Utenriksminister Jonas Gahr Støre

Utfordringer i internasjonal forretningsvirksomhet

Seminar om forretningsmessig samfunnsansvar
Det Norske Veritas, Høvik
02.03.06

Foto: Anders Øvreberg/DNV

Momenter, stikkord og punkter som utgjorde grunnlaget for innlegget:

Aktuelle, direkte sitater er:

”Som utenriksminister er jeg opptatt av dette fra mitt perspektiv: Mange av dagens internasjonale utfordringer kan ikke bli løst om vi ikke bedre utløser det bidraget næringslivet kan gi – langs tre dimensjoner: Finansielt – som stabile skattebetalere, noe dere er hos oss – men i altfor mange land svikter det her; og teknologisk – som innovative pådrivere for å løse store og små utviklingsoppgaver; og på prosess – ved at vi kan utnytte deres evner til organisering, planlegging, logistikk, levering, kommunikasjon”.

”Veien å gå kan være å etablere møteplasser av denne type for å kunne snakke fritt og åpent om korrupsjon og dele erfaringer om vanskelige situasjoner, dilemmaene. Vi kan ha et slikt forum her i Norge. Og vi kan gjennom ambassadene ha det på landnivå. Lover og regler og policy er én ting. Konkret atferd og løsninger krever også at man våger å snakke åpent om problemet, om dilemmaene. Det er særlig da det er mulig å gjøre noe med det.

Etter min mening hviler det et særlig stort ansvar for å vise vei hos større bedrifter og selskaper med mye utenlandserfaring. Og hos næringsorganisasjonene. De store selskapene kan være motorer i antikorrupsjonsarbeidet, og de bør samarbeide seg i mellom. De store selskapene kan støtte hverandre ved å vedta etiske regler, sjekklister – og følge dem.

Utenrikstjenesten kan overfor norske bedrifter og enkeltpersoner bidra med: Informasjon og veiledning om norsk lovgivning; informasjon og råd om hva som er situasjonen lokalt i vertslandet; og som samtalepartner og døråpner i oppgaven med å ta opp vanskelige saker med vertslandets myndigheter. Det vi imidlertid ikke kan, er ta konkrete avgjørelser i forretningsmessig sammenheng eller å bli holdt ansvarlig for slike. Slike beslutninger er det ene og alene bedriftene som må treffe og ta ansvaret for”.

*****

Kjære forsamling,

• Et tema (CSR) dere kjenner bedre til enn meg, enn myndighetene. En tematikk med stor dynamikk og rask utvikling nå.

• Karikatursaken, omfang, styrke. Norske ambassader. Norske bedrifter.

• Et annet aktuelt bakteppe nå: Iran, IAEAs styremøte i neste uke. Irans rolle i regionen. Utenriksministerens samtaler i Brussel og Paris i starten av uken. Europeiske kolleger opptatt av karikatursaken.

• Vi har i det siste blitt minnet om hvor raskt ytringer spres, og vi har sett at avstanden er nærmest opphørt mellom hva aviser i ett land tar opp og hva millioner tilskuere på et annet kontinent spontant får se på sine TV-nyheter.

• Vi har fått en dramatisk innføring i symbolers kraft og mulige – men vanskelig å fastslå – virkninger for omdømmet. – Som når et brennende norsk flagg preger førstesiden av Newsweek.

• Tegninger i tidsskrifter og aviser har utløst sterke følelser, skarpe synspunkter og skapt alvorlige anslag mot norske interesser, norske ambassader, norske bedrifters kontorer. Karikatursaken er interessant og aktuell på mange måter – ja, på mange områder som jeg ikke skal komme inn på her; som ytringsfrihet, respekt for religiøs utøvelse, betydningen av religionsdialog, brobygging og forsoning, om konflikter mellom kulturer og sivilisasjoner, og spørsmål som fysisk sikkerhet for norske bedrifter og ansatte ute.

