Statssekretær Liv Monica Stubholt

Tale ved Norsk Institutt for Strategiske Studier (Noriss)

Polhavskonferansen i Tromsø,
19. januar 2006

Jeg vil åpne med å si velkommen til Noriss (Norsk Institutt for Strategiske Studier) i sin nye ham, som en videreføring av Europa-programmet. Det er hyggelig å få på plass et kunnskapsmiljø med relevans for nordområdene, og dere har lyktes i å finne et navn som gjør at det høres ut som om dere alltid har vært der. ”Norsk institutt for strategiske studier”, det kan da umulig være noe nytt! Vi gratulerer også med timingen i forhold til tema.

Det kan være en nyttig eksersis å tenke igjennom hva man egentlig kan forvente av politikken og av politikere. Geir Seljeseth i Nordlys sa til meg i går at hans jobb er å ”måle regjeringen på hva dere lover og sjekke at dere leverer”. Det er jeg glad for at han gjør og det regner jeg med at pressen og mange andre skal gjøre. Men man må tenke igjennom hva man kan forvente.

Regjeringens rolle er på mange vis å være landskapsarkitekter. Vi har i noen måneder beskrevet hvordan vi ser på landskapet Norge, og spesielt utviklingen i nordområdene. Vi er inne i en fase hvor vi vil være oppmerksomme lyttere til tilbakemeldinger på våre tanker om hva vi vil få til. Så skal vi i løpet av få måneder legge frem skissen for arbeidet i det nordlige landskap – til lands og i havet. Nordområdestrategien vil bli lagt frem som dokument til sommeren. Før det vil vi få inn en viktig komponent i skissen. Det er den helhetlige forvaltningsplanen for Barentshavet, som regjeringen utarbeider i Miljøverndepartementet.

Deretter skal jobben med landskapet gjøres, og hakke og spade og maskiner skal frem! Vi har ideer, planer og frøposer, men landskapsarkitekten gjør ikke jobben alene. Politikkens primære utfordring er å planlegge, grave, gjødsle og så, men vi skal sammen plante, og det er Norge som skal blomstre.

Å lese Nordlys i disse dager er omtrent som å lese saksdokumenter for Nordområdestrategien. Det er interessante artikler side opp og side ned. Jeg har tenkt å si noe om noen spenningsfelter i Nordområdestrategien. Ingen er i tvil om mulighetene og potensialet for Nordområdene. Harstad Tidene går for langt når de etter utenriksministerens Tromsø-tale hadde overskriften: ”Nord-Norge har vunnet i lotto”. Men det gir jo i tabloid uttrykk for at selv om nordområdepolitikken er en politikk til gode for hele landet, så er det særskilte forventninger til positiv utvikling i de nordlige fylker.

Det er samtidig viktig ikke å idyllisere fremtiden i nord. Det er ikke slik at hvis man bare vil noe sterkt nok, så vil interessemotsetninger falle bort. Det er og vil være interessemotsetninger mellom vern og næringsvirksomhet, fisk og olje, og mellom Norge og andre land. Men regjeringen har lagt opp til en politikk for organisering av nordområdepolitikken, som skal håndtere både spenningsfelt og potensialet i nord. Dette krever god kommunikasjon eksternt og godt samarbeid internt. Regjeringen har et sterkt nordområdeutvalg med ti statsråder. Vi har et ekspertutvalg som skal gi innspill og råd. Vi har også formelle og uformelle konsultasjoner med regionale myndigheter og kunnskapsmiljøer. Vi diskuterer nordområdespørsmål med andre land og internasjonale organisasjoner. Slik kan vi tidlig identifisere og adressere utfordringer.

Nordområdene er en strategisk hovedinteresse for Norge. Dette er politikk for hele Norge og ikke en arena for omkamp om tapte regionalpolitiske saker. Nordområdestrategien er også internasjonal politikk. Det politisk definerte nord går lenger sør enn polarsirkelen, strekker seg over hele Arktis og dekker mange land. Vårt politiske mål, er at Norge er en god aktør for nord – også i et internasjonalt bilde.

