Utenriksminister Jonas Gahr Støre

Troverdig i WTO

Artikkel i Aftenposten 29. juli 2006 (*)

I sin kommentar til sammenbruddet i WTO-forhandlingene 26. juli er Aftenposten enig med meg i at de største landene burde vist lederskap ved å komme til enighet. Men avisen sier samtidig at Norge ikke er i posisjon til å bebreide andre fordi ”vi forsøkte ikke å presse de store landene som sto mot hverandre”. Jeg har for min del vært varsom med å bebreide andre. Enighet i WTO krever at alle er enige, derfor har alle et ansvar når vi ikke lykkes. Jeg håper vi en dag kan komme i gang igjen og da tjener skylddeling i dag liten hensikt. Dessverre er EU og USA i gang med nettopp det.

Min erfaring med disse forhandlingene siden oktober 2005 er likevel at de store aktørene har en nøkkelrolle. Enighet i den såkalte G6-gruppen som omfatter USA, EU, India, Brasil, Japan og Australia er ikke nok, men uten enighet i denne gruppen er alt annet umulig. Vår strategi har vært å påvirke og posisjonere oss i forhold til løsninger som kan avtegne seg i G6 og så arbeide for å ivareta norske interesser når den endelige avtalen skal sys sammen. Vårt engasjement for de fattigste landene kommer bl.a. til uttrykk i våre nære kontakter med utviklingslandene, deres grupperinger og talerør – som Brasil, India og Zambia.

Vi har presset på for en løsning. En forutsetning er at man innen G6 viser villighet til å bevege seg innen det triangelet WTO-sjefen Pascal Lamy mener blokkerer for fremgang; ambisjoner for reduserte tollsatser for landbruksvarer, ambisjoner for reduserte subsidier til landbruket og ambisjoner for reduserte tollsatser for handel med industrivarer og fisk.

De siste månedene har EU har beveget seg på området kutt i tollsatser for landbruksvarer i retning av de såkalte G20-landene anført av Brasil. Et sluttresultat avtegner seg et sted mellom EUs utgangspunkt og G20 landenes - altså et godt stykke fra der Norge og de såkalte G10-landene har ligget. Et slikt resultat vil være meget krevende for Norge og at det vil kreve nytenking i landbrukspolitikken, noe landbruksministeren har vært veldig tydelig på hele veien.

Norge kom til Genève i juni rede til å forhandle, rede til å gi og ta, og vel forberedt på å jobbe frem akseptable løsninger for oss. Men det ble altså aldri noen forhandlinger inntil det hele brøt sammen nå i juli.

Aftenposten terper på at Norge står i veien for en WTO-avtale på grunn av norsk landbrukspolitikk og hevder at vår troverdighet i forhandlingene derfor er tynnslitt. Jeg er grunnleggende uenig. 150 land deltar i disse forhandlingene. Alle jobber for en løsning som kan ta hensyn til sine særtrekk. På nesten alle områder er Norge for en ”A-4-nasjon” å regne i WTO; vi anses som et konstruktivt medlem og nettopp derfor har vi fått plass blant de utvalgte rundt forhandlingsbordet. Rundt det bordet har vi skjøvet på for fremgang i forhandlingene og vi har fremmet norske syn. Der har vi også sagt i fra om at løsninger innen landbruk som bare tjener de store eksportørene og internasjonal agro-business ikke nødvendigvis tjener de fattige landene eller miljøet.

Norsk økonomi finner seg godt til rette innenfor WTO-regelverket og høster store fordeler av en åpen verdenshandel basert på regler alle følger. Av mange grunner er det annerledes på landbruksområdet. Det er særlig krevende for Norge å kutte dypt i tollsatsene og internstøtten. Knapt noe land vil måtte bære større omstillinger enn oss. Jeg mener det taler for Norges troverdighet at vi erkjenner denne utfordringen, og norsk landbruk kan være trygge på at regjeringen er rede til å møte den. Men også vi har rett og plikt til å ta vare på egne interesser og jobbe for løsninger som tar hensyn til våre særtrekk. Alle land gjør det.

Vi har opplevd et sammenbrudd. Det er alvorlig for det saken virkelig gjelder, en ny WTO-avtale som i første rekke skal være til fordel for utviklingslandene. Men jeg er ikke minst urolig for det politiske signalet. En uke etter at lederne for verdens mektigste land ble enige i St. Petersburg om å gjøre et krafttak for å få WTO-forhandlingene i mål, bryter det hele sammen. Det er ikke bra for en urolig og konfliktfylt verden som krever politisk mot, handlekraft og felles kjøreregler

Derfor har vi ikke lov til å la dette skli ut i ingenting. Mye er oppnådd. Norge vil fortsatt være en pådriver for en avtale som kan bli et kraftfullt bidrag til kampen mot fattigdom og en viktig impuls til en verdensøkonomi vi er så avhengige av.

(*) Dette er den opprinnelige (hele) teksten.

Les engelsk oversettelse av artikkelen her