• Men karikatursaken handler blant annet også om respekt og tillitsbygging – noe som berører kjernen av dette seminarets temaer. Karikatursaken minner oss om at det er lenge siden utenrikspolitikken oppsto og ble utøvd bare i kontakt mellom stater og myndigheter alene. Dagens utenrikspolitiske aktørbilde er komplisert, sammensatt og utfordrende. Statsvitere snakker om soft diplomacy, public diplomacy, omdømmebygging og andre begreper. Utenrikspolitiske aktører omfatter også media, organisasjoner, bedrifter, nettverk mellom forskere, internasjonal fagbevegelse, opinionen.

• Dagens utenrikspolitiske utfordringer krever derfor mange og nye virkemidler, og samarbeidsmønstre som fungerer side om side, på flere nivåer.

• I lys av dette nevne: Arbeidet nå med modernisering og omorganisering av Utenriksdepartementet. Reformarbeidet. Nye utfordringer må møtes.

• Selskaper som driver internasjonal forretningsvirksomhet inngår i høyeste grad blant de aktører som setter rammer for utenrikspolitikken, som skaper dagens muligheter og utfordringer.

• Dette er ikke noe nytt. Norsk forretningsvirksomhet har lenge vært utadrettet og seilt og solgt på de syv hav, og det var skipsfartsinteressene som sto i baugen og flagget behovet for en egen norsk utenrikstjeneste for over 100 år siden.

• Men globaliseringen har økt internasjonale selskapers innflytelse. Handelsstrømmer. Store verdier flyttes raskt. Selskaper i internasjonal forretningsvirksomhet spiller viktige samfunnsroller og påvirker samfunnsutviklingen der de opererer. Ansvar følger av innflytelse, gjennomslag. Oppmerksomheten om disse rollene har økt.

• Noen har antatt at myndighetenes rolle i forhold til norske selskapers satsing ute avtar i takt med internasjonaliseringen. De store greier seg uten offentlig støtte. Det gamle Eksportrådet er ikke mer. – Ja, mye er endret.

• Men la meg si fra til dere i dag at for meg er støtte til fremme av norsk verdiskapning i utlandet et av satsingsområdene i utenrikspolitikken. Vi har tradisjon for å ha nære kontakter mellom myndigheter og selskaper i vårt land – og jeg mener vi har erfaring med å håndtere en passende distanse og unngå rolleblanding.

• I mine nå fire måneder som utenriksminister har jeg allerede hatt utstrakt kontakt med flere norske bedrifter som satser ute: – Der vi kan stille opp og støtte vil vi å gjøre det; som i energiutviklingen i Russland, som i norske selskapers arbeid for å komme inn på asiatiske markeder, som håndteringen av de omdømmeutfordringer som karikatursaken illustrerer. Jeg vil stille opp der jeg kan, der det passer. – Og ambassadene vil gjøre det, som en primæroppgave.

• Om noen dager vil Jon Vea legge fram rapporten fra det såkalte omdømmeutvalget som ble nedsatt for et par år siden. Jon har delt med meg tenkningen i dette utvalget, og jeg tror vi kan finne nye, spennende og gode felter for nær kontakt i fremme av et norsk omdømme som kan komme oss alle til gode.

• En del av vårt omdømme er viljen til å ta samfunnsansvar. For meg er det en del av den norske samfunnsmodellen – den vi vet virker, den vi vil bli gjenkjent på. Med varighet. På lang sikt.

• Vi har beveget oss et godt stykke siden den første diskusjonen om de tre bunnlinjene dukket opp: Bedrifter må ha mer å vise til enn økonomiske resultater. De må ha det som ansvarlige samfunnsaktører – men mer enn det – et klokt samfunnsansvar er rett og slett bra for forretningene, det lønner seg. Så må vi gå videre.

• Som utenriksminister er jeg opptatt av dette fra mitt perspektiv: Mange av dagens internasjonale utfordringer kan ikke bli løst om vi ikke bedre utløser det bidraget næringslivet kan gi – langs tre dimensjoner:

• Finansielt – som stabile skattebetalere, noe dere er hos oss – men i altfor mange land svikter det her;

• og teknologisk – som innovative pådrivere for å løse store og små utviklingsoppgaver (jeg kommer tilbake til det);

• og på prosess – ved at vi kan utnytte deres evner til organisering, planlegging, logistikk, levering, kommunikasjon.