Nordområdene er således ikke bare den gode og viktige dialogen med Russland. Nordområdestrategien krever multilateral dialog i for eksempel i Arktisk Råd, der Norge overtar formannskapet til høsten. Internasjonal politikk er regulering og forvaltning av verdier, utveksling av synspunkter som påvirker våre nasjonale interesser og tilgang til ressurser. Det kommer man ikke unna, og det skal man heller ikke komme unna. Norsk politikk skal være et tett samarbeid og dialog om utviklingen i nord. Utenriksministeren kaller Barenshavet ”Samarbeidets hav”. Det vil være en overordnet målsetting for oss å levere på den betegnelsen. Men det gjør vi ikke ved å bagatellisere at det er interessemotsetninger i området, både geopolitisk og når det gjelder næringsvirksomhet.

Norge har en lang erfaring med og godt samarbeid med Russland. Vi forvalter fiskeriressurser sammen i den blandede fiskerikommisjonen. Vi har alltid hatt en god dialog med Russland, og vi har historie langt tilbake som naboer i nord. Men Russland er en krevende samtalepartner. Vi opplever i dag at vi har forskjellig syn i flere forhold, for eksempel når det gjelder importforbud for fersk fisk fra Norge til Russland. Det utfordrer oss og øker betydningen av og engasjementet i dialogen med Russland. Slike saker løses ikke ved å redusere kommunikasjonen eller oppheve arenaen for dialog. Sigurd Teige i Fiskebåtrederne sier at han synes at vi skal oppheve fiskeriavtalen mellom Norge og Russland. Han gjør sin jobb som leder for en interesseorganisasjon og får en sak på dagsordenen. Men forslaget er dårlig! Men vi merker oss hans politiske signal om at regjeringen bør vise styrke i relasjonen til Russland når det gjelder sentrale norske interesser.

Norge har ikke tradisjon for, og denne regjeringen har heller ikke ambisjon om, å bilateralisere Barentshavet til å være forholdet Russland og Norge. Vi vil diskutere fremtiden for Barentshavet med alle dem som er berørt. Norge vil legge til rette for at vi kan høste av ressursene i Barentshavet, både fornybare og ikke-fornybare. Vi har allerede satt i gang nordområdedialoger (bilaterale samtaler) med flere land, og andre land står for tur. Dette er initiert i forholdet til Frankrike i slutten av 2005, det åpnes i forholdet til Tyskland i neste uke. Vi er i ferd med å sjøsette tilsvarende nordområdedialoger med Europa-kommisjonen og med Finland. Finland er både et ”nordområdeland” selv og det neste formannskapslandet i EU. Flere andre land vil også bli aktuelle for vår nordområdedialog; både USA og Canada skal nevnes.

Det er (i alle fall) tre dimensjoner i nordområdedialogen: de nære nabolandene i nord og i Norden, våre venner i assosieringsavtalen med Den europeiske union (EØS) og våre allierte i den transatlantiske relasjon i NATO. Disse er gode samtalepartnere, og vi ønsker de skal kjenne til hva Norge vil med Barentshavet. Vi vil si hva vi mener vi har rett og plikt til og hvordan vi tror fremtiden bør være. Men en dialog er ikke en enetale om Norges syn. Vi vil lytte til hva som er den annen sides syn i disse dialogene. Det er interessant hva vi får til med nordområdene. I politikken er interesse dessuten ofte påvirket av om man har interesser, ”Står det noe på spill? Har man noe å vinne, har man noe å tape?”

En god løsning av interessemotsetninger krever to hovedgrep: Gode politiske drøftelser og rettslige verktøy. Internasjonale traktater som resultat og politiske løsninger regulerer motsetningene før de settes på spissen og i verste fall utløser konflikt.

Vi har i så måte klare ambisjoner for Barentshavet i så måte til fordel for alle berørte parter. Vi vil etablere høyere standarder for høsting av ressurser i Barentshavet. Der er Russland den naturlige samtalepartner. Vi tror det er klokt å internasjonalisere spesifikasjonene til miljøet og helse/miljø og sikkerhet. Vi vil at petroleumsressurser skal høstes på en trygg og god måte. Det er ikke nok bare å ta hensyn til miljøet, vi må også ta hensyn til de arbeidere som skal hente ut og transportere disse verdiene. Dette gjelder ikke minst olje og gass. Dette er en viktig arena for Norge næringspolitisk. Uavhengig av hvem som leter etter og utvinner petroleumsressurser i nord, så er det nærliggende at norske selskaper vil være engasjert i transporten av dem.

