Sjekkes mot framføring

Utsikt gir innsikt. Utsikten fra De hvite bussene, og innsikten fra dem som var med som tidsvitner, fører fortellingene videre. Fortellinger om råskap – fortellinger om håp.

Et tidsvindu. Tilbake i tid – et vindu framover i tid – et rom for læring.

Det er det enkelte menneskets historie som griper oss. Og som hjelper oss i å begripe. Som vi sier i Røde Kors: ”Vi må gripes for å begripe”.

Ansikt til ansikt. Mennesket som gir navn bak tallene. Som gir ansikt bak stedsnavn. Som gir stemme til savnet.

Menneskeverdet.

Jeg møtte for et drøyt år siden en av bussjåførene, Axel Molin, under et arrangement på Voksenåsen. Han satt i salen, mens en av dem som ble hentet, sto på talerstolen: Fange nummer 116682 (Sachsenhausen) – Bjørn Egge! Og for en måned siden møtte jeg – igjen på Voksenåsen – noen av de norske politisoldatene, og noen av svenskene som hjalp dem over grensen.

Mange elever har vært med på en tur med disse bussene – som ikke er som andre bussturer – og møtt ofrene, de overlevende, fangene som ble hentet ut og hjem i den storstilte svensk-danske redningsaksjonen. Fra Sachsenhausen og andre konsentrasjonsleire.

Røde Kors har satset på disse turene, støttet dem og gitt unge mennesker sjansen. Dette er et viktig holdningsarbeid.

Å velge å engasjere oss. Eller å være likegyldig. Å hjelpe eller lukke øynene.

Opplevelsessenterets formål er å engasjere oss. Et levende, konkret symbol. På noe vondt og på noe godt.

Bussene fant fram til noe av den verste råskap verden har opplevd. Bussene fant også de overlevende, og fikk brakt dem hjem.

Det skjedde et stykke unna, og det skjedde for lenge siden, men det kan skje igjen. Det skjer igjen, i nye formater.

Det er likegyldighet for menneskeverdet som leder til barbari.

Dette handler om verdier.

På en dag som denne – 7. juni – symbolsk på så mange måter; dagen for stortingsvedtaket og unionsoppløsningen i 1905, dagen hvor kong Haakon kom tilbake i 1945, dagen hvor han fem år tidligere hadde måttet flykte utenlands. – Ja, jeg jobber selv på 7. juni-plassen og ser ut mot Nils Aas’ rakryggede kong Haakon med lua i hånda hver dag.

På flukt, fanget, reddet.

For meg er bussen et fantastisk symbol på håp, engasjement, mot, ansvar.

Og den er hvit. Lastebilene fra Forsvaret som bringer nødhjelp ut til folk i katastrofeområder blir hvitmalte over natten, slik bussene her ble malt hvite og merket over natten. – Og flotte er de med det røde korset på panseret!

Venner,

Det skjedde i går, det skjer i dag. Det skjedde langt unna, men det kan skje her. – Eller kan det det?

Ingen anledning er vel bedre enn her i dag til å knytte noen flere kommentarer til internasjonal humanitær rett, menneskerettigheter, verdier.

Råskapen kan overvelde oss. Ja, ’Hvor har de sin råskap fra?’, som Jens Bjørneboe spør i et kjent dikt. Vi tar inn over oss nye bilder på fjernsynsskjermen og på vår egen netthinne.

Stedsnavn. Henrettelser mot bønder i Srebrenica, voldtatte jenter i Darfur, misbrukte barnesoldater i Kongo, fanger i oransje drakt knelende i et bur på Guantanamo, en livredd mann på gulvet med hundelenke i Abu Ghraib, soldater som har gått amok i Haditha, bostedshus som jevnes med jorden i Jenin.

Steder. Mennesker. Nedverdigelse. Ydmykelse. Urett. Umoral.

Det går en grense.

Den Hvite Bussen viser oss hvor veien gikk og hvor grensen går.

Røde Kors viser oss også hvor grensen går. Grensen til umenneskelighet.

Da Henry Dunant så den blodige slagmarken av levende døde og døende mennesker, helt overlatt til seg selv, i Solferino i 1859, samlet han sammen noen av dem som bodde i nærheten for å stelle de sårede, de lidende. Han viste medmenneskelighet, engasjement. Røde Kors – bevegelsen ble skapt, på slagmarken.

Selv våre verste fiender skal behandles humant.

Det finnes regler i krig.

I dag, 150 år etter, springer offiserenes og soldatenes plikt til å gjøre som Dunant ut av Genève-konvensjonene. Men det tok flere kriger og slag, etter Solferino, til formulere og vedta disse.

Og de må kjempes for. For å spare framtidens generasjoner for barbari.

Genève-konvensjonene slår fast regler for hvordan menneskeverdet skal beskyttes også i krigssituasjoner.

Man kan kanskje spørre seg om det i det hele tatt har noen hensikt med regler om humanitet i noe så meningsløst og brutalt som krig. - Svaret er et helt klart ja!