• Vi må erkjenne at globaliseringen skaper helt nye forutsetninger og krav til handling, hurtig handling, samstemt handling, målrettet kommunikasjon.

• Eksempler på utfordringer. Utenrikspolitikk, utviklingspolitikk og helse:

• Vaksinearbeidet. GAVI - alliansen. Tusenårsmålene. Redusere barnedødeligheten. Primærhelsetjenesten.

• Malaria. Myggnetting. Logistikk, organisering.

• Medisiner, forskning, utvikling. Oppkjøp av medisiner, høyt volum, prisene ned. For det er et marked. Skape markeder.

• Vi må derfor erkjenne at vi må bli bedre på nye partnerskap.

• La meg ta et eksempel: Det franske forslaget om flyskatt – eller man kan kalle det flytrafikkavgift eller solidaritetsavgift – er en ny mekanisme for å finansiere utvikling. På forbrukersiden. I tilleg til vanlig bistand. Norge er aktivt med i dette, og trekker sammen med partnerland som Brasil, Chile og Algerie. Det er i dag nødvendig å tenke nytt, finne nye metoder for å bekjempe global fattigdom, for å finansiere FNs arbeid, og vi vet at Norge kan spille en rolle hvor vi trekker andre med. I nye partnerskap. Innovasjon, innovative finansieringsmekanismer og samfunnsansvar.

• Videre ser jeg et rom for bedre samarbeid som grenser inn mot oppnåelse av noen sentrale utenrikspolitiske målsetninger.

• Ett eksempel: Vi regner med at norsk olje- og gassindustri skal investere mellom fem og åtte milliarder kroner hvert år i Vest-Afrika i tiden framover. Det er bra, og vi har mye å tilby, og jeg vil ta til orde for at vi må bli tydeligere på dette i forhold til vår utenrikspolitikk overfor Afrika. Jfr utenrikspolitisk redegjørelse for Stortinget 8. februar i år.

• Arbeidet med å utforme en ny Afrika-strategi for norsk utenrikspolitikk, med et bredt fokus og involvering av ulike typer miljøer; bistand, næringsliv, kunnskapssentra, kulturinstitusjoner, fredsbyggere. Stikkord for meg her er å skape et felles løft, en dugnad. Næringslivet, bedriftene må også med. Kompetansen og kunnskapen om afrikanske forhold i forskjellige miljøer og organisasjoner i Norge er stor.

• Samtidig er våre erfaringer med utvinning av naturressurser i denne regionen så langt blandede. Få suksesshistorier. Korrupsjon. I de fleste tilfeller har inntektsstrømmene gitt opphav til eller forsterket sosiale forskjeller, politisk ustabilitet og i noen tilfeller væpnede konflikter. Analyser peker i retning av at landene med de nye forekomstene i regionen kan bevege seg i samme retning. Dette skaper stater som representerer alvorlige utenrikspolitiske utfordringer, regionalt og globalt. Internasjonale selskapers opptreden kan bidra til å aksentuere eller å redusere disse utfordringene.

• I en slik situasjon er sammenhengene mellom utenrikspolitikk og selskapers opptreden åpenbar. Like tydelig er interessefellesskapet. Overfor dere er det neppe nødvendig å minne om at politisk ustabilitet raskt omsettes i økt finansiell risiko. Trusselbildet – felles:

• Selskaper og myndigheter deler også mange andre dimensjoner ved det moderne trusselbildet: Terror, frykt, utpressing, organisert kriminalitet, menneskehandel, barnearbeid, pandemier og fattigdom er høyaktuelle utenrikspolitiske utfordringer – og er også en del av de risikovurderinger som gjøres av internasjonale virksomheter, hos dere. På våre kart – og på deres kart, når dere gjør investeringer.

• Vi har felles interesse i å håndtere og redusere slike utfordringer og trusler mot sikkerhet og menneskeverd, hver på vår måte og ved anvendelse av våre komparative fortrinn. Vi har et felles ansvar. Og jeg tror vi kan hente mye ved å skape en arena for å drøfte slike utfordringer sammen. En type samtaler. Dere besitter erfaringer og kunnskap som vil være viktig for vår politikkutforming. Vi besitter erfaringer og kunnskap som kan være viktig for deres valg av strategier.