Det finnes flere spenningsfelt i nord. Også mellom fisk og olje, mellom fornybare og ikke-fornybare ressurser, er det et slikt spenningsfelt. Den arktiske olje og fisk skal hentes ut under klimatiske forhold som er mer ekstreme enn noe annet sted på kloden, sies det i avisen i dag. Det er jeg enig i. Vi vil ivareta fiskeindustrien i Norge. Vi må hensynta andre land med fiskerihistorikk i nord og vi vil legge til rette for god petroleumsaktivitet i nord. Alt dette må løses i en del av verden med store klimaendringer.

Klimaendringene er (hvis dere tillater) som kongekrabben, det er både en pest og plage, samtidig som det påvirker mulighetene for samarbeid internasjonalt og kanskje åpner nye muligheter på transport. Det er en realitet at klimaendringer øker interessen for Arktis. Effekten for kloden er merkbar. Den nordlige sjørute blir mer aktuell (mulig), og nye muligheter åpner seg. Så selv om kongekrabben spiser alt den kommer over og er en stor pest, så er det også stor applaus i Kirkenes når det på et folkemøte med utenriksministeren foreslås fra salen å innføre ”fritt fiske”.

Klimaspørsmål blir en rød tråd i regjeringens nordområdepolitikk. Vi vil oppfylle Norges forpliktelser internasjonalt, og vi vil fortsette å være en pådriver for de utfordringer verden har når det gjelder klimaspørsmål. Miljøspørsmål og nærings- og energiutvikling vil kollidere også i fremtiden. Jeg har notert meg Tromsøs varaordførers beslutning om å gå fra et regjeringsparti til et annet. Vil hun ikke velge Senterpartiet, så er begge deler like bra! Men det som gjorde at hun gikk fra SV til Arbeiderpartiet skal jeg ikke ta til inntekt verken for det ene eller det andre synspunkt ut over å registrere at det er tøft å finne en balanse mellom å være miljøforkjemper og optimist på vegne av petroleumsutvinning i Norge.

Jeg har nevnt politikk og jeg har nevnt gode internasjonale traktater, men det er også et tredje perspektiv for å løse opp i dagens interessemotsetninger. Med fare for å bli kalt en teknologioptimist så vil jeg si at det tredje verktøysettet finner vi i teknologi- og kunnskapssamarbeid. Historien viser at kunnskap utformes og teknologiutvikling skjer for å løse de oppgaver vi har satt oss. Vi leverer ofte raskere og mer innovativt enn forventet. Norge rolle som kunnskapsnasjon (i internasjonal dialog med andre kunnskapsmiljøer) er avgjørende for å bevare vår sterke rolle i nord. Teknologi kan være brosystemet mellom miljø, energi, regelverk og næringslivet. Nå skal man ikke naivt tro at teknologi kan løse alt. Men vi vet at virkeligheten blir påvirket av det som ennå ikke har funnet sted. Teknologi som ennå ikke er utviklet og ideer som ennå ikke er født, vil påvirke oss fremover. Vi tror at vårt ambisjonsnivå skal hensynta at Norge er en fantastisk teknologinasjon - et land fullt av ingeniører, og et land som har skapt Ormen Lange-anlegget og Snøhvit-anlegget.

I regjeringen har vi et relativt ferskt sammensatt team av landskapsarkitekter. Det er et samarbeid som jeg ser fungerer godt. Jeg ser at vi har nordområdeministre på alle statsrådsposter. Regjeringen har så langt (for å sitere Mao) lyktes med å slåss med en samlet hånd i stedet for med sprikende fingre. Vi håper at dere vil erfare at dette er slik det fungerer og vi ber om hjelp til å beplante og gjennomføre landskapsplanene i nord!