 16 (2005-2006))

Foreløpig referat fra Sak nr. 4
Se for øvrig www.stortinget.no for endelig referat fra møtet i Stortinget 2. juni

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Jeg hadde lyst til, litt på bakgrunn av de to siste innleggene (* jfr. nedenfor), bare å hilse velkommen den interessen og det fokus Stortinget nå har for og retter mot dette temaet. Det er riktig, som representanten Svein Roald Hansen sa, at vi kommer med en stortingsmelding.

Det blir en litt uvanlig melding – men nå er også Norge et uvanlig land – i den forstand at det blir ikke en stortingsmelding om Europa, ei heller om Norges forhold til Europa institusjonelt. Det er avklart, og denne regjeringen har ingen planer om å endre det. Det er en stortingsmelding om gjennomføringen av europapolitikken.

Departementetene og Regjeringen ordner sitt arbeid på sin måte. Men vi legger denne fram fordi vi også inviterer Stortinget til å være med i en idédugnad om hvordan vi som nasjon tar utgangspunkt i denne EØS-tilknytningen, Schengen-avtalen, på best mulig måte.

Jeg synes å ha merket i de månedene jeg har hatt dette ansvaret at det er en interesse fra Stortinget på tvers av partiene til å se etter nye og kanskje videreutviklede måter å innrette oss på når vi har EØS-avtalen: Både slik det ble påpekt her av representanten Svein Roald Hansen om fagkomiteenes rolle i behandlingen av viktige saker – som jeg tror er et veldig viktig og spennende område som kan gi meningsfulle debatter – og, som representanten Morten Høglund nevnte, gjennom det nettverket som parlamentarikerne tross alt er inn mot europeiske parlamentariske system, eksemplifisert med laksesaken. Det finnes en rekke andre eksempler også.

I forkant av at denne meldingen kommer og vil bli behandlet til høsten, ser vi veldig fram til å få de refleksjonene, og håper Stortinget vil bruke denne anledningen til å være med i den idédugnaden som vi trenger.

(*) Innleggene:

Morten Høglund (FrP) (ordfører for saken):
Innstillingen er enstemmig, og jeg skal kort bare benytte anledningen til å understreke en setning som står helt sist i våre merknader, hvor komiteen understreker at «en aktiv europapolitikk også må inkludere det parlamentariske samarbeidet, og at dette samarbeidet kan benyttes for å ta opp viktige interesser for nasjonen».

Vi opplever at Europaparlamentets rolle er økende. Europaparlamentet er selv veldig bevisst på det. Denne delegasjonen er i jevnlig dialog med medlemmer av Europaparlamentet, og det bør vi vite å benytte oss av. Selvfølgelig kan det være ulike partipolitiske interesser på norsk side, men det er svært sjelden. Vi opplever at vi er veldig samstemte når vi opplever problemer som dem vi jo hadde i f.eks. laksesaken for en tid tilbake, og hvor vi kan komme i rask inngripen – i det tilfellet med skotske parlamentarikere, skotske medlemmer av Europaparlamentet – sikkert ikke på en måte som bidrog til å løse problemet, men allikevel til å opprettholde våre interesser, og at vi fikk fremført våre synspunkter.

Jeg håper at delegasjonen kan fortsette å jobbe på den måten også i et samarbeid med Utenriksdepartementet og vår utenrikstjeneste når man er tjent med det. Jeg tror at man kanskje ikke alltid har vært like bevisst på det potensialet og den muligheten som ligger der, men jeg vil understreke at det er, slik jeg oppfatter det, en god måte å benytte disse dialogene og samtalene med Europaparlamentet på.

Svein Roald Hansen (A):
Jeg har bare lyst til å knytte noen kommentarer til denne saken. Det er hyggelig som leder av denne komiteen – med tre hatter – å registrere at utenrikskomiteen er tilfreds med det arbeidet som gjøres med å fokusere i sterkere grad på saker av nasjonal interesse. Vi hadde for 14 dager siden det siste møtet vi har hatt, i Tromsø, hvor vi fokuserte på nordområdene og den betydning som nordområdene kan ha for energiforsyning, for vekst og for stabilitet i Europa i et langsiktig perspektiv. Det temaet vakte så stor interesse – også fra Sveits, som hadde observatørstatus i EØS- komiteen – at det er sjelden det er så fulltallige møter. Jeg tror det formidlet perspektiver og kunnskap om områdene i nord, både de utfordringer Norge har der, de muligheter som ligger der for Europa når det gjelder energiforsyning, og de miljømessige utfordringene som ligger i å utnytte disse ressursene. Og dette ble formidlet på en god måte.

Ellers har jeg bare kort lyst til å si at en av de viktige oppgavene som EØS-komiteen har, er å overvåke EØS-avtalen, og i de årlige meldingene som kommer i den forbindelse, er det én setning som går igjen, og det er at EØS-avtalen virker godt. Det er hyggelig, men det er også en annen ting som har vært gjentatt i en årrekke, og som altså ikke i tilstrekkelig grad er grepet fatt i, nemlig at EFTA-landene i EØS burde vært flinkere til å utnytte de påvirkningsmulighetene som ligger i EØS-avtalen. Derfor ser vi fram til Regjeringens EØS pluss-melding som skal omhandle prosesser for å forbedre mulighetene for påvirkning og ivareta norske interesser i vårt tilfelle, når det gjelder regelverksutvikling i Europa.

Som det pekes på i innstillingen, er det viktig at parlamentene trekkes inn i dette samarbeidet. Jeg tror det er viktig at vi her i Stortinget ser på mulighetene for å få en behandling av forslag til nytt regelverk på en ny måte, som ikke minst involverer fagkomiteene, ikke bare EØS-komiteen. Det kan være litt krevende i forhold til hvordan vi normalt behandler saker. Men jeg tror det er viktig at vi finner en måte å gjøre det på, fordi det rett og slett er nødvendig for å komme tidligere inn i prosessene og bedre ivareta våre muligheter for å påvirke – men også for å få det perspektivet som ligger i at veldig mye av den innenrikspolitiske regelverksutviklingen som skjer i Norge, har sitt utspring i Brussel.

Det har alt for lite gjenklang i den debatten, både her i salen og i samfunnsdebatten. Dermed mister vi et viktig perspektiv om sammenhengene i en virkelighet hvor vi veves mer og mer sammen med våre naboland – jeg hadde nær sagt – på godt og vondt.