• En slik arena kan vi drøfte i forbindelse med vurderingen av omdømmeutvalgets innstilling. Vi kunne ha gjensidig nytte av å ha regelmessige diskusjoner om en rekke saksfelt.

• Det skjer mye innen den internasjonale CSR-tenkningen. Normer og standarder er under utvikling, nye krav stilles til oss. Det normative bildet er samtidig uklart. Et felt vi følger med oppmerksomhet er synet på selskapers forhold til internasjonal rett. Et sentralt spørsmål her er selskapers mulige medvirkningsansvar for brudd på menneskerettighetene. På dette og andre områder som direkte berører bedriftenes rammevilkår bør vi stå i nær kontakt. I andre normative prosesser deltar selskaper, ikke-statlige organisasjoner og myndigheter på like fot. Også her er kontakt og samarbeid avgjørende. Som jeg nevnte; vi må bli bedre på nye partnerskap.

Kjære forsamling,

• Jeg er også blitt bedt om å løfte fram ett konkret og aktuelt felt – og den utvikling vi her har vært vitne til de siste ti årene – og det gjelder korrupsjon.

• Utviklingen av internasjonale normer er et møysommelig arbeid [mer møysommelig enn tilpasningen i den enkelte bedrift], men noen spørsmål får en egen dynamikk og aktualitet som gjør at ting skjer raskt. Godt hjulpet av dyktige pådrivere i det sivile samfunn har verden blitt klar over hvilket enormt problem vi her står overfor. – Igjen har vi å gjøre med en felles utfordring, et felles ansvar. Korrupsjon er ødeleggende både for samfunnsutviklingen og for et godt investerings- og forretningsklima.

• Erfaringer fra Verdensbankens kamp mot korrupsjon. Høyt på deres dagsorden, banken stiller krav, en dimensjon som nå er med i deres arbeid, også eksempler på at lån/avtaler holdes tilbake som følge av korrupsjon (Kenya). Verdensbanken understreker at korrupsjon fører til eller øker global fattigdom.

• Vi har sett en imponerende internasjonal regelutvikling. I løpet av de siste ti årene har vi gått fra toleranse og til kriminalisering.

• For meg er arbeidet mot korrupsjon en viktig del av utenrikspolitikken.

• Korrupsjon rammer utviklingslandene og de fattigste aller hardest.

• Korrupsjon hindrer økonomisk vekst, politisk stabilitet og dermed også framvekst av nye markeder.

• Korrupsjonsbekjempelse står derfor helt sentralt også i norsk utviklingspolitikk.

• Fremme av godt styresett gjennom støtte til demokratiutvikling, sivile samfunn, organisasjoner, frie medier, velfungerende rettssystemer, og bedret økonomi- og ressursstyring er nøkkelord i denne utenriks- og utviklingspolitikken.

• Konkrete eksempler: Det er mange former for innsats og virkemidler. Blant annet er vi med på å observere og støtte opp om avvikling av valg – slik vi nylig har gjort i Malawi og Uganda.

• I mange tilfeller kan det være fornuftig å støtte kritiske funksjoner på myndighetssiden som kan gi uttelling. Vår støtte til forsvarlig finansforvaltning og til oppbygging av anti-korrupsjonsenheter for eksempel i Zambia, Malawi og flere andre land er eksempler på dette.

• Som dere vet har Eva Joly i flere år gjort et meget viktig arbeid for norske myndigheter og bidratt med stor kompetanse omkring korrupsjonsproblemet. Hun er en anerkjent og viktig støttespiller for utsatte anti-korrupsjonskolleger i en rekke utviklingsland og bidrar med sitt internasjonale nettverk og med innsikt. – Blant annet har Eva Joly vært involvert i kurs for den kenyanske anti-korrupsjonskommisjonen, vurdert justissektoren på Madagaskar og holdt kurs for dommere og påtalemyndigheter i forbindelse med praktisk etterforskningsarbeid – også i asiatiske land, som i India.