At praktisk talt alle land har sluttet seg til Genève-konvensjonene, forteller meg at jeg ikke er alene om å mene det. Derfor prioriterer den norske regjeringen høyt arbeidet med å fremme forståelsen av og respekten for Genève-konvensjonene.

Og det faktum at konvensjonene av noen brytes, er slett ikke et bevis for, eller argument for, at konvensjonene ikke har stor betydning. - Snarere tvert om. Hva ville verdenssamfunnet ha vært foruten?

De er et verdigrunnlag. De skiller mellom rett og galt.

Genève-konvensjonene har særlige regler om at de som holdes fanget skal behandles med respekt og medmenneskelighet. Konvensjonene forbyr på det sterkeste at mennesker blir holdt til fange under umennesklige forhold.

Reglene er skapt for å beskytte menneskeverdet i den mest ekstreme situasjonen – i krig. Da er det i alle fall klart for meg at verken krig eller krigslignende situasjoner kan rettferdiggjøre brudd på konvensjonene.

For er det ikke nettopp i de mest pressede, de mest ekstreme situasjoner, når det er vanskeligst å holde fast på de gode verdiene, at det er absolutt viktigst?

Selv våre verste fiender skal behandles humant.

Norge har formidlet dette syn helt klart. Også overfor amerikanske myndigheter.

Vi har sagt klart fra til USA at man i dagens kamp mot terrorisme ikke kan se – ikke må se –

bort fra Genève-konvensjonenes grunnleggende standarder.

Det er lov å ta fanger. Det er plikt å straffeforfølge de som er mistenkt for kriminelle handlinger, i krig som i fred.

Men ingen kan stå utenfor loven. Ingen kan stå over loven. Ingen har rett til å oppheve alles krav på human behandling. Eller alles rett til å slippe tortur.

Alle som sitter fanget, på Guantanamo eller andre steder, har krav på human behandling. Krav på å bli beskyttet mot overgrep, mot tortur, mot nedverdigende og umenneskelige handlinger og straff.

Norge har derfor overfor USA avvist at fanger som er pågrepet i krigen mot terror og plassert på Guantanamo eller andre steder kan falle utenfor folkerettens beskyttelse. Vi har understreket at det gjelder visse grunnleggende, ufravikelige folkerettslige regler som forplikter alle stater og som beskytter alle personer. Vi har slått fast at alle som er tatt til fange, uansett status, har krav på human behandling, og at ingen kan holdes fanget uten rettslig grunnlag eller på ubestemt tid. Dessuten har vi oppfordret amerikanske myndigheter til å gi Det Internasjonale Røde Kors fri tilgang til disse fangene.

Venner,

Vi kan ikke akseptere å være øyenvitner til manglende respekt for menneskeverdet.

Derfor arbeider regjeringen også for at de som står bak grusomme handlinger skal ta ansvar, skal få sin straff. Flere av dem som sto bak ugjerningene i Srebrenica, er blitt tiltalt for sine forbrytelser mot menneskeheten. Mange av dem sitter nå i fengsel og soner sin dom. Dette har Norge, sammen med mange andre land bidratt til.

Vi må også anta at vi nordmenn ikke er annerledes utrustet – at også vi kan bli prøvet – at også våre folk kan komme til å gå over grensen:

En undersøkelse MMI gjennomførte for Norges Røde Kors for to år siden, viste at 94 prosent av alle nordmenn har hørt om Genève-konvensjonene, men at bare 28 prosent av disse vet hva de handler om. 81 prosent mente at det finnes midler og metoder som soldater ikke bør benytte i krig, mens 12 prosent mente at alle nødvendige midler og metoder må kunne brukes.

Målet må være at alle må kjenne til og støtte opp om at det finnes grenser for hva som er lov for soldater å gjøre i krig.

Derfor er informasjon og opplæring i internasjonal humanitær rett, menneskerettigheter og etisk atferd så viktig. – Ja, en vel så viktig del av utstyr og bagasje som uniform og våpen!

Selv våre verste fiender skal behandles humant.

Venner,

Engasjement viser Norges Røde Kors ved å åpne et senter som dette. Det viser også dere elever gjennom vinnerprosjektet deres ”per humanitatum, ad pacem”.

Den Hvite Bussen, de hvite bussene, symboliserer håp, bevisstgjøring og læring. Framtid.

For håpet må vi ikke gi slipp på. Håpet om at tilslutningen til Genève-konvensjonene skal bli enda sterkere, håpet om at respekten for menneskeverdet skal bli større, verden over.

Bussene brakte håp, de overlevende, hjem.

På en dag som denne minnes vi motstandsmannen Kristian Ottosen, fange nummer 54266, som ble fraktet hjem i en hvit buss våren 1945, og som nå for syv dager siden sovnet inn.

De hvite bussene bringer unge mennesker ut, for å lære, for å oppleve, ikke på kroppen, men for å kunne begripe, for å forstå.

Det vil også dette senteret gjøre. Bevisstgjøre. Bringe håp.

Takk til dere alle som har vært med å lage dette!

Fra Røde Kors' nettsider