• Fra norsk side må vi prioritere innsatsen der vi har særlige fortrinn.

• Et eksempel her er initiativet Olje for utvikling. Her ønsker vi å systematisere og forsterke norsk bistand til petroleumsforvaltning i utviklingsland. Initiativet har en ramme på 50 millioner kroner årlig i fem år. Vi trekker på den betydelige kompetanse som finnes i norsk petroleumsforvaltning og i industrien. Lykkes vi, så kan dette bli en kostnadseffektiv bistandsinnsats.

• Men det er også en nedside, det er ikke-sukssesshistorier. Eksemplet Tsjad. Lang vei å gå; hvem tjener på utnyttelse av naturressursene, pengene blir borte, hvem taper, politisk og sosial uro, nabolandet til Sudan/Darfur.

• Som ledd i det samme arbeidet vil Norge være vertskap for et internasjonalt møte i prosessen kalt Extractive Industries Transparency Initiative i oktober i år. Vår støtte til denne prosessen, som er rettet mot å skape såkalt transparens i inntektsstrømmene mellom utvinningsselskaper og vertsland, er at annet eksempel på et felt der vi har særlige forutsetninger. Vårt mål er å bidra til å etablere gjennomsiktighet som internasjonal norm, samtidig som vi profilerer Norge som ansvarlig energinasjon.

• Det handler om verdier og normer. Det er Utenriksdepartementet som har ansvaret for å forhandle fram og følge opp det omfattende internasjonale regelverk rettet mot korrupsjon. Norge har ratifisert og gjennomført både OECD-konvensjonen mot bestikkelse av utenlandsk offentlig tjenestemann og Europarådets strafferettslige konvensjon. Også privat korrupsjon ligger inne i Europarådets konvensjon.

• Som følge av dette har vi i de senere år fått omfattende og skjerpede straffebestemmelser mot korrupsjon her i Norge. Viktig å begynne med oss selv.

• Norge har også undertegnet FN-konvensjonen mot korrupsjon. Dette normsettet som ble forhandlet fram og fikk tilslutning på rekordtid i FN-systemet, trådte i kraft i desember i fjor. Norge tar sikte på å ratifisere i løpet av inneværende stortingssesjon.

• Som nevnt utgjør korrupsjon i form av private bestikkelser et betydelig problem. Dette er da også dekket av norsk lovgivning på linje med korrupsjon i offentlig sektor. Norge var pådriver for å få inn klare bestemmelser om kriminalisering av dette i FN-konvensjonen med sikte på å etablere en global norm på dette området. Vi nådde ikke helt fram på dette punktet, men FN-konvensjonen inneholder en klar oppfordring til statene om å treffe tiltak for å forebygge og kriminalisere også privat korrupsjon.

• Alt i alt er utbyggingen av et internasjonalt regelverk i kampen mot korrupsjon på god vei, men det er fortsatt behov for regulering:

• Én målsetting må være å sikre at den videre innsatsen mot korrupsjon har fokus på de skadevirkninger som følger av korrupsjon i privat sektor. I fravær av bindende internasjonalt regelverk vil frivillige standarder, atferdskoder, ”sjekklister” og retningslinjer spille stor betydning. De negative følgene må synliggjøres.

• Så langt om formelle regelverk som er på plass. Hva er så konsekvensene for Norge?

• I utgangspunktet er vi i samme situasjon som mange andre land: Det har det skjedd en hurtig utvikling når det gjelder regelverk og holdninger til korrupsjon. Mens utgifter til bestikkelser for ti år siden kunne gi skattefradrag i Norge, er slike handlinger siden 2003 forbudt ved lov og straffebelagt med en ramme på inntil ti år for grov korrupsjon.

• Norsk holdning til korrupsjon er i dag klar: Det er nulltoleranse som gjelder.

• Denne nær sagt omveltingen stiller krav til enkeltpersoner og til bedrifter. – Ikke minst overfor forretningsforbindelser med andre land der spillereglene ikke alltid er de samme eller der lov og praksis ikke samsvarer.

• Mange bedrifter og næringslivsorganisasjoner har truffet tiltak for å forebygge korrupsjon. Men det er fortsatt behov for økt kunnskap, kompetanse og holdningsskapende arbeid, både innen privat sektor og i det offentlige. Mens store bedrifter har utviklet gode tiltak, har mange små og mellomstore bedrifter ikke kommet like langt. Dette må vi fokusere på sammen.

• Og selv med etiske retningslinjer, intern kontroll og rapporteringsrutiner på plass, kan det fortsatt være en stor utfordring å gjennomføre tiltakene i praksis. Forskjellen/avstanden mellom erkjennelse/holdninger/regelverk – og realitetene. Dilemmaene her.

• Ansvaret ligger hos bedriftene selv. Nærings- og bransjeorganisasjoner kan spille en viktig rolle. Og lytt til kompetansen i det sivile samfunn, frivillige organisasjoner, bistandsmiljøer, medier.

• De store aktørene i industri og næringsliv, med sine påvirkningsmuligheter, har et særlig ansvar – og også de beste forutsetninger for å gå foran og trekke andre med seg. Som rollemodeller, som motorer.

• Det offentlige har et ansvar både innenfor vår egen virksomhet og for å bidra til korrupsjonsbekjempelse generelt. Utenrikstjenesten og utenriksstasjonene har en viktig rolle her, og la meg si litt mer om dette; om hva vi kan bidra med, og også noe om hva som ikke er vårt ansvar:

• Utenrikstjenesten skal for det første være oppdatert på norsk lovgivning mot korrupsjon og på vår politikk om nulltoleranse. Dette er et spørsmål både om kompetanse og holdninger. Utenrikstjenesten skal kunne informere bedrifter og enkeltpersoner. Vi må formidle at norsk straffelovgivning mot korrupsjon også gjelder for norske bedrifter og personer i utlandet. Kompetanseløft.

• Utenrikstjenesten er for det andre pålagt å holde seg orientert om forholdene lokalt når det gjelder lovgivning og praksis på korrupsjonsfeltet. Hensikten er å kunne gi råd og bistå bedrifter og andre slik at de unngår fallgruver. Jeg vil understreke at mange selskaper er selv ofte minst like godt – ja, om ikke bedre – informert. Men uansett er det nyttig å dele kunnskap, informasjon og erfaringer, fra ulike virksomheter, nettverk og kanaler, for å få et best mulig bilde av situasjonen og de felles utfordringer.

• Svært mange land har nå en lovgivning som kriminaliserer korrupsjon, blant annet som følge av de omfattende internasjonale forpliktelser jeg nevnte. Men problemet er at dette ikke kommer tydelig fram i praksis, og det kan forlede noen til å tro at det er akseptabelt “å gjøre som alle andre”. Betydningen av tettere nettverk.

• For det tredje: Utenrikstjenesten vil også kunne bistå norske borgere og bedrifter som ønsker kontakt med utenlandske myndigheter om korrupsjonsspørsmål og eventuell klage.

• I denne forbindelse kunne man tenke seg at det etableres tettere nettverk mellom ulike lands utenriksstasjoner på stedet, som kan gå sammen om å ta opp saker med vertslandets myndigheter på vegne av selskaper i sine land som utsettes for samme type problemer. – Problemer som for eksempel krav om bestikkelser, returprovisjoner eller lignende. Jeg ønsker at våre utenriksstasjoner er aktive i slike sammenhenger, men det bør baseres på henvendelser fra næringslivet og på samarbeid næringslivets aktører imellom. Vi trenger å høre om norske bedrifters opplevelser, historier.

• Jeg vil, for det fjerde, nevne at statstjenestemenn og -kvinner har rapporteringsplikt. De er pålagt å fortelle overordnede eller annen relevant myndighet om brudd på norsk lovgivning som de får kjennskap til gjennom sin stilling og sitt arbeid. Dette gjelder også for korrupsjon – og dette er derfor nevnt spesielt i de nye Etiske retningslinjer for statstjenestemenn – som også gjelder for utenrikstjenesten.

• Kort oppsummert kan utenrikstjenesten overfor norske bedrifter og enkeltpersoner bidra med;
• • informasjon og veiledning om norsk lovgivning,
  • informasjon og råd om hva som er situasjonen lokalt i vertslandet, og
  • som samtalepartner og døråpner i oppgaven med å ta opp vanskelige saker med vertslandets myndigheter.

• Det vi imidlertid ikke kan, er ta konkrete avgjørelser i forretningsmessig sammenheng eller å bli holdt ansvarlig for slike. Slike beslutninger er det ene og alene bedriftene som må treffe og ta ansvaret for. [Viktig å være seg bevisst den rolledeling som eksisterer. Jfr besøket til Russland nylig].

• Som et bidrag til økt bevissthet og kunnskap har Utenriksdepartementet laget brosjyren Si nei til korrupsjon - det lønner seg. Dette informasjonsredskapet er primært rettet mot norske bedrifter med virksomhet i utlandet, men det er også et ledd i vårt eget interne holdningskapende arbeid. Brosjyren redegjør kort for norsk politikk og lovgivning, gir eksempler på dilemmaer, forslag til oppbygging av en strategi og råd om hva man kan gjøre i vanskelige situasjoner. Brosjyren er distribuert til alle utenriksstasjonene og lagt ut på våre nettsider.

• Utenrikstjenesten ønsker å bistå og veilede norske bedrifter, innenfor de rammer som er satt for vår virksomhet. Vi deltar gjerne i møter der dette svært viktige og vanskelige temaet står på dagsordenen, som her i dag. For vi trenger naturligvis selv inputs, eksempler og kunnskap om de dilemmaer norske bedrifter står overfor, om de erfaringer som gjøres, og om de atferdskoder og den type ”soft law” som utvikles.

• Igjen kan veien å gå være å etablere møteplasser av denne type for å kunne snakke fritt og åpent om korrupsjon og dele erfaringer om vanskelige situasjoner, dilemmaene. Vi kan ha et slikt forum her i Norge. Og vi kan gjennom ambassadene ha det på landnivå. Lover og regler og policy er én ting. Konkret atferd og løsninger krever også at man våger å snakke åpent om problemet, om dilemmaene. Det er særlig da det er mulig å gjøre noe med det.

• Etter min mening hviler det et særlig stort ansvar for å vise vei hos større bedrifter og selskaper med mye utenlandserfaring. Og hos næringsorganisasjonene. De store selskapene kan være motorer i antikorrupsjonsarbeidet, og de bør samarbeide seg i mellom. De store selskapene kan støtte hverandre ved å vedta etiske regler, sjekklister – og følge dem.

• Det er bare ved samordning blant de store at markedet vil tørke ut. Problemet i flere land er at de som vegrer seg bare skaper forretningsmuligheter for aktører med færre skrupler. Det er ikke avgjørende, som en slags ”unnskyldning”, at man neppe noen gang vil lykkes å trekke med alle. Mange land og kjøperselskaper er helt avhengig av kompetanse og teknologi blant de virkelige store, internasjonale selskaper.

• For å oppsummere:

• Jeg mener at vi nå befinner oss i en ny, løfterik og ansvarsfull fase:

• Regelverket mot korrupsjon er på plass. Det settes nå ut i livet.

• Det stiller krav til at næringslivet gjør seg enda bedre kjent med regelverket og følger det. Det gir forventninger til at Utenriksdepartementet og utenrikstjenesten bidrar på de måter vi kan. Og det skal vi.

• Det gir derfor forventninger til et godt samarbeid mellom myndigheter og næringsliv på dette feltet. Men vi trenger nye former for partnerskap, kanskje nye arenaer. At myndighetene kobler seg bedre på den dynamikk innenfor CSR-tenkningen som nå skjer i bedriftene, på bedriftenes arenaer. Idégenerering.

• Jeg setter derfor pris på å delta her i dag, og jeg og mine medarbeidere er interessert i de forslag dere har blant annet til hvordan utenrikstjenesten kan bidra enda bedre i kampen mot korrupsjon.